Harald og Dennis i Seattle Marathon 2011



Harald Ringen og Dennis Jakobsen har vært på en liten svipptur til Seattle for å løpe litt!..  Harald, som har slitt fælt med sykdom i høst, skiftet fornuftig nok til halvmaraton, mens Dennis som vanlig gikk for full maratondistanse. Her er en liten rapport fra "gutta på tur", fra det som viste seg å være en svært tøff løype.






- Rapport fra Harald i Seattle -

Dennis og jeg hilser over dammen. Vi hadde en tøff opplevelse i Seattle Maraton.
Dagen startet med regn og sterk vind. Det var andre løpet vi løper utenfor Skandinavia med tøffe forhold, (det første var Firenze Marathon i fjor på samme tid), men det må man vel regne med på denne årstiden. Veldig happy med mitt eget valg om å bytte fra maraton til halvmaraton.

Halvmaraton startet 0730, så vekkeklokka kimet i 0450 tiden. Følte meg pigg før start, men var selvfølgelig usikker på om jeg fikk problemer med hofta underveis. Derfor startet jeg behersket. Vi visste at løypa var tøff, men at den skulle være tøff ville jeg ikke trodd. Mange av gatene ligner litt på San Francisco, men selvfølgelig ikke så bratte. Helmaraton og halvmaratonløypa gikk sammen, men med to avstikkere for hel innom to øyer hvor vinden tok skikkelig tak i helmaratonløperne over to vindutsatte broer. Dennis sa også at slutten var grusomt hard. Han lå lenge med fartsholderen for 3 timer og denne byttet med en annen halvveis. Men det ble før tøft for Dennis og det skjønner jeg veldig godt.

Men tilbake til halvmaraton, som vel er den aller tøffeste jeg har løpt noengang som gateløp. Det viste seg også at den var 22,5 km på min gps klokke og da løp vi i tillegg gjennom to lange tunneler hvor gps-en ikke virket. Vil anta at halvmaratonløypa var ca 23,5 km, men det spiller jo selvfølgelig ingen rolle. Hadde i grunn ingen forventninger eller målsetting om tid før løpet med mine problemer. Målet var selvfølgelig bare å fullføre :-)


To glade gutter som har all grunn til å være fornøyde med innsatsen.
Her fra en langtur i Østmarka i fjor.


Vi er uansett kjempefornøyde med 58. plass begge to. I klassen holdt det til 3. plass for Dennis av 132 (kjempeimponert over ham etter de rådende forhold). For meg ble det 6. plass av 289 i klassen. Så i grunn var vi ganske like. Derfor er vi skikkelig happy begge to og resten av ferien får en skikkelig opptur. Har tenkt oss en liten tur til Canada og Vancouver før vi avslutter drømmereisen vår. Alt har vært helt topp og folkene her er nesten like som oss. Kanskje ikke så rart, da røttene for mange kommer fra Skandinavia :-) Og her hilser til og med damene på oss på gata. Det skjer ikke så ofte hjemme. Ikke noe rart at dette er drømmested :-)

Da ønsker Dennis og jeg alle en god uke.
PS: Nå er klokka 04.07 hjemme og 19.07 her. Vi ligger 9 timer bak i løypa. Helt sprøtt. Det blir skikkelig tøft å komme tilbake til normalen :-)

Mange hilsener fra mulighetenes land,

Harald

Hilser fra Dennis

PS!
Utrolig takknemlig for at jeg kan løpe løp igjen! :-) Vanvittig glad før at jeg klarte det :-) Og kroppen har også tålt belastningen, virker det som :-)



Dagens bursdagsbarn Dennis Jakobsen nyter en velfortjent kaffe på turen.

Dennis la følgende melding på Facebook etter løpet;

Etter å ha hatt mye smerter i hofta noen dager og det ikke var noe bedre under oppvarming før løpet, var jeg ganske skeptisk til å starte på en maraton. Tenkte at jeg fikk prøve å se om det ville holde. Ikke veldig moro å reise så langt uten å få løpt i det hele tatt. Vel, været er kanskje det verste jeg har opplevd under en maraton noensinne, med mye vind, regn og en hard trasé, spesielt fra 30 km. Kroppen fungerte heller ikke optimalt, samtidig som jeg hadde mye vondt hele veien. Klarte å fullføre noe dårligere enn planen, 3.07, men det holdt til en 58.plass totalt og 3.plass i klassen. Jeg får vel suge litt på den karamellen.


Etterord fra Frode:
Takk for rapporten! Veldig hyggelig lesning.
Gratulerer med dagen (!) til Dennis - og gratulerer til dere begge med sterke prestasjoner! 
Det er utrolig hyggelig at du kan løpe igjen, Harald, og at kroppen igjen lystrer. Det var nok det aller viktigste denne gangen og slett ingen selvfølge, ja faktisk ganske usannsynlig, bare for noen uker siden. Så nå gleder jeg meg til mange fine treninger sammen utover vinteren, både på beina og på ski. Kos dere "over there", sug på karamellene og grip dagen!


Tidene ble for øvrig 1.26,59 på Harald og 3.07,33 på Dennis. :-)
Her avbildet under enda en langtur. Flere av mine aller lengste treningsturer er med disse to gutta...

                                                                               ---


Jessheim Vintermaraton - YES!!!

Oppturen etter forrige helgs sprint på Sørum fortsatte på Jessheim søndag, da Vintermaraton gikk av stabelen. Halvmaratonløpet var mitt beste på flere år. Nesten synd at sesongen er over...


Alt lå til rette for en fin dag på Jessheim. Været og forholdene var meget bra, og i motsetning til de to andre gangene jeg har deltatt, lignet det nå mer på høst enn vinter. Fire plussgrader, helt bare veier og nesten vindstille ga en flott ramme rundt arrangementet. På forhånd hadde det vært stor aktivitet på SkriveBlokken og mange venner og konkurrenter hadde meldt sin ankomst, noe som selvsagt sporer til litt ekstra innsats og motivasjon.

Jeg plukket opp Steinar og fremme ved det flotte og flunkende nye idrettsanlegget på Jessheim dukket de opp i tur og orden; Vidar, Kurt, Ole Kjell, Rolfene Bakken og Bøhn, Roar og Trond Inge, som alle skulle knive på halvmaraton. Og Bjørn da, som kom helt fra Årdal for må løpe sitt 12.maraton - for sesongen!!! Her er han spent og forventningsfull før start med sine nye Adidas Adios. Både gutten og skoene leverte varene, skulle det vise seg. Og mon tro om ikke det er maratonvinneren Kristian Qvenild som varmer opp i bakgrunnen...

Joda, gutta boys var tilsynelatende skarpskodde og klare til dyst og vennskapelig kappestrid.

På Sørum fikk jeg bekreftet at formen fortsatt var god, og dermed bestemte jeg meg tidligere i uken for å legge listen høyt. På de fem siste forsøkene, minst, (jeg klarer ikke å huske lenger tilbake enn til i fjor...) hadde jeg ikke maktet å komme under 1.25. Og halvmaraton har jeg alltid betraktet som min dårligste distanse, som jeg liksom aldri har fått helt taket på. Jeg kaller den bare for marerittdistansen min. Riktignok hadde jeg en stor opptur her i fjor, da jeg ble nr 2 i klassen på 1.25,29, på vinterføre i et par minusgrader. Det ga håp foran årets to løp i Fredrikstad og Oslo, men begge ganger kom jeg inn på feil side av 1.25-streken. I tillegg løp jeg min desidert sakteste halvmaraton ever på Kongsvinger i sommer. Likevel var målet og opplegget klart. Nå skulle jeg under 1.25!

Forberedelsene den siste uken var gode. Etter 5 kilometeren på Sørum dro jeg til fjells noen dager med lange, rolige barmarksturer på programmet mandag og tirsdag. Resten av uken brukte jeg på å tilpasse meg marsjfarten på 4 blank, med hhv 4, 3, 2 og 1 x 1 km på møllen hjemme. Under onsdagens fire intervaller syntes jeg at 15-blank-tempoet virket usannsynlig fort til at jeg skulle klare holde dette i 21 sammenhengende kilometer, men utover i uken føltes ikke tempoet like avskrekkende. Samtidig ble øktene kortere og kortere, med kun 30 min på lørdag, sånn at overskuddet gradvis skulle komme. Men i motsetning til hva jeg pleier, hadde jeg ingen treningsfrie dager hele uken.

Kanskje det var dette opplegget som gjorde at jeg åpnet på 3,53 uten at det føltes så fort, til tross for bare et kvarters oppvarming. Uansett ble jeg revet med av feltet, og Vidar som skulle åpne på 4 blank, var allerede et godt stykke foran meg. Det samme var Steinar og Ole Kjell, mens jeg faktisk løp og småskravlet med Roar på den første kilometeren. Vel, nok snakk, nå må kreftene og pusten rasjoneres, tenkte jeg. Like etterpå ble jeg omkranset av Rolf B og Trond Inge også. Nå gjaldt det å finne den berømte flyten.

Men så får jeg plutselig et uforutsett problem. Jeg kjenner at jeg er kald på tærne og merker at jeg er våt på beina! Jeg hadde glemt at det er huller under sålen på de ellers så gode DS Racerne mine. Idiotisk. Skjønner ikke vitsen med å lage hull i skoene. Men det var jo tørre, fine veier, trodde jeg da....

Planen var veloverveid og løpet bunnsolid,
så etterpå kunne Roar glise over både
klasseseier i M35-39 og ny pers!

Syv kilometer ble passert på ca 27,30, fem-seks sekunder raskere enn min eneste sekundering fra i fjor, da jeg løp uten klokke. Nå hadde jeg funnet en fin flyt i en pulje med 6-7 løpere.

I den relativt bratte nedoverbakken like etterpå "rykket" Roar skikkelig og fikk i ett jafs en luke på minst 10 meter. "Jøss, tror han at det er mål nå!?", sa en av de andre forundret. Men Roar hadde en plan! Dette var helt bevisst. Og tanken var å spare krefter i den påfølgende lange, harde bakken, den eneste skikkelige kneiken i løypen. Så midtveis i bakken var feltet igjen samlet.

Jeg har brukt litt av den samme taktikken selv også, og gjorde egentlig samme stuntet i fjorårets løp. For en som er relativt svak i bakker, som meg, er dette slett ikke dumt.

Bare spør Bakkerolfen også, han presset litt for hardt i den nevnte bakken og ble straffet for det senere... Det endte med 4.plass i M50 for Rolf. Dermed fikk jeg omsider en etterlengtet triumf, årets første og eneste, over min trivelige kondis- og bloggkollega.

Ved passering 8 km så jeg Vidar for siste gang tror jeg, og tok en uoffisiell mellomtid som viste at jeg lå minuttet bak. Bra. Og bedre skulle det faktisk bli, relativt sett, for på de resterende 13,1 km tapte jeg under halvminuttet til "Langhusekspressen".

Her er en fornøyd Nilsen med seierspremien i M50-54.

På de endeløse asfaltslettene mellom 9 og 15 kilometer, lå jeg i rygg på en liten gruppe med Nina Wavik Ytterstad. Hun har vært bedre enn meg de siste sesongene og løper jevnt som en klokke, så hvis jeg klarte å henge på henne,  kunne det bli en god tid i overkant av hva jeg "egentlig" er god for... Det funket bra, men var et skikkelig slit. Men det hjalp at vi etter hvert innhentet og passerte først Trond Inge, deretter Ole Kjell. Førstnevnte hadde såvidt fått New York Maraton ut av beina, men kviknet imponerende til igjen mot slutten til en solid avslutning og løypepers på 1.25,23 og 3.plass i M45 som belønning. Sistnevnte, med enda større maratonbragder på samvittigheten i høst, hadde tydeligvis ikke dagen, og resignerte etter et par krampetrekninger av noen fartsøkninger som var svært utypisk den ellers så klokkejevne Langmyren.

Neste "hare" var selveste Steinar! Vi tok sakte, men sikkert innpå den velkjente gule klubbtrøyen, og etter drøye 15 km var vi om kapp. Jeg kastet et blikk over skulderen også og så til min lille overraskelse at det var Kurth Asle som lå helt i rygg på meg nå. Han hadde jeg ikke sett snurten av etter oppvarmingen. Ole Kjell var borte vekk og Rolf slet også. Men Steinar kviknet til! Og det skikkelig også! Halvmaratoneksperten hadde likevel mer på lager, skulle det vise seg. Kilometertidene, som på de første 7 km lå under 4 minutter, hadde stabilisert seg på noen sekunder over 4 blank fart og vi lå litt bak skjema, men nå bikket de igjen under 4 blank. På slettene jobbet jeg beinhardt mentalt med å kun tenke på de forestående kilometrene, men med fem kilometer igjen blir liksom det mentale fokuset skiftet fra å overleve til å se slutten på "lidelsen". Nå fikk Kurth også nok av tempoet, men jeg bet tennene sammen og hang meg på Steinar og Nina. Ved siste drikkestasjon ser Steinar at jeg tar et krus og han benytter anledningen til å stikke! Dårlig gjort! Neida, her er det stor prestisje og alt er tillatt. Og jeg var forberedt på angrepet! Så jeg mobiliserte igjen og tettet luken, men i et litt for overivrig øyeblikk gikk jeg opp og dro selv. Det holdt på å koste dyrt. Ellers hadde jeg mer enn nok med å henge på de antatt bedre løperne, så unnskyldningen min etterpå om at jeg nesten ikke bidro til å dra, ble akseptert. Tror jeg.

Nå gjenstod kun de siste flate kilometrene. Steinar kjørte knallhardt og hadde flere ganger en luke, men aldri mer enn 10 meter. Og jeg visste at dersom jeg holdt følge til det siste kilometermerket, så var det fordel meg.  Jeg har vel ennå til gode å tape en spurt mot min litt yngre kompis og harde konkurrent. En maratonløper som vi passerte ropte at Steinar og Nina lå som nummer 13 og 14. Enkel hoderegning skulle da tilsi at jeg var nr 15. Men vi begynte også å få los på et par løpere foran. Vi "fosset" forbi en løper, mens en annen, som viste seg å være Rolf Ivar Gran fra nabokommunen Ski, hang seg på, og med ca 400m igjen dro han opp en langspurt som vi begge var sjanseløse på å følge. Jeg prøvde litt halvhjertet, og fikk samtiidig en luke til Steinar. Nå så jeg også Feiringløperen Rune Morten Johansen et stykke foran. Jeg kjente han igjen på den samme blå sykkeltrøyen som han hadde i fjor, da vi snakket sammen før løpet og i det jeg passerte han med noen kilometer igjen. Kunne jeg ta han på oppløpet i år også? Det gikk greit, for han hadde ingen spurt på lager, og plutselig så jeg at Gran også hadde parkert fullstendig. Jeg mobiliserte for nest siste gang i løpet og rykket forbi like før vi rundet inn på tartandekket med kun en sving igjen. Men jaggu svarte ikke Gran og satt inn en siste febrilsk spurt. Så enda en gang måtte jeg mobilisere til en siste kraftanstrengelse. Luken var heldigvis akkurat stor nok og jeg fikk karret meg sekundet foran i mål på 1.24,15 !


Innspurten i 3 akter    -   (foreviget av Olav Engen)

1. Rune M. Johansen har bra kontroll på kobbelet som skimtes bak med noen hundre meter til mål.

2. Men Rolf Ivar Gran har akkurat satt inn en voldsom langspurt og fått en luke...

3. ...mens jeg har fått luke til Steinar. Bakerst skimtes Nina WY. 
Men i mål var jeg foran både Johansen og Gran :-) 

Steinar kom i mål like bak på 1.24,29, men uheldigvis for han var det nettopp Gran som knep seieren i M45. Men det ble solide andreplasser til oss begge to. I fjor ble jeg kun slått av Per Briskelund, i år var det Vidar som var foran meg, men for meg er sølv godt som gull. Og det viktigste er alltid å klare egne mål. Endelig kom jeg under 1.25 igjen! Det er altså fortsatt mulig. Og kun 3 minutter ned til persen min på 1.21,11... Men det får bli til neste år... (hehe).

Først etter løpet merket jeg at jeg hadde fått gnagsår på ene foten, og på den andre foten var stortåneglen blitt blå og ødelagt. Det var såvidt båten bar, med andre ord. Jammen bra at jeg ikke skulle løpe maraton... da hadde jeg neppe kommet til mål...

God stemning rundt bordet etter løpet; fra venstre Steinar, Roar, Vidar, ego og Trond Inge.


Noe av det unike med Jessheim Vintermaraton er de flotte premiene og den fine atmosfæren over en kaffekopp etter løpet. Nå var det ikke lenger i det gamle klubbhuset, men i de splitter nye lokalene. Men det var en særdeles hyggelig stund rundt bordet, der vi alle var veldig godt fornøyde. Vidar og Roar med klasseseire, Roar med pers på toppen (1.23,38), Steinar og meg med runners-up medaljene våre og Trond Inge og Kurth med tredjeplasser. På totallisten ble Vidar nummer 4, Roar 6 og jeg forsvarte min 10.plass fra i fjor, Steinar ble nr 13 og Trond Inge nr 14. Herlig!



Marianne løp på hjemmebane på Jessheim, og kunne innkassere en flott vase for fem fullførte løp. To år til, så har jeg også en slik en.


Og etter hvert dukket Bjørn også opp på "banketten", strålende fornøyd han også, etter 2.plass totalt og klasseseier på maraton med sterke 3.00,23! Nå kan du hvile i hele 14 dager før ditt neste maratonløp i Bergen. I fjor tok vi faktisk dobbeltseier i tilsvarende løp.


Det ble en fin tur hjem både til Oppegård og til Årdal!

Vel blåst, karer!
Gratulerer med kjempeinnsats hele gjengen og takk for en veldig hyggelig dag!



PS. Flere av de omtalte har allerede kommentert egne løp på SkriveBlokken.


Sølvguttene
.
To glade gutter etter en hard fight, med hver sin sølvmedalje.


Men dagen var ikke over og mer jobbing ventet.....
For etter løpet heiste vi denne sengen opp utvendig til andre etasje i Casa Lien, bakset den inn terassedøren, bar den inn på det nyoppussede gjesterommet, boret opp noen skruer og fikk omsider sengen på rett plass. 
DA var det godt med en liten hvil!! Endelig kunne vi puste ut!!


Og som i fjor ble kvelden avsluttet med å ta premien i praktisk bruk. 
Skål! 




Idyllisk barmarkstrening på Sjusjøen


Det er fantastiske forhold på Sjusjøen om dagen! Da tenker jeg ikke på vinter og skiføre, selv om snøkanonene produserer på høygir til helgens verdenscupåpming. Men forholdene for barmarskstrening og løping i terrenget er nærmest perfekte. 


Her er noen smakebiter i ord og bilder. Først fra søndag ettermiddag.

Rett utenfor hytten. Skiløypen til HalvBirken passerer i venstre hjørnet..

Myrlandskap nedenfor Elgåsen

Løypen mot Gjestbodåsen


Mandag var det rolig langtur på 2 1/2 time i langrennsløypen, på grusveier og på sti.


Stiparti ovenfor Nysetra 

Lunkefjell 1012 m.o.h.


Tirsdag ny rolig langtur til Snørvillen

Myrlandskap

Innlagt motbakkeløp fra grusveien til toppen av Snørvillen på drøye 9 minutter...
Her utsikt mot Grunna.


Hjemme igjen er det godt å slappe av i solnedgangen....

Solnedgang fra stuevinduet.


Og i morgen er det verdenscupåpning fra Natrudstilen, noen kilometer lenger nede i dalen! På kunstsnø.

Mens jeg løper halvmaraton på Jessheim på søndag. Kan jeg klare å gjenta suksessen fra i fjor? Da ble det 1.25,29 og andreplass i klassen. Det skal holde hardt, men det er lov å håpe.


Solnedgang over Storåsen


PS. Trykker du på bildet, forstørres det, og du kan da også se hele billedserien fortløpende ved å trykke på bildet en gang til, eller pile deg fremover.  





Årsbeste og klasseseier på Sørum

Sesongen går mot slutten. Lørdag løp jeg 5km i Vinterkarusellen på Romerike på 18,22, to sekunder bedre enn jeg innledet sesongen med i april i nøyaktig den samme løypen. Så jeg er i hvert fall stabil! Og årsbeste og knepen klasseseieren etter hard fight, var den oppmuntringen jeg trengte akkurat nå.


- Nå oppdatert med bilder!  -
Her er jeg foran Sørum kirke med den gule OI-singlet'en på plass.



Den såkalte Bingenrunden løpes både i Stomperudkarusellen og i Vinterkarusellen. Også i fjor løp jeg denne flate, fine runden både tidlig vår og senhøstes. På våren snek jeg meg ned på 17-tallet og jublet vilt for det, men så viste det seg at den kontrollmålte løypen var 70 meter for kort. Skandale... Høstløpet gikk på snøføret, så da spilte det ikke så stor rolle om den var litt for kort. Tiden da ble 19,03. Og i april i år løp jeg altså på 18,24, for første gang i den virkelig kontrollmålte løypen.

Før løpet i går var jeg betinget optimist. Forholdene var nesten perfekte. Mens jeg i fjor lurte fælt på om jeg skulle løpe med eller uten brodder på vinterføret, var det ikke så mye å lure på denne gangen. Det måtte være skovalget, som falt ned på årets Asics DS Racer. Disse er jeg meget godt fornøyd med. Veldig god løpsfølelse, og selvsagt lette og fine.

I kjent stil tabbet jeg meg litt ut med tiden, siden jeg skulle videre til hytten på Sjusjøen direkte etter løpet. Noe tid til å lufte bikkja før start ble det i hvert fall ikke, stakkars Mira måtte pent bli i buret, for det var knapt nok tid til skikkelig oppvarming for meg selv. Jeg fikk imidlertid en fin oppmuntring av Runar Gilberg, da han sa at jeg så lett og fin ut. Ok, så sier vi det da! tenkte jeg. På startstreken dukket Steinar også opp, eller rettere sagt, det var vel heller jeg som dukket opp, to minutter før start, men forhåpentligvis oppvarmet og klar.

STARTEN GÅR: Jeg skimtes helt til venstre, bak Runar, for anledningen i sort Vidardrakt. I rød drakt er Pål Simonsen, som jeg hadde en hard fight med om klasseseieren.
(Bildet er tatt av fotograf, kondisredaktør, bloggskribent og ultraløper Olav Engen)

Selve løpet gikk omtrent som forhåndsprogrammert. Jeg skulle åpne relativt raskt på den første flate kilometeren, som ble passert på 3,29. Bra! Jeg fokuserte på flyt og teknikk, men måtte samtidig passe på at det ikke ble for bedagelig. Ut av komfortsonen!! I nedoverbakken, løypens eneste etter halvannen km, tok jeg igjen Steinar, akkurat som i vår, og i den påfølgende motbakken presset jeg litt, men ikke mer enn at jeg for all del ikke måtte få det allerede her. Jeg pustet fælt og hostet og harket så mye at en dame foran meg, det må ha vært hun som vant, rykket til seg en liten luke for å slippe å høre på meg. Men opp mot 3 km, der fotograf Engen også stod (bildet under), var jeg igjen i rygg på den lille gruppen.

HARD FIGHT: Rett før sluttkjøret starter. Steinar er fortsatt foran meg, men herfra og inn avanserte jeg mange plasser. Nr 330 som også gikk hardt ut fra start på åpningsbildet, er Ottar Moum Larsen. I mål var han 11 sek bak meg på 18,33, men 13 sek foran Steinar, til hhv 6. og 7.plass i M45-49. 
I sort drakt er Mats Aanes fra Krigsskolen, som jeg lå i rygg på de første kilometrene. Han avsluttet også bra og kom i mål på 18,27.

Siste del av planen var som vanlig å kjøre det jeg hadde de to siste flate kilometrene, som for en gangs skyld lå tilnærmet vindstille og innbydende. "Jeg prøver!", sa jeg til Steinar i det jeg økte farten og rykket fra det lille feltet. Det gikk ganske bra en stund, jeg tok innpå neste felt, men så stabiliserte avstanden seg. Farten min hadde altså dabbet litt igjen. Dette er den tøffeste fasen av løpet, der det gjør vondt, lungene skriker etter luft, men du må likevel prøve å holde trykket og farten oppe, eller aller helst øke enda litt til!

Ved passering fire km regnet jeg ut at jeg måtte løpe siste km på 3.30 hvis jeg skulle slå min egen tid fra i vår. Det var målet nå, men det skulle holde hardt! Beina var bra, og jeg fokuserte på et par hundre meter av gangen, og på at jeg igjen klarte å ta innpå gruppen foran meg. En av de så ut som han kunne være i min klasse og jeg økte litt ekstra i det jeg passerte han og fikk en avgjørende luke. For det viste seg at det var Pål Simonsen fra Romerike Ultraløpeklubb, og inn mot mål merket jeg at han spurtet sterkt og tok innpå, så jeg måtte helt i kjelleren for å svare opp angrepet. Han kom inn tre sekunder bak meg. Hadde det ikke vært for dette, hadde det neppe blitt årsbeste heller. Så takk for hjelpen!


Etter løpet ble det nedjogging og sedvanlig hyggelig kaffestund med varme vafler med Steinar, som var godt fornøyd med å ha forbedret seg med 16 sekunder fra i vår til 18.46. Og ikke nok med det, Steinar overrakte meg generøst et knippe med terrengsykkelblader etter løpet, som jeg kunne kose meg med på fjellet, nå som jeg har sikret meg plass i Bikebeinerrittet til neste år! Tusen takk for bladene Steinar. De leses med stor glød! Nå som løpesesongen øyeblikkelig er over, er det kjekt å ha noe annet som kan gi fornyet motivasjon.

Her er for øvrig Steinar sine kule nye sorte Pegasus, som ikke er å oppdrive i Norge... 


Og før jeg legger mine egne joggesko på hyllen i noen uker, gjenstår i hvert fall ett løp; Jessheim Vintermaraton førstkommende søndag. Det kan bli en artig sesongavslutning, da mange kjente har skrevet på Blokken allerede at de stiller. Så da blir det nye dueller og nye muligheter for flere. Jeg gleder meg og håper på like stor suksess som i fjor, da jeg løp halvmaraton på 1.25,29 og ble nr to i klassen, faktisk halvminuttet bedre enn jeg løp årets Oslo halvmaraton på, selv om forholdene var adskillig verre. Årsbeste er fra Fredrikstad, dagen etter mitt forrige løp på Sørum, på 1.25,17. Så hvis snøen holder seg borte enda noen dager, gjør jeg et nytt forsøk på sub 1.25.
Håper å se mange av dere på Jessheim!

Du kan lese hele Olav sin reportasje, med resultater og mange flere bilder HER.



New York City Marathon 2011


New York City Marathon er nok verdens mest berømte maraton og noe som bare må oppleves en gang i livet. I hvert fall hvis en er glad i løping, da. For min egen del er dette fortsatt en fjern drøm,  som jeg håper å realisere i 2013. I mellomtiden får jeg nøye meg med, og bli inspirert av, andre som forteller om denne fantastiske begivenheten. Trond Inge deltok for tredje gang, og i denne reportasjen beretter han om NYCM - på godt og vondt. God reise!



Referat fra NYCM 2011

        -  Av Trond Inge Carlsen - 

Innledning
Endelig var jeg tilbake igjen på Manhattan etter 2 år. Langdistansekneet er for lengst historie, men høstens forberedelser har vært langt fra ideelle med mye sykdom, og siste uken av alle ting infeksjon i albuen. Jeg lot med vilje fatlen ligge igjen hjemme, men albuen er langtfra god enda, så jeg vet ikke hvor lurt det var. Men jeg tror ikke det var utslagsgivende. Da var det verre med antibiotikaen. Men samtidig skal det ikke så mye til å gjøre det bedre enn de to foregående løpene mine her i NY på 3.36 og 3.54. Jeg satset på å gjøre det bedre enn i Oslo da jeg fikk 3.23, og satte dermed som mål å komme under 3.20. Men ettersom 2.halvdel er mye tøffere enn 1.halvdel, skulle jeg åpne i 4:30 fart, dvs på et skjema til 3:10 og altså 1.35 1.halvdel.

Fredagen
På flyet over fløy jeg sammen med Finn Kollstad og Ole Kristian Heggheim fra Kristiansand, og Jens Kristian Berg og Martin KO. Finn og OK satset på 2:35, mens JK og Martin flyr vel avgårde i sitt eget tempo. Lørdag kom Veslemøy Hausken, som slo meg med 1 minutt i Firenze ifjor da hun løp på 3:01, men uvisst av hvilken grunn var hun tilskuer, i likhet med Thomas Alsgård som fikk en annen til å løpe på startnummeret sitt. Lørdag spiste jeg middag med Christian Odgård som løp på 2:38 her i 2008. Målet hans var rundt 2.50, noe som i så fall vil være litt av et comeback da han har slitt mye med kneskade siden. Men den største spenningen er vel knyttet til Kristen Åby som løp et knalløp i Birken. Sist han løp NYCM vant han klasse 45 med 2.29. Men det ryktes at han sliter med hamstringen, så er han litt menneskelig han også. Nå viste det seg at han kom inn på 3:07. Han må ha startet langt bak, for han fosset forbi meg på Brooklyn etter ca  12 km da jeg en periode lå i 2:55 fart.


DEMONSTRASJONER: Fra demonstrasjonsleiren mellom Wall Street og Ground Zero. 
De to damene er tidligere ansatte på Wall Street...
(Klikk på bildet for større versjon, hvis du vil lese teksten...)



Lørdagen
Lørdagen gikk med til litt shopping på Century 21 som ligger rett ved Ground Zero. Der selges det merkevarer med ca 70% avslag. Det ble et par nye gåsko, Rockport med Adiprene såle til 400,-. Jeg skulle ta en titt på de som protesterer på Wall Street, men gatene var tømt for folk og alle kvartalene rundt var sperret av. Det eneste jeg så var bare masse politi. Det viste seg at de holdt på med en filminnspilling av en ny Batman film. Demonstrantene fant jeg i en liten park i hellingen ned mot Ground Zero. Begge områdene ligger bare en spasertur fra der jeg bodde, midt mellom Little Italy på nordsiden og Chinatown på sørsiden, skjønt jeg har inntrykk av at jeg bor i Chinatown da alle butikkene i kvartalene rundt her har kinesiske bokstaver overalt, t.o.m. hotellskiltet på gaten er på kinesisk. En fiskerestaurant jeg gikk forbi hadde virkelig fersk fisk. Et svært akvariet utgjorde veggen ut mot gaten, så der var det bare å velge det en ønsker av sprell levende fisk, ål, hummer, kreps, osv. Men jeg snakket med en svenske som hadde bodd mange år i NY, og han anbefalte ikke å spise mat i Chinatown hvis du ikke kjente de rette restaurantene.

KLAR TIL START: Artikkelforfatteren til venstre på bildet! :-)

Søndagen
På selve løpsdagen var det opp 04:30 og det er vel det eneste negative med NYCM at en må opp så tidlig, og vente så lenge ved start før selve starten 09:40. Siden de fleste hotell-gjester sover litt lenger, fikk jeg personalet til å fylle en pose med brødskive, pålegg, frukt, juice og vann. Jeg spaserte bort til Battery Park der jeg skulle ta ferjen over til Staten Island. Ikke en sjel å se i gatene, men da jeg nærmet meg ferjekaien i nattmørket kom det flere og flere. Inne i den store avgangshallen var det fullt av folk, men med en utrolig effektivitet tok det ikke lange tiden før jeg var om bord på John F. Kennedy som fergen het. Selv om alle hadde et bestemt klokkeslett for å ta fergen, var det ingen kontroll med det, så lenge du hadde startnr var det ingen problem med å komme før eller etter den tiden. Om bord i fergen ble frokosten inntatt mens vi passerte forbi frihetsstatuen. Da vi ankom Staten Island var det elektrisk stemning av forventning rett før natten blir til dag. Vi kunne skimte Manhattan skyline i det fjerne. Vi måtte gå et stykke før vi ble plassert i busser som så kjørte et godt stykke gjennom Staten Island bort til foten av Verrazarro broen hvor starten foregår.


På vei fra bussen til startområdet måtte vi gjennom flere kontroller. Deltakerne er fordelt på 3 forskjellige store områder, og har fått utdelt en fargekode som forteller hvor de skal være (bildet). Men det er ikke noe problem å vandre i mellom områdene hvis en ønsker det, men bagasje og starten hører til din egen farge. Da vi ankom startområdet var solen akkurat stått opp, det var rim i gresset og frostrøyken stod ut av munnen på folk. Det er satt opp en del store telt hvor en kan søke ly, men de var fulle allerede 06:30. Jeg vandret litt rundt for å holde varmen, på tross av jeg hadde tatt på to ekstra gensere som skulle kastes ved starten. Allerede 1,5 time før starten måtte vi levere fra oss bagasjen, så de to gensrene var gode å ha. 1 time før startskuddet måtte vi være på plass i vår tildelte bås, og der var det så mye folk at oppvarming var umulig. Solen varmet med det var ikke så mange steder den slapp til, så det var rimelig kaldt.

Jeg traff en nordmann i båsen min som hadde planer om å komme under 4 timer. Det var litt pussig tenkte jeg, trodde jo utøverne var plassert sammen utifra antatt sluttid. Jeg hadde i min overoptimisme nesten 1 år i forveien antatt 2:55. Mens jeg satt der og ventet spiste jeg en banan, noe jeg aldri gjør senere enn 3 timer før start. Men pga antibiotikaen jeg hadde gått på i en uke, var magen rimelig urolig og jeg måtte gi den noe å jobbe med. Vann drakk jeg også mer enn vanlig av, og hadde en tom flaske med meg fram til rett før start, gjett hvorfor? Men når vi ble sluset inn til selve startstreken, står vi langs en rad med busser med åpen 2.etasje fullt av folk som er akreditert av en eller annen årsak, og inntil busssidene var det fullt av usjenerte mannfolk. Rett før startskuddet tar alle av seg overflødige klær og hiver opp til de som sitter i bussene til vill jubel. Det siste som skjer før en kanon starter det hele er at en eller annen berømthet synger et par sanger og amerikanerne står med den ene hånden på brystet.

SELVE LØPET
Endelig går startskuddet, men løper vi? Nei vi må nok vente på tur, men heldigvis starter ikke klokken før vi passerer startlinjen. Den første miles går i motbakke, jeg tror det er en høydeforskjell på over 100m. I tillegg er det så mye folk at jeg ikke har noe problem med en rolig åpning. Jeg har bestemt meg for å løpe så fort jeg kan så lenge jeg kan uten å bli andpusten og uten å måtte presse noenting. 1.km går på 5:25, men jeg er like rolig. 2.km på 4:22 og 3.på 3.53, men da var det også utfor bakke. Etter 3 km er vi altså ferdig med den 1. av 5 broer, den største men også den eneste på 1.halvdel. Resten av 1.halvdel er stort sett flatt, det bølger litt av og til, men her kan en virkelig løpe raskt. Det er stor stemning i Brooklyn og det er veldig lett å la seg lure til å løpe veldig fort. Jeg tenkte jeg skulle ligge rundt 4:30 pr km, men selv hvor mye jeg sier til meg selv at jeg må ta det rolig, roe ned, dette vil straffe seg, så ligger km tiden på 4:04 til 4:12 t.o.m 12km. Da får jeg de første ubehagelige opplevelsene. Baksiden av lårene er såre, så da klarer jeg endelig å slippe meg ned på den farten jeg egentlig ville ligge på, så de neste 9km går på mellom 4:13 og 4:28.

2.halvdel starter i en motbakke på en bro, og km-tiden bikker over på 4:32. Ved ca 24km er vi på den verste broen, veldig bratt, men ikke så lang som den første og derfor ikke så mange høydemetre, men etter å ha løpt 24 km føles den adskillig tyngre ut. Det var her jeg ødela løpet i 2008 ved å holde konstant fart. Jeg tilpasser farten til dagens prinsipper, ikke press og ikke bli andpusten. Det går greit, men tiden blir også deretter, 6:11 på den km, og neste på 4:59. Det er like farlig å løpe fort utfor etterpå da lårmusklene får juling av fallet, så jeg tar det med ro nedover også. Inn på 1.avenue møtes vi av et folkehav på alle kanter, etter at det har vært relativt stille de siste km gjennom Queens og over Queensborough broen, eller 59th street broen som noen kalte den. På 1.avenue er det ikke asfalt, men betong alle de 4-5 km opp til Bronx, og det merkes i muskulaturen. Leggene begynner så smått å brenne litt, jeg prøver å ta det med ro fortsatt, men det er så vannvittig stor stemning at jeg bare lar meg rive med. Km nr 27 går på 4:20, og så svinger det i takt med bakker og broer: 4:46, 4:23, 4:32, 4:18, 4:33, 4:21, 4:31, 4:32, 4:44 og 4:37 på nr 37.

En herlig følelse brer seg oppover 1.avenue, gjennom Bronx over broene og gjennom Harlem. Det er første gang jeg løper her, de to første gangene var det her marerittet oppstod og jeg gikk mer enn jeg løp. Hele veien har jeg tatt igjen løpere. I første halvdel passerte jeg også løpere hele tiden. Hvor kom de alle fra? Når startet de? Jeg trodde jeg startet først. Først over Queensborough broen ble jeg tatt igjen av løpere, men oppover 1.avenue tok jeg igjen de samme, og etter Bronx var det bare å plukke løpere etter løpere. Jeg hadde forlengst justert ned sluttiden min til 3:10, og løp nå for det. Men etter å ha passert 30 km på 2:12 visste jeg at det teoretisk var mulig å fortsatt rekke den magiske 3 timers-grensen, selv om jeg også visste at det ikke skulle være mulig i min form i denne løypen. Jeg begynte å regne litt på det, men ble veldig usikker på om det var mulig, men droppet regningen og bare løp på. Jeg økte farten lett som bare det ved ca 32,5 km, men ved 35km allerede straffet det seg, og beina var smått begynt å stivne. Jeg gamblet altså og tapte.

Men jeg holdt kontrollen og farten og passerte til min store overaskelse Martin ved 36 km. Han gikk og pratet med en annen kar. Jeg rakk så vidt å rope til ham og han ropte hallo der tilbake. Det viste seg at han ble skadet ved 27 km og hadde gått derfra. Vel, med meg var det fortsatt driv fram til 37,5. Da sa det full stopp i motbakken opp mot Central Park, denne forbannelses park når det gjelder meg og maraton. Det var magen som sa stopp og en spystråle stod ut, opp og fram og fylte gaten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men jeg kom i gang igjen, i en lettere utgave. Tiden på den km ble 5:38. Ganske raskt etter dette begynte det å gjøre vondt overalt i beina fra ankler til lår, og særlig baksiden av lårene var pinnestive, så jeg følte jeg ikke fikk sparket fra og stegene ble til musesteg. Men jeg klarte å løpe på et vis, og km tidene ble ikke verre enn 5:08, 5:25, 5:37, 5:41 og avsluttet med siste 200m på 2:37, ca 2 min svakere enn på Hytteplanmila.

Etterpå fikk jeg høre at Ole Kristian følte det gikk tungt fra første meter, men han fulgte likevel farten til Finn fram til 19km. Finn åpnet på 1:16 og ut på 1.avenue ledet han med 8 min på OK. Men selv Finn gikk på en smell før 30km, så i mål var avstanden bak til OK kun 1 min.

Etter mål
I mål var jeg lykkelig etter endelig å ha løpt på en mer anstendig tid enn de to foregående, og over å ha hatt slik stor framgang fra Oslo Maraton. Det er fortsatt håp om sub3 en gang i framtiden, men da må alt klaffe og løypa må være litt lettere. Jeg var også lykkelig bare over å være i mål, og sleit fortsatt videre etter målgang. Jeg måtte tømme meg to ganger til før jeg kunne hente bagasjen. Etter målgang må en jo gå en halv maraton for å finne bagasjen, og en blir pushet videre av vakter hele tiden. De som ikke klarer å gå blir kjørt vekk på båre på små stikkveier ut av hovedløypa gjennom Central Park. Det kommer jo 45.000 etter meg i mål, så det blir fort trangt om plassen. Men til slutt finner jeg bagasjen, får skiftet og legger ut på en ny marsj for å finne en Subway stasjon. På stasjonen har jeg problemer med å holde meg oppreist, og støtter meg delvis oppetter veggen og føler at min bane aldri kommer.

YANKEE: Christian Odgård (t.h.) er ofte i USA, enten med jobben eller for å løpe maraton i New York, Boston eller Chicago. Nå er han på vei tilbake mot gammel storform etter noen år med skadeplager. Trond Inge i midten og Christians kompis Morten til venstre.

Til slutt, etter en evighet uten mer detaljer, er jeg tilbake på hotellrommet, dusjer og sovner i sengen. Men allerede etter 3 timer er jeg klar igjen, i alle fall i hodet. Det blir middag på nytt med Christian og kameraten hans Morten som løp 5km på lørdag. Christian har vært flere ganger i New York med jobben, og vet litt om å reservere bord på restaurant i New York. Dette bordet hadde han reservert allerede i mai! Så det ble en høydare med god steak og god vin. Etterpå skulle de to på Madison Square Garden og se ishockey med New York Rangers. Jeg som aldri har vært på en ishockey kamp i mitt liv, tenkte jeg skulle bli med for å se om det var noen uavhentede billetter. Med maratonmedaljen min godt synlig var ikke det noe problem. Servicen var upåklagelig, og etter litt fram og tilbake fikk jeg en gratis billett til et bra sete bare fordi jeg hadde løpt maraton. Når de etterpå spurte om tiden min ble de enda mer imponert. Så det ble en fin avslutning på NYCM 2012 og Rangers vant selvfølgelig kampen.

Etterord
Jeg lurer fælt på om det hadde betydd noe om jeg hadde løpt saktere første halvdel. Jeg skjønner ikke hvordan det kan påvirke slutten av løpet når jeg verken er andpusten eller presser i stegene. Så lenger jeg ikke anstrenger meg, kan jeg ikke skjønne at jeg bruker opp krefter, men jeg gjør kanskje det likevel?

NYCM - whish I was there!..

New York City Marathon er av svært mange regnet som det ultimate maratonløpet. I år gjøres det i tillegg ekstra heder til legendariske Grete Waitz, som vant løpet 9 ganger i sin karriere og som nesten har et enda større navn i USA enn i Norge. For min egen del er det foreløpig bare en drøm å løpe NYCM, så jeg må nok vente til 2013 før den forhåpentligvis kan realiseres. Men det er mange kjente på startstreken i år.

På bildet er det like før startskuddet smeller.


Her er noen smakebiter fra løpet, nå oppdatert med resultater.

Kort stemningsrapport rett før start, fra Trond Inge Carlsen

"På plass på startområdet og alt er klart. Kun urolig mage pga antibiotika. Det er rimfrost i gresset, frostrøyken står av munnen til folk og noen hakker tenner. Men det er blå himmel og snart kommer solen. Under tre timer til start nå. Spiste middag med Christian Odgaard i går, han går for 2.50. Finn Kolstad og Ole Kristian Heggheim går for 2.35. Jens Kristian (Berg) og Martin (Kjãll-Ohlsson) går for sub 2.30. Jeg går for sub 3.20 med en åpning på 1.35 i tilfelle det går bedre enn forventet."

Bildet er fra startstreken, men ikke av Trond Inge. Derimot av fjorårsvinner Gebremariam fra Etiopia, i topplue. Lue og hansker ble først kastet etter 33 km.


Av andre kjente som løper er Håvard Nordgård, som jeg hadde en hyggelig prat med før Hytteplanmila forleden. Målet hans var 2.45. Håvard har løpt NYCM en rekke ganger tidligere, med 2.28 som bestenotering fra litt yngre dager. 

Eurosport sender for øvrig løpet direkte, så det skal bli spennede å følge med på denne begivenheten.

Her er løypekartet;


And the winner is.....
Geoffrey Mutai, mannen med verdens raskeste maraton på 2.03,02, fra Boston i januar, som imidlertid ikke er godkjent som verdensrekord. I NYCM smadret han løyperekorden og løp sin fjerde maraton på rad under 2.05,10. Her fra triumfferden gjennom Central Park. Om to år håper jeg å oppleve stemningen der selv. :-)



Resultater NYCM 2011

Og her er de 10 raskeste maratonløpene i år, før NYCM, med verdensrekorden fra Berlin helt på topp;


Av de norske som ble nevnt av kommentgatorene Bråten/Sylta var Martin K-O, som passerte mila på 33,48, noe som ifølge dem tilsvarte et skjema på 2.22. I såfall ikke langt bak persen på 2.21. Men NYCM er tøff på slutten, noe ikke minst den suverene lederen av dameklassen Mary Kiptani fikk erfare. Etter å ha ledet med over to og et halvt minutt og med 1.17 med fem kilometer igjen, ble hun overraskende innhentet og forbiløpt litt før mål av de to etioperne Dado og Deba. En maraton er langt, selv for proffene....


Hvordan gikk det til slutt med gutta?
Best av de norske som er nevnt tidligere ble Jens-Kristian med 2.35,49 etter 1.15,37 halvveis. Da lå han godt bak Martin, som dessverre fikk en skade etter 27 km og gikk resten av løpet for å fullføre. Bra innstilling! Den som imponerte aller mest var nok Håvard, som var 5.beste nordmann og 5.mann i klasse M50-54 på 2.45,22, etter drøye 1.20 halvveis. Den fjorten år yngre Finn Kollstad kom 37 sekunder bak unge Nordgård i mål, mens OK Heggheim kom minuttet bak han igjen. Begge de to Kristiansanderne må ha fått det ganske tungt mot slutten, da de passerte halv på 1.16-tallet. Christian løp på 2.51,22 etter skjema på knappe 1.25 halvveis. En annen som stod distansen helt og løp omtrent like fort på andre halvdel var Jann Post, den ikke helt ukjente nrk-journalisten. 2.55,22 var imponerende. Noen duell med Thomas Alsgaard ble det imidlertid ikke. Thomas var påmeldt og i New York, men valgte ikke å stille til start etter å ha testet  løpsformen for noen dager siden.


MIMRING: Her er  Langhusgutten Jann Post avbildet på en treningstur på julaften 2002 sammen med en gjeng glade mosjonister fra Follo. Kanskje dere drar kjensel på noen av de andre på bildet også?? Jann Post er nr 3 fra høyre.


Og sist, men ikke minst; Trond Inge klarte målet sitt med glans og løp inn på 3.14,38 etter 1.31,40 halvveis. Les Trond Inge sin egen beretning fra oppholdet og løpet i hans egen reportasje.

Nevner også at 63-årige Jack Waitz løp på 3.50. Sikkert en svært følelsesladet opplevelse.



En touch av vinter

Dessverre fulgte jeg ikke opprinnelig plan og løp Frankfurt Maraton, der det var optimale forhold og mange fantastiske resultater. I stedet gikk turen over fjellet til fødebyen Bergen, med innlagt løpetur på høyfjellet. På snø. En mølletest og en hardøkt på grusveier i Hordnesskogen fikk jeg også med meg. Ikke verst det heller!









Motbakketrening i Aurlandsfjellene


Jeg valgte å kjøre Hol - Aurland denne gangen. Forandring fryder, og helt nye treningsopplevelser kan utforskes. Hva er bedre enn å stoppe et sted i fjellheimen og lufte både Mira og meg selv, få litt trening og en solid pause omtrent halvveis på den lange bilturen.

Jeg stoppet ved en demning ved Vestredalsvatnet, litt etter at høyeste punkt var passert. "Starten" gikk på grusvei over selve demningen, i lavt sollys. Et vakkert syn.

 

Deretter buktet veien seg opp i fjellsiden, mot solen, og etter kort tid var veien snødekt, til glede for både store og små. I hvert fall koste Mira seg og jeg ble grundig fraløpt. Vet ikke helt om lysten på å prøve meg i motbakkeløp økte etter turen. Men fint var det!

Vakker utsiktspunkt i solnedgang. Turen startet ved vannkanten ned til venstre i bildet.

Voff! Dette var langt kjekkere enn å kjøre bil!!

Etter en hard og rask test over 5,3 km hjemme i Oppegård på fredag, dagen før, var planen bare å lufte seg litt i en halvtime. Men det var så deilig med den friske fjelluften og utsikten, at det ble nesten dobbelt så lenge. Så det var nesten mørkt da vi var nede igjen til bilen.

Bildet under er fra et parti litt tidligere, Starndavatnet mot Storhovda, ikke så lenge etter Hol. Fagert!

Vi kom oss til Bergen lørdag kveld, og søndagen fikk jeg testet treningsrommet og møllen til broder Ørjan. Det ble en grei økt med noen drag på 16 km/t for å teste maksfart på møllen, med litt påfølgende styrketrening. Det trengs nok, noe de neste dagene skulle bære tydelig preg av...

Mandag syslet jeg med tanken på å løpe Vinterkarusellen til BFG Fana, men til min lille skuffelse så jeg at den på ny gikk "feil vei", utover mot Sandsli, i stedet for den lettere traséen i Rådalen mot Stend. Så da tok jeg heller en ganske tøff treningsøkt i de flotte løypene i Hordnesskogen. Her er det tre fine grusrunder i kupert skogslandskap, et lite eldorado for løpere. Se tidligere reportasje fra i fjor sommer med flere bilder, hvis du vil lese mer om dette området.


Hjemturen tirsdag gikk i kjente trakter over Hardangervidden. Underveis prøvde jeg å sette meg inn i traséen som følges i Norseman Xtreme Triathlon, med svømming i Hardangerfjorden til Eidfjord, for så å sykle opp alle bakkene forbi Vøringsfossen og over hele vidden. Noe for meg?.. Omtrent halvveis på "sykkeletappen", ved Haugastøl, akkurat 1000 m.o.h., tok jeg imidlertid et nytt stopp med avstikker langs Rallarvegen i skumringen, omtrent som jeg gjorde på returen i fjor. Dog var jeg mye senere ute nå, det var nesten blitt mørkt, så vi måtte nøye oss med 6,4 km lett jogg denne gangen, langs Nygardsvatnet, med flott utsikt til Nygardsnøse (under).


Det ble en fin langhelg, så får det heller våge seg at jeg klarte det kunststykket å passere en rødblinkende fotoboks begge veier, på akkurat det samme strekket litt etter/før Flå. Her er det satt opp en "felle" for bilistene, med lange rette strekninger som er sparsommelig merket både med hensyn til fotoboksvarsel og fartsgrense, og som innbyr til langt større fart enn de skarve 60 som var tillatt. Pass på! Så nå venter jeg i skeptisk spenning på den endelige og smertefulle regningen på det som skulle være en billig biltur til Bergen...

Men etter BRANN sin nedsabling av kjepphøye Rosenborg i en helt uvirkelig fotballkamp søndag kveld, så er det ikke så nøye!....


Sprinteren utenfor Brann Stadion får symbolisere en slags symbiose mellom løping og fotball, mine to største idrettsinteresser. Måtte bare 6 mål mot RBK være opptakten til en heidundrende cupfinale på søndag mot Ålesund. Og måtte det beste laget vinne, så lenge det er....


PS. Hvis noen har en cupfinalebillett til overs, er det bare å ta kontakt!.....