Mot 5 på norsk jord

Sesongen er egentlig over for lenge siden. Men med årets siste krampetrekning, går jeg for "5 på norsk jord" når siste løp i Maratonkarusellen går av stabelen på lørdag.

"5 maratonløp på norsk jord" er en Kondis-utmerkelse som henger høyt. Så høyt at jeg i starten av min løpskarriere lurte på hvem i all verden det er som klarer å gjennomføre noe sånt. For de 5 maratonløpene må gjennomføres i løpet av et kalenderår. Og som navnet tilsier, alle må være i Norge. Så det hjelper ikke at jeg allerede har løpt 5 maratonløp, i tillegg til den offisielle registreringen underveis på 50 km på Bislett.

For 2 av de 5 løpene - Rotterdam og Frankfurt- har vært i utlandet. Så med Fjellmaraton, Nordmarka Skogsmaraton og Jessheim Vintermaraton på resultatblokken, i tillegg til nevnte Bislett Indoor 50km, mangler jeg fortsatt ett løp.


Så nå er jeg påmeldt til det siste løpet i Maratonkarusellen på lørdag.
Det var nå eller aldri... Det blir nå!  I hvert fall kan det bli lenge til neste sjanse.

Det blir ny tur til hjembygden på lørdag. Her fra tilsvarende løp i 2010.

For å ha et litt mer ambisiøst mål enn bare å fullføre, slik det var på Jessheim, så satser jeg på å løpe den raskeste av de fem maratonløpene i hjembygden Fana. Men så veldig raskt trenger jeg ikke å løpe av den grunn, for det raskeste av de fire tellende maratonløpene er faktisk passeringstiden fra Bislett Indoor 50km i februar på 3.23.07 (nr 13 totalt). De tre andre løpene har jo også vært litt spesielle. I det flotte Fjellmaraton klarte jeg akkurat å knipe meg under 3.30, mens jeg bikket over samme grensen i kuperte og fuktige Nordmarka bare 14 dager senere. Og på koselige Jessheim ble det jo mer som en lang treningstur.

Men årsbeste blir det ikke. Den er på 3.06 fra Frankfurt og jeg er sjanseløs på det nå. Dette blir nemlig min tredje maraton på fem uker, rekord det også, men det har vært svært så sparsomt med trening mellom slagene.

Jeg klarer neppe å gjenta suksessen fra første og eneste gangen jeg har løpt Maratonkarusellen heller, for nesten nøyaktig to år siden. Da fikk jeg nemlig min beste sammenlagtplassering i et maratonløp med 2.plass, etter et meget spesielt løp. Og jeg ser at det blir internasjonal deltagelse på lørdag, med løpere fra både Danmark, England, USA, Latvia og Slovenia!

I 2010 var det maratonmannen Bjørn Fretland fra Øvre Årdal som vant...
(Bjørn stiller selvsagt på lørdag også, hans 31. maraton på like mange måneder!!
Noen som slår det?...) 
... foran denne karen i gul Oppegård-trøye :-)
Foto: Trygve Andresen

Spørsmålet blir nok heller om beina tåler enda en maraton på tampen av sesongen.
Om jeg klarer en siste krampetrekning - eller om jeg må gi tapt for krampene? 

Uansett, på lørdag er sesongen definitivt over for min del!

Det er den ikke helt for de brave ultraløperne som stiller i kraftprøven Bislett 24h Indoor Challenge. De må vente helt til søndag kl 10.00 før de kan puste ut...

Selv har jeg gjort mitt som ultraløper, i hvert fall for denne sesongen. Men lykke til alle sammen!


Koselig i Jessheim Vintermaraton

De to siste årene har jeg løpt sesongens raskeste halvmaraton på Jessheim. I år løp jeg full distanse, og min desidert roligste, selv om forholdene var topp. 

Men det ble uansett en svært så hyggelig formiddag på Jessheim, i den nye traséen med status som bymaraton. By!?? Med Frankfurt Marathon fortsatt i friskt minne, var det ikke akkurat mye byfølelse vi hadde, der vi løp en runde 4 ganger. Den nye traséen var ok, men litt for svingete kanskje. Men med 4-5 plussgrader, sol og bare veier, var dette de klart beste løpsforholdene jeg har hatt her, på det som også kalles vintermaraton. Men det var egentlig verken vinter eller by... Så da var det jo i år jeg skulle satset på å løpe fort!

Den egentlige planen var da også å gjenta suksessene fra 2011 og 2010, da jeg begge ganger har hatt sesongbeste på Jessheim. Og i år hadde jeg kun to delvis mislykkede halvmaratonløp å slå i bordet med, med årsbeste fra sesongåpningen i Fredrikstad på 1.27.58...

Men året 2012 har stått i de lange løps tegn, og plutselig begynte jeg å fable om å ta "5 maraton på norsk jord" i år... Ikke følte jeg meg klar for en anstrengende halvmaraton med høy puls heller, og tenkte at det var mer "behagelig" å løpe en rolig maraton. Joda, visst er det er dobbelt så langt, men likevel, det føltes mer fristende.

En annen som skulle løpe langt og rolig var primus motor Olav Engen (bildet), den eneste som løp det første Jessheim Vintermaraton for 29 år siden og som også skulle løpe nå. Selvsagt måtte Olav få startnummer 1. Hans egen bloggrapport som løpende fotograf kan leses HER.

Og da meldingen kom dagen før om at Gaute og Nils skulle ta dette som en lang treningstur med idealtid på 4 timer - og da jeg så at det var påmeldt 99 på maraton og neste startnummer var nr 100, så var valget plutselig tatt sent lørdag kveld! Da fikk jeg jo også hyggelig selskap underveis i solskinnet som var meldt akkurat i de fire timene løpet pågikk. Perfekt!

 Nr 100.
Foto: Rolf Bakken. 

Som sagt, så gjort. Respekten for maratondistansen er nemlig borte, etter diverse lange løp i år. Faktisk var dette årets 5.maraton, i tillegg til 3 ultraløp. Joda, jeg har respekt for distansen når det er snakk om å løpe fort, men ikke for å gjennomføre selve distansen. Gaute derimot, han skulle øve seg på å miste respekten for distansen, sånn at han i neste omgang kan løpe fort. Mens Nils, med hele 110 maratonløp på samvittigheten, skulle ta det som en grei gjennomkjøring før Bislett 24 timers, om 14 dager.

En fin trio, med litt forskjellig utgangspunkt, men skjønt enige om å legge igjen konkurranseinstinktet i garderoben denne gangen. Min største bekymring var om jeg klarte å holde såpass lav fart (!), men den frykten skulle vise seg ubegrunnet. Skjønt, vi løp litt raskere enn planlagt og ganske jevnt på ca 57-58 minutter på de fire rundene.

Jeg var også litt skeptisk til hvordan beina ville takle nye 42 km på asfalt... Det skulle vise seg mer begrunnet, for dette var langt fra min letteste maraton rent muskulært. Men tiden gikk ganske fort. Jeg har aldri løpt en hel maraton før med sånt sosialt tilsnitt, selv om både Fjellmaraton og Nordmarka Skogsmaraton hadde lange perioder med mye koseprat, særlig i første del.

Men denne gangen koste vi oss og løp superdisiplinert helt til målstreken, vi GIKK samlet over mål og regnet med å få lik tid og delt plassering, som speaker også helt riktig annonserte. Men dengang ei. På resultatlisten ble jeg slått av begge to. Pokker og! Her kan man dele seieren i UltraBirken, og så er det ikke mulig å få delt 64.plass i Jessheim Vintermaraton! Ikke en gang samme tid?... Uhørt!

Neida, Olav og alle de andre flittige og trivelige folkene i arrangørstaben. Jeg bare tuller! Tid og plassering var som antydet helt uvesentlig denne gangen.

De 3 musketerer, Frode, Nils og Gaute, etter endt treningstur på Jessheim.

Vi passerte for øvrig halvveis litt før halvmaraton startet, så høydepunktet kom da halvmaratonløperne passerte oss noen kilometer senere. Det var artig å heie frem kompiser og andre kjente som passerte, og jeg ble så ivrig at jeg hang meg på Roar et par hundre meter og ga noen klare "instrukser" om at han måtte innhente Trond Inge og Espen, som var ganske langt foran på det tidspunktet. Hvordan det gikk kan du lese på bloggen til Espen, men jeg kan røpe så mye som at Roar fulgte "ordren" til punkt og prikke og perset sogar, etter en sugende avslutning. Bra respons!

Kanskje skulle jeg selv bare fortsatt i rygg på Roar, for akkurat da kjentes beina faktisk fjærlette og jeg syntes ikke at det føltes så veldig fort, heller. Men ellers slet jeg ganske mye med muskulaturen denne dagen, både før og etter den lille fartsøkningen.

Men jeg kom da som nevnt i mål til slutt, på 3.51.38, og har nå 4 av 5 "pinner" i 5 på norsk jord... Bislett 50k hadde nemlig offisiell passering etter 42,2 km, så da mangler jeg kun ett løp. Men tiden er knapp og maratonløpene få ut året. Kun to reelle muligheter gjenstår; Maratonkarusellen i Bergen om bare 13 dager, eller Nyttårsmaraton i Ålesund... Kan det gå, mon tro?

Som vanlig ble det mer heder og ære til klubbkompisene Harald - her med maratondronningen Wenche Dørum, som for en gangs skyld droppet hel for halv, men selvsagt vant hun klassen der også....


....og Vidar - som aldri er helt fornøyd, selv om han alltid løper på tider som for meg hadde vært en drøm... Under avbildet av Bakkerolfen, som selv fikk erfare at det ikke er bare, bare å løpe med negativ splitt, og særlig ikke kun 3 uker etter kjempeløpet i Frankfurt.

 

Denne gangen ble det "bare" 2.55 på Vidar, etter en svært så strevsom siste mil - og 4.plass totalt. Det lar seg absolutt høre! Veldig kjekt at leggene holdt helt inn denne gangen, etter at Vidar løp verdens korteste maraton på bare 2 km i Frankfurt. Her poserende med klassevinnerglasset i klubbhuset etter premieutdelingen, der det som vanlig ble en hyggelig sosial samling etter løpet. Slike premier har det for øvrig blitt mange av på Vidar sine 15 starter på Jessheim.

Og vi kommer nok gjerne tilbake alle sammen til neste år også. Da skal jeg garantert løpe fortere!

Kondis-reportasje og resultater.

Polar-loggen min viste bl.a snittpuls på 126.



Rekordtidlig sesongstart

Det ble rekordtidlig start på skisesongen i år, faktisk før åpningsrennet for eliten på Beitostølen. De første 10 milene er nemlig allerede tilbakelagt, etter tre flotte dager på Sjusjøen! Toppers!

Planen var å ta noen rolige uker etter Frankfurt Marathon. Såkalt sesongpause. Men for det første er det et visst "press" om å løpe Vintermaraton på Jessheim - i hvert fall tradisjonen tro om den halve distansen - og dernest kunne jeg ikke motstå fristelsen da Harald inviterte til mini-treningsleir på Sjusjøen.

Dermed bar det i stedet ned i smøreboden (les: garasjen) for å preppe ski. Vi innvilget oss nemlig en  "midtukehelg" og dro forventniningsfulle oppover onsdag morgen, kun oss to og Mira.


Vi skulle ikke angre på det! For makan til fine skiforhold så tidlig på sesongen skal man lete lenge etter. Og akkurat da vi spente på oss skiene, tittet jammen solen frem også! Med et fint lag av puddersnø og sjeldent vindstille, ble det en herlig sesongdebut, der vi la i vei til Nordseter, Midtfjellet og tilbake til hytten til Harald like ved lysløypen, rett før mørket senket seg over fjellheimen. Allerede onsdag 7. november hadde vi altså loggført årets første rolige skitur, nesten 3 mil på drøye 3 timer, med fokus på teknikk og skiglede. Vi er jammen heldige! Rakfisken om kvelden smakte ekstra godt!


Torsdag morgen somlet vi fælt med kaffe og prat, det hører liksom med, men heldigvis tok vi for sikkerhets skyld med hodelykten, da vi endelig la i vei kl 12.38. Den skulle vise seg gull verdt, for Harald... For etter en flott runde rundt Sjusjøvannet i retning Moste, med lett husking i seige motbakker mot Midtfjellet, videre over Gjestbodsåsen, med staking i hjemmekjære trakter ved Kuåsen og Elgåsen, over til småkupert terreng til Reinsvann, så ville Harald absolutt gå en bitteliten ekstrasløyfe på 18 km tur/retur Pellestova! Hmmm, det begynte å bli mørkt og jeg var allerede litt for sliten. Jeg hadde ikke lyst å gå i kjelleren allerede på årets andre skitur, så jeg lusket litt slukøret hjem etter stusselige 38 km, mens husverten bikket 55, lengre enn Birken, da han ankom i bekmørket litt senere...

Harald i sitt ess, klar for vinter'n!!

Vakker sesongåpning i solnedgang og kjempeføre på Sjusjøen!

Fredag var siste dag og vi var litt tidligere ute i sporet. Som for de andre dagene, var det blå spesial som gjaldt, eller VR40-45. Deilig føre, helt problemfritt og nærmest silkeføre alle dagene. Litt surere i vinddraget på fredagen riktignok, der vi la i vei til Hornsjø. Naturlig nok var det bare noen løyper som var kjørt opp så tidlig på sesongen, så vi gikk litt i de samme sporene. Men akkurat det brydde vi oss ikke om. Vi følte oss uansett utrolig priviligerte!

På akkurat denne benken, med Nevelvann og Nevelfjell som vakkert bakgrunnsteppe, satt jeg for snaue 2 måneder siden og pustet ut og kledde av meg under UltraBirken. Akkurat det var ikke like fristende å gjøre denne gangen. Men like flott var det! 

Ved vending utenfor høyfjellshotellet søkte vi ly bak en vegg og inntok dagens niste, en bolle. Det blåste nå såpass at en elskverdig dansk vertinne kom ut og inviterte oss inn så vi kunne varme oss, selv om vi ikke skulle kjøpe noe. Det kaller jeg god service. Vi takket pent, men valgte å ha det til gode, og satte i stedet nesen hjemover før vi ble for kalde. For mens vi til nå bare hadde hatt silkeføre og kosevær, ble det tiltagende friskere da fokksnøen etter hvert pisket oss stadig hissigere i ansiktet på returen. Jeg misunte Harald vindskjermen, særlig i brattbakkene ned til Nordseter, der jeg ikke så noen verdens ting. Så en vindskjerm ønsker jeg meg til jul i år! Og vi var heldige. For mens vi klarerte hytten og pakket bilen, ble været bare verre, og dagen etterpå regnet det på Sjusjøen....

Det ble nye 38 km, og dermed er 104 km allerede tilbakelagt i skisesongen 2012-13. Aldri har jeg sesongåpnet SÅ tidlig, tror jeg. Og aldri har jeg vel heller passert 100 km i sesongåpningen?...

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Fornøyd etter en flott sesongåpning utenfor basen vår, hytten Fjellsno til familien Ringen, sentralt  på Sjusjøen, bare et langt steinkast fra langrennsarenaen og lysløypen. 
Verten Harald var ikke mindre fornøyd etter å ha tilbakelagt hele 120 km på de tre turene våre og gleder seg stort til resten av vinteren han også. Kanskje grunnlaget er i ferd med å legges for et nytt superløp i Birken for Harald, som har pers på 2.58. Og kanskje det blir come-back for meg også, hvis jeg får orden på utfordringene med kalde fingre og motivasjonen kommer? Jeg skal i hvert fall snart teste et par flunkende nye Johaug-hansker! Mer om det i et senere innlegg. :-)