Ergerlig! Det lå an til min beste 10 km på tre år og en gedigen opptur etter mye "stang ut" de siste årene. Men ting kan snu fort og brutalt, og det gikk fra suksess til fiasko i løpet av et par minutter. For i stedet for å avslutte de siste 4 kilometerne til et solid gjennomført løp, ble det akutt strekk med uunngåelig sprekk like før 6 km-merket.
Nei og nei! Eller for å sitere meg selv i det det hugg til i leggen, og jeg måtte ta et par hinkende skritt og stoppe umiddelbart med store smerter.
"Helv....!"... Unnskyld meg, men det ordet kom kontant og spontant, så noen løpere rundt meg skvatt nok til og så forbauset på meg og lurte på hva som skjedde. Og det som skjedde, var følgende:
 |
Starten er gått for det 10. Hytteplanmila. (Foto: Tommy Støa) |
Da starten gikk hadde jeg gjennomført en brukbar oppvarming, akkurat nok til at jeg bestemte meg for å kaste den planlagte lange trøyen og bare løpe i shorts og t-skjorte, selv om gradestokken gikk fra +1 til 0 grader i bilen bortover sletten der jeg skulle hinke og halte avgårde et par timer senere. For inne i den fullstappede hallen, der svært mange av det rekordstore feltet på over 1200 løpere, summet det av forventningsfulle og spente løpere. Og som alltid var ett av temaene hva man løper i.
"Du løper vel ikke i kort i dag?" "jeg tar lang tights", "du taper uansett ikke så mye på det", " jeg tar t-skjorte med singlet utenpå", "jeg løper i knekort tights for å holde lårene varme", "leggings her"...
Joda, rådene var mange og velmente. Og jeg bestemte meg for å endre fra planlagt kort til langermet trøye. Og hadde jeg hatt med tights, hadde jeg trolig brukt den også, men valget om kun shorts var tatt hjemme.
 |
Vidar har shoppet langermet trøye til 50 kroner og lurer på om han skal bruke den tvert... |
 |
Steinar lurer ikke på noe. Han er alltid klar... |
 |
"Perseparet" Stig og Janicke slo til igjen. Begge satte solide perser i Berlin og jaggu gjentok de ikke bedriften denne gangen også. Stig sogar for første gang under 40 på milen. Grattis! (PS. Bildet er tatt FØR løpet, men optimismen var tydeligvis på plass! ) |
Som "alltid" ellers, så føles det mye varmere enn det faktisk ER når man kommer i gang, og særlig når man er oppvarmet og klar til konkurranse. Så jeg gjorde en ny helomvending og kastet den lange supertrøyen der jeg satt i garderoben som sistemann, med under fem minutter til start. Men jeg tror jeg tar på meg kompresjonsknestrømpene, bråbestemte jeg også. Det hadde nok vært lurt og kunne kanskje ha reddet dagen. Desto dummere at de var gjenglemt hjemme, så da ble det kort-kort likevel, og hansker, selvfølgelig.
Minuttet før start var jeg trygt plassert i startbåsen. Jeg hadde til og med rukket å smøre meg inn med litt varmesalve på lår og legger, noe jeg aldri ellers bruker. Heller ikke det skulle berge meg. Adidas Adios-ene skulle for øvrig få en siste sjanse til å levere varene, tenkte jeg, og fortrengte det faktum at det gjerne er mannen oppi skoene som er avgjørende for suksess eller fiasko. Det føltes i hvert fall varmt nok, og forholdene ellers var nærmest perfekte, med klar, fin høstluft med lav luftfuktighet, et par plussgrader, lettskyet og nesten ikke noe vind.
Startskuddet smalt og jeg kom greit gjennom åpningsrushet uten uhell og uten å svi av for mye krutt. Målet var å bedre tiden min fra i fjor på 38.58. Da ville jeg samtidig løpe inn til årsbeste, som er ett sekund saktere
fra Karlstad. Ja, jeg må helt tilbake til dette løpet for tre år siden for å finne et løp på 37-tallet. Det regnet jeg med ville bli for tøft, men jeg hadde likevel et lite, hemmelig håp om "gamle tider". Mer realistisk ville jeg være godt fornøyd med en tid litt ned på 38-tallet.
Jeg fant ganske raskt den velkjente ryggen til Steinar og en fin flyt ut på den raske første kilometeren, som ble passert på 3.35. Ideelt! "Hei Frode!", var det plutselig en stemme som sa. Det var ingen ringere enn Norges beste dameveteran i fjor, Nina Wavik Ytterstad, som nå kom glidende forbi meg i sin rasjonelle løpestil. Jeg la meg i rygg, vel vitende om at hun har slått meg klart i alle løp siden
Jessheim Vinterhalvmaraton i 2011, da jeg også hang meg på og ble tauet frem til et bra løp. Så jeg tok sjansen på å prøve å gjenta den oppskriften, for formen føltes veldig god og jeg var innstilt på ordentlig hardkjør og blodslit - i dag skulle det leveres! Jeg skulle vise overfor meg selv at jeg på en god dag har mer inne enn hva fjorårets og årets tider tilsier...
 |
Mens optimismen rådet og taktikken ble fulgt til punkt og prikke. Jeg ligger i rygg på Nina og er for øvrig på offensiven overfor jagende klubbkompis Svein Sølvberg, for anledningen i hel, sort drakt. (Foto: Arild Brådalen) |
Nina fikk nå også følge av klasserival Synøve Brox, særdeles lett og grasiøs i steget. Jeg slapp dem litt i den lengste bakken, men kjørte damene inn igjen og "tok kommandoen" i det vi dreide ut på den lange sletten langs E18, løypens mest lettløpte parti med svak helning, et terreng som jeg elsker.
"Hei Frode!" lød det igjen fra en av løperne jeg passerte. Det var Øystein Ringnes, som for øvrig har vært hare og medløper på flere av Nina sine rekordløp, og som selv vanligvis også er langt bedre enn meg. Nå "fosset" jeg forbi Øystein i yttersving... Hey, hey! sa jeg tilbake - og til meg selv -overrasket og oppmuntret, for dette tydet på at farten var bra. Det var den da også, neste km-passering gikk på 3.33.
Drikkestasjonen halvveis hoppet jeg glatt over, det er ikke nødvendig med væskepåfyll på et så kort løp med et par plussgrader. Men et annen ting begynte å uroe meg litt, nemlig tendenser til muskelknute midt i høyre leggen. Jeg kjente litt foruroligende tendenser på oppvarmingen og husket nå at jeg nevnte det for Tore Bjerkrheim, som jeg hadde en hyggelig oppvarming sammen med, og det var derfor jeg lette etter kompresjonsstrømpene. Så glemte jeg hele greien, inntil jeg nå fikk en stadig mer ubehagelig påminnelse om at alt ikke var som det skulle der nede.
Nå skjedde ting raskt. Smertene tiltok, jeg rådførte meg med meg selv, men hadde jo egentlig ikke noe valg. Å dempe på farten var egentlig ikke noe tema. "Det går seg sikkert til, jeg fortsetter å kjøre på", besluttet jeg, ikke minst fordi 5 km ble passert på 18.53 og jeg i samme øyeblikk bestemte meg for å gå for 37-tallet! Planen nå var å kjøre jevnt hardt ned til 6-km svingen, deretter bite meg fast i rygg på Nina eller Tim, som vi nå var i ferd med å ta igjen, i de usynlige bakkene som følger mellom 6 og 8 km, som ville være nøkkelen for suksess. Deretter får jeg ofte litt ekstra krefter, når jeg er i form vel og merke, til en bra avslutning på de siste kilometerne.
Game, sett og match! Jeg må bare "gå i kjelleren" litt først...
Men i løpet av sekunder ble drømmene knust og løpet ødelagt. Det gikk lynraskt fra ille til verre til verst. Det nappet hardt i leggen og jeg måtte småhalte litt, men prøvde febrilsk å fortsette og riste løs. Noen meter senere lugget det skikkelig, en gang, flere ganger. Kraftigere, Et eller annet røk inne i leggen. Umulig å løpe en meter til. Shit! Så det
ble GAME OVER - men på en helt annen måte - og lenge før jeg hadde tenkt! Jeg bannet, hinket, stoppet og bannet igjen... jeg BRØT, det var fullstendig sjanseløst å fortsette. Jeg hinket bort til funksjonærene i svingen og sa at jeg måtte få skyss tilbake, for jeg klarte ikke å gå en gang... Joda, det var selvsagt greit, men jeg måtte vente til alle løperne var løpt forbi, selvsagt, og de kom jo i tusentall.
Jeg stod der sikkert i fem minutter, før jeg kom på at jeg var svært så tynnkledd. Ingen tilbud om noe tøy heller, så jeg sa til funksjonærene at jeg fikk halte avgårde for å holde varmen og ba om å bli plukket opp av en bil etterpå...
Dermed begav jeg meg i kast med de lengste fire kilometerne i mitt liv. Jeg hadde veldig vondt og klarte ikke å gå ordentlig, men fant en slag halteteknikk med bøyet hofte og høyrefot og med svært så korte steg. Jeg prøvde å holde humøret oppe med å heie litt på alle løperne som kom strømmende bakfra, noen kjente og mange ukjente. Noen ropte tilbake og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å trøste en liten gutt som var så sliten at han hadde stoppet og stod og gråt, men følte at jeg egentlig trengte trøst selv også...
 |
En som hadde det travelt, og som kjempet en annen "håpløs" kamp, mot jenten ved siden av, var Joar, som humoristisk (dog med snev av blodig alvor) har beskrevet løpet og kampen i denne herlige løpsrapporten. (Foto: Tommy Støa) |
Jeg var litt bekymret for at det skulle bli skikkelig kaldt der jeg gikk svært så tynnkledd, og fant etter hvert ut at det var raskere å hinke! Da holdt jeg også bedre varmen og fikk opp pulsen, og kunne få en bedre treningseffekt enn om jeg bare haltet og dasset bortover. Man må jo tenke fremover. Så det ble litt intervall-hinking etter hvert, en helt ny øvelse eller treningsmetode var skapt - og jeg måtte nesten flire litt der jeg spratt som Kenguru Kid bortover. Jeg tok faktisk igjen noen av de som akkurat hadde passert meg, og de lurte vel på hva slags skapelse dette var som kom hinkende opp på siden av dem... Men det varte selvsagt ikke lenge før jeg måtte tilbake i haltegange, og da gikk det virkelig sakte.
Egentlig var det forbausende lite respons fra de tilskuerne som tross alt stod langs løypen, men litt latter ble det da jeg sa at jeg i hvert fall vant klassen for "en-beinte"...
Så endelig var det bare en kilometer igjen og hundremetersmerkene dukket opp. Dermed ble neste utfordring å hinke og halte vekselvis hver hundrende meter. Det var tungt nok, men så dukket en måpende Bjerkrheim opp igjen motsatt vei på sin nedjogging og jeg fikk oppmuntrende følge helt inn til siste bakken, i tillegg til litt oppdatering på andres prestasjoner.
 |
Jeg har kjempet meg helt inn i siste bakken, haltende, hinkende... her tar jeg ny sats... |
Jeg hadde nå for lengst bestemt meg for å fullføre, uansett. Den funksjonærbilen kunne jeg ikke vente på og dessuten var det jo en ekstra fin medalje i år som jeg ville ha rundt halsen. Jeg var jo sikker på at jeg ville komme aller sist og hadde overskriften til bloggen klar, men det var flere bak meg da jeg med tidenes positive splitt til slutt kunne hinke over mål til 1.09.00. Da var faktisk det meste av skuffelsen borte og følelsen over en form for seier var ikke så verst, tross alt. Jeg hadde til og med to mann bak meg i klassen, uten at akkurat det betydde noe.
På vei inn i garderoben støtte jeg på vinner av 60-årsklassen, Øystein Syversen.
"Hvordan går det, jeg hører at du fikk strekk", sa han. Jammen hadde ryktene nådd frem til garderoben før "hovedpersonen" selv!
After-run - eller i dette tilfelle "after-hink"
Det er selvsagt umulig å si hva jeg hadde klart uten uhellet. Skjønt, det er ikke så veldig vanskelig å anslå med rimelig grad av sikkerhet heller. Jeg kjenner nemlig kroppen min svært så godt og tippet for øvrig på forhånd bare feil med hhv 2 og 4 sekunder på sluttidene til "rivalene" Vidar og Trond Inge. Faktum er i hvert fall at Nina løp inn til 38.20, mens Tim, som vi var nesten oppe i ryggen på, holdt forholdsvis jevn fart helt inn til 38.00. Når jeg har mine beste dager og den "gode følelsen", som nå, er alltid avslutningene mine gode. For tre år siden løp jeg 3 sekunder fortere i siste halvdel i samme løypen. Om jeg hadde klart det i år er kanskje tvilsomt, for det ville i tilfelle gitt 37.43. Men at jeg hadde løpt min desidert raskeste 10 km på tre år, det er jeg 100 prosent sikker på. Ok da, 99 %... man skal jo ikke overdrive, heller... ;-)
Men jeg får trøste meg med at bildet av Kenguru Kid på Facebook slo uvanlig godt an (til meg å være..). Og at jeg har satt en personlig rekord som kommer til å bli stående til "evig tid", på flere måter.
 |
"KENGURU-KID"-bildet slo bra an på Facebook, sakset fra billedserien til Tommy Støa. |
Til slutt må jeg takke Nina og Kari Langerud for råd og hjelp med ispose etterpå, og til arrangørene for en fantastisk opplevelse i dette tiende jubileumsløpet. På godt og vondt for min egen del. Men med bare ros til Hytteplanmila, som igjen leverte varene (og bollene)!
I'll be back! Og da skal jeg LØPE helt til mål!...
Les også rapportene fra de tre foregående årene, da jeg hadde en litt raskere avslutning opp spurtbakken:
2012:
Hytteplanmila som test og fest
2011:
Blanda drops og gode boller
2010:
Edel kappestrid i Hytteplanmila
 |
Takk for drahjelpen, så lenge det varte, til Nina (t.v.) - og gratulerer til Jorunn med ny fantastisk klasserekord på 36.32 ! - for øvrig "rappet" fra damen ved siden av!
Norges to beste i klassen på ett brett, altså...
Hvem som vant? Les mer her! |