Bergen og Fløyen - som skapt for motbakkeløp...

Jeg har hatt en oval helg i fødebyen min Bergen, også kalt verdens vakreste by av Davy Wathne og andre objektive mennesker. Som meg selv. Uansett er i hvert fall Bergen, som er omkranset av sine syv fjell, samt mange flere knauser i den nære randsone, som et eldorado å regne for motbakkeløpere! Som meg selv...

Tja, det er nok å ta munnen for full, i velkjent bergensk brautende stil. Eller hur? Jeg har imidlertid mange ganger fått høre at jeg ikke er noen typisk bergenser, hva nå enn det er, men jeg skal uansett skynde meg å dementere det med motbakke-spesialist. Men motbakkeløp er virkelig en artig avveksling fra andre løp og gir både variasjon og annerledes løpsopplevelser. Derfor hadde vi meldt oss på Fløyen Opp, både Hanne og jeg.

PANORAMA over Hardangervidda med hele Hallingsarvet som kulisse. Vakkert! 

Medbragt lunsj, som
smaker ekstra godt ute!

Jeg løp Fløyen Opp i fjor også, og det ga absolutt mersmak. Så med 1.mai på en torsdag og mulighetene for en oval week-end, så ville Hanne også svært gjerne både besøke Bergen, og samtidig debutere som motbakkeløper. Så etter en kjøretur i fantastisk vær og natur og en lang fredag der vi bare var superturister, med litt innlagt "teknikktrening", så var vi klare lørdag til å erobre Fløyfjellet!


Oppvarming med teknikktrening (?)

Sjekk disse avslørende bildene fra vår lille luftetur dagen før dagen, med en benføring som ikke er helt etter læreboken, for å si det mildt. Her var det visst jeg, og ikke motbakkedebutanten Hanne, som trengte gode råd...


Nei, nei, nei, ikke sånn! Se heller på Hanne - se og LÆR! 

Ok, endelig. Det var litt bedre. Jeg er klar!!...

Vi hadde engasjert nesten hele slekten også! Det vil si min bror, som gikk fra rollen som guide på fredag til sjåfør og teamsjef for støtteapparatet på lørdag, min nevø, som var hyret inn som ny stjernefotograf for Sportsmanden for anledningen, og til og med min gamle mor var med som motivator i startområdet - og jammen stod hun ikke i heiagjengen helt på toppen av løypen også, der hvor motbakken flater ut og kun spurten gjenstår. Kjapt forflyttet!

Guidet tur for Fløyen Opp

Før start, her er en liten billedserie som gir et bra inntrykk av løpet, i rekkefølge fra starten et steinkast fra Vågen og Fisketorget, til toppen av Fløyen.








Puuuh... Siste bakken, så er man endelig oppe...


To ord om værgudene også, for de er ikke på lag med arrangøren. I fjor var det ganske surt og kaldt og regnet "bøttet ned" like etter målgang på toppen. I år var det et supert vær dagene før, og solen skinte også bare et par timer etter løpet. Men akkurat i de timene da alt foregikk, fra trim uten tid, til trim med tid, mosjonsklasse og konkurranseklasser (jeg skjønte forresten ikke hvorfor man både hadde trim med tid og mosjonsklasse...), så var det igjen vått og grått, og like etter målpassering var det denne gang haggel som kom ned fra oven.

Men dermed var det også en frisk og fin luft da selve løpet gikk. Og som den rutinerte motbakkeløper jeg er, med hele tre løp på rullebladet, hadde jeg et par gode råd til Hanne før start. Råd som jeg også etter beste evne prøvde å etterleve selv. Men så er det dette med liv og lære, med teori og praksis... Det ene rådet var å løpe med små, lette steg. Det er ikke akkurat om å gjøre å øke steglengden i fjellsidene. Det andre var å finne en flyt som en kan holde hele veien til topps, og for all del unngå å åpne for hardt og få syre og stive bein allerede etter de første krappe svingene opp fra starten fra Korskirkeallmenningen til Skansen.

Litt kaldt og surt før start....
...så vi søkte tilflukt og oppvarming på nærmeste kaffebar, 10 meter fra start.
Vi var ikke de eneste som fant denne lure løsningen. 

Det tredje rådet, som jeg hadde praktisert med hell i fjor, var å øke farten bittelitt i de partiene der bakkene ikke var like bratte. Og også i år avanserte jeg gjerne noen plasser i disse litt slakkere strekkene. Men det er ikke mange av dem, og ikke er de så lange heller, der løypen slanger seg 3,2 kilometer oppover fjellsiden med 320 høydemeter mellom start og mål. En gjennomsnittlig stigning på akkurat 10 prosent, altså.

I ett av "slakkpartiene", like etter gamle Skansen brannstasjon, smatt jeg forbi motbakkeløpingens "far" i Norge, Christian Prestegård. Han skulle jeg snakke mer med på toppen og ikke minst på vår hyggelige nedjogg etterpå. Ved Skansemyren stasjon, siste stoppet for Fløybanen, hadde jeg en uoffisiell mellomtid fra i fjor, da jeg passerte på noen sekunder over 10 minutter. Nå kunne jeg relativt tilfreds se at jeg hadde noen små sekunder tilgode. Jeg var litt over halvveis og i bra rute. Håpet var å slå tiden på 19.13 fra i fjor, og kanskje se 18-tallet.

Men i det påfølgende partiet, kanskje det aller bratteste med mange krappe hårnålsvinger, tapte jeg nok litt. Og i den siste krappe svingen stod foto-teamet og knipset. Jeg vinket og ser nesten uforskammet uberørt ut på bildet.






Men skinnet bedrar. Det var ikke mye igjen å kjøre med. Opp den siste bakken var det plutselig mange tilskuere som ropte "Heia Frode! Kjør på!!" Jøss, har jeg en hel supportergjeng her? Så skjønte jeg at det var en lokal fyr med samme navn det ble jublet for, og han hadde akkurat kommet helt opp i ryggen på meg. Oppildnet av heiaropene suste han forbi meg og fikk umiddelbart en bra luke.


Frode Sørhøy har akkurat passert meg, til mange og høylytte heiarop!
Jeg forsøker å bite meg fast i ryggen på min populære navnebror...
Foto: Elisabeth Grøtte Kolstad, som vi skulle bli litt kjent med på vei ned.

"Heia Frode!" ropte det igjen! Denne gangen langt spakere, og kun fra en røst. Og den andre Frode hadde jo nå passert for lengst. Det var mor, som altså hadde klart kunststykket å komme seg langt raskere til fjells enn jeg selv klarte med mine letteste og raskeste steg.

Så var jeg på toppen av fjellet, men i motsetning til i andre motbakkeløp, så er det ikke målgang her. I stedet flater det ut og går svakt nedover i hundre eller kanskje to hundre meter, i hvert fall lenge nok til at det er mulig med en solid sluttspurt, hvis man har krefter til slikt. Dette siste lille strekket kan faktisk skille ganske mye, hvis du klarer å slå om takten. Det så vi også i eliten, og selv benyttet jeg spurtstyrken min til å innhente og "gruse" min navnebror (med ett sekund...). Og på de siste meterne passerte jeg jaggu også en ung dame som jeg hadde løpt forbi, og blitt forbiløpt av, flere ganger opp fjellsiden, men som jeg egentlig hadde gitt opp. På resultatlisten er Ranveig Seim Brekke, som jenten med startnummer 98 på det midterste løpebildet ovenfor heter, nummer 106, mens jeg snek meg inn på plassen foran til samme tid. Eller kanskje det høres litt penere ut med en 9.plass i klassen? Tja, jeg vet ikke helt det... midt i "smørja"... men jeg er jo uansett ingen motbakkeløper...

I farten glemte jeg også å stoppe klokken, men trodde fornøyd og glad at jeg hadde løpt på rundt 19 blank. Løypepers og greier. Men akk, etter noen improviserte intervjuer med andre løpere, siden jeg også skulle dekke løpet både på Sportsmanden og for Friidrettforbundet, kunne jeg etterpå småskuffet konstatere at jeg med 19.17 brukte hele fire sekunder lenger tid enn i fjor. Alderstillegg?


To glade løpere på toppen. Særlig Hanne har all grunn til å smile etter
sin flotte debut som motbakkeløper. Det gav til og med mersmak!

Veldig skuffet var jeg selvsagt ikke, og igjen ble jeg kjempeglad da Hanne plutselig stod gledestrålende foran meg. Motbakkedebutanten hadde fulgt taktikken til punkt og prikke, hun hadde ikke gått en meter men holdt stilen og løpt hele veien opp til en tid såvidt over 24 minutter. På forhånd snakket vi (det vil si jeg) om en tid under 30 minutter, mens Hanne selv la debutantlisten på de dårligste tidene fra i fjor, som var på rundt 56 minutter... Snakk om å overraske seg selv!

Så gjenstod bare fotogafering av premieutdelingen, litt mer fotografering, næringsinntak, samt å takke hele støtteapparatet som nå alle befant seg på "dekket" på Fløyfjellet med panoramautsikt over byen. Og mens støtteapparatet tok banen ned igjen, tok teamets to løpere seg selvsagt ned på egne bein, med muntert og hyggelig selskap nedover fjellsiden av oppoverløpingens maestro Christian P, og etter hvert også av Elisabeth Grøtte Kolstad, såkalt "gladløper" i Melkesyre, for øvrig en glad gjeng som deltar i motbakkeløp land og strand rundt - og selvsagt særlig på hjemmebane i motbakkebyen Bergen. Det viste seg å være Elisabeth og noen av hennes Melkesyre-venner som hadde heiet frem Frode like før toppen. Min navnebror, altså. Men det inspirerte jo meg også til en siste innsats!


En ildsjel og glad laks.
"Alle" motbakkeløpere kjenner Christian.
Fargerike jenter! Elisabeth var enda et muntert bekjentskap, en såkalt "gladløper"!


Snipp, snapp snute... så var mitt fjerde motbakkeløp i boks. Og mitt andre i Fløyen Opp. Den tredje gangen blir det tradisjon. Forhåpentligvis.

Neste løp? Follotrimmen allerede i kveld. Nå går det slag i slag fremover....



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar