Cruisefart i Frankfurt


Frankfurt Marathon var årets store mål. Det ble en flott og minnerik tur, men toppformen og råskapen som må til for å løpe under 3 timer manglet dessverre.

Men det var et brukbart forsøk, ganske lenge. Jeg ga meg i hvert fall ikke uten kamp.

Rolf, Trond Inge, Steinar, Vidar og Harald
dagen før dagen..
Hjemme igjen i Oppegård er jeg mange minner rikere etter noe fine dager med likesinnede. Jeg reiste med klubbkompisene Steinar, Vidar og Harald, Trond Inge fra Rustad, samt min harde konkurrent og bloggkollega Rolf fra Elverum. Hans reportasje kommer HER.

Vi hadde alle booket oss inn på Savoy Hotel, kun et veikryss fra jernbanestasjonen og en drøy kilometer fra start og mål. Alles klar! 
Men vi fikk et lite sjokk da vi allerede på flyet lørdag fikk nyss om snøvær i Frankfurt! Og selv om det var sluttet å snø da vi ankom den tyske finanshovedstaden, så var det skikkelig surt og kaldt vær. For en uke siden hadde det vært sommerlig med 20 grader her, nå var det på minus og med en bitende vind i tillegg! Heldigvis var det meldt bedre vær løpsdagen, med sol, men rundt 0 grader er i kaldeste laget!...

Dermed måtte planene justeres en smule og en langermet Falke-trøye ble innkjøpt på expo-en, sammen med et par Gore-hansker som så varme ut, med windstopper og greier. Og etter en hyggelig kveld på pastarestaurant, tørnet vi relativt tidlig inn, bleke, men fattet og spente. 

Kanskje litt for spent, for min egen del, for natten ble ikke god. Selv om jeg kun hadde drukket vann, litt sportsdrikk og et glass cola om kvelden, så føltes det som om jeg var fyllasyk hele natten! 

Jeg våknet mange ganger av bankene "tømmermenn", var helt tørr i munnen og temmelig tørst. Måtte drikke flere ganger i løpet av natten og da morgenen kom, hadde jeg fortsatt lett skallebank. Men heldigvis var den på vikende front, og enda mer vann, juice, 3 kopper kaffe og en relativt lett frokost hjalp ytterligere.


Og jeg skulle ikke gjøre samme tabben som i Rotterdam, der jeg spiste altfor mye både kvelden før og til frokost, og nærmest følte meg stinn i starten av løpet.


Avmarsj - og behersket optimisme.
Været ble akkurat som meldt, kaldt, men heldigvis mye mindre vind enn dagen før. Jeg valgte å løpe i den nye langermete trøyen med en singlet utenpå, samt de nye hanskene og en gammel halv buff som alternerte som sjal og pannebånd. Vi hadde oppmøte for felles avmarsj kl 09.15, mens starten gikk kl 10. Jeg rakk akkurat en siste tur på toalettet og veldig lett oppvarming, klarte så vidt å hoppe over gjerdet for å unngå å måtte stå altfor langt bak, og med litt hjelp fant jeg min plass i startfeltet like ved 3-timers ballongen. Vi stod som sild i tønne, men jeg var klar!




Like før det braker løs...
Startskuddet smalt, men vi stod helt stille i over 20 sekunder, før feltet så smått begynte å bevege seg. De første kilometerne var det temmelig tett med folk, og jeg prøvde å bruke minst mulig krefter, mens mange tok små spurter og løp i rene slalomintervaller for å avansere noen få plasser. Det er å sløse med kreftene, og er det noe man ikke bør gjøre i et maratonløp, så er det akkurat det.

Jeg følte meg ganske lett og fin, langt bedre enn i Rotterdam. "Kom igjen, Frode!!!" var det plutselig en fyr som ropte av full hals. Jøss, et lite øyeblikk ble jeg glad for tilropet, før jeg så at det var Vidar som stod på fortauet. Han hadde hatt akutte problemer med den ene leggen de siste dagene, men prøvde seg likevel. Dessverre varte det bare i 2 kilometer. Litt senere kom Rolf opp på siden. Han løp heldigvis fortsatt, men litt for fort for meg, så jeg turde ikke å følge.

Dette løpet var hovedmålet for sesongen. Etter å ha perset med 2.58 i København i fjor, visste jeg jo at det fortsatt var mulig. Målet var derfor primært å komme under den maratonmagiske 3-timers grensen. Og klarte jeg først det, var det jo ikke langt ned til pers. Men sesongen har vært litt annerledes, med mange lange løp. Frankfurt Marathon var årets 4.maraton, i tillegg til 3 ultraløp. Nå er det riktignok bare i Rotterdam at jeg har løpt for fullt med samme mål som nå. Det endte med min tøffeste opplevelse med joggesko noensinne, der jeg etter et ordentlig blodslit karret meg i mål på 3.09. Jeg var mer optimistisk nå, men visste at jeg likevel hadde oddsene mot meg. Absolutt ALT måtte klaffe dersom jeg skulle ha noen sjanse til å løpe ned mot, eller under 3 blank.

Jeg løp med lette sko - Adidas Feather 2
Som vanlig startet jeg litt rolig. Kanskje litt FOR rolig. Første 5 km gikk på 22.21, eller 4.29 i snittfart. Skulle jeg under 3 timer, måtte snittfarten ligge på ca 4.15... Jeg skrudde opp farten litt, og de neste 5 km gikk på 21.49. Farten per km på denne bolken var 7 sekunder raskere enn de første fem, men fortsatt måtte jeg ned nye 7 sekunder, i tillegg til at tapt tid måtte innhentes. Jeg skvatt litt da jeg plutselig så en kjent skikkelse like foran meg. Det var Tim. Jeg hadde ikke ventet å se han så tidlig, tror det var ca etter 9 km. Hadde egentlig ikke ventet å se han i det hele tatt, før jeg var i mål. Jeg har kjørt de to siste langturene med Tim og Ole Arne Eiksund, begge har vært mye sterkere enn meg og begge jaktet de også på 3 timers grensen. Jeg så på steget at Tim neppe hadde sin beste dag, dessverre. Vi vekslet noen ord og jeg gled i fra. For andre gang i løpet ble jeg litt trist, før jeg igjen konsentrerte meg fullt ut om meg selv og mitt eget løp. Jeg hadde sannelig nok av egne utfordringer, om jeg ikke skulle ta andres bekymringer innover meg i tillegg. Løping er nådeløst!

Nå var jeg inne i en fin flyt og de neste 5 km frem til 15-km merket gikk på 21.33, mens den fjerde bolken ble unnagjort enda 10 sekunder raskere. Dette gikk jo bedre og bedre. Kunne jeg klare å "ta en Post"? Oppkalt her og nå etter Postmannen med fornavn Jann, som forrige helg løp fortere og fortere for hver eneste 5 km, med et lite unntak for den nest siste, da han perset med formidable 17 minutter til 2.38 i Amsterdam Marathon. Imponerende! Målet var å kopiere den løpsutviklingen.

For det gjelder å la seg inspirere av andre, og jeg var i hvert fall nå kommet ned på marsjfart. Men hadde åpningstempoet vært for slapt? Halvmaraton ble passert på 1.31.53. Det var i treigeste laget. Skulle jeg under 3 timer, måtte jeg da løpe nesten 4 minutter fortere på siste halvdel!… Nesten en umulighet? Neida, jeg har jo gjort det før, tenkte jeg! I hvert fall nesten. For fire år siden gjorde jeg min kanskje største prestasjon da jeg for første gang snek meg under 3 timer, etter å ha passert halvveis på like under 1.31. Et raskt dypdykk i arkivet viste at jeg da hadde negativ splitt med 2 minutter og 15 sekunder. Og det skjedde nettopp her, i Frankfurt! Jeg husket litt feil og trodde faktisk at jeg passerte på omtrent samme tid som nå, men i virkeligheten lå jeg altså minuttet bak passering halvveis for 4 år siden.

Den gangen klarte jeg det umulige. Denne gangen ble det mission impossible. Som ble beseglet like etterpå, da en hyggelig kar kom sprettende opp på siden av meg. ”Hei Frode!” Det var Gunnar Skandsen. Vi slo av en liten prat. Hans mål var under 3.05, men han trodde ikke det ville gå. Så skrudde han opp farten og løp fra meg... Og her fablet jeg fortsatt om 3.00 i mitt stille sinn…? Jeg ble nesten litt utpsyket, men fortsatte videre. De neste 5 km var nøkkelen. Jeg måtte klare å øke farten ytterligere. Det ble 21.32, nest raskeste 5 km, men 9 sekunder saktere enn foregående. Trenden var brutt og det ble for tøft. Deretter brukte jeg 21.58 mellom 25 og 30 km. Jeg innhentet Skandsen igjen og da jeg passerte sa jeg eplekjekt at hvis han hengte seg på, så ville han klare 3.05. Han klarte det til slutt. Det gjorde ikke jeg…

Ved ca 28 km så jeg Trond Inge komme motsatt vei. Vi vinket til hverandre. Et godt tegn, jeg sjekket klokken og kunne konstatere at jeg passerte samme punkt drøye 4 minutter senere. Det måtte jo bety at Trond Inge hadde stø kurs mot sub 3, for første gang i karrierens 22 maratonløp. Men han har ligget godt an mange ganger før uten å klare drømmegrensen, seinest i Oslo Maraton der han lå langt foran skjema helt til krampene tok tak i leggene på de siste kilometerne og ødela alt.

Da jeg passerte på samme sted som Trond Inge fire minutter før meg, så jeg først Steinar, så Tim, på andre siden, i motsatt retning. De slet. Altså var avstanden ned til de omtrent den samme som den var opp til Trond Inge. 

Resten av løpet ble hard jobbing. Jeg møtte ikke veggen denne gangen heller, og avanserte en god del på den siste milen, men likevel gikk det gradvis saktere. For etter først å ha erkjent at sub 3 nok aldri hadde vært innenfor rekkevidde, løp jeg med nytt mål om negativ splitt og under 3.04, men også det ble altså for tøft. Følte så at jeg i hvert fall hadde kontroll på 3.05, men den gang ei. De 10 kilometerne fra 30 til 40 km gikk på akkurat 46 minutter, eller i 4.37-fart, før jeg økte til 4.21-tempo derfra og inn, etter å ha presset frem en liten spurt de siste 400 meterne. Dermed ble det positiv splitt med 2.21, omtrent akkurat motsatt av sist gang jeg løp her, for jeg klarte på langt nær å presse meg mentalt på samme måten som jeg gjorde i 2008. Da løp jeg i mål i gledes- og adrenalinrus på 2.59.23. Nå klarte jeg ikke helt å nyte den spektakulære målgangen inne i en fullsatt Festhalle, med musikk, dansende duskedamer, lyskastere og masse glitter, der jeg løp inn på 3.06.07. Jeg var skuffet.






Frankfurt Marathon er kjent for sin spektakulære innkomst med mål inne på det røde dekket! 









Men jeg skulle få det verre. For selv med nye, varme hansker, var jeg så kald på fingrene at det neste kvarteret ble ren tortur. Smerten og kvalmen som fulgte var mye verre enn ”pinslene” underveis i løpet. Det var så vondt at jeg ble fysisk dårlig, og jeg fikk liksom aldri varmen tilbake heller, der jeg satt ureglementert inntil et gjerde like bak målstreken, i et forsøk på å få med meg litt av stemningen, se etter kjente - og få varmen. En dame var så glad etter sine fullførte 42.195 meter at hun stod lenge og danset like bak målstreken, helt til hun fikk med seg en mannlig konkurrent. De fleste var glade, mange jublet. 3.06 er jo bra da, trøstet jeg meg selv med. Og endelig kom varmen gradvis tilbake i fingrene. Jeg må være en skikkelig pingle, for de fleste løp jo uten hansker, og uten problemer… Så dukket først Steinar opp, deretter kom Tim over mål. Han la seg utslitt og slagen i store smerter i fosterstilling ved siden av meg, med verkende vond lyske. En vakt kom bort. ”It’s ok!”, sa jeg, uten å være helt sikker selv. Men det var virkelig beundringsverdig å fullføre når så mye buttet i mot og de fleste for lengst ville kastet inn håndkleet. Tims egen rapport kan du lese HER.

Vi kom oss etter hvert på beina begge to, deretter ble vi tullet inn i et stort sølvpapir, før obligatorisk drikke- og spiserunde i bakgården, til og med lettøl med smak av grapefrukt ble servert løperne! Det smakte faktisk godt. Så godt at jeg glemte at jeg skalv av kulde og i stedet tok en runde tilbake til Festhalle på vei til skiftesonen, fortsatt inntullet i folien som et stort stykke kjøtt som skal oppbevares. Men denne gangen gledet jeg meg virkelig over synet av en Festhalle kledd til nettopp det, FEST. Jeg ble stående fascinert å se på i en halvtime, helt til 4 timers løperne kom i mål og litt til. Så utrolig mange glade og jublende løpere. Og det slo meg at de jo løp ganske fort. Dette var også godt trente folk i meget god form. Når jeg da løp inntil en time fortere, så kunne jeg jo ikke skjemmes over det. Jeg burde heller være stolt!



Omsider tilbake på hotellet bar det rett opp i svømmebassenget, til en deilig og svalende dukkert, etterfulgt av en varmende sauna. Før jeg ble dratt ut av min egen verden, og inn i Trond Inge sin jubelrus! Han hadde nemlig holdt krampene unna og farten oppe helt inn, kom i mål på 2.58.14 og opplevde det samme som jeg gjorde her for fire år siden. Grattis!! Det var utrolig gøy og veldig fortjent! Så nå var det champagne på rom 411.

Trond Inge tok helt av og var
kveldens muntre midtpunkt!
















Kvelden var ung, men den ble særdeles hyggelig på en irsk pub med fotball, burger og øl, akkurat som i Rotterdam. Vi ville hatt det artig uansett, men det blir ekstra stas når vi har en rekord å feire. Trond Inge var i hvert fall den gladeste mannen jeg har sett på svært lenge. 
Og etter hvert fikk vi muntert selskap både av teamet til Tim og teamet til Øystein Ringnes, som feiret Nina Wavik Ytterstad sin nye aldersrekord i klasse 50-54 år på 2.51.04. Utrolig! Selv en storløper som Harald ble rett og slett fraløpt og slått med over 3 minutter på de siste kilometerne...

Joda, Frankfurt Marathon kan absolutt anbefales. Veldig godt organisert, en flat og fin løype, litt svingete av og til, men nesten ingen broer eller bakker som skal forseres. Mange drikkestasjoner, nesten litt for mange. Men veldig bra at det ble servert flytende gel på flere drikkestasjoner. Så det var første gang jeg kom i mål med en ubrukt energigel i lommen. Og så den spektakulære målgangen da, som er helt unik og gir et fantastisk punktum. Det var forhåpentligvis ikke siste gang jeg løp i Frankfurt.

Men nå blir det sesongpause og noen rolige uker fremover. Det skal bli deilig, etter en lang og opplevelsesrik sesong. Jeg kommer tilbake med litt oppsummering senere. Og så er det ikke helt utenkelig at jeg slenger meg med på et løp eller to til før vi skriver 2013, selv om jeg betrakter sesongen 2012 som over. Det blir i så fall bare for gøy. 
I motsetning til i Frankfurt?… Neida, det var (for) gøy det også!...




Kondis-reportasje med resultater HER.

Pulsklokkedata. Snittpuls var "pene" 140. Raskeste km, den fjortende, gikk på 4.07, mens den roligste var km nr 36 som gikk på 4.49. Av en eller annen grunn viser klokken sluttiden 3.07.18....må nok ha kommet i skade for å starte klokken igjen etter målgang, før jeg fikk stoppet den for godt..

VIDEO med glimt fra 30 km, 35 km og målgangen utenfor og inne i hallen, for øvrig med "Take on me" med a-ha for full musikk. Stemningsfullt!...



Hytteplanmila som test og fest!

Jeg er inne i den siste uken før Frankfurt Marathon. Med Hytteplanmila som siste hardøkt. Den gikk omtrent etter plan.

Det er noe som har manglet på toppform i hele år. Derfor var forventningene til Hytteplanmila i år moderate. I fjor var jeg skuffet som løp på 38.15. I år måtte jeg plusse på 43 sekunder, da jeg akkurat snek meg under 39 minutter. Likevel var jeg nesten mer fornøyd i år. Hvordan kan det henge sammen?

KLAR!! Flere kjentfolk også blant de driftige funksjonærene. Her er Tommy Støa in action!
 
Nye racersko fra Nike, 160 gram. Wiggo er optimist!
Litt næring med smultringer og pep-talk FØR start, sammen med Kurth Asle, Vidar og Svein.
Foto: Hermann Bruun 

I fjor hadde jeg ikke noe høstmaraton å fokusere på. Etter at jeg forsøkte meg som ultraløper i Romerike 6-timers i august, ble fokus skiftet mot kortere løp som halvmaraton og milløp. Målet for Hytteplanmila da var å se 37-tallet, slik jeg to ganger klarte i 2010-sesongen. Da avsluttet jeg med 37.33 i Hytteplanmila, men hadde enda litt bedre tid fra Karlstad på forsommeren. Jeg følte meg i vel så god form før løpet i fjor, og ambisjonene var å løpe raskere enn året før. Det gikk ikke. Og selv om jeg vant den høyt profilerte duellen med president Bennett, så var jeg ikke fornøyd.

Lørdag fikk Tim sin solide revansj, og jeg løp hele 1 minutt og 25 sekunder saktere enn for to år siden. Likevel gir jeg meg altså selv karakteren godkjent. Begrunnelsen er 1) en erkjennelse av at milløpsformen ikke er på topp, og 2) at dette bare var en siste test før sesongens hovedmål, Frankfurt Marathon. Det er på søndag det gjelder! Riktignok er jeg også en smule skeptisk til maratonformen... men det er en annen bekymring...

Tilbake til Hytteplanmila. Dette er en av mine absolutte favorittløp, kanskje det aller beste! Så selv om tankene i dagene før såvidt streifet innom å droppe hele løpet og bare ha fullt fokus på Frankfurt, så var dette meget flyktige tanker. For det er blitt tradisjon med dette høstløpet, og det er jo også mulig å løpe fort her. Og ikke minst, så er det en fantastisk trivelig ramme rundt løpet, som jeg ikke vil gå glipp av. Kompakt, sosialt, generøst. Mye bra tilbehør som topp teknisk t-skjorte og sokker er inkludert i prisen, eller kan kjøpes for en billig penge sammen med annet kvalitetsutstyr i hallen. Og så er det BOLLENE da! Narumboller har nå overtatt for de enda mer berømte Espabollene - som er et must for "alle" som kjører fra Oslo til Sjusjøen eller Lillehammer - som mine favoritter! Og toppen av kransekaken - og nytt av året, tror jeg, var smultringer! Alt sammen gratis og i så store mengder at vi nærmest ble pådyttet enda flere boller på vei ut døren da vi skulle dra. Jeg var trolig feitere da jeg dro fra Hole enn da jeg ankom noen timer tidligere...


Selve løpet var som antydet brukbart, men heller ikke mer. Vi hadde for øvrig hell i uhell når det gjaldt været. For det var et grisevær stort sett hele dagen, men akkurat den lille timen det tok for de fleste å forflytte seg rundt løypen, så var det ganske bra. Som bergenser må jeg nesten kalle det fint høstvær... Før det begynte å regne igjen like etterpå.

Den første kilometeren gikk styggfort på 3.25. Riktignok lettløpt, men dog det raskeste jeg har løpt på en stund... Uten at det kostet altfor mye krefter heller. Det lovet godt, der jeg lå  i rygg på Tim og Steinar. Så skrudde Tim bare opp farten, og forsvant. "Voldsom fart på Tim!" kom det fra Steinar. Jeg speidet etter han, men da var han allerede borte og ute av synet. For godt. Revansjens time var tydeligvis kommet. Først ble jeg knust i Nøklevann Rundt, så ydmyket i Hytteplanmila. Rollebyttet fra i fjor var åpenbart og smertelig.

Det er alltid to ting som er spennende og retningsgivende i et løp. Det ene er hvordan du selv føler deg, hvordan maskineriet funker, eller ikke funker... Men selv om dette kan føles bra, så er det ikke sikkert at det går så fort som det føles. Så det andre korrektivet er konkurrentene. Hvem er rundt deg? For det er alltid noen av de faste yndlingskonkurrentene, eller rivalene om du vil, som vi kan sammenligne oss med. Denne gangen forsvant altså Tim, mens andre gjengangere som Trond Inge, Rolf, Svein og Kurth også var ute av synsfeltet. Det samme var sjåfør Torfinn. Han konkurrerer sjeldnere, og selv om han har bikket opp i 60-års klassen, ble han som ventet for god denne gangen også. Men ingen skam å bli slått av den karen, for det ble alle andre i klasse 60-64 år, selv seiersvante Svein Arne ble skjøvet ned til sølvplass. Dermed ble det en sjelden dobbeltseier til Oppegård IL. Kult!

Torfinn Torp kunne stolt klatre helt til topps på pallen i klasse 60-64 år med 38.05.

Selv slet jeg meg fremover litt lenger bak i feltet, i det kuperte terrenget som fulgte etter den første lette kilometeren. Det slo meg atter en gang at denne løypen jo langt fra er så flat som "alle" skal ha det til. Men etter noen kilometer flater det ut, og på strekket ned til krysset etter ca 6 km er det deilig å lange ut litt. I hvert fall forsøke... Jeg passerte halvveis på 19.25, halvminuttet bak skjema, i den grad jeg hadde noe skjema. Det er kanskje riktigere å kalle det et håp, enn et skjema. Så starter liksom slitet, for flatene som nå følger lurer deg litt. De går slakt oppover, og det må jobbes, jobbes, jobbes. Jeg har lykkes godt med dette før, særlig i 2010, men også nå synes jeg det gikk ganske bra. Jeg hadde i hvert fall skrudd opp farten et bittelite hakk i forhold til omgivelsene og avanserte stadig. Men jeg slet likevel mer enn ønsket og måtte virkelig ta i for å innhente Kurth. Andre "rivaler" så jeg ingen ting til. Jeg fortsatte å avansere på den siste flaten inn mot bakken, men i selve bakkespurten, som det er egen tid på, løp jeg forholdsvis behersket. Jeg ville ikke gå helt i kjelleren med tanke på Frankfurt, og ville unngå en frenestisk spurt med opphoping av masse syre... Likevel ble jeg både overrasket og overrumplet da Jørgen kom som en kule 50 meter før mål. En ny spurtkanon var født og jeg var uansett sjanseløs.

Smil til fotografen! Denne gangen var det Tommy Støa som tok bildet av meg. Det er like før bakkespurten, Jørgen Saxegaard ligger i rygg og venter bare på å sette inn killerstøtet i selve bakken! 

Den første jeg så etter målgang var Tim, som hang over gjerdet med snørr og svette i ansiktet. Han hadde tydeligvis gitt alt. "Dette er ikke mye gøy!", tror jeg han sa, uten at jeg helt skjønte hvorfor, for han løp jo et kanonnløp og knuste både meg og de fleste andre! Er det ikke nettopp det som er gøy da, i hvert fall etterpå? Og han tok seg fort i det selv. Joda, jeg tenker det var ganske gøy jeg, Tim! Grattis med 38.02. Jeg sjekket tiden min på egen klokke og på datamaskinen som stod like etter målstreken og kunne relativt tilfreds konstatere at 38-tallet var sikret, såvidt det var, med 38.58. Bra beregning, for jeg var ikke klar over at det var så close. Ikke er det så viktig heller om det hadde blitt 39.01, men vi er jo litt rare, sånn...

Følelsen var uansett det viktigste. Og den var ganske bra. Jeg var på langt nær så sliten som ved innkomst de to siste årene. Da har jeg hengt over gelenderet, helt ferdig. Nå tok jeg meg et par krus med saft og en kvikk liten nedjogg, uten å ta meg tid til å skifte på meg noe tørt tøy først, for det var begynt å regne igjen. Det samme gjorde Steinar, som hadde vært rett bak meg hele tiden. Vi var begge rimelig tilfredse med solide årsbestenoteringer, om ikke annet. Og dermed unngikk vi å bli stående med SB på feil side av 40-streken for første gang. Mitt raskeste milløp hittil i år var nemlig 40.02 fra SkiLøpet...

Deretter fulgte høydepunktet. Først en lang, varm dusj, så sosial samling inne i hallen til premieutdeling og hyggelig prat med masse likesinnede. Med varm kaffe og masse boller attåt!

 De beste damene. Karoline Bjerkeli Grøvdal knuste løyperekorden
og presterte 3.beste tid på 10 km av en europeer i år! 31.46!!
,
Og de beste gutta, med innlagt landskamp mot Sverige. Svenske Musael Temesghen vant løpet på 29.19, men Norge vant landskampen, anført av Asbjørn Ellefsen Persen og Ørjan Grønnevid på 2. og 3.plass, begge på 29-tallet.

Pallen i min klasse, 50-54 år, med to kjenninger på de to øverste trinnene; 
Trond Olav Berg fra Bøler vant på 35.22 foran enda en klubbkompis, Dag Sjøberg, på 35.53. 

Jeg kom i snakk med denne hyggelige karen i garderoben, som viste seg både å ha løpt Rotterdam Marathon i vår (bare litt fortere enn meg), og som vant klasse 40-44 år på 32.24; Knut Eraker Hole. På andreplass er Asle Slettemoen, BUL.


Dagen etter Hytteplanmila ble det en litt impulsiv og halvlang restitusjonstur på 15,5 km i kosetempo med Svein Hagen, som for øvrig snek seg inn på 37-tallet, minuttet foran meg. Well done! Beina føltes først lette, men underveis på turen ble jeg ganske så støl i muskulaturen, og de kjennes i skrivende stund fortsatt ganske slitne. I tillegg føler jeg at jeg brygger på en forkjølelse. Så denne siste uken før maratonstarten blir det hovedsaklig hvile som gjelder. Nå skal det samles overskudd, lagrene skal fylles opp og jeg skal for all del ikke bli syk!

Jeg kom ikke helt tomhendt hjem jeg heller... Mye snadder her!
Torp senior og junior, Torfinn og Sindre, var et svært så trivelig reisefølge denne lørdagen i Hole. Det begynner å bli tradisjon å reise til Hytteplanmila sammen. I fjor hadde Torfinn med seg datteren Ingvild, i år yngstesønnen Sindre som løp på 42.26, ikke mange ukene etter at han løp Oslo Maraton. Til neste år stiller kanskje eldstemann Anders også? 
Takk for en kjempefin tur!

Flotte og kule premier! I tillegg til to fat til klassevinnerne, fikk de denne trivelige karen. Merk påskriften GULL 2012. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. 




Lang langtur og maratontrening

Sesongens siste store mål, Frankfurt Marathon, er bare snaue to uker unna. Søndag ble det hele 38 km på asfalt - og den siste harde treningsuken er nå unnagjort.

Noe av det hardeste med et maraton er all treningen som må gjøres i forkant. For det er noe annet å trene til et maratonløp, enn til et nesten hvilket som helst annet løp. Mens trening til distanser fra 5 km til halvmaraton er relativt lik, må man nemlig ha adskillig mer mengde før et maraton. For da er det gjerne de muskulære utfordringer som er tøffest og man er avhengig av å ha nok mengde i bein og kropp. I hvert fall hvis selve maratonløpet skal bli en god opplevelse.


Sko er kult! Skulle tro vi var sponset av et spesielt merke?...

I år bør grunnlaget være bedre enn noen gang, siden jeg har fullført 3 maraton og 3 ultraløp. Med mindre dette har tømt batteriet i stedet da, allerede før jeg står på startstreken i Tyskland? Jeg har følt det litt sånn i høst. Har liksom manglet fart og kapasitet på kortere distanser, uten at jeg har noen annen forklaring enn at jeg er blitt eldre. Årene jobber jo ikke akkurat FOR meg. Men i maraton og ultraløp er ikke alderen like begrensende som på kortere løp, der motor og fart er mer avgjørende. Man blir seig med årene...

Som nevnt i forrige innlegg ble uken innledet, eller avsluttet, med en tøff 34 km langtur med Ole Arne og Tim. Ole Arne er jo nesten blitt halvproff og kjører et treningsprogram fra ingen ringere enn Øystein Sylta til punkt og prikke. Jeg er ikke like proff, men har fått noen tips og hermet litt i denne siste harde uken. Så det har blitt en progressiv hardøkt på bane og langintervaller, samt to dager med en times rolig jogging, før søndagen igjen opprant og en ny drepende langtur stod på programmet.

Ole Arne i fint driv!

Planen var 40 km (!), hvorav halvparten skulle gå i god maratonfart på 4.15-skjema. Slike langturer er jo temmelig tøffe uansett, og enda tøffere hvis en skal løpe alene. Men som de gode kamerater vi er, tilbød vi oss å holde Ole Arne med selskap denne søndagen også, både Tim og jeg. Det bør jo passe perfekt, siden målet for alle tre er sub 3 timer i Frankfurt.

SURT OG KALDT:  Vidar Nilsen, Ole Arne Eiksund og Tim Bennett  lar seg ikke skremme
av det sure været. Søndag stod lang langtur på programmet. Basta! Vi gærne har det godt! 

Søndag fikk vi i tillegg hyggelig selskap av en rutinert maratonringrev med 6 norgesmesterskap på cv-en. Riktignok veterangull, men dog. For siden turen startet nesten på trappen til klubbkompis Vidar på Langhus, og han også skal til Frankfurt, så var det fire modige menn som møttes i lett hustrig høstvær søndag morgen kl 10. 3-4 plussgrader og lett regn var intet hinder. Ei heller en øm legg etter relativt tøffe langintervaller to dager tidligere. Jeg fant frem beskyttende leggings og håpet det beste.

Vanskelig skovalg...

Jeg gamblet litt med skovalget også. Synes alltid det er vanskelig å velge sko til et maratonløp. Nå har jeg et par Adidas Boston 3 som jeg er meget godt fornøyd med. Veldig gode på foten, men ikke av de aller letteste. Så forrige uke gikk jeg til innkjøp av et par Adidas Feather 2, som forventningsfullt og ivrig ble testet både i den progressive baneøkten og i langintervallene på asfalt fredag. Løpsfølelsen var meget bra, men var dempingen god nok? Jeg kjente det som sagt skikkelig i leggene og var ganske skeptisk før langturen. Så skeptisk var jeg at jeg hadde med meg Boston-skoene i reserve, i tilfelle skobytte var nødvendig.

Vidar løp på hjemmebane og var solid både som fartsholder og veiviser. 

Så var det ut på tur! Etter drøye 5 km i hyggelig kosetempo, ble farten etter hvert justert opp mot anbefalt 4.15-fart. Men allerede i den første lille slakke bakken, opp Nordbyveien ut fra Ski sentrum, merket jeg at dette kom til å bli tøft. Og jeg måtte slippe det lille feltet nesten før vi var begynt, som jeg gjorde forrige søndag rundt Sognsvann. Skikkelig pingle. Med all mulig respekt for Tim og Ole Arne, det lover jo ikke så godt (for meg) når jeg ikke klarer å følge to karer som fortsatt ikke har vært under de magiske 3 timene på maraton. Jeg har jo faktisk klart det, to ganger. Når det er sagt, så er jeg ganske sikker på at begge to kommer til å klare det i Frankfurt! Det skal selvsagt løpes først, og mye rart kan skje i et maraton. Men Ole Arne, som perset med 3.03 i Oslo for noen uker siden etter å ha vært syk like før, virker veldig sterk nå. Og jeg har heller aldri sett Tim så sterk eller så lett i steget som de siste ukene. Og den karen har jeg sett løpe mange ganger! Vidar er som antydet i klassen over oss, rent sportslig. Han snek seg under 2.50 sist i Oslo og har pers såvidt under 2.40, satt i godt voksen alder. Også Vidar tar turen til Frankfurt.

Men først gikk turen på ganske flate og kjente gangveier til Nordbykrysset, før den tok litt mer ukjente veier videre til Holstadkrysset og tilbake til Ski sørfra. Da var jeg på kjente trakter igjen, men gutta var ute av synet. Helt til de plutselig kom dampende mot meg. De var nemlig så elskverdige å plukke opp baktroppen. Det kaller jeg gode kamerater! Dermed ble det lille feltet samlet igjen, før vi la inn en ekstrasløyfe via Idrettsparken i Ski, gjennom deler av traséen til SkiLøpet.

Tim la inn noen ekstrarunder for å holde skjema. Og jeg fikk litt ekstra hvile...

Fartsøkningen førte imidlertid til at pulsen steg så mye at jeg igjen ufrivillig måtte slippe gutta. Men nedenfor Ski sykehus var jeg plutselig i tet, da de andre hadde tatt en liten omvei. Og på flatstrekket tilbake til bilen bet jeg meg fast i rygg på Vidar, og etter dagens raskeste kilometer på 3.53, på kilometer nr 23 (ikke helt etter skjema), tok vi oss tid til et lite stopp ved bilene for påfyll av drikke, næring og tørre trøyer. Skjønt, de andre la inn noen ekstrarunder først, for lojalt å følge skjema til punkt og prikke. Skjemaet sa 20 raske kilometer, dermed basta! Mens jeg var fornøyd med mine 18... eller rettere sagt, jeg var så sliten at jeg benyttet anledningen til å lure til meg litt ekstra hvile... Snittfarten på disse 18 kilometerne ble 4.28, altså både litt kortere og saktere enn skjema....

Ole Arne med spesialcola!!
Tim suger til seg næring før siste akt.
Men vi var ikke ferdige! Etter noen minutters hvile bar det avgårde igjen, den neste milen skulle løpes i 4.45-tempo. Vi klarte ikke det heller, for det var et ganske kupert strekk, men vi holdt brukbar fart (snitt 5.04) helt til klokken pep etter nye 10 kilometer. Endelig, da kjentes det godt å kunne senke farten til veldig rolig jogg de siste kilometerne tilbake til bilen. Vi passerte huset til Vidar for 3.gang og vinket farvel til fartsholderen vår, og litt senere kunne jeg fornøyd loggføre 37,76 km, det lengste jeg noengang har løpt på asfalt på trening.

Men tror du Ole Arne og Tim var fornøyde med det? Neida, de la inn enda noen ekstrasløyfer helt til de siste 5 km var i boks og de hadde bikket godt og vel 40 km totalt. Treningsdisiplin, kalles det!

Vi var imidlertid alle sammen kjempefornøyde med økten og litt stolte over oss selv. I hvert fall var jeg det! Selv om jeg enda en gang slet med farten underveis, så er i hvert fall utholdenheten meget bra om dagen. Og når leggen ikke var blitt verre etter nesten 4 mil på asfalt, og skoene også holdt hele økten, så må dette bli mer enn godkjent.

Inneværende uke blir langt lettere, heldigvis! For nå begynner jeg å slippe opp på treningen. Men hvis hosten, som i skrivende stund bekymrer meg litt ikke blir verre, så satser jeg nok på en siste gjennomkjøring i Hytteplanmila på lørdag. Dette er nemlig et annet av mine favorittløp og en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Selv om 10 km er det verste jeg gjør akkurat nå og troen på egne ferdigheter på den distansen er på bånn for tiden. Men jeg får ta det som et ledd i oppkjøringen til Frankfurt. For 2012 står først og fremst i maraton- og ultraløpingens tegn...

3 glade lakser: Ole Arne, Tim og jeg. Forhåpentligvis er vi like blide om 12 dager...

Her er detaljene med løypekart, etapper, fart og puls.

Tim sine tanker etter turen kan du lese HER.


Høstens vakreste og straffetrening

Nøklevann Rundt må være en av Norges aller hardeste 10-kilometere. Og høstens vakreste! Men egentlig med altfor mange og bratte bakker for en flatløper som meg.

Likevel er dette et av mine favorittløp. Jeg har vært med flere ganger på 5 kilometeren, men først i fjor debuterte jeg i det egentlige Nøklevann Rundt, det 9,7 km lange løpet som går rundt dette flotte vannet i hjertet av Østmarka. I fjor kom vi rett fra fjellet i høstferien, jeg løp, mens Hanne var nyskadet med krykker etter røket korsbånd i fotballkamp. Hun har aldri løpt Nøklevann Rundt, men ble veldig fascinert og bestemte seg der og da for å komme tilbake neste år. Men da skulle hun løpe selv. Det har vært målet siden.

FØR: Hanne klar til start.
Blek, men spent og fattet.
Operasjonen lot imidlertid vente på seg, og først i slutten av mars kom hun under kniven. Men hun holdt ord, og lørdag stod hun på startstreken for sitt første løp på over ett år. Kun med mål om å fullføre, og at kneet skulle holde alle opp- og nedoverbakkene.

Min egen ambisjon var å slå tiden min fra i fjor på 40.23, og helst se 39-tallet. Det skulle vise seg å bli altfor tøft. For selv om jeg følte at jeg løp meget bra, så gikk det bare ikke fort nok. Ikke denne gangen heller. Allerede i den første bakken ble jeg forbiløpt av Tim og Trond Inge, de gled bare lekende lett fra meg, selv om jeg tappert prøvde å åpne relativt hardt. Ifølge pulsklokken lå jeg også oppimot eller over terskelgrensen omtrent hele veien. Presset og presset og jobbet hele tiden. Og i motsetning til i fjor, så hadde jeg bestemt meg for ikke å gå en eneste meter!

Jeg var imidlertid ikke helt klar over hvordan jeg lå an, siden gps-en ikke hadde koblet inn tidsnok (eller rettere sagt, det var såvidt jeg nådde starten igjen..) og jeg måtte bruke manuelle mellomtider. Dermed fikk jeg bare opp splittidene, og ikke sammenlagttiden underveis. Uten at det hadde så mye å si. Og som vanlig er det noen man kniver mot. Er det ingen kjente rundt deg, så plukker man ut noen andre som man kjemper litt ekstra mot. Denne gangen var det en liten kar som kom sprettende forbi meg i alle bakkene, mens jeg svarte på de flatere strekkene og i nedoverbakkene. Og jeg hadde sett meg ut ryggen på en kar fra Ull/Kisa, som jeg planla å innhente på det siste flatstrekket inn mot mål. Men siden jeg i år ikke sparte krefter med å gå i bakkespurten, så bet heller ikke sluttspurten skikkelig. Jeg orket ikke gå helt i kjelleren, selv om jeg var svært nære. Så karen fra Ull/Kisa fikk løpe i fred over mål.

Her er jeg knipset i innspurten av Kondis- og Bølerfotograf Per Inge Østmoen.

Jeg slang meg ned i gresset, og kunne skuffet konstatere at tiden ble 40.59. Tim kom med noen trøstende ord, men jeg følte meg som en avdanket løper der jeg betuttet måtte innse at jeg hadde brukt 36 sekunder lengre tid enn i fjor...

Men man kan ikke deppe lenge over sånt, og det viste seg at det faktisk holdt til 4.plass i klassen, av 32. Ikke så ille det, vel? Ergerlig nok var Kisa-kisen, som heter Sturla Throndsen, i min klasse, og snøt meg for "pallen" med fire fattige sekunder. Men det var egentlig ikke så viktig.

ETTER: Yes!! Kneet holdt og jenta kom seg fint
gjennom løypen med en god opplevelse. 




Langt viktigere var det hvordan det hadde gått med Hanne. Jeg hadde rukket å slå av en prat og gratulert både Trond Olav, Øystein, Trond Inge og Tim, men nå måtte jeg skynde meg for å heie Hanne i mål, spent på om foten hadde holdt. Jeg ventet og speidet, men så ingen Hanne... Men heldigvis, hun hadde lurt meg, for hun var allerede trygt i mål. Hun speidet nok etter meg også og hadde spurt Harald om han hadde sett meg, hvorpå han lattermild sa at jeg nettopp var kommet i mål. Sant nok. Dermed var dagen reddet! For Hanne hadde klart å løpe hele veien, med unntak av noen få skritt i brattbakken, og klokket seg inn på 52 minutter og 12.plass av 33 i klassen. Herlig!

BLIDE KONKURRENTER: Gode opplevelser hadde også Tim, med ny "farts-sveis" og Trond Inge. To av mine vanligvis tøffe konkurrenter, som i dag ble altfor tøffe for meg, bokstavelig talt. Begge klarte de målet mitt om sub 40.
NABODUELL: Torbjørn Hægeland fra Rustad, i grønt, vant klasse 40-44 år på 37.17. Men måtte likevel seg seg slått av Trond Olav Berg fra Bøler med 23 sekunder. Trond Olav var suveren vinner av klasse 50-54 år på sterke 36.54. Ikke rart at begge to ser meget fornøyde ut! Grattis!

Gratulerer også til løpslederen himself, Hermann Bruun, både med et flott arrangement og med overraskende seier i den innlagte bakkespurten opp fra Rustadsaga på 1.17. Det var 35 sekunder raskere enn jeg presterte. 

MOTBAKKE-ENTUSIASTEN: Christian Prestegård satte nok ekstra pris på alle motbakkene. Det ble 4.plass i klasse 55-59 år både i bakkespurten og i mål på 45.54. 
BRONSE: Fornøyd var Øystein Mørk også. Hjemmehåpet forsvarte fjorårets 3.plass med 34.09, til tross for at han har slitt med sykdom etter fantomløpet i Oslo Halvmaraton der 1.10-grensen ble brutt.
INTE SVENSK... men mye gult og blått på Haraløkka lørdag. 
VINNERE: Harald slo til igjen med nytt kjempeløp, 35.47 i den løypen er sterkt, sogar ny løypepers, og nesten minuttet raskere enn i SkiLøpet. Her på pallen med Dorte Foss, vinner av damer 45-49 år på 43.27.
KLAR TIL START PÅ 5 KM: Jan Billy i avslappet positur med musikk på øret før løpet. Etterpå var han ikke helt fornøyd  med 17.52 og 6.plass av gutta på 5 km. I tillegg måtte han se den gamle storløperen Gunhild Halle Haugen halvminuttet foran seg i mål.
NYE SKO? I såfall er det bare å hente noen av de som henger i ledningene ved parkeringsplassen på Haraløkka. Skjønt høyt henger de, og sure er de sikkert også! Flere misfornøyde løpere, mon tro?
Kondisreportasje med link til resultater og masse andre bilder
HER.



Dagen etter ble det "straffetrening". Ole Arne, som hadde løpt rundt Nøklevann sammen med datteren, inviterte nemlig til langtur i Sognsvannstraktene. Egentlig skulle jeg ha hviledag, men siden formen ikke er som den skal, lot jeg ikke den sjansen gå fra meg. Det gjorde heller ikke Turbo-Tim. Etter en oppvarmingsrunde kjørte vi 5 runder rundt vannet i tilnærmet maratonfart. Skjønt, jeg ble fraløpt igjen, var sjanseløs på å holde tempoet til mine to treningskompiser. Etter 5 harde runder ventet de, og vi løp nye 14 km i rolig pratefart. Da dukket også Espen og Trond opp, begge med imponerende perseløp fra Berlin Marathon i beina på hhv 2.49 og 2.51. Inspirerende, men helt uoppnåelig, dessverre. Særlig når jeg blir grundig fraløpt på trening av to karer som begge jakter på 3-timers grensen for første gang. Selv har jeg brutt den grensen to ganger, første gang var nettopp i Frankfurt.

28.oktober står jeg igjen på startstreken i den tyske finanshovedstaden. Men jeg har fortsatt en jobb å gjøre før den tid!

MARATONGUTTA: Trond Hansen (t.v) suger fortsatt på 2.51-karamellen fra Berlin, mens jeg, Ole Arne Eiksund og Tim Bennett forbereder oss som best vi kan til Frankfurt Marathon. Her har Espen Ringom knipset oss etter ca 30 km. Det ble 34 km, hvorav 15 i god fart.