Lang langtur og maratontrening

Sesongens siste store mål, Frankfurt Marathon, er bare snaue to uker unna. Søndag ble det hele 38 km på asfalt - og den siste harde treningsuken er nå unnagjort.

Noe av det hardeste med et maraton er all treningen som må gjøres i forkant. For det er noe annet å trene til et maratonløp, enn til et nesten hvilket som helst annet løp. Mens trening til distanser fra 5 km til halvmaraton er relativt lik, må man nemlig ha adskillig mer mengde før et maraton. For da er det gjerne de muskulære utfordringer som er tøffest og man er avhengig av å ha nok mengde i bein og kropp. I hvert fall hvis selve maratonløpet skal bli en god opplevelse.

Sko er kult! Skulle tro vi var sponset av et spesielt merke?...

I år bør grunnlaget være bedre enn noen gang, siden jeg har fullført 3 maraton og 3 ultraløp. Med mindre dette har tømt batteriet i stedet da, allerede før jeg står på startstreken i Tyskland? Jeg har følt det litt sånn i høst. Har liksom manglet fart og kapasitet på kortere distanser, uten at jeg har noen annen forklaring enn at jeg er blitt eldre. Årene jobber jo ikke akkurat FOR meg. Men i maraton og ultraløp er ikke alderen like begrensende som på kortere løp, der motor og fart er mer avgjørende. Man blir seig med årene...

Som nevnt i forrige innlegg ble uken innledet, eller avsluttet, med en tøff 34 km langtur med Ole Arne og Tim. Ole Arne er jo nesten blitt halvproff og kjører et treningsprogram fra ingen ringere enn Øystein Sylta til punkt og prikke. Jeg er ikke like proff, men har fått noen tips og hermet litt i denne siste harde uken. Så det har blitt en progressiv hardøkt på bane og langintervaller, samt to dager med en times rolig jogging, før søndagen igjen opprant og en ny drepende langtur stod på programmet.

Ole Arne i fint driv!

Planen var 40 km (!), hvorav halvparten skulle gå i god maratonfart på 4.15-skjema. Slike langturer er jo temmelig tøffe uansett, og enda tøffere hvis en skal løpe alene. Men som de gode kamerater vi er, tilbød vi oss å holde Ole Arne med selskap denne søndagen også, både Tim og jeg. Det bør jo passe perfekt, siden målet for alle tre er sub 3 timer i Frankfurt.

SURT OG KALDT:  Vidar Nilsen, Ole Arne Eiksund og Tim Bennett  lar seg ikke skremme
av det sure været. Søndag stod lang langtur på programmet. Basta! Vi gærne har det godt! 

Søndag fikk vi i tillegg hyggelig selskap av en rutinert maratonringrev med 6 norgesmesterskap på cv-en. Riktignok veterangull, men dog. For siden turen startet nesten på trappen til klubbkompis Vidar på Langhus, og han også skal til Frankfurt, så var det fire modige menn som møttes i lett hustrig høstvær søndag morgen kl 10. 3-4 plussgrader og lett regn var intet hinder. Ei heller en øm legg etter relativt tøffe langintervaller to dager tidligere. Jeg fant frem beskyttende leggings og håpet det beste.

Vanskelig skovalg...

Jeg gamblet litt med skovalget også. Synes alltid det er vanskelig å velge sko til et maratonløp. Nå har jeg et par Adidas Boston 3 som jeg er meget godt fornøyd med. Veldig gode på foten, men ikke av de aller letteste. Så forrige uke gikk jeg til innkjøp av et par Adidas Feather 2, som forventningsfullt og ivrig ble testet både i den progressive baneøkten og i langintervallene på asfalt fredag. Løpsfølelsen var meget bra, men var dempingen god nok? Jeg kjente det som sagt skikkelig i leggene og var ganske skeptisk før langturen. Så skeptisk var jeg at jeg hadde med meg Boston-skoene i reserve, i tilfelle skobytte var nødvendig.

Vidar løp på hjemmebane og var solid både som fartsholder og veiviser. 

Så var det ut på tur! Etter drøye 5 km i hyggelig kosetempo, ble farten etter hvert justert opp mot anbefalt 4.15-fart. Men allerede i den første lille slakke bakken, opp Nordbyveien ut fra Ski sentrum, merket jeg at dette kom til å bli tøft. Og jeg måtte slippe det lille feltet nesten før vi var begynt, som jeg gjorde forrige søndag rundt Sognsvann. Skikkelig pingle. Med all mulig respekt for Tim og Ole Arne, det lover jo ikke så godt (for meg) når jeg ikke klarer å følge to karer som fortsatt ikke har vært under de magiske 3 timene på maraton. Jeg har jo faktisk klart det, to ganger. Når det er sagt, så er jeg ganske sikker på at begge to kommer til å klare det i Frankfurt! Det skal selvsagt løpes først, og mye rart kan skje i et maraton. Men Ole Arne, som perset med 3.03 i Oslo for noen uker siden etter å ha vært syk like før, virker veldig sterk nå. Og jeg har heller aldri sett Tim så sterk eller så lett i steget som de siste ukene. Og den karen har jeg sett løpe mange ganger! Vidar er som antydet i klassen over oss, rent sportslig. Han snek seg under 2.50 sist i Oslo og har pers såvidt under 2.40, satt i godt voksen alder. Også Vidar tar turen til Frankfurt.

Men først gikk turen på ganske flate og kjente gangveier til Nordbykrysset, før den tok litt mer ukjente veier videre til Holstadkrysset og tilbake til Ski sørfra. Da var jeg på kjente trakter igjen, men gutta var ute av synet. Helt til de plutselig kom dampende mot meg. De var nemlig så elskverdige å plukke opp baktroppen. Det kaller jeg gode kamerater! Dermed ble det lille feltet samlet igjen, før vi la inn en ekstrasløyfe via Idrettsparken i Ski, gjennom deler av traséen til SkiLøpet.

Tim la inn noen ekstrarunder for å holde skjema. Og jeg fikk litt ekstra hvile...

Fartsøkningen førte imidlertid til at pulsen steg så mye at jeg igjen ufrivillig måtte slippe gutta. Men nedenfor Ski sykehus var jeg plutselig i tet, da de andre hadde tatt en liten omvei. Og på flatstrekket tilbake til bilen bet jeg meg fast i rygg på Vidar, og etter dagens raskeste kilometer på 3.53, på kilometer nr 23 (ikke helt etter skjema), tok vi oss tid til et lite stopp ved bilene for påfyll av drikke, næring og tørre trøyer. Skjønt, de andre la inn noen ekstrarunder først, for lojalt å følge skjema til punkt og prikke. Skjemaet sa 20 raske kilometer, dermed basta! Mens jeg var fornøyd med mine 18... eller rettere sagt, jeg var så sliten at jeg benyttet anledningen til å lure til meg litt ekstra hvile... Snittfarten på disse 18 kilometerne ble 4.28, altså både litt kortere og saktere enn skjema....

Ole Arne med spesialcola!!

Tim suger til seg næring før siste akt.

Men vi var ikke ferdige! Etter noen minutters hvile bar det avgårde igjen, den neste milen skulle løpes i 4.45-tempo. Vi klarte ikke det heller, for det var et ganske kupert strekk, men vi holdt brukbar fart (snitt 5.04) helt til klokken pep etter nye 10 kilometer. Endelig, da kjentes det godt å kunne senke farten til veldig rolig jogg de siste kilometerne tilbake til bilen. Vi passerte huset til Vidar for 3.gang og vinket farvel til fartsholderen vår, og litt senere kunne jeg fornøyd loggføre 37,76 km, det lengste jeg noengang har løpt på asfalt på trening.

Men tror du Ole Arne og Tim var fornøyde med det? Neida, de la inn enda noen ekstrasløyfer helt til de siste 5 km var i boks og de hadde bikket godt og vel 40 km totalt. Treningsdisiplin, kalles det!

Vi var imidlertid alle sammen kjempefornøyde med økten og litt stolte over oss selv. I hvert fall var jeg det! Selv om jeg enda en gang slet med farten underveis, så er i hvert fall utholdenheten meget bra om dagen. Og når leggen ikke var blitt verre etter nesten 4 mil på asfalt, og skoene også holdt hele økten, så må dette bli mer enn godkjent.

Inneværende uke blir langt lettere, heldigvis! For nå begynner jeg å slippe opp på treningen. Men hvis hosten, som i skrivende stund bekymrer meg litt ikke blir verre, så satser jeg nok på en siste gjennomkjøring i Hytteplanmila på lørdag. Dette er nemlig et annet av mine favorittløp og en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Selv om 10 km er det verste jeg gjør akkurat nå og troen på egne ferdigheter på den distansen er på bånn for tiden. Men jeg får ta det som et ledd i oppkjøringen til Frankfurt. For 2012 står først og fremst i maraton- og ultraløpingens tegn...

3 glade lakser: Ole Arne, Tim og jeg. Forhåpentligvis er vi like blide om 12 dager...

Her er detaljene med løypekart, etapper, fart og puls.

Tim sine tanker etter turen kan du lese HER.