Brytningstid i fri dressur - Nå det er vår!

Denne uken har jeg både innledet løpesesongen og avsluttet skisesongen. I hvert fall nesten. Vet ikke helt hva som er best - vårens første løpetur på asfalt i solskinnet, eller sesongens kanskje siste skitur på forbausende god trasé på golfbanen. Vel, det aller beste med denne årstiden er kanskje nettopp den store spennvidden. Det beste av to verdener, av to sesonger. Men selv om det i skrivende stund snør ute, så går det utvilsomt mot vår og mer fokus på løping.


Gode forhold på gølfbanen forrige torsdag. Da var det verre med undertegnede...

Uken etter Birken tok jeg det helt rolig. Den eneste form for aktivitet var to skiturer med skøyteski torsdag og lørdag. Solen skinte begge dagene, men det var omtrent eneste likhet. Torsdagen, som var min første ordentlige dag i 50-årsklassen, gikk alt blytungt. Jeg følte meg ti år eldre og skjønte ikke at det kunne være den samme kroppen som hadde en så bra dag i Birken fem dager tidligere. Er det sånn det føles å fylle 50? Femti, feit og ferdig??? Huffda. Og det var ikke beina eller kroppen som var verst, men pusten! Jeg måtte stadig vekk stoppe og ta pauser, med bare noen minutters mellomrom, men jeg kreket meg til slutt gjennom 11 km på 70 minutter.

På lørdag forsøkte jeg meg igjen. Det kunne jo ikke stå så ille til, helt plutselig? Og heldigvis, det var som natt og dag. Nå var riktignok føret adskillig skarpere etter kuldegrader på natten, men kropp og pust var også en helt annen, noe også fasiten med 16 km på under timen tyder på. Riktignok med tid til stopp og hyggelig Birken-prat med Even. Jeg hadde lyst å gå en time til, men hadde ikke tid til mer denne dagen...


Så jeg er absolutt ikke lei langrenn, og skulle faktisk ønske at sesongen ikke var over! Mandag tenkte jeg å ta en ny tur på golfbanen, men da Carl Fredrik foreslo en rolig løpetur på en til halvannen time, var jeg ikke vanskelig å be. Dermed var det endelig duket for vårløsning og årets første skikkelige løpetur på bar asfalt. Herlig!

Her er vi ved Tussetjern, et av de få stedene der det ikke var bart..
Unge Hagen til venstre...








Vi løp litt lenger enn planlagt, men tiden fløy og beina fløt avgårde, mens praten gikk. Moderat fart med snitt på 5.20 per km og snittpuls på 123.

Det var interessant å høre om CF sin debut i vintertriathlon, der han tok bronse i U23-VM! For lengst omtalt på SkriveBlokken, selvfølgelig. Artig at Carl Fredrik ser ut til å ta opp arven etter Arne Post, som for øvrig var 6 små sekunder fra gullet i eliteklassen, etter å ha hentet inn hele 2 minutter på lederen på den avsluttende langrennsdelen.



Her er Follos to store vintertriatleter avbildet av tredjemann på Norges lag som tok sølv i lagkonkurransen, Kristian med det flotte etternavnet Monsen.

Hele beretningen kan du lese på Carl Fredrik sin egen blogg for Oslo Sportslager.






Tirsdag kjente jeg det skikkelig i den ene leggen. Kanskje ikke helt etter boka å starte med 19 km på årets første asfalttur, men skitt au. Dermed ble det en time på spinningsykkelen i stedet, og til tross for at svetten silte var snittpulsen stusselige 105.

Onsdag var det igjen kaldt og fint på morgenen og solen skinte. Med varsel om mildvær og regn de neste dagene, fant jeg frem skøyteskiene igjen og dro den lille turen til golfbanen på Greverud. For en dag det ble! Føret var skarpt, men ikke så hardt som på lørdag, og det holdt seg veldig bra utover dagen, selv om det var litt bløtere spor da jeg ga meg i 15.30-tiden, etter 31 km - ny rekord på skøyteski - på 2 timer og 8 minutter. Utrolig at jeg bare tidvis delte løypen med andre, tilsammen 3 personer! Ble litt oppmuntret av at jeg holdt klart større fart enn en annen skøyter selv på slutten av min økt, og han spurte etterpå om jeg trente til Skarverennet. Jo takk, jeg har jo distansen inne nå! Uansett er jeg utrolig fornøyd med mitt impulsive kjøp av skøyteski tidligere i vinter. Deilig å bare ta frem skiene uten å måtte tenke på å smøre dem også. Og teknikken og balansen blir stadig bedre, selv om jeg har mye å jobbe med til neste sesong!

Til tross for dagens snøfall, så går nok skisesongen unektelig mot slutten. Men det har ikke helt gått opp for meg at løpernes vårslepp, Fredrikstadløpet, går av stabelen allerede neste helg, om 10 dager. Og dagen før arrangeres 5 km i Stomperudkarusellen på Sørum, et av mine favorittløp med svært gode minner fra i fjor. Nei, løpesesongen kommer altfor brått på i år!

Så slipp løperne fri - det er vår !!!


Fra golfbanen på Greverud i går. Løypen var preppet dagen før og var forbausende god rundt hele den 2,5 km lange rundløypen. Kun på toppen av brattbakken var det litt slitt. Hadde dette vært i desember, ville det vært masse folk i sporet. I går var jeg nesten helt alene.

Stemningsrapport fra Birken

Birkebeinerrennet er så mangt. Det er langt mer enn et skirenn. Mye styr, planlegging, krevende logistikk, masse usikkerhet, mye reising og lite søvn er noe av det som følger med. Av den grunn har jeg droppet rennet i mange år. Men det er også spenning, krevende fysiske og mentale utfordringer, en fantastisk naturopplevelse og ikke minst sosialt samvær med likesinnede. Alt dette har sin sjarm og jeg har fått et helt annet forhold til rennet etter mitt come-back i helgen. Det skyldtes ikke bare det vellykkede sportslige resultatet for min egen del. Her er noen smakebiter av stemningen rundt dette rennet, som er sesongens høydepunkt for tusenvis av skimosjonister hvert eneste år. Birkebeinerrennet er både på godt og vondt.

På Rena fredag kveld


Sponsortelt og messeområde var svært synlig i Rena sentrum.

Det var lang kø for å komme inn og hente startnummeret fredag kveld!...

Pastamiddag og oppladning med Haavard Nordgaard og Kjetil Kveli. Nesten akkurat som forrige gang for 10 år siden. En veldig hyggelig kveld med litt mimring og litt oppdatering av ymse slag. Etterpå var det å krype i soveposen på en madrass på gulvet i en sovesal i kjelleren på Trudvang Hotell. Det lå i hvert fall veldig sentralt, og de 600 kronene jeg betalte for madrassen inkluderte også god frokost, med både havregrøt, grovt brød og egg på menyen.

Lørdag morgen, på vei til start

Spent og litt nervøs stemning i skyttelbussene, som gikk kontinuerlig de få kilometerene fra Rena sentrum til startområdet.

I startområdet
Lettere kaos i startområdet, men lange dokøer og de siste forberedelser, mens tv-helikopteret (oppe til høyre) sveiper over området. 

Smøreråd fra Swix hører med. Jeg hadde smurt skiene allerede før jeg dro hjemmefra, mens andre ventet til det siste. Smøreforholdene var ganske enkle denne gangen. Jeg kan i hvert fall konstatere at jeg smurte nøyaktig som Thomas Alsgård, i hvert fall når det gjaldt festesmurning, med flere lag med blått (VR40), et tynt lag med violett VR45 på midten, og igjen et lag med blått på toppen. Glidingen til Alsgård var nok litt mer avansert enn mitt ene lag med LF6 som jeg smeltet inn to ganger, men skiene var veldig gode.   

 Starten går
Klokka er 08.00. Eliten starter.

Kl 08.05 starter pulje 1 med Harald & co. Dette er eliten av mosjonister. 

Det er alltid hard kamp om startposisjonene, og ikke alle er like hensynsfulle i sin iver etter å få best mulig posisjon og komme best mulig ut fra start, som Harald beskriver i kommentarene til rennreferatet.


Så er pulje 1 også i gang...

...og her er vel årsaken til at det er kamp om plassene. Det blir litt Vasalopptendenser i det startfeltet snevrer inn i enden av Tingstadjordet...


I målområdet

Hvilken flott dag det var over fjellet, med masse tilskuere som skapte liv og røre langs løypen og i målområdet. Her er mange forhåpentligvis glade løpere i mål på Birkebeiner skistadion på Lillehammer.


Gaute Løge Pedersen er akkurat i kommet i mål for 14. gang på 3.53,56 og 448. plass i M45. Gratulerer med ditt andre merke! Gaute lå 3.42 foran meg allerede ved Skramstad, var 6 1/2 minutt foran ved Kvarstadsetra, men i mål hadde jeg kappet innpå 4 av minuttene og var 2 1/2 minutt bak. Gaute hadde tydeligvis tatt ut alt, for han hadde ikke krefter til en prat i målområdet, men måtte rett ut for å få næring. Synd for meg - og bra for Gaute - at ikke Birken var litt lengre... Men vent til neste år, Gaute, da.... :-)


Flagg og fargerikt på den gamle OL-arenaen fra 1994.


After-ski med påfylling av tomme energilagre
Forpleiningen etter rennet var upåklagelig. Her kan en birkebeiner fylle på med restitusjonsdrikken YT.

Den buljongen er min. Og den smakte godt! Tusen takk!

AXA havregrøt, men litt tørt kanskje uten utblanding i vann...

I tillegg var det suppe med brød, saft, chips. Og masse epler!

Merketidene studeres med spenning av mange! Tidene i år var vesentlig dårligere enn i fjor. Selv om føret var godt og sporene bra, var det litt jobbeføre og også en del fokksnø over Dølfjellet og Raudfjellet.


På Lillehammer og i Håkons Hall

Logistikken er et kapittel for seg. Her fra felt bagasjeutlevering etter at alt er fraktet fra Rena til Lillehammer.

Yrende liv i  Håkons Hall, med storskjerm, messe, mat og drikke, diplomer og premieutdeling.


Alle vil gjerne ha utskrevet diplom med mellomtider og sammenligning med merketidene. Noen "heldige" får også premier.


 
Og så var det premieutdelingen fra egen scene der det også var underholdning. VM i Holmenkollen gikk i vasken for Odd-Bjørn Hjemeseth, men her får han et ørlite plaster på såret på toppen av pallen som suveren vinner av klasse M40-44 med 2.44,46, foran Henning Røberg og Martin Ree, som begge såvidt snek seg under 3 timer.


På'an igjen til neste år?

Birkebeinerrennet 2011 er historie, men det ga absolutt mersmak. Faktisk mer enn jeg hadde trodd, så jeg utelukker slett ikke at jeg står på startstreken igjen i 2012, og forhåpentligvis også kan avbildes i målområdet etter å ha fullført mitt fjerde renn... 
Så kanskje vi ses til neste år!


For live stemningsrapport fra rennet, bl.a med filmkamera fra tidenes mestvinnende birkebeiner, Erling Jevne, se video fra VGTV.

Drømmegrensen og merket i Birken !!!

Hvilken folkefest! Og mitt come-back i Birken gikk over all forventning! Ikke bare brøt jeg min egen drømmegrense på 4 timer. Jeg klarte også det forgjettede merkekravet på første forsøk i min andre Birken-epoke! En herlig følelse. Hadde aldri trodd det på forhånd, og spesielt ikke etter en svært så trøblete og amatørmessig start!..







Kaotisk innledning
Jeg klarte nemlig å rote det skikkelig til. Var ute i god tid, men skulle ta litt bilder og trodde at jeg hadde kontroll på tiden, da det plutselig gikk opp for meg at vi var neste pulje ut! Ooops! Jeg hadde feilberegnet med fem minutter. Nå hadde jeg plutselig veldig dårlig tid! Av med overtrekkstøyet og lett jogg for levering av sekk for transport til Lillehammer. "Det er 3 minutter til start for pulje 4", sa speaker.

Jeg løp ned skråningen til startområdet, og så hele puljen stå klar på andre siden av jordet. Planen var jo å starte bakerst, så det var greit, men med ski og staver i hendene måtte jeg kravle over ett gjerde og under et annet for å komme bort til halen av puljen. Hvorfor stod ikke feltet der som eliten og pulje 1 hadde startet!?  Men med ett minutt til start var jeg i hvertfall kommet meg frem til startpuljen og kunne puste lettet ut. Trodde jeg. Helt til jeg ser at dette er startpulje 5!! Hvor er min pulje 4?? Jeg løper fremover i puljen, tror at pulje 4 da må være foran pulje 5, for jeg ser jo ingen andre puljer. Men her er ingen pulje 4-løpere, kun pulje 5.

Et skudd smeller og jeg hører speakeren si at "der gikk starten for pulje 4"!!  

Starten er gått i pulje 1. Jeg har god tid til det er min tur.....trodde jeg!
Det var nå jeg skulle tatt det helt rolig, stilt meg bakerst i pulje 5 og ikke stresset mer, siden det uansett er brikke- og nettotid. Men det tenkte jeg ikke på, og jeg ville jo gjerne gå i pulje 4 nå når jeg hadde sjansen. Så jeg hoppet over ski og mellom løpere som en forvirret hane i hønsegården, krøp under det gjerdet jeg nettopp hadde forsert motsatt vei og karret meg ut på siden av pulje 5, akkurat i det løperne i pulje 4 kom halsende over sletten. De hadde stilt opp lenger bak på andre siden av sletten, utenfor synsfeltet!

Så mens jeg bakset med å få på meg ski og staver og nesten hindret en løper som kom i ytterste sporet, fór hele kobbelet forbi. Jeg måtte le litt for meg selv - og av meg selv - og følte meg som den komplette amatør. Prøvde å beholde roen, men ble selvsagt ganske stresset av dette. Men jeg kom meg da i gang til slutt, 50 meter bak nest sistemann i pulje 4, og kunne lettet konstatere at startmatten i hvert fall var foran meg. Da blir i hvert fall tiden registrert, tenkte jeg. Skjønt jeg var ikke helt sikker på det, før jeg fikk bekreftet tid i Håkons Hall mange timer senere. I kaoset før start glemte jeg også å sette i gang klokken, som jeg først fikk startet ved passering 53 km til mål, etter ca 5 minutter. Dermed hadde jeg ikke nøyaktig tid heller. Hvilken strålende start!

Tungt til Skramstad
Etter starten på Tingstadjordet, gjelder det å finne flyt og rytme oppover mot Skramstadsetra. Planen var å åpne rolig, tenke teknikk og prøve å gå avslappet. Om det var den kaotiske starten som gjorde utslaget skal være usagt, men jeg slet veldig både med det tekniske og med marsjfarten. Følte heller ikke at skiene var helt topp, litt trått og samtidig litt glipping, men det skyldtes nok mest at jeg gikk dårlig på ski - og at det faktisk var litt trått føre. Men det verste var at jeg gikk på grensen og var mye mer sliten enn jeg hadde tenkt, til tross for at jeg gikk saktere og dårligere enn planlagt - eller kanskje nettopp derfor.

Jeg passerte Skramstadsetra  på 47.07, viste det seg etterpå. Selv konstaterte jeg bare at det gikk tungt. Jeg hadde for lengst begynt å se litt etter Gaute og Trond Inge, som startet en og to puljer bak meg, og ventet bare på at de skulle komme seilende forbi. Nå synes jeg skoen var litt løs også og gikk ut av sporet for å sjekke knuten. Den var ok. Men jeg hadde mistet fokus.

Jeg hadde nå overhodet ikke merket eller 4 timer i tankene, men prøvde å huske mitt eget ord om at det viktigste var opplevelsen og turen over fjellet, ikke tiden. Nå måtte jeg ikke glemme det, da!

Prøv heller å nyte turen, sa jeg til meg selv, og gledet meg i hvert fall over at min gambling med å velge nye hansker i stedet for de planlagte varme vottene, foreløpig var gått greit. Jeg var varm på fingrene, til en forandring. Enn så lenge.

På sletten nedenfor Dølfjellet og i stigningene opp mot fjellet begynte det å gå litt bedre. Farten var i hvert fall justert i forhold til de rundt meg. Jeg oppdaget at jeg kunne legge meg ut i venstre spor og øke farten, uten at det kostet noe særlig mer. Jeg tenkte på Even sitt råd om ikke å ligge bak noen bare fordi det var behagelig, og våget å øke marsjfarten litt, ut av comfortsonen. Samtidig satt skiene bedre i motene nå, selv om sporene her var dårligere, siden det blåste ganske friskt og var litt fokksnø i sporene. På selve Dølfjellet begynte jeg å bli kald på fingrene, men på den annen side kunne jeg konstatere at gliden på skiene var god i nedoverbakkene fra fjellet. Herlig! Jeg husket fortsatt med gru hvordan alle gled fra meg her for 10 år siden...

Opp til Raudfjellet var det omtrent samme leksa, men nå var jeg enda litt mer på hugget og gikk ganske bra. Men nå slet jeg voldsomt med kalde fingre og var flere ganger inne på tanken på å stoppe og ta frem vottene fra sekken, som jeg måtte gjøre for ti år siden. Pokker. Jeg gamblet og fortsatte, nesten uten følelse i fingrene. Hvordan skal det gå med all vinden ned fra Raudfjellet. Jeg jobbet febrilsk for å få varmen, men brukte mye fokus og energi på dette og lurte på om det var best å stoppe for å få varmen.

What a surprise!
Heldigvis overlevde både jeg og fingrene de lange utforkjøringene ned fra Raudfjellet. Her var det bare å stå i trikkeskinnene og suse avgårde i høy fart! Var oppe i en hastighet på nesten 50 km/t på det meste. Nede i lavlandet igjen var det lunt og godt, og gradvis begynte jeg å få varmen igjen på fingrene.Hurra! Bare den følelsen ga meg nye krefter, forsterket av at jeg nå nærmet meg Kvarstad og var på vei inn i kjente trakter. Fra Kvarstadsetra var jeg liksom på hjemmebane. Ved drikkestasjonen så jeg at det var slått opp sekunderingstider for merket på en stor tavle. Klasse M50 viste 2.17. Jeg hadde ikke sett på klokken siden Skramstad og skvatt til når jeg så at stoppeklokken min viste 2.12! Jeg måtte se en gang til. Var det virkelig mulig? Selv med påplussing av rundt 5 minutter for første kilomteren, passerte jeg omtrent akkurat på merkeskjema!!!

Jeg følte meg ikke spesielt sliten, men som ved alle drikkestasjoner tok jeg meg tid til en liten stopp og to krus, samt litt Lierlefse og litt banan et par ganger. Vissheten om at jeg lå likt med merkeskjema ga masse ny energi. Akkurat da var jeg veldig optimistisk med tanke på å klare det, siden jeg visste at jeg hadde gått såpass dårlig i starten, følte at jeg var på stigende kurve og hadde masse krefter igjen. Jeg prøvde nå å gå jevnt og klokt opp de bratte stigningene til Midtfjellet. En stakkar foran meg snublet og brakk sin egen stav i en kneik, og fortsatte med en stav på verst tenkelige sted. Det gjaldt å være våken. Jeg begynte å kjenne det skikkelig i bein og hofte av all bakkediagonalen, men etter hvert som vi nærmet oss Midtfjellet var det flere og flere tilskuere og en utrolig stemning som ga næring og pågangsmot. Jeg gikk nå stort sett i venstre spor, der jeg kunne gå i min egen rytme, og kun unntaksvis kom det folk bakfra som ville forbi.

 



Stilstudie fra stigningene opp mot Midtfjellet.
(Marathon-photos.com)









På hjemmebane

Jeg holdt brukbart helt til toppen av Midtfjellet, der vi passerte løypas høyeste punkt, 910 m.o.h. Ned mot drikkestasjonen fisket jeg frem den tredje av mine 4 små geltuber, som også var gull verdt. Og på Midtfjellet fikk vi cola. Nå var det staking innover den løypen som jeg har gått utallige ganger fra hytten. Det var deilig å hvile hofter og bein litt og merke at det var krefter igjen i armer og mage til å stake! Og heldligvis var det ikke noe vind å snakke om nå, på denne sletten som er så vindutsatt. Her hadde jeg fryktet å få liten kuling midt i fleisen, som meldt kvelden før.

Jeg skottet mot høyre til Kuåsen og skimtet hytten langt der borte, men tok det som et godt tegn at det ikke føltes som noe fristende alternativ å sette kursen dit i stedet. Nei, her skulle det kjøres for fullt helt til mål, for nå var jeg på en høyst uventet merkejakt! Kanskje kunne jeg klare den magiske 4-timers grensen også!?

Staketreningen må ha hjulpet, for jeg synes jeg fikk bra dreis på den bortover mot Sjusjøen. Jeg gikk nå også mye bedre teknisk i diagonal enn tidlig i løpet, selv om jeg selvsagt var mer sliten. På siste drikkestasjon på Sjusjøen tok jeg energidrikk, en lefsebit og kaffe! Det gjorde godt! Når samtidig Lillebjørn Nilsen runget utover stadion med " jeg trenger ikke dra til Bergen.....!", så følte jeg at dette likevel var min dag! Selv om det partiet jeg kanskje gruet meg mest til gjensto; utforkjørinegene ned fra Sjusjøen. Jeg var imidlertid offensiv og har blitt litt tøffere enn før i utforkjøringene. Det var harde spor, men heldigvis ikke skareføre, som er mitt mareritt. Så jeg lot det stort sett stå til, dog uten å ta unødige sjanser, og tapte nok litt tid i de bratteste nedoverbakkene. Faller man der, risikerer du å slå deg skikkelig.

Jeg prøvde å la være å tenke på det, være avslappet og ristet på lårene i Northug-stil, men ble temmelig skjelven i beina et par ganger. Men jeg kom gjennom det også uten uhell. Nå gledet jeg meg til den siste milen med småkupert terreng og flater. Hørte andre si etterpå at de siste kilometerene tok evigheter. Selv synes jeg de gikk veldig fort. Jeg så på klokken med noen kilometer igjen og trodde at det kunne stå om sekunder dersom jeg skulle klare 4 timers grensen. Så nå var det bare å gi alt som var igjen, vekselvis i staking og i diagional. Skiene var fortsatt kjempegode, med både godt feste og god glid og jeg staket forbi ganske mange på de siste kilometerene.


I mål!
Plutselig var vi inne på stadion, der jeg jublet for Dehlie og Alsgaard under OL i 94. Nå var det jeg og nesten 16.000 andre mosjonister som kom i mål. Midt i slitet kunne jeg nyte innspurten, og jeg har vært mye mer sliten mange ganger før enn da jeg kom i mål på Birkebeiner Skistadion!

Fortsatt var jeg usikker både på om sluttiden var under 4 timer og om jeg hadde klart merket. Jeg trodde at begge deler var i boks og hadde uansett en veldig god følelse, etter å ha snudd fiaskostart til suksess!




Tiden ble 3.56,04 - med god margin til merkekravet i klasse M50-54, som var 4.02,41. Faktisk hadde jeg klart merket i M45 (4.00,44), M35 (3.59,20) og M30 (3.59,22) også! Raskeste kilometer gikk for øvrig på 1.36.


Resultat Birkebeinerrennet 2011

Navn:Frode Monsen
KlasseMenn 50 - 54 år, M50

Tid i mål:03:56:04
Makstid04:02:41
Mellomtider:SkramstadKvarstadSjusjøen
00:47:0702:15:3703:14:57



Akkurat kommet i mål, meget godt fornøyd! Joda, jeg hadde sekk....

Plassering: Nr 306 av 1322 deltagere. I klassen!  Det er i det minste topp 23 %...
Jeg ble nr 3.364 totalt!.. Men følelsen min var riktig. Jeg gikk meg opp 709 plasser fra Skramstadsetra til mål, og jeg tok hele 495 av de plassene fra Kvarstad-dammen til Sjusjøen!

Joda, nivået er imponerende høyt. Og det er fortsatt masse å strekke seg mot. Eller kanskje jeg sier meg fornøyd nå med at jeg har nådd begge målene mine, som jeg trodde det ville ta flere år å nå. Vi får se til neste år!

Jeg nøt i hvert fall hvert sekund i godværet i målområdet etterpå, og i Håkons Hall med hyggelig prat med andre løpere, før jeg tok bussen tilbake til Rena, for deretter å sette kursen hjemover. Sliten, men en opplevelse rikere - og veldig fornøyd!

Hva synes dere andre, som har mye bedre sammenligningsgrunnlag enn meg, om årets renn? Og om egen innsats? Bare hyggelig med noen ord i kommentarfeltet nedenfor eller på SkriveBlokken.

Stemningsrapport med flere bilder kommer senere.

UngdomsBirken og HalvBirken som oppladning - Nå får det bære eller briste!

Da er de siste forberedelser gjort til mitt come-back i Birken. Det ble nesten 12 mil på to hele og to halve dager på Sjusjøen. Med inspirerende besøk av lovende unggutter som satt farge både på helgen og på UngdomsBirken! Og med orkesterplass til HalvBirken. Nå gjenstår bare selve styrkeprøven; Birkebeinerrennet.

Som vanlig et yrende liv på sportsmessen og muligheter for gode kjøp!

Jeg la turen innom Håkons Hall på vei til hytten, for å se om det var noen gode kjøp på sportsmessen. Det pleier alltid å være svært gode tilbud under Birken-messene. Så selv om arrangøren vet å ta seg godt betalt for alle arrangementene, så kan man faktisk "spare inn" ganske mye ved å kjøpe litt utstyr. Dersom man har behov for det da, og ikke tenker at "jo mer jeg kjøper, desto mer sparer jeg!"  :-)

Selv var jeg ute etter skidress, da alternativet er å gå Birken i treningsutstyr. Og jeg var heldig. Topp langrennsdress var nedsatt fra kr 2500 til kr 499. Slå den! To tusinger spart i ett jafs!

Oppildnet av dette, la jeg inn en liten oppvarmingsrunde på 12-13 km fredag kveld, mens det lørdag ble hele tre treningsturer. Først en morgenrunde rundt Gjestbodsåsen og Midtfjellet, før Arnstein hadde anmeldt sin ankomst kl 13. Deretter tilsvarende runde med Arnstein til Sjusjøen skistadion, der guttene ventet. De hadde i mellomtiden prøvegått hele løypen til Lillehammer, og yre og ivrige la vi alle i vei til hytten på Kuåsen. Jeg hang meg etter beste evne på unggutta. Artig å se hvor teknisk gode de er. Mye å lære her for en veteran fra Vestlandet.

Spreke gutter fra FROGNER IL dagen før dagen - klare til dyst i 14-års klassen. Fra venstre Herman Martens Meyer, Amund Hoel, Ivar André Ryttervold, Herman Stenslet og trener Arnstein Andreassen.

Mens guttene etterpå ladet opp til rennet, ville Arnstein trene litt til i bakkene fra Grunna til Midtfjellet. Jeg kunne jo ikke la han trene alene, god vert som jeg prøvde å være, så dermed bar det ut i løypen for dagens tredje økt! Kjekt å vite hva som venter oss opp mot Birkens høyeste punkt.

Arnstein er klar for staketrening og bakkedrag i birkebeinerløypen.

Det ble en hyggelig kveld der karbolagrene ble fylt opp med ferdiglaget gryterett fra kokken Arnstein, med havreboller til som Ivar hadde bakt. Tror aldri jeg har sett 13-14-år gamle gutter være så ivrige på å komme seg i seng! Men så skulle de tidlig opp neste dag da. UngdomsBirken ventet!

UngdomsBirken

Spente gutter før start. Herman, Ivar og Amund, med trener Arnstein bak.

Ivar ligger på 3.plass sammenlagt i SPAR cupen og håpet på pallen også i UngdomsBirken. Han ledet etter runding inne på Sjusjøen skistadion, men liten og lett som han er, og uten den helt store gliden på skiene, så ble han passert av flere i nedoverbakkene. Bare i en lang bakke like etter passering Nordseterveien, ble han passert av 7 løpere, etter å ha vært nr 2 i starten av bakken. I mål var Ivar nr 12, men han satser på bedre plasseringer i Ungdommens Holmenkollrenn om et par uker. Ivar brukte 40,29 på sine 15 kilometer. Selv med mange nedoverbakker er det temmelig fort. Det er bare å prøve selv!..

Beste Oppegårdløper var Fredrik Tveter som var veldig godt fornøyd med 23.plass på 41,43 etter å ha startet i rad 6 i pulje 2.

Amund ble nr 52 på 43,15, for øvrig 3 sekunder bak Oppegårds Erlend Hokholt, mens Herman ble nr 109 på 45,56 i sitt første skirenn for sesongen. Fjerdemann på Frognerlaget, navnebror Herman Martens Meyer, som alltid kniver i toppen sammen med Ivar og som leder Sparcupen i G14, ble nr 8 på 39,14.

Ivar i rød drakt i frisk utforkjøring.
(Foto: Stein Arne Negårds billedgalleri.)

Selv var jeg så sliten etter all treningen dagen før, at jeg sovnet igjen etter at gjestene dro i 08-tiden søndag morgen, og jeg våknet ikke før starten gikk kl 10. Dermed ble det ikke noe av den planlagte turen til langrennsarenaen, og jeg kunne i stedet konsentrere meg om å heie frem HalvBirken-løperne i det de passerte forbi hytten.

HalvBirken

Ekte birkebeiner: Førstermann til mål og vinner av klassen under 40 år, Rune Høiaas fra IF Birbebeienren (selvsagt), passerer her hytten (skimtes bak Høiaas), foran Erland Husom, Lillehammer Skiklubb, som ble nr 2 i klassen. Vinnertiden på de 28 kilometerene ble 1.16,03. Totalvinner ble imidlertid Ronny Bråten i M40+ som gikk på 1.12,57. Ikke ukjente Hilde GP vant dameklassen.

Det var allerede blitt ganske glissent i tet, så jeg dristet meg til å legge meg et stykke bak et par mann langt fremme for å se hvor fort disse gutta går. Jeg fulgte noenlunde farten i rundt en halv kilometer og ble faktisk ikke fryktelig skremt av tempoet. Hadde vært sjanseløs på å fulgt dem stort lenger enn jeg gjorde, men jeg hadde likevel trodd at de gikk fortere... Et godt tegn? Eller bare synsbedrag for å lure seg selv?


Løperne passerer Kuåsen etter 5 kilometer.

Uansett fikk jeg annet å tenke på, i det Harald troppet opp for vår planlagte langtur. Skjønt langtur er et relativt begrep. Harald hadde hatt en ordentlig langtur dagen før, tur/retur Sjusjøen-Dølfjellet, nesten 6 mil! Så for han var nok ikke vår runde til Pellestova på drøye 35 km mer enn en middels lang tur. Vi gikk omtrent samme løypen som for noen uker siden, bare motsatt vei, og uten avstikkeren mot Nevelfjell. I lys av betraktningene om hva som kan kalles langtur, la jeg inn en ekstrasløyfe på vei hjem etter at vi skilte lag, slik at jeg i hvert fall kunne loggføre 4 mil. Herlig føre og en flott tur! Jeg var veldig overrasket over at kroppen funket så bra etter hardkjøret dagen før og følte meg ganske fin nesten hele veien.

Når Harald dukker opp vet Mira at det er klart for langtur - igjen,
mens Halvbirkenløperne fortsatt passerer i bakgrunnen.



















Men vel hjemme i hytten merket jeg at jeg var temmelig sliten!! Så det ble en svært rolig kveld både for meg og Mira, som atter en gang trofast hadde fulgt med på langturen. Flink bisk! Dog hadde hun nøyd seg med én tur dagen før..


Fra Elgåsen

Mandag var skyene fra søndag forsvunnet og solen skinte igjen, som på lørdag. Men det blåste forholdsvis friskt og sporene var gjenblåst. Hva er bedre da enn å sitte med kaffekoppen og vente til preppemaskinen passerer hytten. Yes! Ganske riktig, jeg trengte ikke å vente veldig lenge. Frem med skøyteskiene denne gang, og ut på ski igjen!

Det var litt "jobbigt" i motvinden i starten, men etterhvert kom jeg inn i et parti som lå i le, og det gikk straks mye bedre. For ikke å snakke om i medvinden på returen! For første gang "klatret" jeg hele bakkene fra Elgåsen/Aksjøen over til Mellsjøsetra i ett. Her har jeg måtte stoppe et par ganger underveis på mine tidligere spede, skøyteturer.



Bakken er brattere enn den ser ut til på dette bildet. Skøytesporene mine viser tydelig at jeg var førstemann i sporet!

Og i flatpartiene følte jeg meg helt "konge" i min nye skidress, som jeg måtte teste før Birken. Det så sikkert ikke slik ut, men pytt, pytt. Uansett en herlig følelse å flyte avgårde over solfylte vidder som førstemann på jomfruelig, nypreppet snø!



...og her ligger jomfruelige løyper og venter på meg! Parti mot Mellsjøsetra.

Hjemme igjen var det rene påskestemningen i solveggen. Så deilig var både turen og after-ski-en at jeg seriøst vurderte å bli en dag til. Men det er kanskje ikke så lurt å brenne alt kruttet før Birken heller? Jeg nøyde meg med 8 ekstrakilometer i forbindelse med avreise, slik at det ble ca 2 mil mandag.

Nå er det stort sett å hvile, lade batteriene og å samle overskudd som gjelder frem til lørdag. Så er det å håpe at alt klaffer med vær, føre og ski. Målet er først og fremst å få en god opplevelse og en fin tur over fjellet. Merket tenker jeg ikke på, der er jeg sjanseløs. Men kanskje drømmegrensen på 4 timer er innen rekkevidde? Det blir spennende. Jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg til selve rennet, men gruer meg litt til en natt med lite eller ingen søvn som oppladning. Men det er jo en del av gamet..

Hvilke mål har dere andre som skal gå Birken? Hvordan blir føret og hvilken glider og smurning velger dere? Kom gjerne med innspill og gode råd til en Birken-amatør.

Lykke til og god tur!

Deilig å slappe av i solsteiken i hytteveggen etterpå og bare nyte utsikten og dagen. Nå er det hvile som gjelder.

Klar for come-back i Birken!

Da ser det likevel ut til at det blir come-back i Birken, 10 år etter min forrige start.

Det var fint vær for 10 år siden, som bildet viser. Nå sier meldingene at det kan bli skarpt føre, med kaldt på nettene og mildt på dagen hele neste uke. Så jeg ser frem til rennet med skrekkblandet fryd!






Etter noen slappe dager, der kroppen ikke har spilt på lag, reiser jeg til Sjusjøen i morgen både for å få noen gode treningsturer og for å losjere tre lovende unggutter fra Frogner IL som har høye ambisjoner i UngdomsBirken på søndag. Da får jeg anledning til å føle på stemningen og bli enda mer nervøs foran mitt come-back i det kanskje mest sagnomsuste av alle skirenn; Birkebeinerrennet!

For ytterligere å få opp stemningen og tenningen, har jeg trukket frem bildene og minnene fra forrige gang jeg gikk Birken, i 2001. Det er jo bare 10 år siden!...  :-)



Team Postbanken
Vi hadde et fantastisk miljø i gamle Postbanken, både sosialt og idrettslig. Arnstein (t.v.) og Gaute (t.h.) har i motsetning til meg vært fast inventar i Birken også etter 2001 og går selvsagt i år også. Arnstein er dessuten trener for Frognergutta som inntar hytten i helgen. Teamkaptein Kjetil Kveli var den klart beste av oss og også smøresjef. Tror jeg må hyre inn Kjetil igjen. Nå er han i støtteapparatet til Jerry Ahrlin og niese Laila Kveli, som er samboer med Jerry og var beste norske dame med 5.plass i Vasaloppet, bare noen måneder etter sin første fødsel. Kanskje det var onkelen som smurte skiene da også? Ahrlin ble nr 3 i Vasan, men har vunnet både Marcialonga, Kønig Ludwig Lauf og Tartu Marathon i år!

Kjetil var min mentor og forbilde både i løping og ikke minst i langrenn. I Lierne i Trøndelag blir du født med ski på beina, i motsetning til i Bergen, så det gjaldt å snappe opp mest mulig. Her er vi snart klare til start på Rena.

Kjetil og Ragnhild Bolstad er optimistiske og maner hverandre til dyst. Ragnhild holder fortsatt et meget høyt nivå og troner rett som det er helt øverst på resultatlistene, som i Moraløpet for noen uker siden.


Målet i år?
Selv om jeg er blitt ti år eldre og vær og føreforhold alltid vil være et usikkerhetsmoment, blir jeg skuffet hvis jeg ikke setter pers. Men det viktigste vil være å få en god opplevelse og at kroppen funker.

Mine tidligere Birkebeinerrenn

2001 -  Nr 493 i M35 på 4:23:24
2000 -  Nr 576 i M35 på 4:44:39

Sliten, men fornøyd på Stampesletta etter å ha fullført mitt andre Birkebeinerrenn.
Hvordan går det i mitt tredje renn om ni dager?
-