SportsBloggen

Vårens vakreste på vaklende steg

Vårens vakreste eventyr var virkelig vakkert! Med ny rekord og folkefest med over 40.000 løpere i godværet. Herlig! Stafett er stafett, og stafett er gøy! Selv om det som ventet gikk tungt for min egen del.

Men jeg overlevde da! Og fikk noe vaklende levert pinnen videre, sånn at tidligere kondis-president Stig til slutt kunne løpe i mål på Bislett til 6.plass for Oppegårds superveteraner. Og denne dagen var det viktigste bare å kunne ta del i festen. For halsonde mitt var like standhaftig, og hadde det vært et individuelt løp hadde det nok stått DNS bak navnet mitt... Men ikke på en sånn dag! Og hva gjør man ikke for laget?

PEP-TALK: Seniorlaget til Oppegård med mange juniorer, får kyndige og motiverende ord
ved St.Hanshaugen fra lagleder og krumtapp på superveteranlaget, Even Tveter,
som selv løp en meget bra nest siste etappe.

Dessverre klarte vi ikke å stille med toppet lag denne gangen heller. Vi har et jevnt lag, uten store stjerner, men de to antatt beste, Jostein Bergane og Harald Ringen, som løp hhv Lille- og Store Besserud i fjor, var begge forhindret fra å stille. Men Dag Sjøberg, som dokumenterte storform med 36.09 i Sentrumsløpet, ga oss et godt utgangspunkt med 2.plass ut fra 1.veksling, i rygg på startkanonen Trond Inge Carlsen på Rustads superveteraner. Svein Hagen fulgte fint opp med en god etappe opp Norabakken, før John Ytternes stormet de 620 meterne frem til 3.veksling, der jeg spent ventet.

I fjor løp jeg den 1700 meter lange berg-og dal etappen på 5.56. Jeg visste at det var utopi i år, men kroppen føltes brukbar under oppvarmingen, så jeg droppet alle tanker om å "safe" gjennom og ga det jeg hadde. Riktignok prøvde jeg å gjøre som Arne Kvalheim rådet i videoen på hjemmesiden, der han og Veslemøy Hausken løp gjennom alle etappene på forhånd. En fin guide, og det konkrete rådet fra Kvalheim for min etappe lød slik; "Dette er en av de aller mest morsomme etapper å løpe i stafetten. Her er det om å gjøre å prøve å få hjelp av tyngekraften nedover, å ta det litt med ro oppover og å strekke ut og løpe fort på flatene. Og gå kanskje litt forsiktig ut, for det er en tung og krevende etappe."

ELITEGLIMT: Aller først kom Vidar og Silje Fjørtoft, her i starten av 4.etappe. Hun hadde dagens raskeste etappetid med 5.33, og det ble ny seier til Vidardamene også i mål med 58.48.

FRISK SATSING: Vetle Aasland fra Ull/Kisa i klar ledelse midtveis på 4.etappen.
Aasland brukte 4.48 og hadde 3.beste etappetid på "Berg og dal". En flott 3.plass ble det også i mål for det unge Ull/Kisa-laget. Aller raskest på etappen løp Thomas Solberg Eide fra Gular med 4.43. Det er fort! Tjalve vant Holmenkollstafetten til slutt på 50.09.

Våre rivaler fra Rustad hadde Dennis Jakobsen på min etappe. Jeg har løpt mange intervaller med både Dennis og Trond Inge på Bislett i vinter, men ellers driver jeg bare pusletrening sammenlignet med Dennis. Med Kalmar Triathlon i august som mål, har Dennis vært oppe i imponerende 21 timer med trening i uken, fordelt på 9 økter. 2-3 ganger er det opp kl 05 om morgenen for svømmeøktene. Joda, Dennis har full jobb og full familie, men er en av dem som klarer å rekke over alt. I fjor løp jeg 15 sekunder raskere enn Dennis på samme etappen, og nå tok jeg opp jakten. Men dengang ei. Jeg skimtet den grønne Rustaddrakten i første bakken, før den forsvant ut av synsfeltet for godt. I stedet kom en annen grønn drakt susende. Jølster IL stod det på ryggen. Fyren formelig fosset forbi meg i et helt annet tempo. Huff, dette går ikke bra. Jeg fokuserte på steg, rytme og på Kvalheims visdomsord, så oppe på flaten prøvde jeg å løse ut litt. Det funket, men bare litt. Avstanden til Jølster stabilisterte seg sånn noenlunde, og jeg begynte å ta litt innpå en gulkledd kar som hadde fått pinnen rett før meg, men som også hadde dratt fra i de første bakkene.

TRIATLET: Dennis Jakobsen, Rustad IL, ankom selvsagt på sykkel.
Søndag syklet han 15 mil og løp 11 km etterpå, og trente i 6 timer og 20 minutter!
Mottoet er enkelt: Skal man bli god, må det trenes.

Men det beit ikke skikkelig. Ikke så overraskende egentlig. Likevel var jeg litt spent da jeg sjekket tiden etter å ha levert pinnen til Audun Bø, faren til Follotrimvinner Jørgen Frost Bø, en av våre beste menn i fjor som i år har meldt overgang til Ull/Kisa og leverte et kjempeløp på "Lille Besserud" med 4.05, nest beste etappetid, kun slått med ett sekund av Sindre Buraas! Det unge Ull/Kisa-laget tok en sterk og overraskende 3.plass i eliten, mens våre enda yngre menn ble nr 22 av 34 lag i seniorklassen.

Hva viste så klokken min? Tja... 6.24...., hele 28 sekunder saktere enn i fjor, og nest dårligst av de 7 i superveteranklassen. Da var det en mager trøst at tiden min fra i fjor ville vært nest best, og sekundet bedre enn Jølstermannen. Løp jeg virkelig så fort i fjor? Det føltes jo ikke fort da og jeg var jo ikke fornøyd den gangen heller... Dennis løp på 6.02, og styrkeforholdet oss i mellom var dermed endret med formidable 37 sekunder på ett år, i min disfavør... Joda, det lønner seg å trene! Og forsåvidt holde seg frisk, også...

FULL INNSATS: Torfinn Torp gir alltid alt, her opp Lille Besserud.

Torfinn Torp og Tom Agard gjorde manns jobb på Besserud-etappene, og resten av gjengen må også ha løpt meget bra, for med 1.04.04 var vi bare 64 sekunder bak tiden vår fra i fjor. Nesten halvparten av dette, 28 sekunder, skyldtes altså meg, og med de to beste borte, så må andre ha løpt over evne. Så det er håp for neste år. Vi var tross alt ikke mer enn 36 sekunder fra 4.plassen til fjorårsvinnerne Strindheim. Ready vant, 18 sekunder foran våre venner i Rustad, der årets Birken-vinner i M50, Trond Olav Berg, hadde beste tid på langetappen med 8.53. Det var likevel ikke nok til å hente inn Ready, som hadde Gudmund Høst på etappen. Gudmund løp på 8.58 og Ready holdt unna. Vi hadde Vidar Nilsen, som også viste solide takter med 9.36.

Neste år skal vi også på pallen! Det er i hvert fall lov å sette seg hårete mål - og å håpe! Med fullt lag og kanskje et par forsterkninger er det meste mulig. Og da skal jeg være frisk og revansjere meg kraftig! Man må jo være optimist!

Alle resultater og etappetider.

SUPERVETTENE: I hvert fall noen av dem. Fra venstre Morten Øfsti, Audun Bø, Even Tveter, meg, Torfinn Torp, Dag Sjøberg og Svein Hagen. Foran primus motor og lagleder Trond Gifstad.

SENIORLAGET: Eller var det juniorer? Snittalderen var trolig yngst i seniorklassen - i år også. Riktignok er eldstemann, ikke ukjente Jan Billy Aas, ikke til stede på bildet. Men han var i høyeste grad til stede opp til Besserud, som ble løpt på sterke 6.53.

Her er alle etappetidene:

Menn SUPER Veteran

Etappetid Bestetid i klassen 2011 Oppegård

1 1200 m Dag Sjøberg 3.27 3.26 3.29

2 1140 m Svein Hagen 3.50 3.31 4.00

3 620 m John Ytternes 1.57 1.41 2.01

4 1700 m Frode Monsen 6.24 5.48 5.56

5 1035 m Audun Bø 3.45 3.33 3.24

6 1300 m Torfinn Torp 5.18 4.41 4.39

7 1790 m Tom Agard 7.30 6.56 7.01

8 1800 m Thomas Kenworthy 5.24 4.49 5.31

9 650 m Njål Ekern 2.00 1.49 2.37

10 2800 m Vidar Nilsen 9.36 8.53 9.21

11 1520 m Morten Øfsti 5.04 5.04 5.19

12 390 m Trond Ole Moldvær 1.09 1.00 1.07

13 1060 m Ketil Normannseth 3.49 3.34 3.35

14 850 m Even Tveter 2.40 2.31 2.47

15 600 m Stig Vangsnes 2.11 1.51 2.09

Og etterpå vanket det diplomer. Eller var det før start....?

Morten Øfsti (t.v.) var den eneste av supervettene som hadde beste etappetid, med 5.04 på 11.etappen. God innsats av Torfinn også, med 5.18 på 6.etappe.

Menn Senior

Etappetid Bestetid i klassen 2011 Oppegård

1 1200 m David Bleich 3.28 3.10 3.32

2 1140 m Fredrik Tveter 4.11 3.41 3.52

3 629 m Jarl Strand 1.53 1.37 1.53

4 1700 m Halvor Mortensen 6.00 4.56 5.59

5 1035 m Sebastian Frost bø 3.17 2.59 3.24

6 1300 m Henrik Normannseth 5.08 4.14 4.59

7 1790 m Jan Billy Aas 6.53 6.06 7.33

8 1800 m Martin Århus 5.22 4.28 5.25

9 650 m Simon Guttormsen 1.59 1.30 1.52

10 2800 m Erlend Ekern 9.24 7.56 8.30

11 1520 m Erlend Hokholt 5.17 4.29 5.23

12 390 m Vegard Haneberg 1.08 0.50 0.57

13 1060 m Viktor Normannseth 4.02 3.09 3.41

14 850 m Lasse Vardenær 2.57 2.16 2.42

15 600 m Jonas Heggestad 1.53 1.33 2.03

Pill råtten

Ultraløp, maraton og sykdom har satt sine spor. Gårsdagens løp i Follotrimmen viste igjen at formen er pill råtten. Men jeg prøver å se lyset i tunnelen.

Nei, denne våren har ikke gått som planlagt. Og nå har jeg i tillegg slitt med sykdom i snart tre uker, etter å ha holdt meg frisk i to år! En utrolig irriterende og seiglivet halsbetennelse har herjet dag etter dag, natt etter natt, liksom uten noen progresjon. Den har bare bitt seg fast og nektet å slippe taket.

I'M BACK! Trodde jeg.... (knipset av Trond Th. Hansen)

Forrige uke gikk jeg lei. Nok er nok, tenkte jeg, og stilte opp i Follotrimmen fra Ås, etter at jeg fornuftig nok stod over det første løpet fra Ski uken før. Jeg karret meg gjennom løypen, ja det gikk faktisk overraskende greit. Ambisjonene var beskjedne, det var bare om å gjøre å fullføre og å teste kroppen og halsen litt. Jeg klarte faktisk å løpe hele veien, hostet ikke før jeg kom i mål og kunne lettet loggføre en fjerdeplass av 25 i klassen. Joda, det er håp i hengende snøre! Og når jeg fikk rensket opp litt, så er det vel bare et tidsspørsmål før jeg er tilbake for fullt, tenkte jeg optimistisk.

DEBUTANT: Alltid blide Roar Tomter debuterte i Follotrimmen med klasseseier
og 3.plass totalt i Ås. Det skulle gå enda bedre i tredje løp.

Det er over en uke siden nå. Før gårsdagens løp i samme Follotrimmen, denne gangen fra Hebekk utenfor Ski, var det imidlertid status quo med helsen. Den irriterende halsen var stadig like standhaftig, så på ny ble det deltagelse for trekvart maskin. Men siden jeg uansett skulle dekke løpet for Kondis, og selvsagt må få et nytt glass til samlingen min, så kunne jeg like godt løpe. Og så er det jo så hyggelig å treffe andre Follotrimmere også! Smart? Tja, kanskje ikke, men det får være grenser for hvor tålmodig man skal være....

Så jeg trakk på meg den gule OI-singlet'en igjen. Vurderte om jeg skulle kle meg mer nøytralt, som jeg gjerne gjør når formen ikke er bra eller jeg bare skal jogge gjennom, liksom for ikke å skjemme ut trøyen eller klubben.

Det ble begrenset tid til oppvarming, og en svært så rolig åpning opp mørdarbakken rett fra start. Jeg hadde på forhånd advart Roar om at det kan være lurt å holde litt igjen i åpningen. Løper man på seg syre i den første knalltøffe brattbakken, så kan det bli en fryktelig vond og lang affære. Jeg løp definitivt ikke på meg syre, og det gjorde visst ikke Roar heller, som la seg langt bak i feltet i det som ærbødig ble oppropt av speaker som rekordpuljen. Nei å nei, jeg har ingenting i en rekordpulje å gjøre, og lot gladelig Jan Billy, Vidar og et par andre startkanoner ruse av gårde. Vekke var de allerede etter andre sving.

Steinar Lien vant klasse M45, og drar her på de to beste i klasse M40, i den første harde langbakken. Tom Agard var imidlertid halvminuttet foran Steinar i mål, mens Roar lurer bak Tom etter forsiktig åpning i bakken (klikk på bildet for detaljer). I mål var Roar minuttet foran Tom og kun Jan Billy hadde bedre sluttid.

Jeg vet ikke helt hva den første kilometeren gikk på, for garminklokken min startet som vanlig ikke før jeg var langt oppe i bakken. Men jeg holdt omtrent 4.30 fart på de første kilometerne. I det første gjørmehullet etter halvannen kilometer gikk jeg rolig i køen for å omgå det verste partiet. Selv om jeg hadde tatt frem terrengklassikerne Salomon Speedcross, var det ingen grunn til å stresse og skitne til skoene unødvendig. Bortover Kongeveien ble jeg positivt overrasket over at mesteparten av den fæle pukksteinen som nylig var sprøytet utover veien, var forsvunnet ned i bakken. Da var det bare å øke tempoet i favorittpartiet mitt, tenkte jeg. Men akk, kroppen ville det annerledes, og protesterte heftig. Det gikk blytungt og heller ikke her klarte jeg å øke farten utover 4.30-tempo. Ikke før nedoverbakkene til gården, der lot jeg beina rulle og fosset forbi alle rundt meg, en stakket stund. Før det igjen ble bråstopp i de påfølgende bakkene og inn i det steinete skogspartiet tilbake mot radiostasjonen ved Dagbo. Jeg skjerpet meg litt da jeg ble passert av to karer fra puljen bak, hang meg på de og økte farten noe, men det var lite sprut i kroppen.

En av de to som kom bakfra var denne karen, Terje Spanthus, som løp på hjemmebane. Jeg bet meg fast og gjorde sogar et spedt forsøk på å rykke fra mot slutten av skogspartiet, men Spanthus svarte på tiltale og spurtet friskt. Her like før mål.

Ned på asfaltflaten inn mot mål orket jeg ikke å spurte, eller var fornuftig nok å ikke gjøre det, alt ettersom. Jeg lusket i mål på litt under 33 minutter, minuttet bak min beskjedne målsetning og nesten 4 minutter bak tiden min for to år siden. I fjor jogget jeg gjennom traséen, men da planlagt, siden Sentrumsløpet var to dager unna. Denne gangen hadde jeg ingen slike unnskyldninger og jeg løp med ganske høy puls og var nesten like sliten som om jeg skulle ha gitt alt. Det var det verste med hele opplevelsen.

Ingen trimklasse på denne karen!

Først kom Jan Billy, lett i steget....
...mange minutter senere kom jeg, altfor tung i steget og enda tyngre i pusten....

Og når Steinar ville ha meg med på nedjogging etterpå, stod jeg over. "Jeg trenger ikke det, har jo jogget ned den siste halvtimen", hørte jeg meg selv si, lettere ironisk og oppgitt.

I dag har jeg vært hos legen. Det positive var at blodprøvene viste ingen infeksjon. Jeg fikk følgelig ikke trenings- eller konkurranseforbud. Det negative var at legen, som viste seg å være en meget habil birkebeiner, sa at hvis man presset seg for tøft, for tidlig, kan det forsinke kroppens rehabilitering med flere måneder før man er tilbake i form!

Så tør jeg da å løpe Holmenkollstafetten om to dager? Jeg innser i hvert fall at vårsesongen neppe blir noen stor suksess. Målet om å komme i form til Fornebuløpet kan også skrinlegges. Fortsatt har jeg vage drømmer om å kunne forsvare tredjeplassen i klassen fra Fjellmaraton i fjor, men også det begynner å bli ganske urealistisk.

LETT I STEGET: Nei, dette er dessverre ikke meg, men Vidar Nilsen. Han gjør absolutt ikke skam på OI-trøyen, og vant klassen min med nesten 3 minutter og knep 4.plassen totalt i sitt første Follotrimløp på to år. Men var likevel langt fra fornøyd og skulle hjem for å trene mer!.. Selv skulle jeg vært sjeleglad hvis jeg kunne byttet bein, hals og lunger med min gode treningskamerat...

Vel, vel, det er langt viktigere ting i livet enn ubetydelige konkurranser og plasseringer i veteranklassen. Noen uker med sykdom og litt forsinket formoppbygging er egentlig for en bagatell å regne. Og kanskje er dette spiren til en god høstsesong? I "gamle dager", i den spede begynnelsen av min "løpskarriere", var jeg alltid betydelig bedre på høsten og løp gjerne flere minutter raskere på 10 km enn på vårparten. Men det begynner å bli lenge siden....

Og våren er jo heller ikke over enda. Den er såvidt begynt. Med "vårens vakreste eventyr" som står for døren allerede på lørdag. Etter planen skal jeg løpe samme etappe som i fjor, den 1700m lange 4.etappen. Siden jeg ikke fikk startforbud, må jeg vel tre den gule trøyen over hodet igjen allerede lørdag. Selv om jeg skulle skjemme ut både meg selv om klubben. For det er smått med reserver blant veteranene. Og det viktigste er jo å delta, ikke sant?

Så hva bør jeg gjøre fremover? Ta helt treningsfri en periode, trene lett - eller gi full gass og håpe det beste?

Ha en fin helg og et spennende eventyr, alle dere som skal løpe gjennom Oslos gater på lørdag!

Snipp, snapp, snute....

Resultater og Kondis-reportasje.

PS: En stor takk til Rolf Gran for alle bildene fra Hebekk. Kjekt med utskremt fotograf, men enda kjekkere at du har kastet krykkene og er begynt på opptreningen, Rolf! Vi får satse på formtopp til høsten, begge to...

Trist blikk fra sidelinjen

Etter to uker ute av drift begynner jeg å bli både rastløs og frustrert. Og en smule bekymret for at vårsesongen skal gå fløyten. Med mindre jeg kommer i trening igjen raskt.

Etter det utmattende Rotterdam Marathon var det nok lurt med en rolig restitusjonsuke. Først mot slutten av uken vågde jeg meg ut på et par korte løpeturer, før jeg omsider fant frem sykkelen og hadde en flott treningstur lørdagen etter, på nesten nøyaktig en maratondistanse. Planen nå var å trappe opp treningen gradvis, men etter å ha fulgt sendingen fra London Marathon på Eurosport (fikk veldig lyst til å løpe gjennom Londons gater selv til neste år!), fikk jeg et klokkeklart råd fra ekspertkommentator Ståle Jan Frøysnes om å ta det rolig en hel måned etter et maraton! Rådet var selvsagt ikke myntet på meg personlig, men et generelt råd som alle "hans" løpere fulgte; hvile og kun lett restitusjonstrening den første uken, deretter lett trening de to neste ukene, før man den fjerde uken kunne begynne å tenke på vanlig trening. Men først i uke fem var det fullt kjør...

Hmmm, tenkte jeg, kanskje det er for tidlig å begynne hardtrening igjen etter en eneste hvileuke da? Jeg bestemte meg derfor for å ta det ganske rolig også i uke 2.

Men det skulle bli mye roligere enn planlagt! For etter å ha unngått sykdom i to år, var det bråstopp dagen etter sykkelturen. Halsen var blitt omdannet til sandpapir, nesen rant og jeg hostet, frøs og svettet om hverandre. Ok, jeg får ta det rolig et par dager til da.

Men nå har det gått hele 10 dager og halsen er fortsatt så vond og irriterende at den holder meg våken hver natt, og jeg har ikke loggført en meter trening siden den ene sykkelturen min. I mellomtiden føler jeg at formen renner ut og kiloene renner på. Det er ikke full krise enda, men det nærmer seg om ikke vårsesongen skal gå i vasken, og det er i hvert fall ikke etter plan!

Dermed ble jeg også parkert på sidelinjen når Follotrimmen endelig startet opp for sesongen forrige torsdag, der bl.a. Jorunn Rekkedal (t.v.) dukket opp igjen etter en fjorårssesong som ble helt spolert av skader. Det ble ny seier på første forsøk, kun slått av fire av mannfolka.

Sentrumsløpet gikk også fløyten. Så for ikke å miste helt gnisten og motet, tok jeg turen både til Ski og til Oslo sentrum, og bivånet det hele i uvanlig plass fra sidelinjen. Selvsagt med kamera på innerlommen.

VANT: Stilstudie av vinneren, Urige Buta.

PERS: Jeg var minst like imponert over Øystein Mørk i blå Bølerdrakt,
som så 31-tallet for første gang!

Skjønt, denne helgen var tanken egentlig å debutere i duathlon under NM på Grue på søndag. Planen for dette ble lagt etter Birkebenerrennet med Svein og Carl Fredrik Hagen. Nå ble dette aldri aktuelt, dessverre.

Carl Fredrik på en treningstur i Sørmarka for ikke lenge siden.
Les hans spennende reportasje fra NM Duathlon HER.

Men Carl Fredrik fulgte opp fjorårets sensasjonelle sølvmedalje med nytt sølv, denne gangen kun 8 sekunder opp til gullet, etter knallhard kamp med Lars Petter Stormo og ikke ukjente Øystein Sylta. Jeg ser for øvrig at det kun var en deltager i Master 50-59, så der gikk den NM-medaljen fløyten... jeg kunne jo bare ha fullført på offroad-eren og fått sølvmedalje på kjøpet jeg også. Det får bli til neste år...

Vel vel, i dag ble både sykdomsplager og tapte medaljer helt uvesentlig, etter nyheten om Alexander Dale Oen sin tragiske bortgang. Totalt uvirkelig og ufattelig trist! Jeg ble helt satt ut og har vel aldri følt sånn sorg over et dødsfall, unntatt innen nærmeste familie og etter 22.juli. En av de største idrettsutøverne og beste ambassadørene Norge noengang har hatt ble revet bort på toppen av sin karriere. Igjen en påminnelse over hvor skjørt livet kan være, selv for de sterkeste og beste av oss. Eller kanskje nettopp for dem. De vakreste rosene plukkes først. Og OL i London blir ikke helt det samme nå.

Som et lite paradoks til dette lammende triste, fant jeg plutselig energi til å snøre på meg joggeskoene. Jeg burde vel ikke gjort det, med en hals som fortsatt er på krigsstien, men jeg bare måtte komme meg ut i skogen. Få luft, kjenne at jeg pustet, selv om jeg hostet og harket aldri så mye.

Det gjorde godt, på et vis, og ble samtidig mine første små, rolige kilometer på en evighet. Så i morgen stiller jeg trolig i Follotrimmen, med startnummer, selv om det bare blir å jogge og hoste seg gjennom de 5 kilometerne. Men jeg klarer ikke å sitte stille lenger. Og må få noe annet å tenke på.

ROSER: Etter Sentrumsløpet var vi oppom Tinghuset og så på rosehavet. Alle husker vi hvordan Alexander Dale Oen dediserte VM-gullet, som han vant 3 dager etter tragedien 22.juli, til ofrene og til det norske folk. Og hvordan han felte en tåre under seiersseremonien.
I dag gråter en hel idrettsverden for Dale Oen.

Rotterace i Rotterdam Marathon

Jeg overlevde. Men det var bare såvidt. For dette var det tøffeste løpet jeg noengang har løpt. Og jeg skal ikke skylde på skoene!

For det vanskelige skovalget var bare blåbær mot det vanskelige LØPET. Joda, det var litt vanskelige forhold, med ganske mye vind. Men mange løp bra likevel, så dette hadde nok bare begrenset betydning for min egen prestasjon. For selve løypen er jo blant de aller letteste og raskeste, noe 3 verdensrekorder skulle tilsi. Og stemningen er fantastisk, med hundretusener av tilskuere i det som er Nederlands største endags sportsarrangement for 13.året på rad!

A room with a view!...

Bordet var med andre ord dekket til en ny løpsfest, da jeg ankom havnebyen og sportsbyen Rotterdam lørdag ettermiddag. Rune Solheim hadde ordnet med flott hotell og rom med praktfull utsikt bare en kilometer fra start. Disse bildene er tatt fra hotellrommet. Med utsikt til broen som er selve symbolet på Rotterdam Marathon og også emblemet på medaljen. Fredags kveld var det selvsagt pastaparty på hotellet, med trivelig selskap av Hønefossgutta Øystein Ringnes og Tommy Støa, sistnevnte med kona Elsbeth som er fra Rotterdam. Så vi følte oss nesten på hjemmebane, alle sammen!

Men det var to ting som bekymret meg litt. Det var ikke skoene, der hadde jeg jo gjort en grundig research på forhånd og følte meg ganske trygg på valget av Asics DS Racer. Men værmeldingen var litt foruroligende, dvs det var meldt vindstyrke helt opp i 10 meter per sekund. Det merkes i så fall godt! Flaggene nedenfor hotellet stod også rett ut (se bildet over). Og så var det formen da! Jeg hadde jo ikke akkurat noen overbevisende generalprøve i Fredrikstadløpet, og i ukene etterpå har jeg slitt... Men nå var det om å gjøre å kaste alle bekymringer og negative tanker på dør. Nå gjaldt det å konsentrere seg om det som en selv kan påvirke.

NYTT SKOVALG: Denne gangen er det Rune som vurderer....

På ett område har jeg aldri stilt bedre forberedt. Jeg hadde nemlig spist mye de siste dagene! Både av laks og ris, chips og peanøtter, magnesiumtabletter og mye annet, og på pastapartyet ble inntaket nesten litt for mye. Men jeg overgikk ikke Rune, han hadde ankommet noen timer tidligere og i påvente av at rommet skulle bli ledig, tyvstartet han med pastabuffet til lunsj også, før han gjentok samme meny til sen middag. Her skulle i hvert fall ikke karbolagrene gå tom! Tommy og jeg prøvde å kompensere med en porsjon med den lokale spesialiteten kwark til dessert, en slags feit rømme med friske bær på. Nam nam! Dette skulle vi nyte godt av de siste 10 kilometerne, tenkte vi optimistisk. Jaggu sa jeg smør....

Øystein hadde dessuten svært gode erfaringer med solide frokoster med egg og bacon på raceday. Siden han er to år eldre enn meg og bare en gang ikke har klart sub 3 på sine 10 maraton, så må jeg jo nesten lytte til gode råd. Så fortsatt litt stinn av pastaen fra kvelden før, inntok jeg tidenes maratonfrokost, i hvert fall solid ny pers, med egg, røkelaks, grovt brød, havregrøt og kornblanding med youghurt, avrundet med en smultring. Men jeg droppet bacon... Og det var jo to timer til start. Jeg tenkte på Anders Aukland som bare spiser to brødskiver med sjokade til Birkebeinerfrokost, og ble en smule skeptisk. Det verste jeg vet er å være stinn og ikke føle seg lett i kroppen... Var dette så lurt da?

SNART KLAR TIL START: Rune Solheim

Neste dilemma var påkledningen. Igjen var jeg litt påvirket av Rune, som hater å fryse og nesten alltid løper i langt, og av Tim som pleier å løpe med løse ermer som i sykling når det er litt småkaldt. Når jeg så på storm.no at "følt temperatur" bare var +1 grad, så bestemte jeg meg for å gjøre det samme. Dette til tross for at jeg gjentatte ganger har påpekt overfor andre at den største tabben svært mange gjør, er å ha for mye klær på seg.

COOLSINGEL: Kult gatenavn - her stille kvelden før stormen.

Med noen og tyve minutter til start, forlot jeg hotellet og gikk og småjogget nedover den berømte gaten Coolsingel. Utrolig kult navn på en gate med start og mål i maraton. Og selvfølgelig føltes det nå mer enn varmt nok. Redningen var Elsbeth og sekken hennes, som plutselig fikk et par løsermer, en singlet og en ekstra t-skjorte som jeg hadde tenkt å kvitte meg med underveis. Nå droppet jeg like godt alle disse plaggene før start, og det føltes helt greit. Men mine tykke vinterhansker beholdt jeg klokelig på, frossen som jeg er på fingrene. Det var nok lurt, for det eneste stedet jeg frøs underveis, var på høyre hånd. Selv med hansker! Pussige greier...

Jeg var veldig tilfreds med å skulle starte i pulje C. Dermed slapp jeg å stresse med ikke å havne altfor langt bak i feltet. Men for å få plass her, måtte jeg sende inn bevis for at jeg har løpt under 3 timer. Så stor var overraskelsen da jeg oppdaget at 3.15-ballongen stod et godt stykke foran meg i startfeltet - i pulje C - der det var et krav om tider under 3 timer?... Snodig! Men jeg lot meg ikke stresse av det, jeg lot meg heller rive med i allsangen før start; "You'll never walk alone!". Jeg er ikke Liverpool-supporter, men dette lød nok mer praktfullt enn på et fullsatt Anfield! Og så var vi i gang!

Som vanlig åpnet jeg relativt rolig, og de første kilometerne gikk på rundt 4.30. Hmmm, kanskje litt vel rolig? Jeg gulpet litt også etter all spisingen, noe jeg aldri før har gjort under løp! Men følte meg forsåvidt lett og fin i kroppen. Og jeg sa til meg selv at næringsinntaket skulle gjøre meg sterk på siste del av løpet, når det ellers gjerne begynner å butte. Det skulle vise seg å bli stikk motsatt.

Trivelige Sveinung Voreland slo meg med nøyaktig 20 minutter, men var like
misfornøyd som meg etterpå. Ambisjonene var nemlig adskillig større.

Allerede etter en drøy kilometer kom Tim, som hadde startet i pulje D, opp på siden i adskillig større fart. "Hei Tim, ikke overdriv nå!", ropte jeg, "husk at du skal holde helt inn. Lykke til!!" Og borte ble han. Jeg prøvde etter hvert å justere opp i skjemafart til 3 blank som tilsier 4.16 i snitt per kilometer, men jeg slet virkelig med å få opp farten og nådde ikke planlagt marsjfart for første gang før etter 7 km. Etter 8 km kom løperne tilbake motsatt vei. Jeg observerte først Øystein i sin Norge-singlet og en stund etterpå kom Tim, og jeg kunne konstatere at de lå hhv 3 minutter og 50 sekunder foran meg allerede. Mellom 10 km og 19 km gikk det ganske bra, oppildnet at et langt strekk med tusenvis av entusiastiske tilskuere som stod tett i tett på begge sider. Jeg følte meg som en OL-deltager som ble heiet på og båret fram av publikum. Men så kom vi inn i et nesten folketomt område med sporadiske tilskuere og desto mer vind, og kilometertidene økte igjen. Nei, det er ingen tvil om at det hjelper å ha tilskuere som heier. Jeg kan bare ane hvordan det må føles å løpe under Bislett Games, eller delta i VM i Holmenkollen for den saks skyld.

Men akk, en nærmere titt på klokken når jeg nærmet meg halvveis, og jeg skjønte at det ville bli tøft å løpe ned mot eller under 3 blank. Jeg passerte halv på 1.31.37 og kunne jo håpe på et lite mirakel, siden det var omtrent samme passering jeg hadde da jeg første gang brøt 3-timers grensen i Frankfurt i 2008. Men den gangen følte jeg meg veldig pigg og innstilt på at løpet egentlig startet halvveis, denne gangen var jeg adskillig mer sliten. Jeg gjorde likevel et siste seriøst forsøk ved å henge meg på en lettbeint kar som kom dampende forbi. Det funket, i hvert fall en god stund. For farten ble oppjustert og det ble plutselig litt flyt over løpingen, det føltes ganske lett og vi avanserte i feltet. Og så ser jeg plutselig en rød trøye med sorte ermer et stykke foran meg. Det var Tim. Jeg håpet virkelig å ikke se han igjen før etter målgang, for jeg unnet så veldig Tim suksess med sitt noe overambisiøse 2.55-prosjekt. Men dette tydet jo på at han også slet. Noen kilometer senere var vi ajour. Jeg vurderte seriøst å roe ned litt og heller prøve å være "hjelperytter" for Tim, men prøvde i stedet med noen oppmuntrende ord, for det er veldig lett å komme i negative tankemønstre når det butter i mot.
"Husk at du fortsatt kan klare pers, eller i hvert fall gjøre ditt beste maraton på mange år. Heng deg på! Nå gjelder det å tenke positivt!" formanet jeg etter beste evne. Det var kanskje lett for meg å si, for akkurat da hadde jeg min desidert beste periode i løpet og var i flytsonen. Der var nok ikke Tim lenger, og han sakket raskt akterut.

INNTEL HOTEL der vi bodde.
Det ble nesten tidlig dusj på meg da vi passerte forbi hotellet etter 26 km....

Jeg var imidlertid ikke så lenge i "paradis" selv heller. Snart var det min tur å kjempe for å opprettholde moral og positive tanker. Ved 26 km passerte vi hotellet vårt igjen for andre gang, og jeg begynte å fable om hvor deilig det ville vært å bare stoppet og heller tatt en tidlig tur i svømmebassenget. Det var jo enda 16 kilometer igjen! Jeg slet med å holde følge med haren min også, men bet tennene sammen og ble reddet av at han fikk en flaske som han brukte lang tid på å drikke opp. Dermed ble farten satt ned akkurat så mye at jeg fikk fornyet kontakt. Men etter ca 28 km var det slutt. Fyren var tydeligvis en "local lad", og det er litt pussig dette at når noen heier på deg, så øker du nesten automatisk farten. Det var i hvert fall akkurat det som skjedde med startnr 4350 Ton Nagtzaam. Etter ivrige heierop fra noen kjente ved en av de få bakkene i løpet, gjorde han en markert fartsøkning og fikk umiddelbart en stor luke. Og denne gangen klarte jeg ikke å tette luken, som ble større og større. Ton holdt for øvrig farten helt inn, ser jeg nå i ettertid, og kom i mål på 3.02.20. Synd at jeg ikke klarte å følge han lenger, men jeg var sjanseløs. Trolig hadde jeg hengt meg på litt for lenge allerede, for resten av løpet ble et blodslit.

BLODSLIT... Bildet lyver ikke!

Jeg prøvde fortvilet å holde oppe motet og moralen, til tross for at jeg visste at dette ville bli middelmådig i forhold til målet om sub 3. Så hvorfor stresse mer? Kunne jeg ikke bare tatt det med ro? Var det så viktig om det ble 3.03 eller 3.13 til slutt? Vel, var det ikke nettopp jogging jeg drev med da? Jeg syntes i hvert fall at det gikk fryktelig sakte og følte meg som en elendig løper der jeg slet meg fremover og ble passert av stadig flere, helt motsatt av vanlig løpsutvikling. Det føltes nesten pinlig når kilometertidene nærmet seg 5 blank... Jeg fikk påfyll av RedBull etter 33,6 km og tenkte at nå skal jeg se om det er noen effekt av dette. Kanskje får jeg en a-ha opplevelse? Nope. Jeg kuttet riktignok ca 10 sekunder på neste kilometerpassering, men det var nok bare en siste liten krampetrekning, for etterpå tikket det feil vei igjen, helt til forsmedelige 5.01 lyste mot meg på klokken etter den 39. kilometeren. Nå var mitt eneste mål å fullføre uten kramper eller andre stopp på under 3.10. Det gikk faktisk greit, med en slags kontroll, men aldri har de siste 10-12 km føltes så tunge og lange. Jeg har vel aldri egentlig møtt den berømte veggen, det nærmeste var nok sist gang jeg løp i Rotterdam i 2007, men da skyldtes det først og fremst kramper. Andre ganger har jeg formelig gledet meg til passering 30 km. Men ikke denne gangen.

ENDELIG: Jeg passerer målstreken!...

Det ble et slit helt til målstreken. Til tross for krampene og tropeheten i mitt forrige løp i Rotterdam, så husker jeg at jeg hadde en lykkerus da jeg løp nedover Coolsingel mot mål. Det var mitt andre maraton, og i sterk kontrast til debuten i plaskregnet i Oslo i 2005. Tiden ble 3.12 og det var pers da, men er i dag fortsatt mitt nest dårligste maraton rent tidsmessig. Likevel var det nok da jeg virkelig fikk smaken på denne merkelige distansen og den kraftprøven som et maratonløp er. Men denne gangen hadde jeg ingen slike følelser når jeg løp nedover den samme gaten. Jeg var bare utslitt og oppgitt og lurte faktisk på om dette ble min siste maraton. Men så kom jeg til å tenke på alle de tusener av løpere som jeg møtte de siste kilometerne - som kom motsatt vei. De lå mange kilometer bak meg i løypen og skulle nok gjerne vært i mine sko. Så da kan jeg jo ikke være så fryktelig dårlig likevel? Og jeg hørte alle tilskuerne som jublet! "Prøv å nyt det litt også da," sa jeg til meg selv. Og klarte det! Men ikke før det var 100 meter igjen... Så jeg smilte faktisk da jeg tok flyver´n de siste meterne før målstreken. Det skal jo være gøy, skal det ikke?

FLY

Frode Flyver'n...

I målområdet ventet jeg på Tim. Jeg visste at han hadde hatt det minst like forferdelig som jeg og håpet at han skulle dukke opp. Sekundene og minuttene tikket avgårde og endelig, der kom han. Jublende! Og høstet stor og fortjent applaus fra publikum. Men det var tydelig å se at dette hadde kostet, der han ble omfavnet av sin kjære to meter bak målstreken, før de begge ble "jaget" bakover av funksjonærene. Jeg skjønte akkurat hvordan Tim hadde det, følelsesladet som bare innkomsten av et maratonløp kan være. Vi hadde begge kjempet en durabelig og håpløs kamp på hver vår kant. Dette var ingen duell oss imellom, men en kamp mot oss selv, mot klokken - og mot overmakten, som vi begge tapte. Men likevel vant!

WE DID IT! Når bilder sier mer enn tusen ord...
Tim og jeg, like slitne, misfornøyde, fortvilte og lykkelige på en gang!!...

Det samme gjorde alle andre som fullførte Rotterdam Marathon 15.april 2012. Alle var de seierherrer. Ikke minst Rune, som løp klokkejevnt inn på 2.51, like bak pers - Øystein, som imponerte igjen med 2.54 - og Rolf Bøhn, som var strålende fornøyd med 3.14, like foran Tim på resultatlisten. Og Tommy da, som kunne fortelle at han med 3.21 ikke var langt bak pers. Han hadde regnet feil underveis med 5 minutter, trodde han lå på perseskjema og klarte "bare" å ta inn to av de "tapte" minuttene på slutten. Ikke verst det heller! Vi ble omsider tyllet inn i hvert vårt hvite plastomslag og fikk verdens beste krus med varm te, før vi ruslet ned til hotellet.

SMILE: Tommy og Øystein bidro sterkt til å gjøre oppholdet muntert og minnerikt!

Heldigvis glemmer vi fort. Så allerede før banketten, etter en liten tur i svømmebassenget og opptining i steambad og sauna - rene balsamen for sjel og sinn og ikke minst for beina - så var fokus rettet mot høstens maraton. Da skal kjerringa reises! For jeg er allerede påmeldt til Frankfurt Marathon 28.oktober....

Jeg gleder meg allerede. Og gruer meg...

Detaljerte opplysninger om løpet fra min garmin HER og fra arrangøren HER.

Reportasje med flere bilder på Kondis HER.

Løpets hjemmeside med resultater HER.

Det vanskelige skovalget

Det nærmer seg Rotterdam Marathon. Nå er det alvor. Og da er det mange viktige avgjørelser som må tas. Ikke minst om hvilke sko jeg skal bruke på søndag.

SKO ER KULT. Her fra expo-en til Oslo Maraton i fjor,
der jeg endte opp både med de grønne og de blå til høyre....

Skovalget er det viktigste av alle de (u)viktige valgene før et løp. Og på maraton kan det være helt avgjørende. I hvert fall føles det slik. For på en kort 5 km er det liksom ikke så farlig, selv om løpsfølelsen og lette sko selvsagt står i fokus. Men på lengre distanser som maraton blir nesten skoene enda viktigere, med andre faktorer som vekt og demping. Dette er ganske individuelt, men for min del har jeg erfart at det er viktig å ha sko med en viss demping på maraton, da jeg ellers lett får problemer med stive bein og kramper. Samtidig ønsker jeg ikke å ha for mye demping heller, da det går ut over løpsfølelsen. Skoene må ikke føles tunge. De såkalte mengdetreningsskoene med høy såle og kraftig demping, som har vært oversolgt som de beste skoene til mosjonister i en årrekke, har jeg for lengst kuttet ut, også på trening.

Men hvor langt ned i vekt og såletykkelse tør jeg å bevege meg? Hvilke erfaringer har jeg gjort tidligere? Her er alternativene mine til Rotterdam:

A. Nike Skylon. Mine gamle favorittsko eksisterer dessverre ikke lenger. Pussig dette at skoprodusentene har en tendens til å droppe sine bestselgere etter noen år. (Skylon, Pegasus - som riktignok kom tilbake etter mange år, Puma Prompt, for å nevne noen). Jeg løp med velbrukte Skylon da jeg for første gang brøt dem magiske 3-timers grensen i Frankfurt Marathon i 2008. Da hadde jeg negativ splitt og løp raskest på de siste kilometrene. Jeg har et gammelt par fortsatt, men bruker de neppe denne gangen...

B. Nike sine nye klassikere, Lunaracer, som ikke lenger er så nye. Glimrende sko, hadde det bare ikke vært for en søm som gir meg gnagsår! Jeg har stort sett brukt Lunaracerne til 5 km og 10 km, men testet de på den siste langturen, og igjen fikk jeg problemer med gnagsår. Så enten må jeg legge på et solid compeedplaster, eller de må droppes. Tror faktisk ikke at jeg tar sjansen, for gnagsåret som jeg har er ikke helt grodd, og jeg kan risikere å ødelegge hele løpet pga sømmen på innsiden rett foran Nike-emblemet...

C. Saucony Fastwitch, som jeg brukte med suksess da jeg perset i København i fjor. Hvorfor ikke bare gjenta suksessen? Vel, de var gode i det øpet, men jeg synes de ble veldig fort slitt og litt platte. De gir ikke samme løpsfølelsen lenger, og jeg har simpethen ikke kjøpt nye...Kanskje en tabbe?

KUL SÅLE på Fastwitch 5. Kanskje derfor det gikk så bra i Køben?

D. I stedet dro jeg til Løplabbet for å kjøpe Adidas Adios i vinter, som så mange skryter av. Løplabbet hadde imidlertid ikke disse i min størrelse, så i stedet endte jeg opp med den litt tyngre fetteren, Adidas Boston og et par Brooks, for øvrig etter kyndig og hyggelig veiledning av Sindre Buraas. Forventningene til Boston var store, og på de første øktene var jeg godt fornøyd. Testet dem både på intervaller og lengre turer og planen var å bruke de i Rotterdam, men jeg var ikke fornøyd etter generalprøven i Fredrikstadløpet. Synes da at de var litt for tunge og høye i hælen. Det kan selvsagt henge sammen med dagsformen, men likevel...

E. Adidas Adizero Tempo er imidlertid en tredje fetter, mellom de to i vekt, og en sko jeg har meget god erfaring med. Løp med de på Bislett Indoor 50k og kom meg jo da helskinnet gjennom 4 timer nesten uten kramper. Og jeg har også god erfaring fra bl.a. halvmaraton på Jessheim på vinterføre i 2010, da skovalget også stod sentralt, men da fra andre enn meg. Så lurer litt på hvorfor jeg ikke har brukt de oftere i konkurranser.

VANSKELIG VALG: Vidar Nilsen funderer over hvilke sko han skal bruke før start på Jessheim i 2010. Han brukte ingen av disse, men et tredje par som han hadde med i bagen!

F. Brooks Launch satt også utrolig godt på foten. Vurderte disse, men også her ble jeg litt skuffet etter noen gangers bruk. Veldig fin til trening, men neppe den ultimate konkurranseskoen for min smale og høye lest, og litt for myke etter min smak.

G. Da gjenstår de to skokjøpene jeg gjorde på expoen i forkant av Oslo Halvmaraton; Asics DS Racer og Asics Tarther. Sistnevnte er lette og fine, men føles raskt litt ustabil med litt for dårlig demping til at jeg tør å bruke på en maraton. Er redd for at det vil gå utover beina på de siste milene.

H. Asics DS Racer derimot, er jeg veldig godt fornøyd med. De sitter godt på foten, er lette og har veldig god løpsfølelse. Jeg har brukt de mye på intervaller og hurtige turer, ikke så mye på langtur, så det blir usikkerhetsmomentet.

Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men i skrivende stund går det nok i retning av DS Racer. Nærmest følger gode, gamle Adizero Tempo. Så er det bare å håpe at det holder helt inn. Eller retteres sagt, at beina mine holder helt inn.

AND THE WINNER IS: Asics DS Racer !? - 216 g

OUTSIDER: Adidas Adizero Tempo - 256 g

Andre faremomenter
For beina har ikke alltid holdt, og det er flere farer som lurer. Størst av dem alle er muskelkramper i hamstrings og legger. Huff, dette har jeg virkelig slitt med flere ganger. I Oslo Maraton for et par år siden hadde jeg min livs dag. Innover Frognerstranden med 5 km igjen økte jeg farten. Jeg hadde stålkontroll og en fantastisk følelse, det var masse krefter igjen og jeg visste at jeg ikke ville sprekke. Men akk, hva hjalp det når krampene satte inn et par kilometer senere, ved Tjuvholmen. Derfra og inn måtte jeg stoppe 6-7 ganger for å tøye, i tillegg til at tempoet og steglengden måtte kortes drastisk for i det hele tatt å klare å løpe sånn noenlunde mellom krampestoppene. Og opp siste bakken måtte jeg gå. Dermed glapp både en solid pers og 3-tallet med noen små sekunder... Surt!

Og i min ultradebut i Romerike 6-timers i fjor, der jeg for øvrig skulle "safe" med gamle Nike Skylon, slo krampene inn etter tre timer.

Så nå knasker jeg magnesiumtabletter og håper at kramper og gnagsår holder seg unna på søndag. Og jeg har begynt å fylle opp lagrene. Ingen lavkarbo her om dagen! Men det er deilig å kunne fråtse litt, selv om jeg strengt tatt heller burde gjort det motsatte. For jeg er et par kilo unna matchvekt, og med et par dager til uten trening, med mye spising, så kan det bli en tung tur gjennom gatene i Rotterdam... Men jeg håper det beste.

Det blir uansett spennende. Og jeg er ikke alene. President Tim Bennett har trent målbevisst i et halvt år for dette løpet, med selverklært og tøff målsetting om 2.55. Reisekompanjong Rune Solheim satser på å holde 4 blank fart hele veien, dvs 2.48. Han perset for øvrig med nettopp 2.55 samme sted i fjor. Og Fredrikstad-duellanten Rolf Bøhn er også på plass, sammen med mange andre nordmenn og enda flere nederlendere. Det blir folkefest i Rotterdam på søndag, men neppe 30 gader varmt, som det var forrige gang jeg løp i Rotterdam i 2007. Da for øvrig daværende Kondis-president Stig Vangsnes gjorde come-back og fullførte i fin stil, dog ikke helt uten dramatikk, siden løpet faktisk ble avbrutt etter 4 timer grunnet utallige heteslag og overarbeidet hjelpemannskap! Stig visste imidlertid råd og snek seg forbi sperringene og fullførte! Men det er en annen historie...

På søndag blir det ingen heteslag. Det er meldt 4 grader og vind i Rotterdam. Jeg tar med lue og hansker!

ROTTERDAM MARATHON 15.4.2007. Det var varmerekord for april måned med 30 grader og sol. Her har jeg fått solbrillene på og Dag Spilde som hare.

Noen som har synspunkter og tips om disse eller andre sko - og annet utsyr?

Hva er viktigst å passe på i dagene før et maratonløp? Og på selve løpsdagen?

Det er sikkert mange som har meninger her - og enda flere som lurer på mye.

Kom gjerne dine innspill eller spørsmål i kommentarfeltet!

På leting etter påskeformen

Sesongdebuten ble ikke helt som håpet og i dagene etterpå har jeg lett etter formen både hjemme, i Sørmarka og langs veiene i Follo. Nå tror jeg endelig at jeg har funnet den. I hvert fall er motivasjonen tilbake, og det er kanskje det aller viktigste.

For etter det blytunge Fredrikstadløpet slet jeg virkelig den påfølgende uken både med form og motivasjon. Med tanke på at vårsesongens hovedmål, Rotterdam Marathon, er rett rundt hjørnet, så var gode råd dyre og tiden knapp. Trengte jeg mer mengde, hardtrening, hurtighet eller burde jeg rett og slett ta det rolig og bare kosetrene for å få tilbake overskudd? Jeg fikk mange gode råd på SkriveBlokken, og de fleste gikk i retning av å ta det rolig, med lette og korte treningsturer for å finne tilbake glød og motivasjon. Mengde og grunnlag får man uansett gjort lite med de tre siste ukene før et maratonløp, var omkvedet.

Og jeg lyttet. Bør jo gjøre det når erfarne og langt bedre løpere gir velmente råd. Så etter er par hviledager fulgte noen dager med lett trening. Og de planlagte Bislettintervallene på tirsdag ble erstattet med en rolig totimers i terrenget. Nå skulle det trenes lystbetont. Det gjorde veldig godt, selv om det var vinterlige temperaturer igjen med minusgrader da vi la i vei kl 09.30 - som det var da jeg fikk en haglebyge midt i fleisen tidligere i uken. Vinteren er kanskje ikke helt over likevel?

Carl Fredrik ved Bukkestitjern.

OJ, HVA VAR DET!??
Noe stort braste i hvert fall gjennom isen...

På langturen tirsdag fikk jeg inspirerende selskap av Carl Fredrik. Skjønt det er vel mer riktig å si at det var han som dro meg med ut. Vi løp inn i Sørmarka via Kloppa, Stallerud og skiløypen over til Bukkestitjern, for de lokalkjente, der vi hadde en artig naturopplevelse. Først var det noe stort - to ganger etter hverandre - vi trodde minst det måtte være to elger - som braste gjennom isen så vi skvatt skikkelig. Vi så ingen elger. Men lydene som med jevne mellomrom fulgte fra isen har jeg aldri hørt før. Det var høye, vakre strofer, hørtes nesten ut som lydene fra delfiner, bare mye lengre toner, sannsynligvis skapt av smelteprosessen da solen tok tak og sang med isen og vannet som høytalere i naturens egen stereokonsert. Vilt og vakkert var det i hvert fall, bare noen kilometer fra sivilisasjonen. Vi er heldige, vi som kan trene og oppleve slike små, spektakulære stunder på vår ferd gjennom skogen. Nesten litt synd at vi bare traff på en annen turgåer denne fine dagen i påskeferien. Hvor er alle sammen?

Carl Fredrik har for øvrig akkurat avsluttet skisesongen med 5-mila i NM, og var meget godt fornøyd med 2.27.35 og 65.plass på den siste NM-distansen i Fauske, der det hadde vært folkefest og tusenvis av tilskuere langs løypen. Slik skal det være! Nå står lett trening og sykling i fokus frem mot NM duathlon 29. april, der han overrasket med sølvmedalje i fjor, etter å ha parkert sterke karer som Simen Østensen og Anders Aukland på syklingen. Kanskje jeg skal melde meg på også? Hadde jo vært artig å prøvd duathlon en gang... og det er jo veteranklasser også.

KORTINTERVALLER: Golfbaner er flotte å løpe på!

Vår rolige totimers på drøye 2 mil var i hvert fall akkurat hva jeg trengte, Ja, det gikk faktisk lettere og lettere underveis, så jeg følte at jeg fant igjen litt av formen og mye av motivasjonen der ute i Sørmarka! Noe som også ble bekreftet neste morgen, da harrytur til Sverige stod på programmet. Jeg rakk en liten morgentur før avreise, og på hjemveien over golfbanen la jeg inn 7 spontane kortintervaller a 45 sekunder med 30 sekunders hvile på strekket på bildet ovenfor. Det føltes faktisk herlig!

GLADE LAKSER: Klar for langtur med Steinar.

Og i går var jeg klar for ny langtur da Steinar dukket opp på trappen kl 10, denne gangen på asfalt for tilvenning mot Rotterdam. Jeg grubler fælt på skovalget om dagen, men igjen lyttet jeg til et godt råd - og dermed ble det langturtest av Lunaracerne rundt Gjersjøen. Med noen tilleggsrunder endte det på drøye 24 km. Det er alltid et godt tegn når en legger inn ekstrarunder på slutten og ikke har lyst å gi seg etter å ha løpt i rundt to timer :-) Da kan jeg ikke lenger klage over manglende motivasjon... Jeg er på sporet igjen.

Og nå fant jeg også troen igjen på turen. Så plutselig ser jeg langt lysere på tilværelsen - og sjansene for et bra løp i Rotterdam er kanskje likevel til stede? Skjønt, ingen røyk uten ild. Og Fredrikstadløpet viste at det er mye røyk og langt frem. Så jeg tviler sterkt på at 3-timers grensen er innen rekkevidde denne gangen. Men en skal aldri si aldri, heller ikke i løping - og i hvert fall ikke i maraton. Time will show!

Uansett, det blir lavlandspåske på oss i år. Selv om det rapporteres om uforskammet flotte forhold på Sjusjøen og langt mer snø enn i påsken i fjor, så blir det ikke noe påskeskirenn denne gangen. To uker etter operasjonen, er nemlig Hanne sitt korsbåndskadde kne langt fra klar for verken store eller små utskeielser. Og maraton må nok vente til 2013 - tidligst!

Fortsatt GOD PÅSKE - om det er med langrennsski, sykkel, joggesko eller på krykker !