Rotterace i Rotterdam Marathon

Jeg overlevde. Men det var bare såvidt. For dette var det tøffeste løpet jeg noengang har løpt. Og jeg skal ikke skylde på skoene!

For det vanskelige skovalget var bare blåbær mot det vanskelige LØPET. Joda, det var litt vanskelige forhold, med ganske mye vind. Men mange løp bra likevel, så dette hadde nok bare begrenset betydning for min egen prestasjon. For selve løypen er jo blant de aller letteste og raskeste, noe 3 verdensrekorder skulle tilsi. Og stemningen er fantastisk, med hundretusener av tilskuere i det som er Nederlands største endags sportsarrangement for 13.året på rad!

A room with a view!...

Bordet var med andre ord dekket til en ny løpsfest, da jeg ankom havnebyen og sportsbyen Rotterdam lørdag ettermiddag. Rune Solheim hadde ordnet med flott hotell og rom med praktfull utsikt bare en kilometer fra start. Disse bildene er tatt fra hotellrommet. Med utsikt til broen som er selve symbolet på Rotterdam Marathon og også emblemet på medaljen. Fredags kveld var det selvsagt pastaparty på hotellet, med trivelig selskap av Hønefossgutta Øystein Ringnes og Tommy Støa, sistnevnte med kona Elsbeth som er fra Rotterdam. Så vi følte oss nesten på hjemmebane, alle sammen!


Men det var to ting som bekymret meg litt. Det var ikke skoene, der hadde jeg jo gjort en grundig research på forhånd og følte meg ganske trygg på valget av Asics DS Racer. Men værmeldingen var litt foruroligende, dvs det var meldt vindstyrke helt opp i 10 meter per sekund. Det merkes i så fall godt! Flaggene nedenfor hotellet stod også rett ut (se bildet over). Og så var det formen da! Jeg hadde jo ikke akkurat noen overbevisende generalprøve i Fredrikstadløpet, og i ukene etterpå har jeg slitt... Men nå var det om å gjøre å kaste alle bekymringer og negative tanker på dør. Nå gjaldt det å konsentrere seg om det som en selv kan påvirke.

NYTT SKOVALG: Denne gangen er det Rune som vurderer....

På ett område har jeg aldri stilt bedre forberedt. Jeg hadde nemlig spist mye de siste dagene! Både av laks og ris, chips og peanøtter, magnesiumtabletter og mye annet, og på pastapartyet ble inntaket nesten litt for mye. Men jeg overgikk ikke Rune, han hadde ankommet noen timer tidligere og i påvente av at rommet skulle bli ledig, tyvstartet han med pastabuffet til lunsj også, før han gjentok samme meny til sen middag. Her skulle i hvert fall ikke karbolagrene gå tom! Tommy og jeg prøvde å kompensere med en porsjon med den lokale spesialiteten kwark til dessert, en slags feit rømme med friske bær på. Nam nam! Dette skulle vi nyte godt av de siste 10 kilometerne, tenkte vi optimistisk. Jaggu sa jeg smør....

Øystein hadde dessuten svært gode erfaringer med solide frokoster med egg og bacon på raceday. Siden han er to år eldre enn meg og bare en gang ikke har klart sub 3 på sine 10 maraton, så må jeg jo nesten lytte til gode råd. Så fortsatt litt stinn av pastaen fra kvelden før, inntok jeg tidenes maratonfrokost, i hvert fall solid ny pers, med egg, røkelaks, grovt brød, havregrøt og kornblanding med youghurt, avrundet med en smultring. Men jeg droppet bacon... Og det var jo to timer til start. Jeg tenkte på Anders Aukland som bare spiser to brødskiver med sjokade til Birkebeinerfrokost, og ble en smule skeptisk. Det verste jeg vet er å være stinn og ikke føle seg lett i kroppen... Var dette så lurt da?

SNART KLAR TIL START: Rune Solheim

Neste dilemma var påkledningen. Igjen var jeg litt påvirket av Rune, som hater å fryse og nesten alltid løper i langt, og av Tim som pleier å løpe med løse ermer som i sykling når det er litt småkaldt. Når jeg så på storm.no at "følt temperatur" bare var +1 grad, så bestemte jeg meg for å gjøre det samme. Dette til tross for at jeg gjentatte ganger har påpekt overfor andre at den største tabben svært mange gjør, er å ha for mye klær på seg.

COOLSINGEL: Kult gatenavn - her stille kvelden før stormen.

Med noen og tyve minutter til start, forlot jeg hotellet og gikk og småjogget nedover den berømte gaten Coolsingel. Utrolig kult navn på en gate med start og mål i maraton. Og selvfølgelig føltes det nå mer enn varmt nok. Redningen var Elsbeth og sekken hennes, som plutselig fikk et par løsermer, en singlet og en ekstra t-skjorte som jeg hadde tenkt å kvitte meg med underveis. Nå droppet jeg like godt alle disse plaggene før start, og det føltes helt greit. Men mine tykke vinterhansker beholdt jeg klokelig på, frossen som jeg er på fingrene. Det var nok lurt, for det eneste stedet jeg frøs underveis, var på høyre hånd. Selv med hansker! Pussige greier...

Jeg var veldig tilfreds med å skulle starte i pulje C. Dermed slapp jeg å stresse med ikke å havne altfor langt bak i feltet. Men for å få plass her, måtte jeg sende inn bevis for at jeg har løpt under 3 timer. Så stor var overraskelsen da jeg oppdaget at 3.15-ballongen stod et godt stykke foran meg i startfeltet - i pulje C - der det var et krav om tider under 3 timer?... Snodig! Men jeg lot meg ikke stresse av det, jeg lot meg heller rive med i allsangen før start; "You'll never walk alone!". Jeg er ikke Liverpool-supporter, men dette lød nok mer praktfullt enn på et fullsatt Anfield! Og så var vi i gang!

Som vanlig åpnet jeg relativt rolig, og de første kilometerne gikk på rundt 4.30. Hmmm, kanskje litt vel rolig? Jeg gulpet litt også etter all spisingen, noe jeg aldri før har gjort under løp! Men følte meg forsåvidt lett og fin i kroppen. Og jeg sa til meg selv at næringsinntaket skulle gjøre meg sterk på siste del av løpet, når det ellers gjerne begynner å butte. Det skulle vise seg å bli stikk motsatt.

Trivelige Sveinung Voreland slo meg med nøyaktig 20 minutter, men var like
misfornøyd som meg etterpå. Ambisjonene var nemlig adskillig større. 

Allerede etter en drøy kilometer kom Tim, som hadde startet i pulje D, opp på siden i adskillig større fart. "Hei Tim, ikke overdriv nå!", ropte jeg, "husk at du skal holde helt inn. Lykke til!!" Og borte ble han. Jeg prøvde etter hvert å justere opp i skjemafart til 3 blank som tilsier 4.16 i snitt per kilometer, men jeg slet virkelig med å få opp farten og nådde ikke planlagt marsjfart for første gang før etter 7 km. Etter 8 km kom løperne tilbake motsatt vei. Jeg observerte først Øystein i sin Norge-singlet og en stund etterpå kom Tim, og jeg kunne konstatere at de lå hhv 3 minutter og 50 sekunder foran meg allerede. Mellom 10 km og 19 km gikk det ganske bra, oppildnet at et langt strekk med tusenvis av entusiastiske tilskuere som stod tett i tett på begge sider. Jeg følte meg som en OL-deltager som ble heiet på og båret fram av publikum. Men så kom vi inn i et nesten folketomt område med sporadiske tilskuere og desto mer vind, og kilometertidene økte igjen. Nei, det er ingen tvil om at det hjelper å ha tilskuere som heier. Jeg kan bare ane hvordan det må føles å løpe under Bislett Games, eller delta i VM i Holmenkollen for den saks skyld.

Men akk, en nærmere titt på klokken når jeg nærmet meg halvveis, og jeg skjønte at det ville bli tøft å løpe ned mot eller under 3 blank. Jeg passerte halv på 1.31.37 og kunne jo håpe på et lite mirakel, siden det var omtrent samme passering jeg hadde da jeg første gang brøt 3-timers grensen i Frankfurt i 2008. Men den gangen følte jeg meg veldig pigg og innstilt på at løpet egentlig startet halvveis, denne gangen var jeg adskillig mer sliten. Jeg gjorde likevel et siste seriøst forsøk ved å henge meg på en lettbeint kar som kom dampende forbi. Det funket, i hvert fall en god stund. For farten ble oppjustert og det ble plutselig litt flyt over løpingen, det føltes ganske lett og vi avanserte i feltet. Og så ser jeg plutselig en rød trøye med sorte ermer et stykke foran meg. Det var Tim. Jeg håpet virkelig å ikke se han igjen før etter målgang, for jeg unnet så veldig Tim suksess med sitt noe overambisiøse 2.55-prosjekt. Men dette tydet jo på at han også slet. Noen kilometer senere var vi ajour. Jeg vurderte seriøst å roe ned litt og heller prøve å være "hjelperytter" for Tim, men prøvde i stedet med noen oppmuntrende ord, for det er veldig lett å komme i negative tankemønstre når det butter i mot.
"Husk at du fortsatt kan klare pers, eller i hvert fall gjøre ditt beste maraton på mange år. Heng deg på! Nå gjelder det å tenke positivt!" formanet jeg etter beste evne. Det var kanskje lett for meg å si, for akkurat da hadde jeg min desidert beste periode i løpet og var i flytsonen. Der var nok ikke Tim lenger, og han sakket raskt akterut.

INNTEL HOTEL der vi bodde.
Det ble nesten tidlig dusj på meg da vi passerte  forbi hotellet etter 26 km....

Jeg var imidlertid ikke så lenge i "paradis" selv heller. Snart var det min tur å kjempe for å opprettholde moral og positive tanker. Ved 26 km passerte vi hotellet vårt igjen for andre gang, og jeg begynte å fable om hvor deilig det ville vært å bare stoppet og heller tatt en tidlig tur i svømmebassenget. Det var jo enda 16 kilometer igjen! Jeg slet med å holde følge med haren min også, men bet tennene sammen og ble reddet av at han fikk en flaske som han brukte lang tid på å drikke opp. Dermed ble farten satt ned akkurat så mye at jeg fikk fornyet kontakt. Men etter ca 28 km var det slutt. Fyren var tydeligvis en "local lad", og det er litt pussig dette at når noen heier på deg, så øker du nesten automatisk farten. Det var i hvert fall akkurat det som skjedde med startnr 4350 Ton Nagtzaam. Etter ivrige heierop fra noen kjente ved en av de få bakkene i løpet, gjorde han en markert fartsøkning og fikk umiddelbart en stor luke. Og denne gangen klarte jeg ikke å tette luken, som ble større og større. Ton holdt for øvrig farten helt inn, ser jeg nå i ettertid, og kom i mål på 3.02.20. Synd at jeg ikke klarte å følge han lenger, men jeg var sjanseløs. Trolig hadde jeg hengt meg på litt for lenge allerede, for resten av løpet ble et blodslit.

BLODSLIT...  Bildet lyver ikke!

Jeg prøvde fortvilet å holde oppe motet og moralen, til tross for at jeg visste at dette ville bli middelmådig i forhold til målet om sub 3. Så hvorfor stresse mer? Kunne jeg ikke bare tatt det med ro? Var det så viktig om det ble 3.03 eller 3.13 til slutt? Vel, var det ikke nettopp jogging jeg drev med da? Jeg syntes i hvert fall at det gikk fryktelig sakte og følte meg som en elendig løper der jeg slet meg fremover og ble passert av stadig flere, helt motsatt av vanlig løpsutvikling. Det føltes nesten pinlig når kilometertidene nærmet seg 5 blank... Jeg fikk påfyll av RedBull etter 33,6 km og tenkte at nå skal jeg se om det er noen effekt av dette. Kanskje får jeg en a-ha opplevelse? Nope. Jeg kuttet riktignok ca 10 sekunder på neste kilometerpassering, men det var nok bare en siste liten krampetrekning, for etterpå tikket det feil vei igjen, helt til forsmedelige 5.01 lyste mot meg på klokken etter den 39. kilometeren. Nå var mitt eneste mål å fullføre uten kramper eller andre stopp på under 3.10. Det gikk faktisk greit, med en slags kontroll, men aldri har de siste 10-12 km føltes så tunge og lange. Jeg har vel aldri egentlig møtt den berømte veggen, det nærmeste var nok sist gang jeg løp i Rotterdam i 2007, men da skyldtes det først og fremst kramper. Andre ganger har jeg formelig gledet meg til passering 30 km. Men ikke denne gangen.

ENDELIG: Jeg passerer målstreken!...

Det ble et slit helt til målstreken. Til tross for krampene og tropeheten i mitt forrige løp i Rotterdam, så husker jeg at jeg hadde en lykkerus da jeg løp nedover Coolsingel mot mål. Det var mitt andre maraton, og i sterk kontrast til debuten i plaskregnet i Oslo i 2005. Tiden ble 3.12 og det var pers da, men er i dag fortsatt mitt nest dårligste maraton rent tidsmessig. Likevel var det nok da jeg virkelig fikk smaken på denne merkelige distansen og den kraftprøven som et maratonløp er. Men denne gangen hadde jeg ingen slike følelser når jeg løp nedover den samme gaten. Jeg var bare utslitt og oppgitt og lurte faktisk på om dette ble min siste maraton. Men så kom jeg til å tenke på alle de tusener av løpere som jeg møtte de siste kilometerne - som kom motsatt vei. De lå mange kilometer bak meg i løypen og skulle nok gjerne vært i mine sko. Så da kan jeg jo ikke være så fryktelig dårlig likevel? Og jeg hørte alle tilskuerne som jublet! "Prøv å nyt det litt også da," sa jeg til meg selv. Og klarte det! Men ikke før det var 100 meter igjen... Så jeg smilte faktisk da jeg tok flyver´n de siste meterne før målstreken. Det skal jo være gøy, skal det ikke?

FLY

Frode Flyver'n... 

I målområdet ventet jeg på Tim. Jeg visste at han hadde hatt det minst like forferdelig som jeg og håpet at han skulle dukke opp. Sekundene og minuttene tikket avgårde og endelig, der kom han. Jublende! Og høstet stor og fortjent applaus fra publikum. Men det var tydelig å se at dette hadde kostet, der han ble omfavnet av sin kjære to meter bak målstreken, før de begge ble "jaget" bakover av funksjonærene. Jeg skjønte akkurat hvordan Tim hadde det, følelsesladet som bare innkomsten av et maratonløp kan være. Vi hadde begge kjempet en durabelig og håpløs kamp på hver vår kant. Dette var ingen duell oss imellom, men en kamp mot oss selv, mot klokken - og mot overmakten, som vi begge tapte. Men likevel vant!

WE DID IT! Når bilder sier mer enn tusen ord... 
Tim og jeg, like slitne, misfornøyde, fortvilte og lykkelige på en gang!!...

Det samme gjorde alle andre som fullførte Rotterdam Marathon 15.april 2012. Alle var de seierherrer. Ikke minst Rune, som løp klokkejevnt inn på 2.51, like bak pers - Øystein, som imponerte igjen med 2.54 - og Rolf Bøhn, som var strålende fornøyd med 3.14, like foran Tim på resultatlisten. Og Tommy da, som kunne fortelle at han med 3.21 ikke var langt bak pers. Han hadde regnet feil underveis med 5 minutter, trodde han lå på perseskjema og klarte "bare" å ta inn to av de "tapte" minuttene på slutten. Ikke verst det heller! Vi ble omsider tyllet inn i hvert vårt hvite plastomslag og fikk verdens beste krus med varm te, før vi ruslet ned til hotellet.

SMILE: Tommy og Øystein bidro sterkt til å gjøre oppholdet muntert og minnerikt!

Heldigvis glemmer vi fort. Så allerede før banketten, etter en liten tur i svømmebassenget og opptining i steambad og sauna - rene balsamen for sjel og sinn og ikke minst for beina - så var fokus rettet mot høstens maraton. Da skal kjerringa reises! For jeg er allerede påmeldt til Frankfurt Marathon 28.oktober....

Jeg gleder meg allerede. Og gruer meg...

Detaljerte opplysninger om løpet fra min garmin HER og fra arrangøren HER.

Reportasje med flere bilder på Kondis HER.

Løpets hjemmeside med resultater HER.