Spinnvill spinning og vakker adventstid

I skrivende stund er det nå 58 dager siden den "famøse" Hytteplanmila. Og like lenge siden forrige gang jeg løp! I ukene og månedene etterpå har jeg nemlig bare forsøkt å løpe to ganger. Den første løpeturen varte i hele 2,3 km! Den neste i drøye 6 km... Begge turene fikk en brå slutt med oppslått leggskade.

Dermed har jeg satt en ny solid rekord, med min lengste sammenhengende tid uten løping siden jeg startet min løpekarriere tilbake i 1990. Sukk. Likevel går jeg ikke rundt og depper. Jeg er faktisk ved ganske godt mot, og formen er ikke så verst, den heller.


Fra maratonspinning i november på Stamina, med Hanne og Silje som inspirerende instruktører i en fullsatt sal. Follotrimmens "grand old lady" Berit Kristiansen (i midten på bildet oppe til høyre) var en av maratonsyklistene. Sprekt!  (Foto: Stamina HOT)




Redningen har vært spinning! Jeg begynner å bli ganske god på det nå. Spinning foregår som kjent inne, stillesittende på en sykkel, og heldigvis har jeg kunnet gjøre denne treningsformen med tilnærmet full innsats hele tiden. Dermed har jeg fått mine ukentlige doser med relativt høy puls og påfyll av endorfiner. 


Jeg har fått avreagert og svettet ut. Jeg har syklet maraton og tirsdag kom jeg også "i mål" på Stamina sin virtuelle Tour Trondheim - Oslo på 54 imaginære mil. Touren startet 11.november og etter 29 dager var jeg kommet frem til Oslo ut fra et poengsystem der 45 minutters spinning utgjør 2 mil, 60 minutter gir 3 mil, 75 minutter og 90 minutter gir 4 mil... Kanskje ikke en veldig imponerende prestasjon, men jeg kom faktisk "på pallen" som nummer tre i denne prestisjefylte konkurransen!

Kjekt å ha noen oppmuntringer og små gleder i en lang og frustrerende skadeperiode.
I mål Trondheim - Oslo!! 








Treningen varieres ellers etter beste evne med litt styrke, med særlig fokus på kjernemuskulatur og balanse i slynger og andre hjelpemidler, i tillegg til mer tradisjonell styrketrening i apparater og konkrete øvelser for leggen. Og så har jeg for første gang forsøkt meg på en ordentlig treningsøkt på ellipsemaskin.
Med vekslende hell.

For etter å ha innhentet gode råd om treningsformen i forkant, skred jeg optimistisk til verket. Og etter en hard økt på 80 minutter var jeg godt fornøyd med både treningsutbytte og med meg selv, til en forandring. Men neste dag fikk jeg likevel "passet mitt påskrevet" da jeg lettere stolt omtalte økten på facebook. For den "harde" økten min med det som jeg trodde var høy frekvens, ble nærmest latterliggjort og beskrevet som puslete. :-)

Og det verste av alt: Jeg ble likevel så stiv og støl i leggene som jeg knapt har vært noengang før! En hel uke brukte jeg på å "bli bra igjen" etter pusletreningen som jeg trodde var hard. Vel, kanksje den var litt hard likevel, den må vel ha vært det, for ellers ville jeg vel ikke blitt så støl i muskulaturen etterpå? Tja, hvem vet, kanskje var det teknikken som var grunnleggende feil. Uansett, fysioterapeut Heidi Sandstø på Atlet Fysio, selv en av Norges beste terrengsyklister, brukte vel så mye tid på den vonde venstreleggen min som på den skadede høyreleggen dagen etterpå...  Snakk om pingle!... Jeg altså.. Så jeg har ikke turt å prøve meg på ellipsemaskin siden, det ble med den ene treningen.


Atlet Fysio på Kolbotn er spesialister på idrettsskader.


Selve skaden sitter i overgangen mellom muskel og akillesscenen, dypt inne i leggen, litt på yttersiden. Jeg har fått både massasje og nåler som er stukket inn i de vonde partiene. Det er ikke for pingler! Og med fortsatt løpeforbud, har jeg forholdt meg til den noe enklere spinningen. For også langrenn, med freske leggfraspark, har jeg fått beskjed om å vente med.

Advent er riktignok ventetid. Men jeg håper ventetiden nå snart er over! Og da tenker jeg ikke på julaften...


Selv om julenissen kom litt på forskudd i år, med en pakke fra Tufte i posten. Veldig mykt og behagelig tøy å ha på seg! Tusen takk! Tester boxer, sokker og t-skjorte om dagen og kommer med en liten vurdering etter hvert.



Jeg har også fått 2XU som støttespiller! Utrolig bra!
I motsetning til Tufte Wear, kjenner jeg jo litt til de produktene fra før. Det er kompresjonstøy av beste kvalitet som sitter veldig godt på kroppen. Men jeg gleder meg skikkelig til å ta flere av dem i bruk!

Mer om dette senere.







Vakker førjulstid


Med noen bilder fra en utrolig flott adventskveld fra mine nærområder, ønsker jeg alle lesere av SportsBloggen en vakker, fin og frisk førjulstid! Ta vare på de fine stundene - og ta vare på hverandre!











Kenguru Kid i Hytteplanmila

Ergerlig! Det lå an til min beste 10 km på tre år og en gedigen opptur etter mye "stang ut" de siste årene. Men ting kan snu fort og brutalt, og det gikk fra suksess til fiasko i løpet av et par minutter. For i stedet for å avslutte de siste 4 kilometerne til et solid gjennomført løp, ble det akutt strekk med uunngåelig sprekk like før 6 km-merket. 

Nei og nei!  Eller for å sitere meg selv i det det hugg til i leggen, og jeg måtte ta et par hinkende skritt og stoppe umiddelbart med store smerter. "Helv....!"... Unnskyld meg, men det ordet kom kontant og spontant, så noen løpere rundt meg skvatt nok til og så forbauset på meg og lurte på hva som skjedde. Og det som skjedde, var følgende:


Starten er gått for det 10. Hytteplanmila. (Foto: Tommy Støa)

Da starten gikk hadde jeg gjennomført en brukbar oppvarming, akkurat nok til at jeg bestemte meg for å kaste den planlagte lange trøyen og bare løpe i shorts og t-skjorte, selv om gradestokken gikk fra +1 til 0 grader i bilen bortover sletten der jeg skulle hinke og halte avgårde et par timer senere. For inne i den fullstappede hallen, der svært mange av det rekordstore feltet på over 1200 løpere, summet det av forventningsfulle og spente løpere. Og som alltid var ett av temaene hva man løper i. "Du løper vel ikke i kort i dag?" "jeg tar lang tights", "du taper uansett ikke så mye på det", " jeg tar t-skjorte med singlet utenpå", "jeg løper i knekort tights for å holde lårene varme", "leggings her"...
Joda, rådene var mange og velmente. Og jeg bestemte meg for å endre fra planlagt kort til langermet trøye. Og hadde jeg hatt med tights, hadde jeg trolig brukt den også, men valget om kun shorts var tatt hjemme.

Vidar har shoppet langermet trøye til 50 kroner og lurer på om han skal bruke den tvert...
Steinar lurer ikke på noe. Han er alltid klar...
"Perseparet" Stig og Janicke slo til igjen. Begge satte solide perser i Berlin og jaggu gjentok
de ikke bedriften denne gangen også. Stig sogar for første gang under 40 på milen. Grattis!
(PS. Bildet er tatt FØR løpet, men optimismen var tydeligvis på plass! )

Som "alltid" ellers, så føles det mye varmere enn det faktisk ER når man kommer i gang, og særlig når man er oppvarmet og klar til konkurranse. Så jeg gjorde en ny helomvending og kastet den lange supertrøyen der jeg satt i garderoben som sistemann, med under fem minutter til start. Men jeg tror jeg tar på meg kompresjonsknestrømpene, bråbestemte jeg også. Det hadde nok vært lurt og kunne kanskje ha reddet dagen. Desto dummere at de var gjenglemt hjemme, så da ble det kort-kort likevel, og hansker, selvfølgelig.

Minuttet før start var jeg trygt plassert i startbåsen. Jeg hadde til og med rukket å smøre meg inn med litt varmesalve på lår og legger, noe jeg aldri ellers bruker. Heller ikke det skulle berge meg. Adidas Adios-ene skulle for øvrig få en siste sjanse til å levere varene, tenkte jeg, og fortrengte det faktum at det gjerne er mannen oppi skoene som er avgjørende for suksess eller fiasko. Det føltes i hvert fall varmt nok, og forholdene ellers var nærmest perfekte, med klar, fin høstluft med lav luftfuktighet, et par plussgrader, lettskyet og nesten ikke noe vind.

Startskuddet smalt og jeg kom greit gjennom åpningsrushet uten uhell og uten å svi av for mye krutt. Målet var å bedre tiden min fra i fjor på 38.58. Da ville jeg samtidig løpe inn til årsbeste, som er ett sekund saktere fra Karlstad. Ja, jeg må helt tilbake til dette løpet for tre år siden for å finne et løp på 37-tallet. Det regnet jeg med ville bli for tøft, men jeg hadde likevel et lite, hemmelig håp om "gamle tider". Mer realistisk ville jeg være godt fornøyd med en tid litt ned på 38-tallet.

Jeg fant ganske raskt den velkjente ryggen til Steinar og en fin flyt ut på den raske første kilometeren, som ble passert på 3.35. Ideelt! "Hei Frode!", var det plutselig en stemme som sa. Det var ingen ringere enn Norges beste dameveteran i fjor, Nina Wavik Ytterstad, som nå kom glidende forbi meg i sin rasjonelle løpestil. Jeg la meg i rygg, vel vitende om at hun har slått meg klart i alle løp siden Jessheim Vinterhalvmaraton i 2011, da jeg også hang meg på og ble tauet frem til et bra løp. Så jeg tok sjansen på å prøve å gjenta den oppskriften, for formen føltes veldig god og jeg var innstilt på ordentlig hardkjør og blodslit - i dag skulle det leveres! Jeg skulle vise overfor meg selv at jeg på en god dag har mer inne enn hva fjorårets og årets tider tilsier...

Mens optimismen rådet og taktikken ble fulgt til punkt og prikke.
Jeg ligger i rygg på Nina og er for øvrig på offensiven overfor jagende
klubbkompis Svein Sølvberg, for anledningen i hel, sort drakt.
(Foto: Arild Brådalen)

Nina fikk nå også følge av klasserival Synøve Brox, særdeles lett og grasiøs i steget. Jeg slapp dem litt i den lengste bakken, men kjørte damene inn igjen og "tok kommandoen" i det vi dreide ut på den lange sletten langs E18, løypens mest lettløpte parti med svak helning, et terreng som jeg elsker.

"Hei Frode!" lød det igjen fra en av løperne jeg passerte. Det var Øystein Ringnes, som for øvrig har vært hare og medløper på flere av Nina sine rekordløp, og som selv vanligvis også er langt bedre enn meg. Nå "fosset" jeg forbi Øystein i yttersving... Hey, hey! sa jeg tilbake - og til meg selv -overrasket og oppmuntret, for dette tydet på at farten var bra. Det var den da også, neste km-passering gikk på 3.33.

Drikkestasjonen halvveis hoppet jeg glatt over, det er ikke nødvendig med væskepåfyll på et så kort løp med et par plussgrader. Men et annen ting begynte å uroe meg litt, nemlig tendenser til muskelknute midt i høyre leggen. Jeg kjente litt foruroligende tendenser på oppvarmingen og husket nå at jeg nevnte det for Tore Bjerkrheim, som jeg hadde en hyggelig oppvarming sammen med, og det var derfor jeg lette etter kompresjonsstrømpene. Så glemte jeg hele greien, inntil jeg nå fikk en stadig mer ubehagelig påminnelse om at alt ikke var som det skulle der nede.

Nå skjedde ting raskt. Smertene tiltok, jeg rådførte meg med meg selv, men hadde jo egentlig ikke noe valg. Å dempe på farten var egentlig ikke noe tema. "Det går seg sikkert til, jeg fortsetter å kjøre på", besluttet jeg, ikke minst fordi 5 km ble passert på 18.53 og jeg i samme øyeblikk bestemte meg for å gå for 37-tallet! Planen nå var å kjøre jevnt hardt ned til 6-km svingen, deretter bite meg fast i rygg på Nina eller Tim, som vi nå var i ferd med å ta igjen, i de usynlige bakkene som følger mellom 6 og 8 km, som ville være nøkkelen for suksess. Deretter får jeg ofte litt ekstra krefter, når jeg er i form vel og merke, til en bra avslutning på de siste kilometerne. Game, sett og match! Jeg må bare "gå i kjelleren" litt først...

Men i løpet av sekunder ble drømmene knust og løpet ødelagt. Det gikk lynraskt fra ille til verre til verst. Det nappet hardt i leggen og jeg måtte småhalte litt, men prøvde febrilsk å fortsette og riste løs. Noen meter senere lugget det skikkelig, en gang, flere ganger. Kraftigere, Et eller annet røk inne i leggen. Umulig å løpe en meter til. Shit! Så det ble GAME OVER - men på en helt annen måte - og lenge før jeg hadde tenkt! Jeg bannet, hinket, stoppet og bannet igjen... jeg BRØT, det var fullstendig sjanseløst å fortsette. Jeg hinket bort til funksjonærene i svingen og sa at jeg måtte få skyss tilbake, for jeg klarte ikke å gå en gang... Joda, det var selvsagt greit, men jeg måtte vente til alle løperne var løpt forbi, selvsagt, og de kom jo i tusentall.

Jeg stod der sikkert i fem minutter, før jeg kom på at jeg var svært så tynnkledd. Ingen tilbud om noe tøy heller, så jeg sa til funksjonærene at jeg fikk halte avgårde for å holde varmen og ba om å bli plukket opp av en bil etterpå...

Dermed begav jeg meg i kast med de lengste fire kilometerne i mitt liv. Jeg hadde veldig vondt og klarte ikke å gå ordentlig, men fant en slag halteteknikk med bøyet hofte og høyrefot og med svært så korte steg. Jeg prøvde å holde humøret oppe med å heie litt på alle løperne som kom strømmende bakfra, noen kjente og mange ukjente. Noen ropte tilbake og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å trøste en liten gutt som var så sliten at han hadde stoppet og stod og gråt, men følte at jeg egentlig trengte trøst selv også...

En som hadde det travelt, og som kjempet en annen "håpløs" kamp, mot jenten ved siden av,
var Joar, som humoristisk (dog med snev av blodig alvor)
har beskrevet løpet og kampen i denne herlige løpsrapporten.
(Foto: Tommy Støa)

Jeg var litt bekymret for at det skulle bli skikkelig kaldt der jeg gikk svært så tynnkledd, og fant etter hvert ut at det var raskere å hinke! Da holdt jeg også bedre varmen og fikk opp pulsen, og kunne få en bedre treningseffekt enn om jeg bare haltet og dasset bortover. Man må jo tenke fremover. Så det ble litt intervall-hinking etter hvert, en helt ny øvelse eller treningsmetode var skapt - og jeg måtte nesten flire litt der jeg spratt som Kenguru Kid bortover. Jeg tok faktisk igjen noen av de som akkurat hadde passert meg, og de lurte vel på hva slags skapelse dette var som kom hinkende opp på siden av dem... Men det varte selvsagt ikke lenge før jeg måtte tilbake i haltegange, og da gikk det virkelig sakte.

Egentlig var det forbausende lite respons fra de tilskuerne som tross alt stod langs løypen, men litt latter ble det da jeg sa at jeg i hvert fall vant klassen for "en-beinte"...

Så endelig var det bare en kilometer igjen og hundremetersmerkene dukket opp. Dermed ble neste utfordring å hinke og halte vekselvis hver hundrende meter. Det var tungt nok, men så dukket en måpende Bjerkrheim opp igjen motsatt vei på sin nedjogging og jeg fikk oppmuntrende følge helt inn til siste bakken, i tillegg til litt oppdatering på andres prestasjoner.

Jeg har kjempet meg helt inn i siste bakken, haltende, hinkende... her tar jeg ny sats...
...og spretter det jeg er god for, på ett bein. Det ble bra spenst-trening i det minste...
Bildene er lånt fra Arild Brådalen sitt store og flotte billedgalleri.

Jeg hadde nå for lengst bestemt meg for å fullføre, uansett. Den funksjonærbilen kunne jeg ikke vente på og dessuten var det jo en ekstra fin medalje i år som jeg ville ha rundt halsen. Jeg var jo sikker på at jeg ville komme aller sist og hadde overskriften til bloggen klar, men det var flere bak meg da jeg med tidenes positive splitt til slutt kunne hinke over mål til 1.09.00. Da var faktisk det meste av skuffelsen borte og følelsen over en form for seier var ikke så verst, tross alt. Jeg hadde til og med to mann bak meg i klassen, uten at akkurat det betydde noe.

På vei inn i garderoben støtte jeg på vinner av 60-årsklassen, Øystein Syversen.

"Hvordan går det, jeg hører at du fikk strekk", sa han. Jammen hadde ryktene nådd frem til garderoben før "hovedpersonen" selv!

After-run - eller i dette tilfelle "after-hink"


Det er selvsagt umulig å si hva jeg hadde klart uten uhellet. Skjønt, det er ikke så veldig vanskelig å anslå med rimelig grad av sikkerhet heller. Jeg kjenner nemlig kroppen min svært så godt og tippet for øvrig på forhånd bare feil med hhv 2 og 4 sekunder på sluttidene til "rivalene" Vidar og Trond Inge. Faktum er i hvert fall at Nina løp inn til 38.20, mens Tim, som vi var nesten oppe i ryggen på, holdt forholdsvis jevn fart helt inn til 38.00. Når jeg har mine beste dager og den "gode følelsen", som nå, er alltid avslutningene mine gode. For tre år siden løp jeg 3 sekunder fortere i siste halvdel i samme løypen. Om jeg hadde klart det i år er kanskje tvilsomt, for det ville i tilfelle gitt 37.43. Men at jeg hadde løpt min desidert raskeste 10 km på tre år, det er jeg 100 prosent sikker på. Ok da, 99 %... man skal jo ikke overdrive, heller... ;-)

Men jeg får trøste meg med at bildet av Kenguru Kid på Facebook slo uvanlig godt an (til meg å være..). Og at jeg har satt en personlig rekord som kommer til å bli stående til "evig tid", på flere måter.

"KENGURU-KID"-bildet slo bra an på Facebook, sakset fra billedserien til Tommy Støa. 

Til slutt må jeg takke Nina og Kari Langerud for råd og hjelp med ispose etterpå, og til arrangørene for en fantastisk opplevelse i dette tiende jubileumsløpet. På godt og vondt for min egen del. Men med bare ros til Hytteplanmila, som igjen leverte varene (og bollene)!

I'll be back! Og da skal jeg LØPE helt til mål!...


Les også rapportene fra de tre foregående årene, da jeg hadde en litt raskere avslutning opp spurtbakken:

2012: Hytteplanmila som test og fest
2011: Blanda drops og gode boller
2010: Edel kappestrid i Hytteplanmila


Takk for drahjelpen, så lenge det varte, til Nina (t.v.) -
og gratulerer til Jorunn med ny fantastisk klasserekord på 36.32 !
-  for øvrig "rappet" fra damen ved siden av!

Norges to beste i klassen på ett brett, altså...

Hvem som vant? Les mer her!


Elghufs, treningssamling og klar for Hytteplanmila...

Det har vært travle dager etter Berlin Marathon. Jeg ligger på etterskudd med det meste, men det er vel på tide med en liten oppdatering av bloggen. Ikke minst fordi vi har passert 250.000 sidevisninger! Tenk det, en kvart million ganger har dere lesere giddet å klikke dere inn på en mosjonist sin sportsblogg. Ganske kult! Og selvsagt veldig inspirerende også.

Hva har skjedd siden sist? Den første uken etter Berlin ble det stort sett bare hvile og restitusjon, ispedd noen lette turer i skogen. Men også om restitusjonsfasen etter et maraton strides de lærde. Marius Bakken anbefaler visstnok 19 dagers pause, og Johan Kaggestad sier omtrent det samme, hvis han er referert riktig, nemlig tilnærmet hvile i 14 dager, lett trening den tredje uken og i full trening først i den fjerde uken, eller var det først etter fire uker?...

En stor og sprek gjeng samles utenfor Sport1 og Kiwi-en på Sjusjøen.

Proff treningssamling på Sjusjøen 


Jeg hadde ikke tid å vente så lenge! For allerede helgen etterpå var det treningssamling på Sjusjøen i regi av Petter Soleng Skinstad, Åge Skinstad og Hilde GP. Et nytt og strålende tiltak som de tre har stelt i stand i høst, med støtte fra Destinasjon Sjusjøen. Treningsleiren er sogar gratis og åpen for alle, du kan bare melde deg på via egen Facebookside. Verken Hanne eller jeg kunne jo la en sånn mulighet gå fra oss, rett utenfor hyttedøren! Og siden vi gikk glipp av den første treningsleiren, så måtte vi bare være med nå!..

Vi skulle ikke angre på det. Selv om dette i enda større grad enn vi trodde var myntet på langrennstrening, så var det både inspirerende, lærerikt og ga kjærkommen variasjon i treningshverdagen.

Jeg var selv nesten litt skeptisk på om jeg hadde noe der å gjøre, men kunne Hanne, så kunne jeg også! Dessuten var det lagt opp til ulike grupper; en elitegruppe, en mosjonsgruppe og en gågruppe.


Litt surt og kaldt, eller hva, Hanne (t.v.) Petter Soleng Skinstad og Hilde GP forteller om opplegget.  

Elitegruppen var for de tøffe karene som ville følge Petter Soleng Skinstad sitt opplegg. Han var der nemlig ikke bare for å trene og veilede andre, men for å trene for fullt selv også, naturligvis. Og opplegget var ganske ambisiøst for oss vanlig dødelige mosjonister, med en økt torsdag ettermiddag, to økter både fredag og lørdag og en avsluttende langtur søndag.

Vi stod over både førsteøkten fra Lillehammer torsdag og de to rulleskiøktene. Ingen av oss har jo rulleski... Vi hadde heller ikke med staver til elghufsen lørdag, men klarte oss på et vis med et par gamle staver som Hanne slet tappert med, mens jeg ble reddet av min gode kompis og harde rival Rolf, som elskverdig lånte meg et par staver. (Han ikke bare slår meg i konkurranser, men er også mye kjappere på tastaturet, og har for lengst rapportert fra treningsleiren på Bakkerolfen.)


Her får Hanne og jeg - og alle de andre - spesialundervisning i spensthoppteori av Hilde GP, som selv har både stafett-gull og individuell OL-bronse på merittlisten, og som vant sin første verdenscupseier i en alder av 41 år. (Foto: Rolf Bakken)
Spensthopp i praksis - det går så fort unna at bildet ble litt uskarpt....

Så etter halvannen time fredag ettermiddag i mosjonsgruppen til Hilde GP, med innlagte og spretne spensthopp som satte spor i en sliten kropp, var vi klare for å bli innvidd i elghufsingens hemmeligheter lørdag. Rundt 50 menn og kvinner stilte imponerende nok opp en grå og trist morgen kl 09.00. Jeg snappet opp noen treningstips av Skinstad senior og junior under oppvarmingen, før vi var i gang med hardkjøret. For vi fikk klar beskjed om at dette skulle være tøft!

Og attpåtil trente eliten og mosjonsgruppen nå sammen, med det lille geniale trekket at de raskeste beveget seg tilbake og nedover igjen etter intervalldragene, mens de langsomste fortsatte rolig fremover. Etter pausen på 3 minutter, var dermed alle samlet igjen og klar til neste drag på 5 minutter i brattbakkene i og ved alpinanlegget i Natrudstilen.

Elghufs i 3 akter, foreviget av Bakkerolfen i sitt rette element, altså i bakker.
Petter Soleng Skinstad leder an.
Jeg følger på etter beste evne...
Lang, lang rekke. Ingenting å si på verken innsatsen eller oppmøtet..

Ja, dette var hard trening, men jeg liker det hardt og det var utrolig inspirerende også. Veldig bra at selveste landslagstreneren bruker fritiden sin til å pushe mosjonister på denne måten. Åge Skinstad kom for øvrig rett fra reise til Sjusjøen lørdag morgen.

Etter tre av de fem intervallene, ble det virkelig alvor:

- På de to siste dragene skal vi til helvete og litt lenger! ljomet det fra Petter.

- Husk hva Bjørn Dæhlie sa, du er ikke sliten før du har problemer med å se klart! kom det fra pappa Åge. Så kom han kanskje på at det var vanlige mosjonister i rekkene denne dagen, ikke bare topptrente atleter - for han tilføyde:
Men vi skal ikke ha noen dødsfall oppi her...

Neida, men den som er med på leken, får smake steken! Og to av den litt yngre garde tok faktisk til tårene et lite øyeblikk. Hanne lurte også litt på hva hun hadde blitt med på allerede etter oppvarmingsdraget på tre minutter. Men hun er tøff. Og jeg prøvde å oppmuntre henne litt med å si at det ofte kan være sånn at det går lettere utover i økten. Jeg snakket da av egen erfaring, da jeg nesten alltid løper raskest på mine siste intervaller. Om det var det som gjorde utslaget, vet jeg ikke, men Hanne bet tennene sammen og fullførte hele økten i fin stil sammen med resten av gruppen. Jeg hang med etter beste evne selv også og tok Skinstad-ene helt på ordet i mitt siste drag. Dette var virkelig beinhardt!! Men gøy også! Økten varte i nesten to timer totalt, og vi var egentlig glade for at dagens andre økt bestod av rulleski som vi uansett ikke kunne være med på....

Langtur i det nye Sjusjøløpets traśe


Etter næringsgivende og herlig rakfisk på Storåsen lørdag kveld, var vi selvsagt klare for langtur kl 10 søndag morgen. Nå var også godværet kommet tilbake.

Så var det klart for den avsluttende langturen. 

Og mens jeg var en snartur innom Kiwi for å fylle opp drikkesekken, så hang Hanne seg like godt på elitegruppen som skulle løpe i tre timer, i stedet for mosjonistenes stipulerte to-timerstur.
Jadda... her var det bare å henge seg på!

En av de vi hang oss på, var Per-Christian Lysaker Torgersrud, et nytt og hyggelig bekjentskap. Og så viste det seg at han dagen før hadde vunnet Skeikampen Opp!  Nå skulle han bare løpe en rolig resitusjonstur på 3 timer...

Mens flokken enda var samlet...

Men vi skulle jo løpe rolig, så det gikk vel greit. Og rolig ble det. Litt for rolig kanskje for vår del, for etter at Hanne måtte et nødvendig ærend i buskene etter noen kilometers løping, så forsvant hele gruppen fra oss. Rolf "den barmhjertige" ventet heldigvis i et kryss og loset oss på rett sti, men vi tok aldri igjen gruppen. Vi fikk imidlertid en kjempefin tur i delvis ny trasé identisk med det nye Sjusjøløpet, der for øvrig kortversjonen ble vunnet av Petter Skinstad samme helgen som vi løp Stockholm Halvmarathon.

Hanne i spenstige steg oppover Mostfjellet, med Sjusjøvannet i bakgrunnen.
Idyllisk ved Gulbrandtjernet mellom Mostfjellet og Snørvillen.
På toppen av Snørvillen! Med Kuåsen og hyttefeltet i bakgrunnen.
Over bakketoppen på Gjestbodsåsen. Vi er på hjemlige trakter.
Like ved Luddenhytten. Snørvillen ses nå i bakgrunnen midt på bildet.

Men dette var den lange løypen, som gikk i terrenget over Sollifjellet, Mostfjellet og Snørvillen, til Midtfjellskoia og tilbake mot hjemlige trakter ved Luddenhytten, der det skulle serveres sportsdrikke og boller. Vi gledet oss til det, for vi var begynt å gå næringstom, men lurte litt på om det var noen der når baktroppen ankom. Det var det ikke... Så vi måtte nøye oss med en Snickers på deling og de siste dråpene fra vannflasken, før vi bet tennene sammen og løp det siste strekket tilbake til Sjusjøen. Da vi kom frem dit, hadde vi vært ute i nøyaktig tre timer, så vi holdt i hvert fall tidsskjemaet.

Uansett, takk for en kjempeflott treningsleir!

Tusen takk til Hilde Gjermundshaug Pedersen og Petter Soleng Skinstad,
samt Åge Skinstad, for et strålende treningsopplegg! 

Nøklevann Rundt


Med tøffe treningsturer såpass tett etter maratonløpet, ble det en ny rolig uke som fulgte, og jeg valgte å stå over Nøklevann Rundt helgen etterpå. Jeg var imidlertid mer enn beskjeftiget og travelt opptatt som utskremt fotograf for Sportsmanden og coach for Hanne, som bråbestemte seg og etteranmeldte seg med startnummer 1001. Og hun gjorde det meget bra og forbedret seg med over to minutter fra i fjor. Hun syntes heller ikke at den beryktede løypen med alle de bratte bakkene var spesielt hard og fortalte etterpå, til litt munter latter fra slitne gutter, at det måtte være elghufsingen på Sjusjøen som gjorde utslaget!...

Hanne hadde god nytte av elghufsene da hun forbedret seg med to minutter fra i fjor i Nøklevann Rundt.
Og hun var nok mer sliten på Sjusjøen enn hun er her, 500 meter før mål....
(Dette og nærmere 100 bilder fra Nøklevann Rundt kan ses i to reportasjer på sportsmanden.no)

Hytteplanmila - here we come!


Neste mål nå er Hytteplanmila på lørdag, et av mine absolutte favorittløp. Den siste uken har jeg hatt en hard bakkeintervalløkt med max innsats på de to siste bakkedragene og ny pers på siste - samt en liten banetest på 3000m som ble gjennomført på 11.15, tilsvarende 3.45 per km. Klarer jeg å holde den farten helt inn på lørdag, blir det 37.30.... noe jeg selvsagt er sjanseløs på. Og det har gått 3/4 minutt saktere for hvert av de tre siste årene jeg har løpt Hytteplanmila. Fra 37.33 i 2010 i et av mine beste løp de siste årene, til 38.15 i 2011 og 38.58 i fjor. Årets raskeste 10 km er 38.59 fra Karlstad, så det er vel omtrent der jeg ligger når alt klaffer. Så klarer jeg å hindre videre forfall og karrer meg i mål på under 39 minutter, så skal jeg være superfornøyd.

Spennende blir det i hvert fall. Jeg gruer meg litt, for dette blir ingen spøk - og enda hardere enn elghufs!...

Men jeg gleder meg uansett til bollene etterpå...




Spektakulært i jubilerende Berlin Marathon

...and then we take Berlin, skrev jeg i mitt forrige innlegg. Og siden jeg skrev "vi", så har jeg kanskje mine ord i behold. For det var et fantastisk maratonløp, det 40. i rekken, med sin åttende verdensrekord på toppen, og mange nye perser som "vi" kunne feire etterpå. Men for min egen del ble det blanda drops - igjen.

Løpets maskot, Frido Flink! 

Berlin Marathon var det uttalte hovedmålet for sesongen, løpet da jeg skulle ha toppformen inne og helst pynte på persen min fra København Marathon på 2.58.53 fra drøye to år tilbake. Dette var løpet der jeg skulle bevise for meg selv at de siste års solide treningsgrunnlag skulle manifestere at formen ikke var blitt dårligere, selv om alderen jobber mot meg. Det var løpet som jeg aldri hadde løpt, men som jeg alltid har drømt om å løpe, og å løpe fort i, verdens raskeste maratonløype.

Men det ble igjen "stang ut". Uten at jeg helt skjønner hvorfor det ikke klaffer. For de siste års treningsarbeid er de beste jeg noengang har lagt ned, og med en tilnærmet perfekt oppkjøring mot Berlin, uten noe sykdom å snakke om de siste årene, og helt skadefri nesten så lenge jeg kan huske... I say no more. Men det får være nok "syting". Og jeg nøt likevel både turen og løpet i Berlin! Jeg fikk en opplevelse for livet. Og jeg leverte en bra prestasjon, med et nytt maratonløp under 3.10. Kanskje det ikke er så verst for en 52-årig mosjonist?

Sommerlig idyll med solstoler og palmer møtte meg like ved Sentralbanestasjonen.
Unter den Linden. Start- og målområdet. Alt er klart, men her er nok adskillig mer folksomt i morgen....
Plassen ved siden av Brandenburger Tor (i bakgrunnen) var nærmest som et messeområde.

Dagen før dagen brukte jeg både godt og dårlig. Godt, fordi jeg fikk sett mye av Berlin. I motsetning til de fleste andre som jeg kjente, tok jeg ikke fly før lørdagen. Fra den lille flyplassen Tegel ble det buss til sentrum, før jeg ruslet forbi Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor i sol og sensommersvær, med fullt liv allerede, for det var ikke lenge til maraton på rulleskøyter skulle starte i akkurat samme løypen. Et par timer og kilometer senere var jeg ved hotellet, og etter en liten pause ruslet jeg videre til Flughafen Tempelhof på Platz der Luftbrücke, en gammel og enda mindre flyplass som amerikanerne brukte i luftbroen under den kalde krigen.

På vei dit heiet jeg på inlinerne, som holdt imponerende fart, til stor jubel fra publikum allerede da. Det skulle bli enda mer jubel og mange flere tilskuere neste dag!

Bart Swings, ikke ukjen t skøyteløper fra Belgia, ble historisk som førstemann under timen på maraton.
På rulleskøyer, men likevel.... Det gikk fort unna for andre også! 

Tysk organisering fikk seg imidlertid en liten ripe i den velpolerte lakken på turen. Først ved rotete og dårlig info og opplegg på flyplassen, og så på expoen, som var gedigen, men uoversiktlig og med sparsommelig info. Jeg gikk og jeg gikk - og jeg gikk helt tom - før jeg omsider kom meg til hangar nr 7, der startnumrene ble delt ut. Og ripe nummer tre i lakken kom like etterpå, for det var sterkt understreket at alle skulle få et papirarmbånd som man MÅTTE bære dagen etterpå dersom man i det hele tatt skulle komme gjennom alle sperringene og inn i det gedigne startområdet i Tiergarten. Sikkerheten var satt i høysetet, sikkert pga Boston-bombene. Men hva skjedde? Arrangøren var gått tom for armbånd! Vi fikk beskjed om å ta med legitimasjon i stedet - eller en kopi av dette - til start. Jawohl.

Litt slukøret var jeg fristet til å kjøpe meg et par av den nye modellen Adizero Adios Boost, men nå var næringstanken så tom at jeg i stedet måtte få i meg noe næring, og det raskt. Sportsdrikke var det mye av på diverse stands, men det var først etter at jeg fikk i meg litt pasta og en cola, fortsatt inne på flyplassområdet til eggende musikkrytmer, at jeg kviknet litt til. Men ikke så mye at jeg orket å gå tilbake til Adidas-standen. I stedet ble det ny labbetur tilbake til hotellet, for jeg hadde ikke satt meg inn i t-banenettet enda og mente at det var lettest å gå. Men det ble utvilsomt litt for mye trasking dagen før dagen, selv om jeg etter en tur innom den lokale Netto-butikken for å kjøpe inn litt frokost-ingredienser, kunne innlosjere meg på hotellet for en tidlig og rolig kveld. Men jeg var tung i øynene, i hodet, i kroppen og i beina og følte meg alt annet enn klar. Dog, jeg beholdt en betinget optimisme, for jeg regnet med at en avslappende kveld og en god natts søvn ville gjøre meg godt.

Det gjelder å ha utstyret i orden. Og kartet klart...

Og det gjorde det! Søndag morgen, på raceday, følte jeg meg adskillig kvikkere, selv om jeg registrerte at hvilepulsen på 52 lå rundt 10 slag for høyt... Etter inntak av litt lett brødmat med syltetøy og banan, grep jeg en Red Bull og begav meg mot Tiergarten og starten i Unter den Linden. Ved inngjerdingen var det ingen kontroll verken av armbånd eller annet bevis, og jeg småjogget den siste lille kilometeren mot start. Endelig fremme til startbås B, for de som skulle løpe på en tid mellom 2.50 - 3.00 (evig optimist!), skjønte jeg at klesinnleveringen var et helt annet sted - og i motsatt retning! Det var 7 minutter til start, og jeg var sjanseløs på å komme meg dit og tilbake til start. Gode råd var dyre.

Jeg prøvde først fånyttes å få levert posen til det eneste teltet som stod strategisk plassert like ved start, nemlig for eliten. Men der ble jeg bryskt avvist av noen vakter som så ut som "elitesoldater" fra krigen. "Halt!"

Men jeg er da en handlingens mann, så nå løp jeg inn i parkområdet og fant noe tett buskas der jeg prøvde å gjemme posen. Hvis det bare hadde vært overtrekkstøyet hadde jeg nok gitt blaffen, men siden jeg hadde med både kamera og bevis i form av bankkortet, så trengte jeg virkelig posen etterpå. Løsningen var å brekke av kvister for å kamuflere og begrave posen, som ellers kanskje ville blitt fjernet i frykt for bomber eller annet tull.

Her er startfeltet mitt, med ballongene som jeg aldri så i front....

Så spratt jeg inn i startfeltet, overraskende enkelt og nesten helt fremst, bare tre minutter før start. Nå gjaldt det å fokusere - og å nyte - på en gang. Startskuddet smalt, visstnok avfyrt av Kong Haile selv, mannen som har vunnet her hele fire ganger og satt to verdensrekorder, og massevis av ballonger steg umiddelbart til værs mens massene begynte å bevege på seg. Berlin Marathon var i gang!

Disse ballongene så jeg, men de forsvant fort...
(Foto: Janicke Ekelberg, fra litt lenger bak i startfeltet)

De andre ballongene, de til fartsholderne, så jeg egentlig aldri. Men jeg traff på flere nordmenn underveis på min ferd. Trond Inge kom opp på siden min etter en kilometer og vi småpratet litt før han skled fra meg, mens han mumlet noe om at jeg sikkert kom til å ta han igjen senere. Det gjorde jeg aldri, for Carlsen hadde den dagen jeg drømte om, dagen da alt klaffet, og han cruiset inn til ny pers på 2.57.20, behørig beskrevet i sin egen racerapport på Sportsmanden.

Jeg fant en fin flyt og følte at jeg hadde en bra dag selv. Men jeg måtte slite litt for mye med å holde kilometertidene ned mot skjema på 4.15, og ved passering halvmaraton viste klokken 1.30.45, halvannet minutt bak hva jeg håpet. Men jeg følte meg sterk og bra og bestemte meg for at dette fortsatt var mulig. Det var omtrent det samme jeg passerte på da jeg første gang brøt 3-timers grensen i Frankfurt i 2008. Og det var jo "bare" å løpe en halvmaraton til på 1.29.14. Det var jo fullt mulig, jeg løp jo 16 sekunder raskere i Stockholm Halvmarathon for bare 14 dager siden. Så jeg bestemte meg for å nullstille klokken og tenke at løpet startet nå - og at jeg skulle ut på en halvmaraton.

Det funket! En stund. Jeg presset kilometertidene ned og under 4.15 et par ganger og følte at jeg hadde fin flyt, bra steg og krefter igjen. Jeg var offensiv i hodet og hadde troen. Men - etter ytterligere noen kilometer fikk jeg de svarene jeg ikke ønsket. Og som i Stockholm var følt fart klart høyere enn faktisk fart. Jeg tapte tid igjen og skjønte allerede før 30 km at sub 3 timer var umulig. Mission impossible. Game over! 


Ved Potsdamer Platz nærmer vi oss mål.
Her er baktroppen noen timer senere, da jeg er på vei tilbake til hotellet.
Legg merke til damen i rødt, med en krykke...

Jeg endret til plan B - nå skulle jeg nyte - i den grad man klarer å gjøre det når beina begynner å verke og kroppen skriker på hvile. Men jeg orket ikke tanken på å gå helt i kjelleren som i Rotterdam i fjor, bare for å kjempe meg desperat inn på 3.04 eller 3.05 eller 3.06 eller hva det måtte bli. Bare jeg kom meg til mål under 3,10 var det godkjent, tross alt. Så jeg prøvde å kose meg med alle heiaropene, både fra mange norske og fra tusenvis (?) av danske tilskuere. Og selvsagt fra hjemmepublikumet. For publikumsoppslutningen og stemningen rundt Berlin Marathon var virkelig så fantastisk som andre har fortalt om. Stemningen var enorm, og selv om løpet startet så tidlig som 08.45 var det hundretusener av tilskuere langs løypen.

Utrolig mange dansker løp Berlin Marathon....
... og enda flere dansker heiet! 

"Du vil føle at du flyr", var det noen som sa i forkant av løpet. Jeg lette desperat etter vingene og den gode følelsen, men selv med alt publikumet og stemningen, så følte jeg det aldri slik, kanskje med unntak av det siste strekket inn mot og gjennom Brandenburger Tor - det var storslagent! Så var det bare sjarmøretappen igjen, og et litt følelsesladet oppløp på Unter den Linden. Nå tok jeg faktisk "flyver'n" og fløy litt til slutt likevel, jeg jublet og nøt stunden, selv om klokken ikke stoppet før den viste 3.08.46. Jeg var i mål!

Nei, det er ikke meg, men Runar Sannerud som jubler her!
(Foto: fra Facebooksiden)
Oppløpet er spektakulært, gjennom den eneste gjenværende porten mellom gamle
Vest- og Øst-Berlin: Brandenburger Tor!
Mange ulike farger og drakter - og en danske til...
Så er det selve oppløpet op målseglet, med tribuner på begge sider og "full fest"!

Det litt pussige med lange løp som maraton, er at straks man stopper opp i mål, så går det ikke lange tiden før man ofte har problemer med i det hele tatt å gå normalt. Jeg hadde litt krampetendenser og stavret meg nedover gaten der vi alle ble sluset inn. Langs gjerdet lå slitne maratonløpere på rekke og rad, på ryggen, med beina rett til værs, oppover gjerdet. Det så behagelig og smart ut, så jeg fant en liten glipe blant alle de gule plastinnkapslede løperne, la meg ned og pustet ut med beina i været. Et herlig og komisk syn på en gang.

Frido Flink var ikke bare en tegneseriemaskot - han LØP også!
Og rocket for publikum og løperne på indre bane! 

"Monsen!!" var det plutselig en kar som ropte av full hals. Det var ikke Frido Flink, men Stig Lima, og han var særdeles glad! Han hadde akkurat perset for 3.gang på rad og klart målet sitt om under 3.15 med glans. Og ikke lenge etterpå hoppet og danset han med SkiLøper-kollega Janicke Ekelberg, som endelig hadde klart sitt store mål om sub 3.30. Var jeg ikke glad fra før, ble jeg det i hvert fall ved synet av de to og gleden de utviste i den reneste "krigsdansen", med motsatt fortegn. Maraton er gleder og skuffelser. Maraton er følelser. Maraton er gøy!

SKÅL! Med SkiLøperne Stig og Knut Olav.
Ikke så vanskelig å se hvem av oss som var mest fornøyd. Herlig!!

Det ble selvsagt servert drikke og bananer etterpå, men i Tyskland får man gjerne øl også i målområdet! Og gjett om det smakte! Selv om det var alkoholfritt da, så føltes det likevel berusende godt. Tim dukket også opp, han hadde løpt på 3.09, så jeg snek meg såvidt foran denne gangen også. Men Presidenten virket godt fornøyd med sitt tredje raskeste maraton noensinne. Med god grunn. For Tim har som meg, og mange andre med oss, erfart at man sjelden løper maraton på under 3 timer på bestilling - og at det nåløyet også er særdeles trangt.

Beina kviknet faktisk til igjen, og etter å ha gått en kjempestor omvei rundt alle sperringene for å komme inn igjen i parken like bak målområdet, gravde jeg frem "byttet" mitt som fortsatt lå trygt nedgravd i skogen, og ruslet hjemover. Inkludert den "lille" spaserturen  til restauranten senere på kvelden - som ble mye lengre enn planlagt da Carlsen og undertegnede klarte kunststykket å gå rett forbi restauranten uten å se den - og til slutt måtte kapitulere og ta taxi tilbake igjen - må jeg sikkert ha tilbakelagt nærmere 6 mil denne dagen. Og på banketten havnet jeg mellom to glade lakser som ikke hadde hatt noen problemer med 3-timers grensen - og satt solide perser på toppen. Så med Runar, Hallvard, Trond Inge og enda flere SkiLøpere med fine perser, ble det en munter og særdeles hyggelig bankett. Og jeg kunne igjen si... and then we take Berlin! 


Runar Sannerud hadde dobbel grunn til å smile bredt. Ikke bare gjorde han et kjempeløp på 2.46
som 6.beste nordmann i Berlin. Han kunne også feire sin 38.årsdag! Gratulerer! med dagen! 
Gratulerer også til Hallvard Eriksen Buer, som kom like bak Runar og
overrasket seg selv med 2.48, kjempepers og negativ splitt!
Og her er Stig igjen, som for øvrig skrev en flott rapport på Sportsmanden fra forrige maraton
- og forrige pers - i Wien i vår.  Nå puster han meg skikkelig i nakken....
Mette Synnerstrøm perset også. Ikke rart at de smiler! 

En herlig gjeng! Maraton er gøy - og banketten enda gøyere! 


PS.
Tiden min holdt til en 2.383.plass av de 35.544 som fullførte det 40. Berlin Marathon, som er blant de 6,7 % beste. Jeg ble nr 165 i klasse 50-54 år av 3.825 fullførende, dvs innen 4,3 % av de som kom til mål .....


Data fra løpet mitt og link til hjemmeside med resultater.