Så skjørt kan livet altså være. Helt ufattelig. Så trist og så urettferdig. Jeg har naturligvis hatt noen tøffe uker etter dette, i sorg og med masse tid til å reflektere over livet. På godt og vondt.
Det er vel 5 år siden jeg selv plutselig befant meg i en akuttsituasjon. Jeg var i mitt livs form, hadde helgen før kjørt de siste hardøktene før Oslo halvmaraton, og skulle bare samle overskudd nok til å sette pers den påfølgende helgen. Mandagen før løpet fikk jeg imidlertid plutselige smerter i brystet. Jeg avfeide det med stress, men heldigvis var det en kollega som ikke hørte på meg og etterhvert tilkalte ambulanse. Etter å ha blitt sjekket med EKG på stedet, ble det slått full alarm, jeg fikk morfinsprøyte og ble rullet ut i ambulansen. En sykepleier holdt meg i hånden og spurte hvem mine nærmeste pårørende var, mens ambulansen satte på blålys og sirener. Det føltes helt absurd, fra i ett øyeblikk å føle seg i sitt livs form, til i neste sekund å lure på om min siste time var kommet. Jeg ble rullet rett inn på hjerteavdelingen på Rikshospitalet, der leger i grønne frakker stod over meg som på film og umiddelbart gikk inn med kamera for å sjekke hjertet via pulsårene.
Der og da var jeg livredd for infarkt, for aldri mer å kunne løpe eller konkurrere igjen, men først og fremst ønsket jeg å LEVE.
For å gjøre en lang, og helt annen historie, kort, så ble jeg tilslutt friskmeldt. Hjertet var uskadet, men jeg fikk diagnosen kronisk ischemisk hjertesykdom og ble satt på hjerterehabilitering og livslang medisinering. I ukene som fulgte turde jeg ikke en gang å småjogge, men jeg fikk i denne vanskelige første tiden veldig god hjelp og støtte av Monika, samt av gode løpevenner, til å rehabilitere meg også mentalt.
Denne gangen var det altså Monika som plutselig kom på sykehus, men dessverre fikk jeg aldri anledning til å bidra til å hjelpe henne på beina igjen, slik hun gjorde med meg. Livet er så skjørt, og av og til så paradoksalt, så det gjelder å ta vare på det mens man har det.
Så over til selve løpet.
Planen min var egentlig å løpe maraton i Firenze sammen med Harald & co. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke noen god følelse for det, og meldte meg aldri på. Heldigvis. For det skulle vise seg at det kolliderte med minnestunden for Monika, og å løpe maraton var det siste jeg tenkte på da.
Men livet må jo gå videre, og uken etterpå stilte jeg altså likevel til start på maraton, i mine hjemtrakter i Fana. Jeg skulle ha en førjulstur til slekten i Bergen, og følte det etterhvert riktig å løpe. På en måte ble dette for meg personlig et maraton til minne om Monika, som 12 dager tidligere hadde fullført sitt livs maratonløp.
Falsk væralarm
Etter uker med tørt, fint vær i Bergen og gode værmeldinger hele uken, meldte yr.no plutselig fredag kveld om mildvær med mye regn og vind akkurat i de timene løpet skulle pågå. Det var da utgjort! Optimismen og humøret sank noen hakk og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å stille på hel eller halv, før jeg minnet meg selv om at det er viktigere ting i livet enn været - og et maratonløp. Men lørdag våknet jeg likevel til fortsatt godvær, med lettskyet, delvis sol, et par minusgrader, tørrt og fint - og slik skulle det bli resten av dagen også.
Nye bekjentskaper
Det gjorde trolig Bjørn Fretland også, som jeg fikk gleden av å hilse på like før start. Han skulle jeg komme til å stifte nærmere bekjentskap med både underveis og etter løpet også, skulle det vise seg.
Det lønner seg å skrive blogg. Bjørn kjente meg nemlig igjen fra min og Espen sin blogg. Fretland hadde løpt på 3.06 her i oktober, men trodde ikke på så god tid nå. Jeg fablet derimot om tider under dette, hvis alt fungerte.
Starten går
Allerede på startstreken gjorde jeg min første feil. Jeg stilte til start med nye Garmin 210 klokke, en helt ny modell kjøpt på Løplabbet på Ski to dager tidligere. Men jeg hadde ikke tatt meg tilstrekkelig tid til å sette meg inn i funksjonene. Trodde det skulle være såre enkelt å starte stoppeklokke og gps, men dengang ei. Så da startskuddet smalt og resten av feltet stakk av gårde, løp jeg og fiklet med klokken min. Talentløst. I første bakken utenfor stadion klarte jeg det endelig, og ved passering 1 km fikk jeg startet den! Fikk opplyst at den første kilometeren, som inneholdt løypens eneste lange nedoverbakke, gikk på 4,23. Ingen pangåpning med andre ord. Men nå kunne jeg i hvertfall konsentrere meg om selve løpet.
Halvmaraton
Jeg følte at jeg kom inn i en god rytme etterhvert, der jeg ble løpende sammen med Petter Rasmussen fra BFG Fana (til høyre på bildet tatt av Trygve Andresen) og en annen kar, men da jeg skjønte at de løp på halvmaratonskjema til 1.35, ble tempoet skrudd opp etter vending ved Kalandsvannet. Løypen går i en fin trasé langs den gamle jernbanelinjen Osbanen, som ble nedlagt en gang på siste del av forrige århundre. Jeg er jo nærmest på hjemmebane her, selv om det begynner å bli leeeenge siden jeg gikk på skole og trente litt i dette området. Vi løp til Stend og inn i hjertet av Titlestad, passerte huset til en av Norges tidligere halvmaratonkonger, Tom Roger Johansen, som jeg ikke har løpt så mye med, men derimot spilt masse fotball sammen med i kultlaget Titlestad IL, som vi stiftet sammen på 80-tallet. Det var tider det!
Det var fantastisk forpleining underveis i løpet med mange drikkestasjoner med assortert utvalg av flytende og fast føde. Og etter løpet var det gratis vafler og kaffe!Andre runden
Inn mot passering halvmaraton på ca 1.32 var jeg spent på hvilken plass jeg lå på. Siden halv- og helmaraton startet samtidig, visste jeg ikke hvor mange av de som lå foran meg som skulle løpe hele distansen. Jeg regnet med å se Helge Hafsås og mange andre på vei ut, men ble overrasket da det kun var én mann som kom i mot meg før jeg selv løp inn på stadion! Det var ikke Hafsås, men Bjørn Fretland! Hafsås hadde brutt og de som kom rett bak meg ga seg også etter halvmaraton. Så plutselig lå jeg på andreplass totalt i et maratonløp, en helt ny opplevelse for meg. Det var unektelig ganske kult og ga nye krefter. Jeg anslo at det var cirka 2 minutter opp til lederen, og cirka like langt ned til tredjemann. Målet nå var pallen, særlig siden det kun var premier til de tre beste totaltidene.
Det ble en ensom, men artig ferd videre, ispedd et par oppmuntrende kommentarer fra løypevakter og fra selveste Hans Jacob Berntsen, som ropte til meg at "du løper lett og fint", akkurat på et tidspunkt da det begynte å føles som om det var nettopp det jeg ikke gjorde!.. Det var det jeg trengte å høre, og jeg svarte at det var godt å se Hans Jacob løpene igjen, etter sine dramatiske hjerteproblemer, der bare hurtig handling, operasjon, og svært god fysikk berget livet hans. Igjen en påminnelse om at marginene i livets maratonløp jaggu kan være små, på godt og vondt.
Når jeg heller ikke så snurten av lederen, var det bare å konsentrere seg om ikke å få de samme krampeprobleme som jeg slet med i Oslo Maraton.
Det gikk greit denne gangen, og jeg kunne sliten og støl løpe i mål på 3.07,22 i et følelsesladet øyeblikk.
Premier
En lang dag endte med seier til Bjørn Fretland, som kjørte fra hjembygden Øvre Årdal kl 07 om morgenen.
Sølvmedaljen var god som gull for undertegnede.
Alfheimen er tilbake!!
Ingen premie, men jubel likevel for Per Gunnar, som ble nr 8 på 3.35,27 uken etter at han løp 24 timers på Bislett.
Resultater og reportasje på kondis.
Bilder fra løpet fra Trygve Andresens galleri.
Mitt maratonløp var fullført og sesongen 2010 var over.
Forhåpentligvis har jeg også mange gode år foran meg i mitt livs maratonløp.
Men slikt vet man aldri. Livet gir ingen garantier.
På denne 30-års dagen siden John Lennon så meningsløst ble drept, så gjelder det å leve etter Monika sitt livsmotto;
Carpe diem!
Grip dagen!
Hei, Frode !
SvarSlettHyggeleg å slå av ein prat med deg i Bergen, etter duellen me hadde.
Først vil eg sei at det var tøfft å lese innlegget ditt, og at det setter ting i perspektiv. Eg vart litt satt ut når du fortalte det til meg i Bergen, og det er ikkje så lett å vite kva ein skal sei/svare i sånne situasjoner. Men som du skriver, livet må gå videre, og sorger er no ein del av livet som ein lyt igjennom.
Så over til noko meir hyggeleg, sjølve løpet. Eg såg deg først når du var inne og meldte deg på, og synest at det var noko kjent med deg. Som eg fortalte, så har eg vore inne mange ganger på bloggen din og har også lest litt lokale repotasjer på kondis. Eg tenkte at her kunne det fort bli ein duell om premie da me holder omtrent samme nivå. Visste også at 3 av dei som slo meg i oktober sprang 24-timers løp helga før, så det vart nok ikkje mange "toppløpere" på startstreken. Når me stod å venta på startskuddet var det fortsatt ein som dreiv å fikla litt småpanisk med klokka si. Eg kunne diverre ikkje hjelpe, da eg kun hadde erfaring med Polar. Sjølv fant eg ein grei åpningsfart, der første 5 gjekk på 21.03. Fant ei lita gruppe der eg overlet drajobben til andre, da eg skulle springe dobbelt så langt. Tempoet sank litt etterkvart og var litt overraska over at du aldrig fekk kontakt. Ved vending 1/4M sette eg opp farten, og plukka opp den eine løparen etter den andre, og sprang 1 min raskare tilbake. Halv vart passert på 1.29.49, og eg følte meg fortsatt sterk, men langt fra trygg på at eg skulle halde deg på avstand heilt til mål. Fekk også ein litt merkeleg følelse, da det gjekk opp for meg at Hafsås hadde brutt, og at eg leda eit maratonløp. Da vart det brått viktigare å spare litt krefter og ikkje bry seg om tiden. Hugsar eg tenkte at ein sånn muligheit til vinne eit maraton får eg neppe igjen, så nå måtte eg ikkje rota dette til. Ved siste vending hadde eg omtrent samme avstand som ved halv, så da passa eg på å sjå litt "lett" ut i steget når eg møtte deg for at du ikkje skulle tru at eg var trøtt ;-) Psyke har mykje å sei på lange løp veit du,he-he. Klarte å halde farten jamt bra inn til mål, og sprang fra deg med 2 min. Akkurat der skuffa du meg litt, da du likso er kjent for dine "råe" avslutninger ;-))) Kom inn på 3.03.05 som eg vil tru var eit like godt res. som 2.56 i Oslo, for eg ser at me begge er 7 min bak tiden der.
Etter målgang vart det lang venting før premieutdelingen, men då fekk me kaffi og gratis vaffler, og så vart det hyggeleg prat Frode. Alltid artig å treffa likesinna med denne litt sære interessen, som ein ellers berre føler ein "kjenner" litt via blogger og forum.
Bjørn F.
Hei!
SvarSlettJeg er har også følgt denne bloggen en stund nå, og det var vel på tide med en kommentar, vertfall etter at vi har deltatt i samme løp. Jeg la merke til deg etter vending, da jeg så den gulen singleten din, og hadde også sett bilder av deg fra bloggen din.
Først vil jeg si at det var kjempe trist med din tidligere kone, og det hørtes forferdelig ut. Det setter ting i perspektiv og viser bare at vi må nyte de opplevelsene vi får mens de er der, for de kan være altfor brått over. Stort av deg å dele det med dine lesere på bloggen også.
Så over til det vi liker så godt, løping. Siste løp i Maratonkarusellen 2010 bydde jo på fine løpsforhold både vær- og temperatursmessig, tatt årstiden i betraktning. For egendel hadde jeg fått beskjed fra treneren min om å løpe veldig kontrollert og ikke presse noe som helst. Bestemte meg derfor på å løpe rett under 1.20, og ligge på kilometertider mellom 3.45-3.50. Dette gikk utmerket hele veien, brydde meg ikke om teten utenom de første 3km og løp bare mitt eget løp. Lå perfekt an til skjema, men fikk sting når det gjennstod 2km, hadde ikke inntatt noe som helst underveis, så litt merkelig å få sting, kanskje det som var feilen også, at jeg ikke tok til meg noe. Tapte litt derfra og inn, og fikk vel 1.20.35, tror jeg, uten at det betyr så mye. Det var uansett nesten 7minutter bak persen som er på 1.13.52 fra Oslo i høst. Alt i alt en god treningsøkt for min del.
For dere voksne herrer må det ha vært gøy å kjempe i teten, det som er fint på disse karusellene at de beste ikke alltid er der. Det er alltid en uvant opplevelse å ligge blant de fremste og måtte tenke taktisk mot slutten av løp, men dere løper veldig bra, og tidene er nok ikke noe særlig dårligere enn det de var i Oslo, om en ser på antall deltakere(drahjelp osv) og når toppformen skal være prikket inn.
Ord blir fattige her, men jeg føler med deg kamerat. Hilsen en sambygding og god løpevenn. Uansett flott gjennomført løp i Bergen. Blir vel ikke ditt siste maratonløp dette? Sees i ehallen torsdager framover?
SvarSlettHei igjen Bjørn!
SvarSlettTakk for et veldig fint innlegg og hyggelig prat på lørdag. Kjekt å knytte nye bekjentskaper.
Du hadde kanskje en bitteliten fordel i og med at du visste mer om meg enn jeg visste om deg på forhånd :-) Løpsutviklingen vår var ganske lik. Jeg lå 40 sek bak deg etter 5 km og passerte 10 km på 43,41. Også jeg skrudde opp farten etter runding ved Kalandsvannet, sa takk for følge til halvmaratongutta som hadde dratt til da og avanserte flere plasser. Jeg hadde 42,54 på den påfølgende milen. Holdt brukbar fart også etter runding halvmaraton på stadion og brukte bare 11 sek mer på den påfølgende milen enn tilsvarende fra start. Men, som du mobbet meg for, jeg hadde ikke den ”vanlige” rå avslutningen denne gangen - og det var i stedet du som moste meg på slutten. Godt jobbet!! Dog brukte jeg bare 3,26 mer på siste halvmaraton, så noen sprekk var det ikke snakk om. På siste milen måtte jeg imidlertid opp i 45,20, men klarte med et nødskrik å holde meg under 5 min på samtlige km. På de siste kilometrene, når jeg skjønte at du ikke ville sprekke, fokuserte jeg mer på å nyte øyeblikket og glede meg over at det gikk mot 2.plass og min første pallplassering i et maratonløp!.
Et artig poeng du nevnte at vi begge brukte 7 minutter mer enn i Oslo. Så da er kanskje ikke styrkeforholdet helt likt. Du ligger nok et hestehode foran meg på lange løp (enn så lenge..) Og du er jo også mer rutinert og kjent med distansen, med dine 7 maraton de siste 7 måneder (!), mens dette kun var mitt 6.maratonløp totalt.
Det var uansett en veldig fortjent seier! Takk for fighten, takk for praten og gratulerer med din første MARATONSEIER, Bjørn!!!
Hei Espen!
SvarSlettTakk for flott innlegg fra deg også! Utrolig artig at bloggen leses av sprek ungdom fra min hjemby! :-)
Litt kjapp research viser at du er et stort talent som løper for IL Fri i Bergen. Ser at du bl.a vant 10 km i Vinterkarusellen senest 22.nov på sterke 34,57, og at du ble nr 2 på halvmaraton i Maratonkarusellen i oktober i fjor som 17-åring. Som på lørdag ble du da kun slått av Sitotaw. Med persen din fra Oslo halv på 1.13,52 (2.plass i klassen og 17.plass totalt) skal det bli spennende å følge deg fremover. Du får måle krefter med Carl Fredrik (Hagen) etter hvert, som du kanskje også har lest om på bloggen - og stor reportasje i siste utgave av Kondis. Han har bidratt med flere flotte gjesteinnlegg her og er jo på din alder. Og han løper FORT, som deg!
Gratulerer med kjempegode prestasjoner! Veldig hyggelig at du fortalte om løpet ditt her, du må gjerne legge inn noen ord senere også når du føler for det.
Lykke til videre og stå på, Espen!!!
Harald, jeg må få si takk for fine ord til deg også!
SvarSlettDu er en kjempegod kamerat som også setter sportslig standard for meg og oss veteraner. Det nytter ikke å hvile på laurbærene dersom jeg ikke skal komme altfor langt bak på hæla sammenlignet med deg, vet du!...
Så neida, dette var forhåpentligvis ikke mitt siste maratonløp! Og jada, jeg gleder meg til å trene med deg og andre likesinnede gærninger i Ehallen utover vinteren :-)
Hei
SvarSlettSelv om jeg ikke har vært spesielt mye å se på løp i det siste så følger jeg sånn rimelig med. Når jeg leste på bloggen din Frode om din tidligere kones død fikk jeg en tankevekker. Jeg synes det du skriver der er så utrolig fint skrevet, du fortjener masse rosende ord! Tenk å dø så plutselig og i så ung alder. Verden er ikke rettferdig og det føles fullstendig uvirkelig og meningsløst når slikt skjer. Det bekrefter bare hvor viktig det er å leve her og nå. Dagen i morgen vet vi i virkeligheten lite om.
Jeg måtte bare få uttrykt min sympati. Ditt resultat på maraton i Bergen nylig blir bare enda mer imponerende når vi nå vet hva du var igjennom i tiden før løpet.
For egen del løper og trener jeg jevnt og trutt sammen med vår snart to år gamle vorstehtispe. For eksempel løp jeg i går en to og en halv times tur i Sørmarka i et fantastisk vintervær. Jammen er det fint å løpe i skogen også på denne tiden av året, når forholdene er slik de nå har vært en periode. Likevel var skogen nesten tom for folk.
Vet ikke om det er av interesse, men jeg meldte meg faktisk på til både NM terrengløp "lang" løype og Hytteplanmila. Dessverre forsvant motivasjonen når løpsdagene kom, selv om jeg tror jeg var i ganske bra form. Jeg har i alle fall planer om å forsøke å trene gjennom vinteren og å stille i noen konkurranser i 2011. Må jo være ærlig og si at jeg savner dette løpsmiljøet på en god del. Jeg er også veldig imponert av alle dere som klarer å holde motivasjon og treningsiver oppe i sesong etter sesong.
Til slutt ønsker jeg alle sammen en riktig god jul, med lite stress, mye god mat, kos, trening og naturopplevelser!
Torfinn
Tusen takk for omtanken og veldig fine ord, Torfinn! Det varmer skikkelig i en kald og vanskelig tid.
SvarSlettDet som skjedde viser bare at vi ikke har noen garantier - og at vi som har helse til å kunne trene og løpe så mye som vi gjør må vite å sette pris på det!
Som deg løper jeg litt (men kortere turer) i terrenget om dagen, i dag en rolig tur på 50 minutter med Mira i lysløypen og på golfbanen. Flotte forhold og nydelig, kaldt vintervær.
Veldig kjekt å høre at du holder treningen ved like selv også, Torfinn. Hadde forsåvidt ikke ventet noe annet, for selv om du konkurrerer lite, så er du alltid i god form de gangene du stiller til start. Sikkert når du ikke stiller, også :-) Jo, jeg la merke til at du var programhelt på de to nevnte løpene. Så etter deg begge gangene. Du får komme sterkere til neste sesong.
Ønsker deg og dine en riktig fin førjulstid og jul også! Grip dagen!