Reservedeler ønskes kjøpt!

Noen som har savnet oppdateringer på SportsBloggen? Ikke det! Vel, her kommer litt uansett.

Etter de forrige innleggene fra flotte Fløyen Opp og Follotrimmen, har det skjedd en del, men stort sett med negativt fortegn, dessverre. Karosseriet har fått stygge riper i lakken og flere av delene i drivverket er moden for utskifting. Egentlig bør vel hele "doningen" snart overhales. Så reservedeler ønskes kjøpt!

Kort oppsummert, her er noe av det som er mer eller mindre defekt:

Leggskaden fra i fjor høst var leget. Jeg har jo løpt maraton og en rekke løp etterpå og erklærte meg for friskmeldt. Men i årets andre Follotrimmen fikk jeg på ny problemer. Det nappet i muskulaturen et par ganger og jeg valge for første gang i min "karriere" å bryte. Jeg pingset tilbake til mål via en snarvei og rakk i hvert fall å gjøre en innsats som fotograf for Sportsmanden.

Men Holmenkollstafetten noen dager senere gikk fløyten, selv om jeg også fikk med meg vårens vakreste eventyr bak kameraet i stedet!

Skaden var heldigvis ikke så alvorlig denne gangen, og et par uker senere var jeg i gang igjen. Neste løp i Follotrimmen gikk dog bare for halv maskin, eller litt mer, men maskineriet fikk luftet seg litt. 

Jeg tar en slags "flyger" i glede over å kunne løpe, dog med "slagside" og ikke for full maskin...
foto: Trond T. Hansen, Sportsmanden.no

Oppglødd og med nyvunnet optimisme gamlet jeg på å stille til start i 1814-løpet noen dager senere. 5 flate kontrollmålte kilometer på historisk grunn på Eidsvoll hadde fristet lenge og lå i terminlisten min. 1814-løpet i 2014. 200-års jubileum! Og 20-års jubileum og gjenfødelse av løpet. Jo, dette MÅTTE jeg ha med meg. Hanne skulle også løpe, og vi hadde jo invitert mødrene våre med også! Neida, ikke for å løpe, men til påfølgende kulturell sightseeing i Eidsvollsbygningen, som jeg faktisk aldri hadde besøkt før...

Hanne FØR: Andektig. 

Hanne ETTER: Hoppende glad etter pers på 22.18 på 5k.

Det var absolutt verdt et besøk. Og selve løpet gikk også bra! Monsen VANT til og med! Vel, det var ikke meg, men min navnebror Kristian. Men det var et høydepunkt, på alle måter, for meg også. Nå er riktignok listen lagt veldig lavt i år, grunnet alle delene som skrangler og knirker. Likevel, 19.10 etter negativ splitt var absolutt godkjent. Og det uten noen problemer med den berømte leggen min!

Gjennom parken foran Eidsvollsbygningen skulder ved skulder ved suveren klassevinner i M65 Bjørn Lauglo.
Fotografen sees nedenfor, sammen med Monsen (nei, ikke meg)

FRONTFIGURER: Vinneren og arrangøren, Kristian Monsen og Bjørn Hytjanstorp.
Like fornøyde begge to!

Men lørdagen etterpå kom jeg ettertrykkelig ned på jorda igjen. Med et brak! Akkurat frisk igjen i høyre bein, så klarte jeg å stupe i asfalten etter tidenes overtråkk på den andre foten på flate asfalten på Valdresflya! Skjønt helt flatt var det ikke, for det gikk litt nedover. Så fallet ble enda høyere og vondere. Ufattelig klønete! Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte det, på nyasfaltert og helt jevn asfalt. Og det etter en bra start, der jeg var sånn noenlunde i flytsonen og på hugget. Jeg skal ikke syte og klage for mye, for store, sterke karer skal jo ikke gjøre det. Men nå er jeg verken stor eller sterk, så da kan jeg vel jamre meg bittelitt. For jeg har aldri slått meg så mye etter et fall noengang. Det til tross for at jeg på uforklarlig vis viste stor fallteknikk(?) og klarte å ta unna litt av fallet ved  å rulle rundt på asfalten. Dog var det nok ikke noe fint syn etterpå: Albuen var oppskrapt og blødde, håndflatene var skamslått, faktisk er jeg nå, seks uker senere, fortsatt øm i den ene håndbaken. Og det ble skrapt hull både i den ene skoen og på ryggen av min nye singlet!!... En dame som løp rett foran meg bråstoppet av skriket mitt og lurte på om alt var ok. Det var det ikke, men jeg fikk da "jaget" henne videre. Men takk for omtanken.

Vel, utrolig nok kom jeg opp og i gang igjen, først haltende, så gående, så halte-joggende og tilslutt i noe som lignet tilnærmet løping. Ved bunn av Båtskaret var jeg noenlunde blitt meg selv igjen og fant ny motivasjon og utfordring i å se hvor mange jeg kunne klare å løpe forbi opp "mørdarbakken" til Båtskaret. Jeg stoppet på 27, tror jeg. Vel, ikke at det gikk så fryktelig fort, og løpet var jo ødelagt, så jeg er nesten imponert over meg selv for at jeg tross dette klarte å komme i mål på 1.27-tallet og bare var en plass fra topp 6 som ville gitt premie og heder i hallen noe senere på ettermidagen. Dog var det milevis opp til førsteplassen, som jeg mirakuløst klarte i fjor, som Årdølen Geir Grindedal tok hånd om på superraske 1.17. Imponert.

Legendariske Kjell Vigestad la ut dette bildet i reportasjen sin på Kondis.no med følgende bildetekst: Sportsmanden.no: Frode Monsen driver dette nettstedet og er også Folloredaktør på kondis.no. Her prøver han å fortelle oss noe om en blodig albue. Kanskje han har klart å ramle på den fine asfalten på vei fra halvmaratonstarten på Valdresflya til mål på Beitostølen. For det var ikke bare været som var av beste merke under årets Fjellmaraton, det var også fin asfalt å løpe på helt uten hull og sprekker. Men på tross av en blodig albue ble det likevel ble en fin 7. plass blant 52 deltakere i klasse 50-54 år på Frode.

En halv time etter målgang var ankelen tapet av legepersonell i Røde Kors-teltet og jeg kunne knapt gå på foten resten av helgen. Der og da skjønte jeg ikke hvordan jeg i det hele tatt hadde klart å fullføre løpet. Så kanskje var prestasjone min i år vel så bra som fjorårets 1.24-løp?

På "operasjonsbordet": Kyndig personell tapet ankelen i Røde Kors-teltet etterpå. 

Neste helg var det en ny gjenfødelse med Oppegårdmila rett utenfor stuedøren. Men det var selvsagt uaktuelt å gjøre annet enn å fotografere, noe jeg til gjengjeld gjorde til gagns der jeg knipset hundrevis av bilder. Kjekt å ha noe å falle tilbake på når løpskarrieren en gang er over...

Påfølgende uke gikk det siste løpet i Follotrimmen på denne siden av sommeren. Det gikk mot en ny DNS, men med bare en halv time til starten, som gikk et par hundre meter hjemmefra, bråombestemte jeg meg. Jeg orket rett og slett ikke å være inaktiv lenger. Husket jo vagt tilbake til min aktive fotballkarriere at vi tapet anklene, og fant frem tape og saks og lekte doktor Dyregod etter beste evne igjen. Med tapet fot og banke anelser jogget jeg til start et kvarter senere og fullførte de 8 kilometerne langs golfbanen og tilbake i velkjent lysløype til Fløisbonn. Det gikk jo bra! Det var altså bare å "teipe" fast noen løse deler, så kom doningen seg fremover på et vis likevel. 

Det neste som stod på programmet var Birkebeinerhelgen. Selv om jeg lappet meg sammen og karret meg gjennom Follotrimmen, var det uaktuelt å prøve på det samme stuntet i et langt og krevende terrengløp. Verken ankel eller legg var særlig lysten på det. Og med alle rapportene om fall underveis etterpå, så tror jeg det var lurt at jeg igjen ofret meg på sportsfotografens alter. Men jeg hadde en kjempedag, som startet med rolig morgenjogg i terrenget (uten tapet ankel!) for å rekke ultrabirkebeinerne over Lunkefjell. Det var et flott skue og en fin start på dagen, som senere ble tilbragt småjoggende med kamera på de siste kilometerne inn mot mål ved Håkons Hall.

Birkenhelgen hadde vi løpsgjester på Fjellro både før og etter.
Her er det Hanne og Karin som er mer enn klare til start! 

Det ble faktisk 10 km "løping" på meg også den dagen. Dette ga mersmak, kjekt å kombinere "jobb" med litt mosjon, så neste helg tro jeg skikkelig til i Nordmarka Skogsmaraton. Da hadde jeg også noen dager tidligere dristet meg til vårens første INTERVALLØKT, helt alene i Hebekkmarka med gode gamle 3-2-1 km-runder der jeg såvidt klarte å holde farten under 4 blank. Men det var en soppmuntring og et kjempelyspunkt! Så oppglødd ble jeg at Skogsmaraton skulle dekkes med kamera på løpende LANGTUR. Men at jeg skulle ende opp med å løpe over 31 kiĺometer, DET var ikke helt planlagt. Og det var nok heller ikke lurt... For de siste timene(!) var vonde og inneholdt en rekke små tøye- og massasjestopp av leggen, som igjen var begynt å krange. Shit! Skal problemene aldri ta slutt?... 

Og da er vi nesten oppdatert.

Men ikke helt. For forrige lørdag kunne jeg loggføre nye 13 km med innlagt småløping under fotograferingsoppdrag av Nordmarka Halvmaraton. Dit dro vi direkte fra en liten ukes ferie utenfor Strømstad. Der fikk jeg vondt i leggen hver gang jeg luntet avgårde, etter bare et par kilometers rolig jogging. Så dermed var det bare en ting å gjøre: å ta frem rulleskiene som langrennskjendis Marius så elskverdig lånte meg etter enda et løp på sidelinjen i Follotrimmen for en måneds tid siden.

Det ble en flott rulleskitur på meg, mens jentene koste seg med SPA på hotellet bakenfor. 

Rulleskituren ble overraskende nok en umiddelbar suksess! 31 kilometer ble loggført også her, og jeg fikk selskap et lite stykke av en hyggelig kar som viste seg å ikke være hvem som helst, men en av svært få som kan skryte av å satt verdensrekord i skiflygning! Nå skrøt ikke Geir Ove Berg, tvert i mot, men 175 meter er uansett avsindig langt å HOPPE!

Rulleskistuntet mitt, som ikke må bli et stunt, men en vanlig treningsform fremover sommeren dersom formen ikke skal råtne helt bort, ble gjentatt denne uken i hjemlige trakter i Ski. Da var jeg litt mer Bambi på isen og bare flaks gjorde at det ikke endte i et nytt katastrofalt fall i den eneste lille nedoverbakken som kom i min vei, og som endte i en uoversiktlig sving med høye murer på alle kanter. Tenk om det hadde kommet en syklist ned motsatt vei akkurat da! Puuuh, heldigvis var lykken bedre enn forstanden denne gangen! Jeg holdt meg til og med på beina, eller på skiene, med et nødskrik...

Og sykkelen er også levert inn til overhaling. Hentet den i dag, akkurat tidsnok til vår årlige "treningsleir" på Sjusjøen. Treningsleiren blir nok adskillig rolgere i år enn vanlig. Men jeg tar nå med meg både terrengsko, rulleski og sykkel, for sikkerhets skyld...