Cruisefart i Frankfurt

Frankfurt Marathon var årets store mål. Det ble en flott og minnerik tur, men toppformen og råskapen som må til for å løpe under 3 timer manglet dessverre.

Men det var et brukbart forsøk, ganske lenge. Jeg ga meg i hvert fall ikke uten kamp.

Rolf, Trond Inge, Steinar, Vidar og Harald
dagen før dagen..

Hjemme igjen i Oppegård er jeg mange minner rikere etter noe fine dager med likesinnede. Jeg reiste med klubbkompisene Steinar, Vidar og Harald, Trond Inge fra Rustad, samt min harde konkurrent og bloggkollega Rolf fra Elverum. Hans reportasje kommer HER.

Vi hadde alle booket oss inn på Savoy Hotel, kun et veikryss fra jernbanestasjonen og en drøy kilometer fra start og mål. Alles klar! 
Men vi fikk et lite sjokk da vi allerede på flyet lørdag fikk nyss om snøvær i Frankfurt! Og selv om det var sluttet å snø da vi ankom den tyske finanshovedstaden, så var det skikkelig surt og kaldt vær. For en uke siden hadde det vært sommerlig med 20 grader her, nå var det på minus og med en bitende vind i tillegg! Heldigvis var det meldt bedre vær løpsdagen, med sol, men rundt 0 grader er i kaldeste laget!...

Dermed måtte planene justeres en smule og en langermet Falke-trøye ble innkjøpt på expo-en, sammen med et par Gore-hansker som så varme ut, med windstopper og greier. Og etter en hyggelig kveld på pastarestaurant, tørnet vi relativt tidlig inn, bleke, men fattet og spente. 

Kanskje litt for spent, for min egen del, for natten ble ikke god. Selv om jeg kun hadde drukket vann, litt sportsdrikk og et glass cola om kvelden, så føltes det som om jeg var fyllasyk hele natten! 

Jeg våknet mange ganger av bankene "tømmermenn", var helt tørr i munnen og temmelig tørst. Måtte drikke flere ganger i løpet av natten og da morgenen kom, hadde jeg fortsatt lett skallebank. Men heldigvis var den på vikende front, og enda mer vann, juice, 3 kopper kaffe og en relativt lett frokost hjalp ytterligere.


Og jeg skulle ikke gjøre samme tabben som i Rotterdam, der jeg spiste altfor mye både kvelden før og til frokost, og nærmest følte meg stinn i starten av løpet.

Avmarsj - og behersket optimisme.

Været ble akkurat som meldt, kaldt, men heldigvis mye mindre vind enn dagen før. Jeg valgte å løpe i den nye langermete trøyen med en singlet utenpå, samt de nye hanskene og en gammel halv buff som alternerte som sjal og pannebånd. Vi hadde oppmøte for felles avmarsj kl 09.15, mens starten gikk kl 10. Jeg rakk akkurat en siste tur på toalettet og veldig lett oppvarming, klarte så vidt å hoppe over gjerdet for å unngå å måtte stå altfor langt bak, og med litt hjelp fant jeg min plass i startfeltet like ved 3-timers ballongen. Vi stod som sild i tønne, men jeg var klar!

Like før det braker løs...

Startskuddet smalt, men vi stod helt stille i over 20 sekunder, før feltet så smått begynte å bevege seg. De første kilometerne var det temmelig tett med folk, og jeg prøvde å bruke minst mulig krefter, mens mange tok små spurter og løp i rene slalomintervaller for å avansere noen få plasser. Det er å sløse med kreftene, og er det noe man ikke bør gjøre i et maratonløp, så er det akkurat det.

Jeg følte meg ganske lett og fin, langt bedre enn i Rotterdam. "Kom igjen, Frode!!!" var det plutselig en fyr som ropte av full hals. Jøss, et lite øyeblikk ble jeg glad for tilropet, før jeg så at det var Vidar som stod på fortauet. Han hadde hatt akutte problemer med den ene leggen de siste dagene, men prøvde seg likevel. Dessverre varte det bare i 2 kilometer. Litt senere kom Rolf opp på siden. Han løp heldigvis fortsatt, men litt for fort for meg, så jeg turde ikke å følge.

Dette løpet var hovedmålet for sesongen. Etter å ha perset med 2.58 i København i fjor, visste jeg jo at det fortsatt var mulig. Målet var derfor primært å komme under den maratonmagiske 3-timers grensen. Og klarte jeg først det, var det jo ikke langt ned til pers. Men sesongen har vært litt annerledes, med mange lange løp. Frankfurt Marathon var årets 4.maraton, i tillegg til 3 ultraløp. Nå er det riktignok bare i Rotterdam at jeg har løpt for fullt med samme mål som nå. Det endte med min tøffeste opplevelse med joggesko noensinne, der jeg etter et ordentlig blodslit karret meg i mål på 3.09. Jeg var mer optimistisk nå, men visste at jeg likevel hadde oddsene mot meg. Absolutt ALT måtte klaffe dersom jeg skulle ha noen sjanse til å løpe ned mot, eller under 3 blank.

Jeg løp med lette sko - Adidas Feather 2

Som vanlig startet jeg litt rolig. Kanskje litt FOR rolig. Første 5 km gikk på 22.21, eller 4.29 i snittfart. Skulle jeg under 3 timer, måtte snittfarten ligge på ca 4.15... Jeg skrudde opp farten litt, og de neste 5 km gikk på 21.49. Farten per km på denne bolken var 7 sekunder raskere enn de første fem, men fortsatt måtte jeg ned nye 7 sekunder, i tillegg til at tapt tid måtte innhentes. Jeg skvatt litt da jeg plutselig så en kjent skikkelse like foran meg. Det var Tim. Jeg hadde ikke ventet å se han så tidlig, tror det var ca etter 9 km. Hadde egentlig ikke ventet å se han i det hele tatt, før jeg var i mål. Jeg har kjørt de to siste langturene med Tim og Ole Arne Eiksund, begge har vært mye sterkere enn meg og begge jaktet de også på 3 timers grensen. Jeg så på steget at Tim neppe hadde sin beste dag, dessverre. Vi vekslet noen ord og jeg gled i fra. For andre gang i løpet ble jeg litt trist, før jeg igjen konsentrerte meg fullt ut om meg selv og mitt eget løp. Jeg hadde sannelig nok av egne utfordringer, om jeg ikke skulle ta andres bekymringer innover meg i tillegg. Løping er nådeløst!

Nå var jeg inne i en fin flyt og de neste 5 km frem til 15-km merket gikk på 21.33, mens den fjerde bolken ble unnagjort enda 10 sekunder raskere. Dette gikk jo bedre og bedre. Kunne jeg klare å "ta en Post"? Oppkalt her og nå etter Postmannen med fornavn Jann, som forrige helg løp fortere og fortere for hver eneste 5 km, med et lite unntak for den nest siste, da han perset med formidable 17 minutter til 2.38 i Amsterdam Marathon. Imponerende! Målet var å kopiere den løpsutviklingen.

For det gjelder å la seg inspirere av andre, og jeg var i hvert fall nå kommet ned på marsjfart. Men hadde åpningstempoet vært for slapt? Halvmaraton ble passert på 1.31.53. Det var i treigeste laget. Skulle jeg under 3 timer, måtte jeg da løpe nesten 4 minutter fortere på siste halvdel!… Nesten en umulighet? Neida, jeg har jo gjort det før, tenkte jeg! I hvert fall nesten. For fire år siden gjorde jeg min kanskje største prestasjon da jeg for første gang snek meg under 3 timer, etter å ha passert halvveis på like under 1.31. Et raskt dypdykk i arkivet viste at jeg da hadde negativ splitt med 2 minutter og 15 sekunder. Og det skjedde nettopp her, i Frankfurt! Jeg husket litt feil og trodde faktisk at jeg passerte på omtrent samme tid som nå, men i virkeligheten lå jeg altså minuttet bak passering halvveis for 4 år siden.

Den gangen klarte jeg det umulige. Denne gangen ble det mission impossible. Som ble beseglet like etterpå, da en hyggelig kar kom sprettende opp på siden av meg. ”Hei Frode!” Det var Gunnar Skandsen. Vi slo av en liten prat. Hans mål var under 3.05, men han trodde ikke det ville gå. Så skrudde han opp farten og løp fra meg... Og her fablet jeg fortsatt om 3.00 i mitt stille sinn…? Jeg ble nesten litt utpsyket, men fortsatte videre. De neste 5 km var nøkkelen. Jeg måtte klare å øke farten ytterligere. Det ble 21.32, nest raskeste 5 km, men 9 sekunder saktere enn foregående. Trenden var brutt og det ble for tøft. Deretter brukte jeg 21.58 mellom 25 og 30 km. Jeg innhentet Skandsen igjen og da jeg passerte sa jeg eplekjekt at hvis han hengte seg på, så ville han klare 3.05. Han klarte det til slutt. Det gjorde ikke jeg…

Ved ca 28 km så jeg Trond Inge komme motsatt vei. Vi vinket til hverandre. Et godt tegn, jeg sjekket klokken og kunne konstatere at jeg passerte samme punkt drøye 4 minutter senere. Det måtte jo bety at Trond Inge hadde stø kurs mot sub 3, for første gang i karrierens 22 maratonløp. Men han har ligget godt an mange ganger før uten å klare drømmegrensen, seinest i Oslo Maraton der han lå langt foran skjema helt til krampene tok tak i leggene på de siste kilometerne og ødela alt.

Da jeg passerte på samme sted som Trond Inge fire minutter før meg, så jeg først Steinar, så Tim, på andre siden, i motsatt retning. De slet. Altså var avstanden ned til de omtrent den samme som den var opp til Trond Inge. 

Resten av løpet ble hard jobbing. Jeg møtte ikke veggen denne gangen heller, og avanserte en god del på den siste milen, men likevel gikk det gradvis saktere. For etter først å ha erkjent at sub 3 nok aldri hadde vært innenfor rekkevidde, løp jeg med nytt mål om negativ splitt og under 3.04, men også det ble altså for tøft. Følte så at jeg i hvert fall hadde kontroll på 3.05, men den gang ei. De 10 kilometerne fra 30 til 40 km gikk på akkurat 46 minutter, eller i 4.37-fart, før jeg økte til 4.21-tempo derfra og inn, etter å ha presset frem en liten spurt de siste 400 meterne. Dermed ble det positiv splitt med 2.21, omtrent akkurat motsatt av sist gang jeg løp her, for jeg klarte på langt nær å presse meg mentalt på samme måten som jeg gjorde i 2008. Da løp jeg i mål i gledes- og adrenalinrus på 2.59.23. Nå klarte jeg ikke helt å nyte den spektakulære målgangen inne i en fullsatt Festhalle, med musikk, dansende duskedamer, lyskastere og masse glitter, der jeg løp inn på 3.06.07. Jeg var skuffet.

Frankfurt Marathon er kjent for sin spektakulære innkomst med mål inne på det røde dekket! 









Men jeg skulle få det verre. For selv med nye, varme hansker, var jeg så kald på fingrene at det neste kvarteret ble ren tortur. Smerten og kvalmen som fulgte var mye verre enn ”pinslene” underveis i løpet. Det var så vondt at jeg ble fysisk dårlig, og jeg fikk liksom aldri varmen tilbake heller, der jeg satt ureglementert inntil et gjerde like bak målstreken, i et forsøk på å få med meg litt av stemningen, se etter kjente - og få varmen. En dame var så glad etter sine fullførte 42.195 meter at hun stod lenge og danset like bak målstreken, helt til hun fikk med seg en mannlig konkurrent. De fleste var glade, mange jublet. 3.06 er jo bra da, trøstet jeg meg selv med. Og endelig kom varmen gradvis tilbake i fingrene. Jeg må være en skikkelig pingle, for de fleste løp jo uten hansker, og uten problemer… Så dukket først Steinar opp, deretter kom Tim over mål. Han la seg utslitt og slagen i store smerter i fosterstilling ved siden av meg, med verkende vond lyske. En vakt kom bort. ”It’s ok!”, sa jeg, uten å være helt sikker selv. Men det var virkelig beundringsverdig å fullføre når så mye buttet i mot og de fleste for lengst ville kastet inn håndkleet. Tims egen rapport kan du lese HER.

Vi kom oss etter hvert på beina begge to, deretter ble vi tullet inn i et stort sølvpapir, før obligatorisk drikke- og spiserunde i bakgården, til og med lettøl med smak av grapefrukt ble servert løperne! Det smakte faktisk godt. Så godt at jeg glemte at jeg skalv av kulde og i stedet tok en runde tilbake til Festhalle på vei til skiftesonen, fortsatt inntullet i folien som et stort stykke kjøtt som skal oppbevares. Men denne gangen gledet jeg meg virkelig over synet av en Festhalle kledd til nettopp det, FEST. Jeg ble stående fascinert å se på i en halvtime, helt til 4 timers løperne kom i mål og litt til. Så utrolig mange glade og jublende løpere. Og det slo meg at de jo løp ganske fort. Dette var også godt trente folk i meget god form. Når jeg da løp inntil en time fortere, så kunne jeg jo ikke skjemmes over det. Jeg burde heller være stolt!

Omsider tilbake på hotellet bar det rett opp i svømmebassenget, til en deilig og svalende dukkert, etterfulgt av en varmende sauna. Før jeg ble dratt ut av min egen verden, og inn i Trond Inge sin jubelrus! Han hadde nemlig holdt krampene unna og farten oppe helt inn, kom i mål på 2.58.14 og opplevde det samme som jeg gjorde her for fire år siden. Grattis!! Det var utrolig gøy og veldig fortjent! Så nå var det champagne på rom 411.

Trond Inge tok helt av og var
kveldens muntre midtpunkt!

Kvelden var ung, men den ble særdeles hyggelig på en irsk pub med fotball, burger og øl, akkurat som i Rotterdam. Vi ville hatt det artig uansett, men det blir ekstra stas når vi har en rekord å feire. Trond Inge var i hvert fall den gladeste mannen jeg har sett på svært lenge. Og etter hvert fikk vi muntert selskap både av teamet til Tim og teamet til Øystein Ringnes, som feiret Nina Wavik Ytterstad sin nye aldersrekord i klasse 50-54 år på 2.51.04. Utrolig! Selv en storløper som Harald ble rett og slett fraløpt og slått med over 3 minutter på de siste kilometerne...

Joda, Frankfurt Marathon kan absolutt anbefales. Veldig godt organisert, en flat og fin løype, litt svingete av og til, men nesten ingen broer eller bakker som skal forseres. Mange drikkestasjoner, nesten litt for mange. Men veldig bra at det ble servert flytende gel på flere drikkestasjoner. Så det var første gang jeg kom i mål med en ubrukt energigel i lommen. Og så den spektakulære målgangen da, som er helt unik og gir et fantastisk punktum. Det var forhåpentligvis ikke siste gang jeg løp i Frankfurt.

Men nå blir det sesongpause og noen rolige uker fremover. Det skal bli deilig, etter en lang og opplevelsesrik sesong. Jeg kommer tilbake med litt oppsummering senere. Og så er det ikke helt utenkelig at jeg slenger meg med på et løp eller to til før vi skriver 2013, selv om jeg betrakter sesongen 2012 som over. Det blir i så fall bare for gøy. 
I motsetning til i Frankfurt?… Neida, det var (for) gøy det også!...

Kondis-reportasje med resultater HER.

Pulsklokkedata. Snittpuls var "pene" 140. Raskeste km, den fjortende, gikk på 4.07, mens den roligste var km nr 36 som gikk på 4.49. Av en eller annen grunn viser klokken sluttiden 3.07.18....må nok ha kommet i skade for å starte klokken igjen etter målgang, før jeg fikk stoppet den for godt..

VIDEO med glimt fra 30 km, 35 km og målgangen utenfor og inne i hallen, for øvrig med "Take on me" med a-ha for full musikk. Stemningsfullt!...