Endelig sub 3 på maraton igjen! (ja, med en liten vri da)

Da er vel løpssesongen mer eller mindre over. Siden det ikke ble noen New York-tur på meg, og ingen andre maratonløp heller i høst, så laget jeg meg en ny vri og en litt lettere variant. Jeg har jo vært et godt stykke bak målet og drømmen om sub 3 timer og pers på maraton de siste årene. Men med 2 halvmarer i høst i ganske rask rekkefølge, så laget jeg mitt eget lille motivasjonsmål: Kanskje jeg kunne klare å løpe de to halvmaratonløpene på under 3 timer tilsammen? Det ville da være noe...

Del 1: Lørenskog Halvmaraton

"Prosjektet" holdt på å strande nesten før det var begynt. For på Lørenskog var jeg bare sånn passe "påskrudd", kom sent til start, null oppvarming og da starten gikk stod jeg og fiklet med mobiltelefonen min og prøvde å få frem spillelisten på Spotify! Jeg har nemlig prøvd noe nytt i høst. Jeg som alltid har vært "motstander" av musikk på øret under løp og trening, har begynt å gjøre nettopp det. Det som pirret meg til å prøve, var selvsagt tanken på om dette kan fremme prestasjonen?... Det er jo mange som sverger til musikk på maraton og ultraløp for å holde trøkk og motivasjon oppe. Så jeg bestemte meg for å prøve på noen rolige langturer, og likte det faktisk. Men i konkurranse?....

På Lørenskog debuterte jeg med ørepropper i løp, og slo to fluer i ett smekk. For med en ubrukelig pulsklokke som ikke kan lade lenger, så hadde jeg også "live coaching" underveis med Strava, der en damestemme fortalte meg hvordan jeg lå an etter hver eneste kilometer. Snedig og nyttig!

Sprekt "seiers-par"! Jeg var både mosjonist og på jobboppdrag for NFIF og selvsagt Sportsmanden på Lørenskog, og fikk gleden av en hyggelig prat med to sympatiske vinnere, Rune Fenne og Marit Haslie etterpå. Begge gjentok sogar seiersbedriften fra i fjor! Kan jeg få oppskriften?... 

Og hvordan gikk det så i selve løpet? Joda, etter en behersket åpning, fant jeg en fin flyt som ikke kostet all verdens med krefter. Dette gikk da lett!

Hipp, hipp, hurra for Hytteplanmila!

Hovedpersonen feiret sin 10-årsdag med verdens største bollefest. Mens jeg feiret min lille revansje etter fjorårets fadese samme sted. Endelig fikk jeg vist for meg selv at jeg kan løpe en 10 km på godt under 40 minutter. Og Hanne feiret med sitt desidert beste løp noensinne! 

Er det her det er bursdagsfest?...  

Det var dekket til fest i Holehallen, eller hva den nå enn heter, hallen som ligger langt ute i skogen i Ringerike et sted, nesten helt for seg selv. Men som hvert år er vertskap for løpere i alle aldre og alle nivåer, en salig blanding av den ypperste eliten i Norge, og mosjonister av ymse slag. For å sitere fra den kjente nettavisen Sportsmanden sin reportasje fra løpet:

Den 10. jubileumsutgaven av Hytteplanmila ble en ny kjempesuksess. Det eneste problemet til løpet som startet i det små som et treningsløp for treningsgruppen Hytteplan Sport i 2004, er at det er i ferd med å bli FOR stort. For nå vil “alle” til den raske løypen i Hole i Buskerud for å avslutte sesongen med ny pers, og etterpå stille sulten med gratis boller og annen mat og drikke inne i hallen. Cirka 1850 var påmeldt til lørdagens løp.

 (Forfatter ukjent, hehe)

Det var MANGE folk inne i hallen i timen før start - og etterpå...  
Typisk for Hytteplanmila at "alle" aktive fra distriktet også stiller opp og tar i et tak.
Her er det ultra-Robert som tar en tørn med startposene. 

Selv var jeg med på bollefesten for femte gang, tror jeg. I fjor var jeg virkelig på hugget og lå an til mitt beste 10k-løp på svært lenge, etter å ha passert halvveis på 18.53 omtrent samtidig med et knippe kjente løpere som kom inn på lavt 38-tall. Men en akutt muskel- eller scenebrist eller noe annet faenskap endte med bråstopp og påfølgende halting og hinking til mål som rene Kenguru Kid på 1.07. Jeg fikk aldri noe godt svar på hva skaden egentlig var, men den ble slått opp et par ganger og hindret meg i å løpe før utpå nyåret, og også senere lå den og ulmet og gjorde sesongen 2014 vanskelig for meg.

LITT MIMRING: Sånn så jeg ut da Tommy Støa knipset meg der jeg spratt opp den siste brattbakken i fjor, på ett bein...
Nå var det tid for revansje, tid for å fullføre det jeg startet så bra på for ett år siden...

Flott og flopp i 50-års Lidingölopp...

Lidingöloppet! Verdens største terrengløp. Løpet der Grete Waitz gjorde enda mer furore enn i New York Maraton, med hele 12 seire, hvorav 11 på rad! Som attpåtil hadde 50-års jubileum! 

Når også været var så nydelig at en skulle tro det var et sommerløp, og ikke på en høstdag i slutten av september, så kunne det vel ikke vært bedre? Rammen rundt løpet var med andre ord perfekt.

Joda, det VAR flott. Men dette er likevel langtfra noen solskinnshistorie...




Fremgang og tilbakegang om hverandre

De siste ukene har vært litt som en berg- og dalbane. Men det er jo gøy å kjøre karusell, så da skal jeg vel ikke klage?

Siden sist, har jeg på konkurransefronten deltatt på noen av de lokale høydepunktene og begivenhetene i Follo; nemlig SkiLøpet og Årungen Rundt. Disse to fine løpene kommer som vanlig på sensommeren eller tidlig høst, men de virker begge å ha direktelinje til værgudene, for det er alltid sol og sommertemperatur når de arrangeres. Så også i år.

Dacapo i SkiLøpet

SkiLøpet er verdens største skiløp uten ski på beina. En solskinnshistorie, etter at løpegruppen SkiLøperne med Janicke Ekelberg som initiativtaker og frontfigur, ikke bare startet to løpegrupper (SkiJoggerne er den andre), men likegodt fant på at det kunne være kult å arrangere sitt eget løp. Dette skjedde for tre år siden, og i de to påfølgende årene har arrangementet vokst seg stort, til nesten tusen løpere med stort og smått, som satte farge på et Ski sentrum der det ellers ikke alltid skjer så mye. Men under SkiLøpet er det fullt liv og kjempestemning, ikke bare fra løperne, men fra tilskuere også. Folk heier faktisk! :-)

To av hovedpersonene i Ski; løpets primus motor Janicke
og fartsholder Roar, som skulle spille meg et lite puss... 

Og det er mang en profesjonell arrangør (les: idrettslag) som burde tatt seg en studietur til de glade amatørene i Ski for å lære hvordan et løp skal arrangeres! SkiLøpet må være noe av det bedre i Norge i så måte. En stor og innholdsrik goodie-bag, forholdsvis rimelig påmeldingsavgift (til og med lisensfritt, siden det ikke arrangeres av et idrettslag som pålegges skattlegging av NFIF), flotte premier med staselig premieutdeling, og altså mye liv og røre rundt om i løypen og i byen. Løypen var for øvrig lagt om. Den har ikke vært av de letteste før, og var det vel strengt tatt ikke nå heller, selv om omleggingen var bra og løpet er noe lettere nå.


Jeg er i ferd med å få opp dampen. Foto: Trond T. Hansen

For min egen del ble det dacapo fra i fjor, som igjen var dacapo fra det første året!

Fartssjokk, skuffelse, fremgang og nytelse!

Endelig kan jeg løpe for fullt igjen, uten å tenke på skader, uten å bekymre meg og uten å måtte ta særlige forholdsregler. Gjett om jeg nyter det! Og jeg har masse overskudd i treningsarbeidet om dagen. Men det kan trengs også! For det er ingen tvil om at jeg er satt langt tilbake løpsmessig etter 10 måneder preget av altfor mange store og små løpspauser og litt for lite kontinuitet i treningen, i hvert fall hva kvalitet angår. For jeg har da vært i aktivitet stort sett hele året. Men det har blitt litt for mye alternativ trening og altfor mye lapskaus. Lapskaus er godt det, men da helst til middag...


Jeg har aldri svømt så mye som i ferieuken på Lefkas,
men kanskje det har vært litt for mye alternativ trening?...

Etter oppturen på lette steg i Sjusjøfjellet, var mitt neste mål en rask 5 km i Christian Frederik-løpet i Moss. Og før det igjen la jeg inn en test i en selvkomponert og relativt flat asfaltløype over 5,35 km. Sist jeg løp den, i fjor høst, løp jeg på 21.45 i striregn. Nå var det fine forhold og jeg fant frem mine nye lette On-sko og la optmistisk i vei. Runden fløt lett og fint og selv om jeg ikke ville gå helt i kjelleren for å unngå syre, så var målet å se 21-tallet, og helst raskere enn sist. Stor var skuffelsen og sjokket da klokken stoppet på 22.57! Det gir et snitt på 4.17 på kilometeren. Var formen virkelig dårlig?...

Som en tarahumara på lette steg i Sjusjøfjellet!

Er du en av dem som savner det gamle Birkebeinerløpet, den første versjonen som i hvert fall delvis gikk i høyfjellet? Eller har du bare lyst å løpe et flott og tøft terrengløp i fjellet, på fine og passe vanskelige stier i nydelig natur? Hvis svaret er ja, så bør du stille i Sjusjøløpets lengste distanse til neste år. For dette er et fantastisk fint løp som hadde fortjent langt flere enn skarve 66 deltakere.

Nå er det en kortere variant også da, som er nesten like fin og som 43 valgte å løpe. Den gikk ikke så mye i fjellterreng, selv om de 10,5 kilometerne på grus rundt Sjusjøvannet var tøffe nok, noe også damevinner Marthe Katrine Myhre understreket etter løpet. Og hun har som kjent et visst sammenligningsgrunnlag...


Neida, dette er ikke Marthe, men Hanne, i lette steg og med et smil om munnen. 

Skjønt, hvis kortrunden var tøff, så tror jeg du må løpe den lengste distansen, den såkalte Sollifjell Rundt, til neste år! Den er på 21,5 km, altså omtrent som Birkebeinerløpet, bare mye tøffere - og mye flottere også, vil jeg påstå. I hvert fall når værgudene så til de grader smilte til oss som de gjorde på lørdag. Her får jeg kanskje for ordens skyld ile til og nevne at jeg nok ikke er helt objektiv i dette tilfellet. Løypen går jo nærmest "på hjemmebane" i kjente og kjære treningstraséer og til og med gjennom hytteområdet Kuåsen, der vi jo har vårt lille paradis.

Og dersom det hadde vært regn og tåke, kunne selvsagt konklusjonen blitt noe mer dempet. Men regn, vind og tåke kom først senere på kvelden, og da til gagns! Så snakk om timing. For vi var heldige og på formiddagen under løpet kunne vi kose oss i rundt 20 grader og sol, med en liten svalende bris som gjorde at det ikke ble uutholdelig varmt.


Auda! Kortløypen var tøff nok, når spreke og meritterte folk som Tore Ruud Hofstad
og Ida Gjermundshaug Pedersen begge måtte ta telling 
etterpå.
Tore RH ble for øvrig nummer 7, mens Ida GP var nest raskeste dame. 

Jeg burde egentlig ha taklet varmen bedre selv, for vi kom rett fra en ukes opphold i Hellas natt til fredag. Deretter bar det såvidt hjemom, akkurat så lenge at vi fikk oss noen timers søvn, rakk å vaske en maskin med klesvask og hente Mira på kennel, før vi satte kursen mot Sjusjøen fredag kveld.

Fortsatt litt trøtt i trynet, var vi derfor ikke veldig tidlig ute løpsdagen og var de siste som meldte oss på. En annen kar var imidlertid like sent ute, men det var bare i påmeldingsboksen at han somlet, for Arild Christophersen tråkket til fra start og vant løpet på drøye 1.24. Joda, tiden sier jo mye om at dette ikke var av de letteste løypene.

Starten er gått og jeg smiler til fotografen. Det ser ut som jeg har tatt teten,
men bildet lyver litt her... 

Starten gikk like nedenfor Sjusjøen Langrennsarena, ovenfor caravanparken. Deretter bar det inn på grusvei rundt halve Sjusjøvannet, der den lange og den korte løypen skiller lag.

Tour de Rondane toppet flott treningsleir

Så er den årlige "treningsleiren" på Sjusjøen unnagjort for i år også. Skjønt jeg skulle gjerne forlenget den med en uke til, så fin som den var!

Oppsummeringen må være at det var mye å glede seg over, på flere måter. Ikke at treningsmengden tar pusten fra så mange. Men leggen er i klar bedring, været var stort sett meget bra og når vi i tillegg fikk en svært variert meny, fra løping i striregn til en fantastisk sykkeltur på over 10 mil i strålende sommersol, så må jeg være superfornøyd. Jeg er utrolig takknemlig og priviligert som kan bruke kroppen og fjellet til trening og naturopplevelser i skjønn forening.

Ukens klare høydepunkt var vår lille ekspedisjon med:

Sykling fra Rondane retning Sjusjøen




Vi har jo egentlig vårt eldorado på Sjusjøen. Det er fem år siden vi kjøpte "Fjellro", og vi elsker dette stedet. Men faktisk har Hanne med familie enda et fjelleldorado. En liten og enkel fjellhytte midt i Rondane. Ikke hvor som helst heller, for tomten er virkelig en indrefilet i et av Norges aller fineste fjellområder! For hva skal man si når hytten ligger på andre siden av Årvillingen enn Rondane Høyfjellshotel, med panoramautsikt mot den spektakulære fjellkjeden Rondene, som kneiser som mektige og nesten kunstige kulisser i horisonten. Vel er det flott på Sjusjøen, men utsikten herfra kan ta pusten fra noen og enhver. Og gir deg en voldsom lyst til å løpe, komme deg ut, for bare å suge inn utsikt og frisk fjelluft.

Hanne suger inn inntrykkene på vår lille apetitt-vekker av en løpetur dagen før dagen.

Reservedeler ønskes kjøpt!

Noen som har savnet oppdateringer på SportsBloggen? Ikke det! Vel, her kommer litt uansett.

Etter de forrige innleggene fra flotte Fløyen Opp og Follotrimmen, har det skjedd en del, men stort sett med negativt fortegn, dessverre. Karosseriet har fått stygge riper i lakken og flere av delene i drivverket er moden for utskifting. Egentlig bør vel hele "doningen" snart overhales. Så reservedeler ønskes kjøpt!

Kort oppsummert, her er noe av det som er mer eller mindre defekt:

Leggskaden fra i fjor høst var leget. Jeg har jo løpt maraton og en rekke løp etterpå og erklærte meg for friskmeldt. Men i årets andre Follotrimmen fikk jeg på ny problemer. Det nappet i muskulaturen et par ganger og jeg valge for første gang i min "karriere" å bryte. Jeg pingset tilbake til mål via en snarvei og rakk i hvert fall å gjøre en innsats som fotograf for Sportsmanden.

Men Holmenkollstafetten noen dager senere gikk fløyten, selv om jeg også fikk med meg vårens vakreste eventyr bak kameraet i stedet!

Skaden var heldigvis ikke så alvorlig denne gangen, og et par uker senere var jeg i gang igjen. Neste løp i Follotrimmen gikk dog bare for halv maskin, eller litt mer, men maskineriet fikk luftet seg litt. 

Jeg tar en slags "flyger" i glede over å kunne løpe, dog med "slagside" og ikke for full maskin...
foto: Trond T. Hansen, Sportsmanden.no

Oppglødd og med nyvunnet optimisme gamlet jeg på å stille til start i 1814-løpet noen dager senere. 5 flate kontrollmålte kilometer på historisk grunn på Eidsvoll hadde fristet lenge og lå i terminlisten min. 1814-løpet i 2014. 200-års jubileum! Og 20-års jubileum og gjenfødelse av løpet. Jo, dette MÅTTE jeg ha med meg. Hanne skulle også løpe, og vi hadde jo invitert mødrene våre med også! Neida, ikke for å løpe, men til påfølgende kulturell sightseeing i Eidsvollsbygningen, som jeg faktisk aldri hadde besøkt før...


Hanne FØR: Andektig. 
Hanne ETTER: Hoppende glad etter pers på 22.18 på 5k.

Det var absolutt verdt et besøk. Og selve løpet gikk også bra! Monsen VANT til og med! Vel, det var ikke meg, men min navnebror Kristian. Men det var et høydepunkt, på alle måter, for meg også. Nå er riktignok listen lagt veldig lavt i år, grunnet alle delene som skrangler og knirker. Likevel, 19.10 etter negativ splitt var absolutt godkjent. Og det uten noen problemer med den berømte leggen min!

Gjennom parken foran Eidsvollsbygningen skulder ved skulder ved suveren klassevinner i M65 Bjørn Lauglo.
Fotografen sees nedenfor, sammen med Monsen (nei, ikke meg)

Bergen og Fløyen - som skapt for motbakkeløp...

Jeg har hatt en oval helg i fødebyen min Bergen, også kalt verdens vakreste by av Davy Wathne og andre objektive mennesker. Som meg selv. Uansett er i hvert fall Bergen, som er omkranset av sine syv fjell, samt mange flere knauser i den nære randsone, som et eldorado å regne for motbakkeløpere! Som meg selv...

Tja, det er nok å ta munnen for full, i velkjent bergensk brautende stil. Eller hur? Jeg har imidlertid mange ganger fått høre at jeg ikke er noen typisk bergenser, hva nå enn det er, men jeg skal uansett skynde meg å dementere det med motbakke-spesialist. Men motbakkeløp er virkelig en artig avveksling fra andre løp og gir både variasjon og annerledes løpsopplevelser. Derfor hadde vi meldt oss på Fløyen Opp, både Hanne og jeg.

PANORAMA over Hardangervidda med hele Hallingsarvet som kulisse. Vakkert! 

Medbragt lunsj, som
smaker ekstra godt ute!

Jeg løp Fløyen Opp i fjor også, og det ga absolutt mersmak. Så med 1.mai på en torsdag og mulighetene for en oval week-end, så ville Hanne også svært gjerne både besøke Bergen, og samtidig debutere som motbakkeløper. Så etter en kjøretur i fantastisk vær og natur og en lang fredag der vi bare var superturister, med litt innlagt "teknikktrening", så var vi klare lørdag til å erobre Fløyfjellet!

Sentrumsløpet og Follotrimmen - to sikre vårtegn!

Like sikkert som at hvitveisen "bringer våren inn" hvert år, så er det omtrent på samme måten med "vårklassikerne". Nei, jeg snakker ikke om de store sykkelløpene på Kontinentet, men om koselige Follotrimmen lokalt, og det noe større Sentrumsløpet i Oslo - to sikre tegn på at løpesesongen er i gang for fullt, nå også for meg.


Jeg rakk å være pressefotograf på Sentrumssprinten, før jeg skulle i aksjon selv. Et flott skue!

Det siste først. For årets Sentrumsløp ble en stor suksess, som allerede omtalt på Sportsmanden med journalistiske briller. Med egne litt mer private briller - ja, jeg har jo måtte krype til korset og er nå ganske avhengig av slike hjelpemidler både for å lese og skrive, men heldigvis enda ikke for å løpe - så ble det ikke på langt nær den samme suksessen.

Men jeg får prøve å se det med positive øyne, eller briller, for jeg kom meg da til mål! Det gjorde jeg som kjent ikke på mitt forrige milløp da jeg lekte kenguru i Hytteplanmila i høst. Men det var såvidt båten bar denne gangen også. Jeg sliter nemlig fortsatt litt med leggmuskulaturen, men valgte å stille, og å følge "suksessoppskriften" fra Follotrimmen noen dager tidligere. Mer om det litt senere.

Så da stod jeg der da, midt på Karl Johansgate på starstreken i pulje 1, for antatt sluttid mellom 38 og 39 minutter, sammen med over 8000 andre løpere. Men da hadde jeg allerede fått med meg masse hyggelig løpeprat med andre som skulle i ilden. Det er jo det som er noe av det koselige og motiverende med slike løp, det sosiale og fellesskapet man føler både før og etter løpet. Ikke så mye underveis, da har man mer enn nok med seg selv og "alle" er "fiender", eller konkurrenter, heter det visst.

Jeg vant, jeg vant!!

Congratulations, Frode! You're in. Welcome to the Class of 2014,
TCS New York City Marathoner!


Denne gladmeldingen tikket inn i forrige uke. ENDELIG skal jeg få løpe verdens mest kjente løp: New York City Maraton! Jeg vant i det såkalte lotteriet, der sjansene for å være blant de heldige utvalgte visstnok bare er rundt 11 %. Og det forutsetter at man først må ha klart kvalifiseringskravet for å kunne delta i lotteriet.


New York, Central Park, NYCM!!!!

For min klasse var kravet å ha løpt maraton på under 3.06 i fjor. Det regnet jeg med å klare i Berlin Maraton, fjorårets store maratonmål og happening. Men dengang ei! Men man kan faktisk også kvalifisere seg på bakgrunn av resultat på halvmaraton. Her var det relativt overkommelige kravet mitt å løpe under 1.29. For bare et par år siden hadde dette vært grei skuring. Men det var det ikke i fjor. Dog, i Stockholm Halvmaraton kjempet jeg meg inn på 1.28.58, intetanende der og da om at de to små sekundene var helt avgjørende for at jeg skulle få lov til å kjøpe et lodd til $11 for å delta i lotteriet for årets NYCM. SÅ små marginer kan det altså være. Takk og pris for at jeg fullførte helt inn med en solid avslutning i Stockholm! Aldri har vel de velkjente ordene om "fullfør helt inn!", eller "stå på helt til målstreken" lønnet seg bedre enn denne vakre høst-lørdagen i Stockholm!

Med medaljen etter fullført Stockholm Halvmaraton.
Jaggu vanker det ikke en liten ekstrapremie til høsten!... 

Marerittet i Roma - som endte godt!

Maratona di Roma! Kanskje jeg skulle omskrive det til Marerittet i Roma? Neida. Men det ble en tur med en del komplikasjoner, for å si det mildt. Men også en fantastisk opplevelse. 



Etter litt startvansker, der det en stund så ut til at hele turen skulle gå i vasken, kom vi oss da avgårde grytidlig lørdag morgen. Air Berlin, som jeg hadde gode erfaringer med til nettopp Berlin og jubileumsmaratonet der i høst, skulle frakte Hanne og meg trygt til Roma, med en liten mellomlanding i, ja riktig gjettet; Berlin.

So far, so good, og vi ankom Den evige stad "on time". Startvanskene hjemmefra var imidlertid bare forvarselet, da ingen koffert dukket opp i Roma. Jo, Hanne sin bagasje var heldigvis kommet velberget frem, men min var søkk vekk. "Den står i Berlin og vil bli fraktet til hotellet deres i morgen ettermiddag", sa en hjelpsom italiener i skranken på "customer service" for en rekke småselskap.

På vaklende skritt mot vakre Roma

Endelig! Jeg er ordentlig i gang med løpingen igjen! I grevens tid, for vårens store mål, Roma Maraton, står for døren om bare noen dager. Men målsettingen er kraftig nedjustert. Jeg har lagt vekk alle tidsskjemaer. Nå handler det kun om å klare å fullføre i en viss stil, og med en god opplevelse.

- Vet du hva? Roma Maraton er kåret til verdens vakreste bymaraton! 


Det er min gode venn Christian Odgaard som oppglødd forteller dette, og i vanlig entusiastiske ordelag skaper han ekstra spenning og forventning. Christian skal også løpe i Roma, som han for øvrig gjorde både i Stockholm og på sitt røvertokt til Reykjavik i fjor, begge ganger med bravur som beste nordmann! Han stiller i en litt annen klasse, men gleden av å løpe maraton har vi felles. Og VAKKER? Ja!! Her er noen smakebiter fra hjemmesiden til Maratona di Roma:






Og nå gleder jeg meg virkelig!

Drama og panorama på snøfjellet!

Hvilke kontraster det er om dagen! På flere måter. Her hjemme er det rene vårstemningen. Jeg kan aldri huske at det har vært så lite snø i Sørmarka som denne vinteren. Den nye løypetraséen ligger ubrukt og selv på golfbanen, et av de sikreste stedene for langrennstrening på hele Østlandet, har det ikke vært mange ukene med skikkelig skiføre i vinter.

Hvor velsignet var det ikke da å komme seg til fjells for å oppleve vinterferie med snø og skiføre på Sjusjøen. Men der er situasjonen stikk motsatt. Aldri har det vært så MYE snø som nå, ikke så lenge jeg kan huske, og heller ikke så lenge harbarkede sjusjøværinger (heter det det, mon tro?) kan erindre. Vi må visst helt tilbake til 60-tallet, kanskje enda lenger, for å oppleve like store snømengder!


Vinter og sne!!! Annekset med den godt kamuflerte hytten like bak!....
Skorsteinen og det ene mønet var alt som stakk opp av snøen.
Men bildet er tatt etter at skorsteinen ble rensket. Den var nemlig kamuflert i is og snø den også!


Fase 1 - Snørikt vinterdrama 

Så det var med blandede følelser jeg dro oppover forrige lørdag. Glad for endelig å komme meg til fjells og kunne spenne på meg skiene, men med bange anelser, siden jeg hadde sett enkelte foruroligende bilder fra andre hytteeiere som tydet på at det var litt av en jobb å gjøre med snømåking! For på grunn av en utrolig seiglivet influensa og forkjølelse som ikke hadde villet slippe taket, hadde jeg ikke vært på "Fjellro" siden romjulen. Ville jeg finne den lille 50-kvadratmeter store hytten i det hele tatt, eller var den kanskje helt nedsnødd eller sammenrast under all snøen?

Ja, det var faktisk ikke så mye om å gjøre. Og det hele ble en smule dramatisk, siden jeg på toppen av det hele klarte å "time" min ankomst til den aller verste dagen i manns minne, den dagen da Birkebeinerveien faktisk var stengt ved bommen på Storåsen, den dagen det også var umulig å kjøre brøytebil, og det i hvert fall ikke ble kjørt opp skispor. Ingen av delene hadde jeg opplevd før!..

Så gleden min var kortvarig, der jeg hadde priset meg lykkelig over at Passat'en i det hele tatt hadde kommet seg opp alle bakkene fra Mesnali - det var nemlig langt fra alle som var like heldige, og jeg kjørte forbi fem biler som stod fast i veikanten. Men på toppen var altså veien bom stengt og jeg fikk beskjed om å vente til kl 17.30, da skulle de forsøke seg med kolonnekjøring inn til Kroksjøen og Aksjøen!...

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da rakk jeg en liten tur oppom den superspreke Rustad-gjengen som Harald hadde invitert med seg til hytten "Fjellsno", et navn som nå passet langt bedre enn noen kunne ane. De gutta lot seg for øvrig ikke stoppe av litt snø, så da jeg stakk innom kom de akkurat inn i tur og orden, etter å ha vært ute i dårlige spor i 6-7 timer og gått over 5 mil på ski...

Vel, jeg måtte raskt tilbake til kolonnekjøringen og jeg kom meg da både gjennom bommen og fant hytten til slutt. Men ikke helt uten dramatikk og det ble en lang dags ferd mot natt. Her er et resyme av dramaet som jeg skrev på SkriveBlokken, etter at jeg omsider hadde kommet meg innomhus, fått i meg noen brødskiver, en kopp varm te - og et glass vin!

- Ikke like klokt det valget jeg gjorde om å dra til fjells i ekstremværet i dag. Men måtte nesten det, siden det ryktes at hyttene er helt nedsnødd. Og det var verre enn jeg trodde!

Det begynte med slaps, sakte kø og vanskelige kjøreforhold hjemmefra. Det var like før jeg utsatte hele turen. Men kom meg da til Espa til slutt, der jeg hamstret 10 boller og kaffe, men da jeg skulle kjøre videre, virket ikke vindusviskerne! Krise i snøværet! Da hadde jeg ikke kommet lenger... Men heldigvis, på femte forsøk, etter å ha fjernet masse is og slaps, så virket de igjen!

Var heldig som kom meg opp bakkene fra Mesna. Mange biler stod midt i bakken og kom ikke videre. Trodde jeg var velberget da jeg kom helt opp til toppen ved bommen på Storåsen, men der var Birkebeinerveien fra bommen stengt!! De hadde aldri opplevd så vanskelige forhold med fokk og null sikt. Ikke ble det kjørt skiløyper heller. Fikk beskjed om at de skulle forsøke kl 17, med kolonnekjøring. Dro nedom Gråten og luftet Mira og tok så en spasertur oppom Harald, som har Rustadtreff. Lot heldigvis bilen stå, og måtte i stedet hjelpe med å skubbe to andre biler som var sklidd ut i grøftekanten på det håpløse føret, til ingen nytte. Og Harald sin hytte var nesten helt nedsnødd, har aldri sett makan. Fikk en liten prat med gutta, som tross været hadde gått 6-7 timer og over fem mil på ski!... (Det er en grunn til at 50-års klassen er så beinhard, Marius!..) 


Tilbake til Storåsen, vente, vente, endelig kom vi avgårde i lang kolonne. Passaten spant, men jeg klarte det såvidt, til slutt. Men fra parkeringsplassen ved Kroksjøen var det ikke kjørt opp noe skiløype. Og det var blitt mørkt, og surt og vind og tåkete. Fikk tråkket oss frem, Mira flink og viste vei i mørket uten noen spor. Men det store sjokket kom når jeg kom frem. Hytten var helt nedsnødd! Så ingen vinduer, såvidt skorsteinen. HalvBirken-skiltet stakk såvidt 10 cm opp av snøen...

Heldigvis hadde jeg spade med meg, for første gang, det var redningen! Men det var litt av en jobb som ventet, jeg måtte bare tenke på en ting av gangen, en meter av gangen. Og takk Gud for at det ikke var så kaldt, så jeg klarte å holde varmen på hender og føtter, mot normalt, ellers hadde jeg strøket med... Gravde sikkert et par timer, gravde meg NED til døren, startet i høyde med mønet! Aldri sett makan, ikke engang 10 prosent av dette før, helt enormt med snø!


Jeg fant hytten - såvidt!....
Og gravde meg NED fra mønet til inngangsdøren.... Litt av en jobb - i mørket!
Annekset var ikke like nedsnødd, men også dette lå plutselig NEDE i en grop....
Titt, tittt, hvem der? Mira lurer på hvordan hun skal komme seg ned til døren...


Kom meg ned og inn til slutt, men måtte tilbake til bilen for å hente iPad og en ny svær sekk med klær og annet. Det var skikkelig skummelt og mot enhver fjellvettregel, selv om det ikke er så langt og jeg er lommekjent. Men ingen sikt, og jeg klarte å gå meg litt vill bortover! Beholdt imidlertid roen, men var ikke helt høy i hatten, for det var tåke og null sikt og sur vind. Men fant bilen til slutt og kom meg tilbake også, etter et feilvalg der jeg havnet ned i et høl under en skavl og falt og slet med å komme meg opp med blytung sekk.

Var glad da jeg kom meg tilbake til hytten. Men da måtte jeg opp på taket, for å spade frem skorsteinen! Deretter stuevinduene. Kjøkkenvinduet er fortsatt nedgravd. Og ytterdøren hadde blåst opp og det var blåst inn masse snø i gangen. Alt var hvitt - inne! Jeg kan fortsatt ikke åpne døren før det fyker inn masse snø, på to sekunder. Har måtte koste gangen og riste tepper og matter flere ganger, men kassene med tøy som står i gangen er blitt våte og fulle av snø. Og så fikk jeg ikke igjen ytterdøren... Det er som å bo i en snøhule... 

Huff, nei dette var litt for mye av det gode - selv for meg! Men jeg kom meg da til slutt i hus og fikk skiftet alt det klissvåte tøyet, og nå begynner det å bli litt lunk her inne...

Har en kjempejobb å gjøre i morgen også med å måke frem resten av hytten og taket. Så får jeg bare håpe at det blir kjørt spor i morgen, så jeg kanskje får tatt meg en liten skitur også... Hvis det blir tid... Mens bilen sikkert snør inne på parkeringsplassen. Og det verker i rygg og skuldre etter all spadingen i kveld. Bra styrketrening, om ikke annet, selv om det er klassisk oppskrift på skiveforskyvning...

Men enn så lenge har jeg det bra, nå når jeg kan holde meg innendørs en stakket stund...
Vi gærne har det godt! 


Og her er noen glimt fra hvordan det var innendørs....

Fra gangen...
Stuevinduet på sørsiden var det eneste som ikke var helt tildekket...
Vinduet i gangen slapp ikke inn mye lys...
Det gjorde heller ikke kjøkkenvinduet.
Til slutt, etter noen dager, og etter å ha gravd en "utsiktskorridor",
slapp sola litt inn det vestlige stuevinduet! 

 Glimt fra tur i tåkeheimen dagen etterpå, til Elgåsen og Mellsjøen

Velkommen til Mellsjøen, står det egentlig på dette skiltet!
Furet værbitt!...
For 20 år siden ble det skrevet historie ikke så langt unna...
Hjemme igjen til snøhulen! Ikke så lett å se, men dette er inngangen til hytten! 
Bildet tatt nedenfra, ved inngangsdøren...


Fase 2 - Panorama og helt magisk 

Nok om dramaet, for selv om også søndagen var heftig med mye snø, føyk og elendig sikt, som bildene over viser, så var det dette med kontraster. For de neste to dagene, mandag og tirsdag, ble noe av det flotteste jeg noengang har opplevd i fjellet. Og jeg har vært der noen ganger etter hvert...

Vind, fokk og tåke var erstattet av sol - lettskyet mandag (billedserien under) og sol fra en skyfri himmel på tirsdag (lenger nede) - nesten ikke vind, et par minusgrader, fantastiske snø- og isformasjoner på trær og i terrenget, kjempeføre, herlige spor og en helt utrolig kontrast til dagene forut.

Fantastiske motiver og trolsk stemning i mandagens tur i "Snultrarunden":


















Det ble en salig blanding av skiturer med vekselvis klassisk og skøyting, ispedd litt lystbetont (!) snømåking. Og tur til Lillehammer på ettermiddagen for å hente Hanne, Thomas og Marie som kom opp med toget - med direkte feiring av bursdagsmiddag. Det ble en lang kveld - og en enda lengre dag på tirsdag.

Fra DRAMA til MAGI!!

Fra flott og trolsk til fantastisk - noen bilder fra tirsdag: 


Etter tre timer med Hanne sine håpefulle og søster Rikke som dukket opp i skisporet, så ville Hanne forlenge turen rundt Midtfjellet også, etter at familiens yngste synes de hadde gått langt nok. Og når vi kom oss i hus etter denne flotte rundturen på fire timer, så var det ikke lenge til vi spente på oss skiene igjen og tok turen til resten av Wibe-klanen som var innlosjert på Storåsen, ispedd litt OL-sending - på TV!! (vi har nemlig bare radio i vår lille villmarkshytte..) - og tilbaketur litt senere under stjernehimmelen, akkurat i det en oransje nesten-fullmåne dukket opp i horisonten lavt over Midtfjellet og kastet trolsk lys over terrenget.

Det var så flott at jeg ikke var fornøyd med de 50 minuttene det tok på hjemveien, jeg hadde simpelthen ikke fått nok og tok en ekstrarunde mot Gjestbodsåsen - helt alene, med månen og stjernene, med avskrudd hodelykt og stillheten.

Helt magisk!!

Sol over Snørvillen
Nærområdene på Kuåsen
Mitt drømmeland
Fortsatt i drømmeland...
Hyttens sørside, den eneste som ikke var begravd, ses midt i bildet, nesten "i" løypen.
Rett utenfor hytteveggen ser det sånn ut, retning Kroksjøen. 

Resten av vinterferien var mer på det jevne, med litt vekslende vær og føre, men med senkede skuldre og evne til å nyte. Før vi returnerte for en avsluttende OL-helg hjemme. Vi måtte jo få med oss litt mer av lekene fra Sotsji også, og det var meldt en ny runde med tåke og vanskelige føreforhold. Men det så vi ikke noe til. For da var vi hjemme i lavlandet, til et snøfattig og vårlig Sofiemyr. Jammen sa jeg kontraster!

Men hytten står, den er delvis gravd frem, jeg har hatt noen dramatiske og fantastiske dager på fjellet.

Kontraster - på godt og vondt - er det ikke slikt som gir livet mening, da?

Avslutter med noen bilder av den (delvis) fremgravde hytten - i det som er en av tidenes mest snørike vintre på Sjusjøen:





I'll be back!!!