Liten rapport fra løpet i Firenze

En liten rapport om min opplevelse av Firenze Marathon  

Av Harald Ringen -


Når jeg sitter her og har fått det hele litt på avstand er jeg ganske godt fornøyd med opplevelsene mine i Firenze. Vi hadde vel kanskje håpet på litt bedre tider alle fire men for all del. Alle gjennomførte med glans uten kramper og ingen hadde vel nevneverdige problemer. Dennis litt stiv i leggene og jeg 2 blodblemmer pga. litt for små sko. Tror det gikk bra med Trond Inge og Ole Kjell også.

Så til gjennomføringen. Vind og regn må ta noe av skylda men ikke alt. En annen greie var at starten ble utsatt 20 minutter etter at vi var loset inn i startbåsene. Dvs. at vi ble stående på høyden over Firenze i 3 plussgrader og striregn i singlet og shorts med en søppelsekk over hodet. Holdt på å fryse vettet av meg. Fikk heldigvis låne en genser av TI siden han hadde heldress og skulle kaste genseren. Det hjalp litt og jeg takker han for redningen. Smart å ta med klær som kan kastes.

Jeg var likevel så nedkjølt at jeg ikke turte trå til for mye i starten. Måtte få varmen. Hadde tenkt å løpe fortere, men i ettertid tror jeg det var veldig smart å starte så rolig i akkurat dette løpet. 4.11-4.03-4.04 på de første 3 km før jeg fikk stabilisert meg på 3.55 i snitt. Hadde planer om å holde den farten en stund for så å øke litt men jeg hadde mer en nok med å holde meg under 4 pr km. Lå sammen med en gjeng i lang tid og vi løp faktisk opp på fortauet flere steder for å komme nærmest bygninger. Skulle prøve å  unngå vind og store vannansamlinger midt i veien.

Fra 38 km og inn på brosteinen klarte jeg faktisk ikke å holde trykket og hadde km-tider på det dårligste på 4.18. Men dataene er hentet ut fra gps klokka og den viste 42,7 km hos alle fire. Derfor blir ikke automatisk rundetider helt riktig. Utifra forholdene mener jeg alle gjorde en topp innsats og det beste er at ingen brøt. For dette løpet var det viktigst å fullføre mentalt under dårlige forhold. Utrolig imponert over han norske som løp på 2.32.

Ellers var været topp dagen før og etter løpet, så vi fikk kost oss mye i Firenzes gater med koner. På kvelden etter løpet var vi alle seks ute og spiste samt. besøkte en hyggelig pianobar. Det ble en fin avslutning med bra stemning. Damene syntes dette var en topp tur. Hva kan vel være bedre enn at vi gutta gjør det vi liker mens damene går på handletur og gjør det de liker, mens de innimellom ser oss passere i gatene. Dette var nok ikke siste maraton i utlandet med damer. Helt genialt!!!

Hilsen Harald Krampe (uten krampe)

----
Harald fikk tiden 2.50,10 etter 1.23,44 halvveis og løp med andre ord jevnt som en klokke hele veien.

Øvrige resultater, med splittider og video finnes HER.  Harald er for øvrig lett synlig i sort, kort tights, grå singlet og hansker. Og kondis.no sin reportasje kan leses HER.
(Red.)

Jessheim Vintermaraton

Sesongen var ikke helt over likevel. Heldigivs. For årets andre halvmaraton ble den klart beste med 2.plass i klassen og 10.plass totalt etter 1.25,29 på vinterføre på Jessheim.



På begge mine to halvmarer i høst har jeg hatt ordentlige langturer i beina tre dager tidligere, faktisk årets to lengste treningsturer. Det har imidlertid tilsynelatende ikke slått negativt ut. I hvertfall har beina vært fine begge ganger. Litt overraskende, egentlig.

Denne gangen bestemte jeg meg for å åpne litt tøffere enn på Lørenskog. Slagplanen var klar; jeg skulle følge Steinar fra start denne gangen, slik at jeg slapp å halse etter han store deler av løpet. Steinar er jo halvmaratonekspert og var en mann å slå dersom jeg skulle ha forhåpninger om pallplass, heder og ære.

Enn så lenge trenger jeg ikke å bry meg om Rolf Bakkerolfen Bakken i så henseende. Han er jo mye eldre enn meg og løper i 50-års klassen. Det gjør ikke jeg før om halvannen måned... Og da Rolf fortalte at han satset på sub 1,25, var jeg egentlig glad for ikke å måtte kjempe med han i "klassekampen". For så fort trodde jeg ikke var realistisk for meg.

Men vi ble løpende i samme klynge alle tre, samt 4-5 andre. Jeg synes det gikk jevnt fort, men fant en brukbar flyt på de første kilometrene. Heldigvis for oss, men dessverre for en illsint vakt, så satte fortroppen standarden med å løpe i veibanen, og ikke på de dårlig brøytede gangveiene, som ville ødelagt hele løpet. Vakten skjønte visst ikke det, og når vår pulje kom forbi, hadde han stilltiende resignert og innsett at løperne ruler. Bilistene tok det heldigvis stort sett pent, med enkelte grelle unntak om sjåfører som nektet å vike en tomme og sneiet løperne, til tross for at det ikke kom noen biler i mot. Det er nok den typen sjåfører som sneier borti syklister også, som er så freidige å sykle i den kjørebanen som er reservert bare for dem, og av og til også meier ned syklister, under mottoet om at de har seg selv å takke.

Nok om det, de aller, aller fleste jessheimingene (heter det det?) var høflige og særdeles hensynsfulle, i skarp kontrast til gjengen med egotrippene halvmaratonløpere (sikkert også 10-km løpere og maratonløpere) som tidvis løp midt i veien der det var nedslitte snøstriper og festet var best. Dermed ble underlaget også løpbart de fleste steder, med bra feste, unntatt i enkelte partier.

Jeg har ikke løpt på Jessheim siden første halvdel av 90-tallet. Men løypen har vel ikke endret seg stort, fortsatt med mange lange, åpne strekk og flater, avbrutt av enkelte mer kuperte partier.

Tilbake til løpet. På en av disse tidlige flatene etter et par kilometer, mens jeg fortsatt kunne se teten langt der fremme, observerte jeg Vidar (fotografert av Olav Engen) i ensom majestet i ingenmannsland, et godt stykke bak Briskelund og Holst, og like langt foran puljen bak. En lang, ensom ferd var begynt for unge Nilsen, tenkte jeg, hvis man kan kalle en mann på 50 for ung da? Men det kan man selvsagt. De gamle blir jo stadig yngre, sies det. Og jeg nærmer meg 50 selv også. Dessuten løper jo Vidar styggfort, selv om han kanskje åpnet i hardeste laget denne gangen?

Det mente visst ikke Rolf at han gjorde, selv om han sa det motsatte etterpå, for plutselig rykket han skikkelig. Steinar været faren og tettet luken raskt, mens jeg lot dem løpe. Men ikke lenge. Etter noen hundre meter var jeg og resten av gruppen igjen om kapp, og nå holdt vi samlet til drøye 7 km, da jeg ble glad og overrasket over sekunderingen fra Rolf sin klokke, som viste 27,35. Jøss, kanskje det likevel var mulig å komme under 1.25?

Dette var den eneste sekunderingen jeg hadde underveis, men fordelen med å løpe uten klokke er at jeg  slipper å fokusere på kilometertider - og kanskje unngår å gjøre som en av konkurrentene fortalte om i garderoben etter løpet; han hadde blitt så demotivert da kilometertidene viste avtagende fart at han hadde gitt opp helt og endte på over 1.40, til tross for at han hadde ladet skikkelig opp til dette løpet på forhånd. Sånn kan det gå.

Etter drøye 7 km stakk plutselig to nye karer fra feltet. Tror det var vinner av M55 Svein Ove Braaten (1.24,11) og vinner av M23-34 Håvard Ellefsen (1.23,09). De fikk en luke på 10 meter før jeg bestemte meg for å slå følge, fordi det var en nedoverbakke akkurat da som gjorde at jeg klarte å komme opp i ryggene deres uten å bruke veldig mye krefter. Steinar og Rolf ble tatt litt på sengen og fulgte ikke på. Men det var kanskje heller fordi de visste noe jeg ikke visste, nemlig at løypens lengste og tyngste bakke nå fulgte. Jeg slet meg opp bakken og klarte å holde duoen i ca 4 kilometer, til drikkestasjonen etter 11 km. Da fikk de en liten luke, samtidig som de skrudde opp tempoet enda et hakk. Takk for meg. 

Jeg forberedte meg nå på 10 ensomme kilometre, men var fortsatt ved godt mot. Det gjaldt bare å justere litt, finne sin egen marsjfart og tenke steg og teknikk. Før var halvmaraton min marerittdistanse, fordi jeg syntes det var veldig tøft nettopp på dette tidspunkt av løpet. Du begynner å bli skikkelig sliten, men har langt igjen. Den siste mila kunne føles fryktelig lang og tung. Om det er de lange treningspassene med Harald og Dennis, eller mine fem fullførte maratonløp som er årsaken til at jeg ikke har den samme halvmaratonangsten lenger, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det en kombinasjon. I hvertfall kunne jeg ganske tilfreds konstatere at jeg nesten gledet meg til utfordringene på den siste mila, selv om jeg akkurat var havnet i ingenmannsland.

Jeg løp med mine nye AdiZero Tempo, og var veldig førnøyd med de. God løpsfølelse, lette og fine på foten og bra veigrep selv der hvor det var snøunderlag. Her gjør Vidar sitt skovalg før løpet. Han valgte ingen av disse (!), men Mizuno Aegis, og var fornøyd med de, men var litt mer slurvete i valg av løpesokker...













Jeg holdt flyten bra inn, selv om de to utbryterne bare forsvant og ble borte. Jeg fant meg imidlertid et nytt referansepunkt i form av en annen blå rygg foran meg.

Det viste seg å være Rune Morten Johansen  fra Feiring (Foto: Olav Engen), som jeg hadde hatt en trivelig passiar med under oppvarmingen. Rune hadde mange sykkelmil i beina de siste dagene og tok dette som hardtrening. Med et par kilometer igjen var han innhentet og vi utvekslet noen ord. Forståelig nok klaget han over tunge bein.

Jeg slo Rune med 58 sekunder på det korte strekket som var igjen til mål (Rune fikk 1.26,27 og ble nr 2 i M35), så avslutningen min på de siste 2-3 kilometrene var meget bra. Litt synd jeg ikke hadde klokke akkurat da som kunne vist kilometertiden, for jeg tror den var bra. Jeg hadde et ørlite håp om sub 1.25 og var spent da jeg endelig rundet inne på stadion og hørte speaker rope tiden min, men kunne bittelitt skuffet konstatere at jeg var 29 sekunder for sent ute til den grensen.











Jeg jubler for et bra løp og klar SB. Steinar kom også akkurat under tiden sin fra Lørenskog (1.28,48), men måtte nøye seg med den "bitre" fjerdeplassen i M45.
(Foto: Rolf Bakken)






På den annen side, 1,25 hadde jeg ingen forhåpninger om på forhånd og totalt sett er jeg meget godt fornøyd med løpet, kroppen, beina, skoene, premiene, vaflene, selskapet og hele turen!!


Hyggelig prat og obligatoriske vafler og kaffe til premieutdelingen. Her er Rolf flankert av løpets to store profiler, Frode Holst (t.v.) og Per Briskelund.



Som alltid er det et utrolig flott premiebord på Jessheim Vintermaraton.



Kult å få premie, 2.plass i klassen, bare slått av totalvinner Frode Holst.



Knoll og tott, kompisene Holst og Briskelund, knuste unggutta og all motstand og løp sammen over mål til delt seier på 1.18,07. En veldig sterk tid på vinterføre. Siden de løper i hhv M45 og M50, ble det hver sin klasseseier - og dermed skjøv de Vidar og meg ned til sølvplassene. Men det er ikke noe nederlag å bli slått av disse gutta!



Hvem sier at premier er unyttige? Det smakte i hvertfall fortreffelig godt med noe kaldt i premieglasset i godstolen hjemme senere på kvelden.

Se kondisreportasje med resultater og masse bilder.
.

Groruddalen rundt

Forleden kveld lot jeg meg igjen lokke med på sightseeingstur i form av Harald og Dennis sin ukentlige langtur. "Det blir ikke så langt denne gangen", sa Harald på forhånd. Hørt det før? Det endte med min lengste treningstur noensinne, tror jeg, på 33 km, etter å ha løpt Groruddalen rundt og tvers gjennom Østmarka!

Surt og kaldt var det også onsdag kveld. Flere minusgrader og en bitende vind gjorde dette til en blandet fornøyelse. Intervalltreningen fra dagen før satt nok også litt i kropp og bein. Så sjelden har dusjen og et varmt bad smakt bedre enn etter denne løpeturen!


Vi startet fra Haraløkka på Bøler, Svein og Dennis (bildet), Harald og meg. Dennis var løypelegger, Harald hadde nok en formening og en anelse om hvor turen bar av sted, mens Svein og meg var gjesteløpere som bare diltet med, uten å vite hvor vi skulle. Det er nok best slik for meg, for jeg vet ikke om jeg hadde orket verken denne turen eller den forrige langturen, som også ble lengre enn planlagt, dersom jeg på forhånd hadde visst hvor langt vi skulle....

Etter å ha løpt et relativt kjedelig strekk i starten, til Bryn senter og Hasle, langs trafikkerte gater, ble det stigning i programmet underveis. Vi løp videre til Risløkka og til Veitvet, langs kjente gangstier fra årene mine på Kampen. Det bar videre ovenfor Grorud industrifelt, delvis i relativt landlige omgivelser forbi en stor hesteinnhengning. Nå trodde jeg vi skulle sette nesen hjemover og ble litt paff da jeg hørte at vi skulle løpe videre helt til Stovner!...

Jeg slet dessuten fryktelig med kalde hender, og måtte flere ganger slå floke for å holde varmen, og kom til stadighet på etterskudd. Synes vi løp og løp og lurte på hvor vi var, da plutselig E6 dukket opp under oss og jeg så et skilt med Lørenskog kommune  / Akershus fylke. Jadda, da var vi altså på vei tilbake til Karihaugen. Nå hadde vi i hvertfall kursen hjemover, og det flotteste partiet ventet, gjennom Østmarka, forbi Mariholtet og tilbake til Haraløkka.

Jeg kviknet litt til på de siste 5 kilometrene, men slet generelt med tunge bein, kalde hender og på slutten også vondt under beina.

SKOTEST: Ikke helt fornøyd med mine Asics 2050. 
Litt for bred i lesten for mine føtter og vondt under beina
etter nærmere tre timers løping.

Jeg løp min første langtur med disse skoene, Asics 2050, impulskjøpt da jeg hadde glemt joggesko på vår tur til Stockholm i sommer. Etterpå er de stort sett brukt til gange og på noen rolige turer. Men siden jeg fikk vondt under fotbuen på slutten, blir det nok en stund til jeg bruker de på langtur igjen, selv om dette skal være sko fra øverste hylle med god demping.



Vel, vel, jeg mistet gutta i det siste skogsstrekket og kunne dermed loggføre en kilometer mer enn dem etter en liten ekstrarunde. Synes ikke turen var lang nok...
Det ble 33 km på 3 timer og 12 minutter. Klarte knapt å gå å slutten, men som så ofte før, når jeg først var kommet hjem, fått en varm dusj, varm suppe og fyr på peisen, så var det verdt alt slitet. Uten tvil!

Og nå kommer vinter'n !

Etter en hviledag på torsdag, 10 km på romaskin i går og en fin 11 km i dag med litt innlagt fartslek, så er jeg plutselig litt motivert for Jessheim vintermaraton likevel.
Så se ikke helt bort fra at jeg stiller på halvmaratonstreken i morgen....


Parti fra lysløypen på mandag. Foreløpig flott underlag å løpe på, men snart er det nok skispor her!

Skiløyper er det allerede på golfbanen på Greverud. Foreløpig bare kortrunden, men snøkanonene er i full produksjon, så med det kalde været som er meldt fremover, er det nok ikke lenge til hele rundløypen er klar til bruk. Snart på tide å preppe skiene!


 

Fest og test på Ullevaal og Bislett

Det har vært mye å glede seg over de siste dagene. Snøen har kommet og vinteren er i anmarsj, Follo FK har vært på historisk Ullevaal-visitt - og innendørssesongen er startet med intervalltrening på Bislett.




Må nesten ta med noen ord og bilder om Årets Askeladd - FOLLO FK - selv om cupfinalen på langt nær levde opp til kjempekampen gutta presterte mot RBK, da de nedkjempet årets suverene seriemester og påførte Rosenborg sitt eneste tap for et norsk lag i sesongen 2010. En fantastisk historie og den artigste kampen jeg har sett siden Norge slo Brasil i 1998. Og det var GØY å få med seg en cupfinale igjen, min femte, etter tidligere å ha heiet på Brann og Fyllingen. På en sportsblogg fra Follo må det jo nesten nevnes at håndballgutta til Follo også er i cupfinalen. Det har visst aldri skjedd før i en og samme sesong! Ja, det er i Follo det skjer! Norges nye idrettstyngdepunkt... der idrettshistorie skrives.


Så hvem andre enn en av Follos store langdistansekonger, Stein Bjørlo, med pers på 29-tallet på 10.000m bane og sølv i NM fra glansdagene - den gangen nivået virkelig var høyt- var den første som møtte oss utenfor Ullevaal stadion.

En sølvmynt rikere og 100 kroner fattigere var vi klare for match;












Lovende ungdom fra Langhus IL.
Fremtiden for idretten i distriktet er lyserød, for ikke å si rosa.






Veteranene i Oppegård friidrett får følge opp så godt vi kan. Harald, Vidar og Svein Arne setter jo standarden og fester  Follo til seierskartet også i løping. Så får vi andre gjøre så godt vi kan, under det mer beskjedne mottoet om at det viktigste tross alt ikke er å vinne, men å LØPE!



Joda, det er fint med idrettsperm, men de siste ukene har jeg også holdt jobben varm med noen dager på Brygga. Så tirsdag passet det perfekt med en tur oppom Bislett etter jobb for å få litt fart med tørt underlag under beina.

Der ble jeg møtt av en annen løpelegende, selveste Grete Waitz.

Og så skulle jeg teste mine nye sko, Adidas Adizero Tempo, impulskjøpt da jeg stakk innom Anton Sport på Kolbotn. Av en rekke uaktuelle sko til 40 % rabatt, fant jeg plutselig to par av disse, hvorav ett også var i min størrelse.

MÅ ha det, bare MÅ ha det!, tenkte jeg.


Med gratis inngang, fine fasiliteter og deilig banedekke rundt den 545 meter lange banen under tribuneanleggene, er trening på Bislett kort og godt et fantastisk fint tilbud både for mosjonister og eliteløpere. Selv om jeg kom alene, ble det likevel en sosial økt, med hyggelig prat både med the Gilberg brothers og med de ivrige langløperne i Romerike Ultraløperklubb, med Erik Nossum og Marit Bjerknes i spissen. De er inne i sine siste forberedelser til Bislett 24-timers. Spede forsøk ble gjort for å verve meg også til dette stuntet, men jeg er ikke DER. I hvertfall ikke enda... Maraton er mer enn langt nok for meg. Men kanskje, kanskje, kanskje prøver jeg meg på et 6-timers løp til neste år...
Og jammen var ikke Espen Ringom der også! Den mannen er overalt for tiden.
Jeg slo følge med denne trivelige gjengen under oppvarming og nedjogging.


Hyggelig treningsprat med Erik "Norge på langs" Nossum.
Og fotografen da, Espen Ringom.

Espen viste seg som den mest ihuga ultraløperen denne ettermiddagen med sine 3 mil fordelt over hele 55 runder (bra jobbet!), mens Ultra-Erik nøyde seg med 14 kilometer. Selv la jeg inn 5 x 2 runder med relativt raske intervaller á ca 1100m. Aner ikke hva de gikk på, men det gikk såpass fort at jeg var skikkelig sliten etterpå.

Sjekk for øvrig kul videosnutt av en runde under Bisletts tribuner på Espens blogg. Som det fremgår, er det ikke en helt flat runde, men bl.a. en tøff stigning - den såkalte "mørdarbakken" - i siste sving...

Tror nok jeg kommer til å veksle litt mellom Ekeberghallen og Bislett denne vinteren.

Gøy på Ullevaal, selv om det var Godset som kunne løfte pokalen til slutt.




Ringen vant og ringen er sluttet



Mens Harald vant og er i god rute til Firensze maraton om 14 dager, så er ringen snart sluttet for mitt vedkommende for løpesesongen 2010. Lørdag stilte jeg til start i det andre løpet i Vinterkarusellen på Romerike på Sørum,  i akkurat samme løypen som i første løp i Stomperudkarusellen i april.

Jeg hadde håpet å kunne matche tiden fra den gang på 17,53 i den kontrollmålte 5 kilometeren, (selv om Steinar påstår at den blir noen meter kortere for hvert år...) men det var FØR snøfallet og vinteren satte inn for et par dager siden. Jeg var selvsagt sjanseløs på slike tider på dagens føre.



Steinar og Kurth inspiserer løypen. Hyggelig å se Kurth'ern tilbake, etter litt nyresteinsproblemer i høst. Her er de i den eneste nedoverbakken, og et av svært få strekk som var tilnærmet bart.





Sjanseløs var imidlertid ikke Harald, som snudde ryggen til fotografen, Steinar og alle andre konkurrenter og likegodt vant hele løpet foran ungutta og lokale håp. 17,03 lar seg høre på det vanskelige føret. Sterkt Harald! Jeg hadde bare øyekontakt med deg på den første kilometeren, da lå du langt bak en hardtåpnende unggutt, men her gjelder det å løpe jevnt og disiplinert og holde helt inn. Det gjorde du til gagns.



Selv slet jeg med både underlag (var neppe alene om det) og dagsform. Synes ikke det "bet" skikkelig, og måtte se både Steinar og Svein og en haug med andre mosjonister klart foran meg ut fra start, Mens Svein bare økte, innhentet jeg Steinar i den eneste nedoverbakken i løpet, etter en drøy kilometer, men ble fraløpt igjen i den påfølgende og eneste motebakken. Først etter 3 kilometer var jeg igjen om kapp med unge Lien, og klarte å mobilisere til en bra avslutning på flatstrekket på de siste to kilometrene. Jeg valgte å løpe i løssnøen der feste var best og måtte løpe med kortere steg enn normalt, men avanserte forbi en liten klynge med løpere og må være bra fornøyd med siste del av løpet. Men sett under ett gir jeg meg selv kun middels karakter med 19,02 og 2. plass i klasse M50-54 !!


Ikke tøff nok fra start, dårlig valg som kastet løspiggene som jeg testet på oppvarmingen og en kropp som ikke helt hadde dagen. Men veldig hyggelig tur likevel, med dobbel porsjon med varme vafler og kaffe etterpå og hyggelig prat tur/retur Sørum med Harald, Svein og Steinar.



Jeg holder fortsatt Steinar bak meg (19,44), men Svein (t.h. på bildet nedenfor) har begynt å tillegge seg uvaner. De to siste løpene har han slått meg klart. Hmmm....liker ikke helt den utviklingen... Svein løp på 18,41 og ble nr 3 i M45, bak Harald og Oddbjørn, som imponerte med 18,30 med krykkene sine! Kurth kom for øvrig på plassen bak meg i M50, med 19,53.



Uansett, folk for si hva de vil, men det var absolutt verdt å bruke lørdagen til å løpe fem kilometer på slapsete og snødekt underlag sammen med likesinnede og hyggelige gærninger. Her representert ved et ikke ukjent eksemplar av arten, selveste Mr. kondis.no, Heming Leira, som igjen dukket opp på et løp ikke bare for å ta bilder, men også for å LØPE selv. Fortsett med det, Heming! Du var kun drøye 3 minutter bak meg, med ditt relativt spinkle treningsgrunnlag... Neste år?...



Resultater og film fra Sørum.

Totalt 155 deltagere.

På Snørvillen - fortsatt uten snø


Vinteren har virkelig latt vente på seg i år. I hvertfall helt til nå. Og i hvertfall på fjellet. Det har trolig kommet et lite lag med snø siste døgn, men senest på tirsdag hørte vi på nyhetene at det var innført restriksjoner på bruken av kunstsnøløypen på Sjusjøen for vanlige mosjonister. Men hvorfor gå i kø på ski på en asfaltert løype dekket med kunstsnø, når hele fjellet ligger der like ved siden av, åpent og innbydende til allmen benyttelse. Riktignok uten ski på beina.

Min forrige tur til fjells ga sånn mersmak at jeg bare MÅTTE ha en siste tur til Sjusjøen før vinteren setter inn for fullt. Jeg angrer ikke på det!

Fredag formiddag spente jeg på meg Salomon-skoene, ikke skistøvlene, men terrengskoene, og la trøstig i vei, til Midtfjellet og opp på østsiden av Snørvillen. Vakker utsikt møtte meg, først mot Grunna og Ljøsheim på vei opp (bildet), så mot Sjusjøen og bakenforliggende fjellområder fra toppen - helt til Jotunheimen og Rondane i det fjerne.


Planen var å løpe videre til Sollifjell, men fra toppen av Snørvillen lot jeg Mira være sporhund, en oppgave hun tok på største alvor der hun loset meg ned fjellsiden.

Litt for sent skjønte jeg at det ikke var veien til neste fjelltopp hun fulgte, men spor som førte ned i dalen, til myrene, som heldigvis var frossen og fine å løpe på.



Plutselig var vi ved det kjente Sjusjøkrysset, der flere løyper møtes og det alltid vrimler av langrennsløpere vintrerstid. Nå hadde vi fjellet helt for oss selv. Å løpe hit til fots er forresten sjelden kost, i hvertfall uten å bli søkkvåt på beina, for dette er midt i det verste myrpartiet. Men nå var det bare å løpe overalt. Helt herlig!








Vi løp videre til Soria Moria i østenden av vannet, der vi tok en liten rast og nøt utsikten og naturen, før vi la kursen nordover og hjemover igjen.





























På Storåsen, ved den store parkeringsplassen der Birkebeinerløpet startet i gamle dager, hvor asfaltveien går over i grusvei, kom det største problemet på hele turen. Grusveien var nemlig speilglatt! Så da var det bare å legge en omvei over selve Storåsen og ta skiløypen ned til Lunkebekken og myrene hjemover til Kroksjøen og Kuåsen.




GPS-en på klokken hadde koblet ut på snaue 20 km, og etter 3 1/2 time, inkludert pausene, var vi hjemme igjen, glade, fornøyde og litt slitne begge to.

Oppsummering uke 44:
Mandag 1.nov: 8 km / 45 min på romaskin
Tirsdag 2.nov: Intervaller, 6 x ca 800-1000m lokalt i Sofiemyrtraktene. Lett !
Onsdag 3.nov: Rolig 14 km / 1t20 - Tungt...
Torsdag 4.nov: Restitusjon / jogging 6,5 km med Mira på gresset
Fredag 5.nov: Rolig langtur Sjusjøen 20 km + / 3 timer
Lørdag 6.nov: Rolig halvlangt Elgåsen - Nysetra, 14 km / 1t30
Søndag 7.nov: Fartslek / intervaller på golfbanen, 70 min - 4 x 2.30 + 4 kortere drag. Lett !

SUM UKE:  Ca 77 km løping + 8 km roing,  - 9 1/2 time trening


Fra lørdagens tur. Kroksjøen og Snørvillen i det fjerne.


Resept: Treningsglede og tøffe intervaller

Begge vektla de gleden ved å trene, og gleden ved å løpe fort. Begge fremhevet de nødvendigheten av intervaller. Men ingen av dem telte hverken kilometer eller pulsslag.

Det var mange slående og interessante likhetstrekk i treningsfilosofien til Ås to store veteranstjerner, Jorunn Rekkedal og Håvard Tveite, som jeg fikk et interessant innblikk i på onsdag under Ås IL sin årlige "høstkonferanse".

Treningsfilosofien til Jorunn. Her er noe av hemmeligheten!
 
Jorunn kjenner jeg ganske godt fra før. Hun er alltid like blid og positiv, men det var likefullt veldig interessant å høre henne fortelle om sin egen karriere og sin treningsfilosofi. Hun hadde bl.a. fått markert fremgang når hun begynte å trene flere og tøffere intervaller, og lå gjerne på 2 ukentlige intervalløkter pluss en økt med bakkeløping. Antall kilometer hadde hun aldri telt, pulsklokke og tøying var sjelden kost og styrketrening var det også ganske sparsomt med. Det viktigste var GLEDEN ved å trene og gleden av å løpe.

Det var imidlertid langrenn hun satset på først, i tillegg til at hun i barne- og ungdomsårene var innom flere andre idretter, til og med skihopping. Hun var imidlertid mye plaget av skader og var mer eller mindre på sidelinjen fra hun var 19 - 25 år. Etter det ble det hovedsaklig løping, alt fra maraton til Holmenkollstafetten, som hun for øvrig har deltatt i hvert eneste år, unntatt en gang..

Håvard Tveite fulgte opp med sine erfaringer, i en lun og humoristisk tone. VM hadde han aldri lykkes i, en bronsemedalje var visst ikke så mye å rope hurra for. Men så var han jo veldig dårlig til å prikke inn toppformen. Kun en gang følte han at den var intakt. Det var under en lokal stafett i Selbu!



Håvard Tveite med søylene som viste at han oftest lå på mellom 500 og 600 treningstimer i året i perioden frem til og med år 2000. Noen år lavere, og på det meste vel 700 timer. Mange toppløpere trente - og trener - langt mer. Søylene er inndelt i ulike farger, som nedenfra og opp viser treningsintensitet og type trening; maks, høy, moderat, lav, Sl(?) og styrke (grått øverst).

Når en hørte Tveite fortelle om sin egen karriere, så spørs det om han ikke heller burde ha satset på friidrett i stedet for orientering. For, som han selv uttrykte det;

"Å løpe i terrenget, det kan jeg ikke!"  Det sier altså en mann med 16 NM-gull i orientering!!

Og intervaller og hurtige treningspass foregikk vanligvis heller ikke i terrenget. Tveite løp en god del intervaller, i storhetstiden gjerne 10 tusenmetre på mellom 2,46 og 3 blank. Den hurtigste økte hadde gått på mellom 2,39 og 2,44 ! I tillegg løp han mye distansetrening; typisk 20-30 minutter i full fart. Og tro heller ikke at langturene fulgte Kaggestad-skolen med rolig tempo. Å neida.

"Å løpe langturer på over 1:30 i rolig tempo er bortkastet!", sa Tveite.

Langturene var oftest skikkelig tøffe, så harde at han gjerne ladet opp til øktene på forhånd og trengte tid på restitusjon etterpå. Men han gledet segt til dem! For i likhet med Jorunn elsket han jo å løpe fort. De litt kortere langturene på opptil halvannen time kunne derimot gå ganske rolig for seg. Kanskje ikke helt etter den berømmelige boka, med andre ord.

Men igjen, det viktigste var treningsgleden, lysten til å løpe, og gjerne lysten til å løpe fort også. Det var jo det som var virkelig gøy! Dessverre for Tveite, så sliter han med en skade som gjør at han nå vanskelig kan gjøre akkurat det han liker best. Han kan fint løpe, og løpe langt, men ikke fort.


Stig delte ut og gratulerte Jorunn med Gullskoen for 4.år på rad!

Jorunn derimot, hun løper jo bare fortere og fortere med årene. I hvertfall nesten. Og som det synlige bevis for akkurat det, så delte Stig ut GULLSKOEN for  Årets veteranløper 2009. En utmerkelse hun fikk for 4. gang. Jorunn fikk prisen for sitt fantomløp på 34,47 i Karlstad Stadslopp. Det ga hele 97,26 % på den nye Wava-tabellen (96,07 på den gamle)! Den høyeste score som er oppnådd av en norsk veteranløper noengang?


Jorunn Rekkedal har for vane å klinke til i Karlstad Stadslopp. I 2008 vant hun løpet på 34,03 som 47-åring. Dette bildet er knipset etter 3.plassen i 2006.

Knall og fall og dramatikk for Joggekameratene

Søndag, dagen etter Lørenskogløpet, la jeg treningen til Joggekameratens faste søndagsløype fra Langhus. Det er altfor lenge mellom hver gang jeg tropper opp for å trene med denne særdeles hyggelige gjengen. Ofte vanker det gode historier også. Som denne dagen. Ikke helt uten dramatikk, heller, skulle det vise seg.



De som deltok var fra venstre Bjørn Syse, Odd-Bjørn Hansen, Jan Erik Johnsrud og Gjermund Tveito. Jan Erik var et nytt og hyggelig bekjentskap, som viste seg å være en nabo av meg, bosatt litt lenger borte i samme gate! Hyggelig med litt nyrekruttering til gjengen. Gjermund er alltid på plass, som vanlig med litt småvondter i ankel, hæl eller legg, men like lett i steget og uanstrengt som før.

Bjørn derimot, haltet litt og ble raskt hengende etter. Selv var jeg bare ute på en rolig restitusjonstur, så jeg slapp meg ned til Bjørn. Ikke rart at han slet litt. Bjørn kunne nemlig fortelle en dramatisk historie om at han hadde mistet fotfeste under fjellklatring 3-400 meter oppe i Hægefjell i Telemark i sommer. Heldigvis fungerte sikkerhetsfestet, men Bjørn falt 8-10 meter og slo ankelen i et utspring, så kraftig at i den brakk tvert av, ble vridd helt rundt og pekte feil vei! Hengende oppe i fjellsiden klarte Bjørn selv å vri foten på plass, neppe uten voldsomme smerter, og kameraten fikk varslet redningstjenesten. Det tok imidflertid to og en halv time før helikopteret kom og fikk heist vår tapre joggekamerat i sikkerhet. Skjønt, det var et ambulansehelikopter som ikke kan heise folk opp i helikopteret. Hengende 40 meter under helikopteret, svevende over dalbunnen, lurte Bjørn på hva som nå ville skje.

"Du må bare forberede deg på å lande på en fot!", var beskjeden han fikk fra helikopteret. Og det var ingen spøk!

Som sagt, så gjort, og Bjørn landet trygt med et utradisjonelt "telemarknedslag" på ett bein! Seks timer etter ulykken var han endelig på operasjonsbordet. Nå løper han rundt med en plate og 11 skruer i foten. Kanskje ikke så rart at han haltet litt og ble etter resten av gjengen. God bedring, Bjørn! Det var litt av en historie! Kanskje du skal holde deg til litt mer ufarligere sysler på landjorden heretter? Som løping...

Her er et par av medieoppslagene som fulgte i kjølvannet av at "en eldre mann" hadde vært utsatt for en klatreulykke....;

Fra Dagbladet

Fra NRK

Mer Fra NRK

Skjønt, løping kan være farlig det også. Bare spør Odd-Bjørn. Han hadde nemlig skadet skulder og legg etter et stygt fall. På tredemølle! Odd-Bjørn er kjent for sitt flotte og lette løpesteg, men han er en typisk asfaltløper som liker seg bedre på tørt og flatt underlag enn i terrenget. Men det var altså på det flateste underlaget man kan tenke seg, på tredemølle, at ulykken inntraff. Jeg skal ikke gå i detalj her om årsak etc, men det må ha vært en skikkelig "tryning", for det endte på legevakten med brist i skulder og flere sting i leggen!...

Så vi skilte etter hvert lag med de to ulykkesfuglene og Gjermund, Jan Erik og jeg løp videre i Follotrimløypen. Det ble 12,5 km på meg, inkludert en ekstrarunde. En flott tur med spennende og dramatsiske historier.

Jeg må visst dukke opp oftere på treningene til Joggekameratene!.....

Er det flere som har lyst å gjøre det samme, kan dere se Joggekameratenes treningstider og hjemmeside her. Det er bare å stille opp.


Bjørn Syse (t.v) er en tøffing som tidligere bl.a. har syklet Norge på langs. Jeg visste ikke at han også drev med fjellklatring. Med vekslende hell...
Odd-Bjørn Hansen holder seg stort sett på landjorden, og jo flatere underlag, desto bedre. Men pass deg for tredemøller, Odd-Bjørn!...