Høstens vakreste og straffetrening

Nøklevann Rundt må være en av Norges aller hardeste 10-kilometere. Og høstens vakreste! Men egentlig med altfor mange og bratte bakker for en flatløper som meg.

Likevel er dette et av mine favorittløp. Jeg har vært med flere ganger på 5 kilometeren, men først i fjor debuterte jeg i det egentlige Nøklevann Rundt, det 9,7 km lange løpet som går rundt dette flotte vannet i hjertet av Østmarka. I fjor kom vi rett fra fjellet i høstferien, jeg løp, mens Hanne var nyskadet med krykker etter røket korsbånd i fotballkamp. Hun har aldri løpt Nøklevann Rundt, men ble veldig fascinert og bestemte seg der og da for å komme tilbake neste år. Men da skulle hun løpe selv. Det har vært målet siden.

FØR: Hanne klar til start.
Blek, men spent og fattet.

Operasjonen lot imidlertid vente på seg, og først i slutten av mars kom hun under kniven. Men hun holdt ord, og lørdag stod hun på startstreken for sitt første løp på over ett år. Kun med mål om å fullføre, og at kneet skulle holde alle opp- og nedoverbakkene.

Min egen ambisjon var å slå tiden min fra i fjor på 40.23, og helst se 39-tallet. Det skulle vise seg å bli altfor tøft. For selv om jeg følte at jeg løp meget bra, så gikk det bare ikke fort nok. Ikke denne gangen heller. Allerede i den første bakken ble jeg forbiløpt av Tim og Trond Inge, de gled bare lekende lett fra meg, selv om jeg tappert prøvde å åpne relativt hardt. Ifølge pulsklokken lå jeg også oppimot eller over terskelgrensen omtrent hele veien. Presset og presset og jobbet hele tiden. Og i motsetning til i fjor, så hadde jeg bestemt meg for ikke å gå en eneste meter!

Jeg var imidlertid ikke helt klar over hvordan jeg lå an, siden gps-en ikke hadde koblet inn tidsnok (eller rettere sagt, det var såvidt jeg nådde starten igjen..) og jeg måtte bruke manuelle mellomtider. Dermed fikk jeg bare opp splittidene, og ikke sammenlagttiden underveis. Uten at det hadde så mye å si. Og som vanlig er det noen man kniver mot. Er det ingen kjente rundt deg, så plukker man ut noen andre som man kjemper litt ekstra mot. Denne gangen var det en liten kar som kom sprettende forbi meg i alle bakkene, mens jeg svarte på de flatere strekkene og i nedoverbakkene. Og jeg hadde sett meg ut ryggen på en kar fra Ull/Kisa, som jeg planla å innhente på det siste flatstrekket inn mot mål. Men siden jeg i år ikke sparte krefter med å gå i bakkespurten, så bet heller ikke sluttspurten skikkelig. Jeg orket ikke gå helt i kjelleren, selv om jeg var svært nære. Så karen fra Ull/Kisa fikk løpe i fred over mål.

Her er jeg knipset i innspurten av Kondis- og Bølerfotograf Per Inge Østmoen.

Jeg slang meg ned i gresset, og kunne skuffet konstatere at tiden ble 40.59. Tim kom med noen trøstende ord, men jeg følte meg som en avdanket løper der jeg betuttet måtte innse at jeg hadde brukt 36 sekunder lengre tid enn i fjor...

Men man kan ikke deppe lenge over sånt, og det viste seg at det faktisk holdt til 4.plass i klassen, av 32. Ikke så ille det, vel? Ergerlig nok var Kisa-kisen, som heter Sturla Throndsen, i min klasse, og snøt meg for "pallen" med fire fattige sekunder. Men det var egentlig ikke så viktig.

ETTER: Yes!! Kneet holdt og jenta kom seg fint
gjennom løypen med en god opplevelse. 

Langt viktigere var det hvordan det hadde gått med Hanne. Jeg hadde rukket å slå av en prat og gratulert både Trond Olav, Øystein, Trond Inge og Tim, men nå måtte jeg skynde meg for å heie Hanne i mål, spent på om foten hadde holdt. Jeg ventet og speidet, men så ingen Hanne... Men heldigvis, hun hadde lurt meg, for hun var allerede trygt i mål. Hun speidet nok etter meg også og hadde spurt Harald om han hadde sett meg, hvorpå han lattermild sa at jeg nettopp var kommet i mål. Sant nok. Dermed var dagen reddet! For Hanne hadde klart å løpe hele veien, med unntak av noen få skritt i brattbakken, og klokket seg inn på 52 minutter og 12.plass av 33 i klassen. Herlig!

BLIDE KONKURRENTER: Gode opplevelser hadde også Tim, med ny "farts-sveis" og Trond Inge. To av mine vanligvis tøffe konkurrenter, som i dag ble altfor tøffe for meg, bokstavelig talt. Begge klarte de målet mitt om sub 40.

NABODUELL: Torbjørn Hægeland fra Rustad, i grønt, vant klasse 40-44 år på 37.17. Men måtte likevel seg seg slått av Trond Olav Berg fra Bøler med 23 sekunder. Trond Olav var suveren vinner av klasse 50-54 år på sterke 36.54. Ikke rart at begge to ser meget fornøyde ut! Grattis!

Gratulerer også til løpslederen himself, Hermann Bruun, både med et flott arrangement og med overraskende seier i den innlagte bakkespurten opp fra Rustadsaga på 1.17. Det var 35 sekunder raskere enn jeg presterte. 

MOTBAKKE-ENTUSIASTEN: Christian Prestegård satte nok ekstra pris på alle motbakkene. Det ble 4.plass i klasse 55-59 år både i bakkespurten og i mål på 45.54. 

BRONSE: Fornøyd var Øystein Mørk også. Hjemmehåpet forsvarte fjorårets 3.plass med 34.09, til tross for at han har slitt med sykdom etter fantomløpet i Oslo Halvmaraton der 1.10-grensen ble brutt.

INTE SVENSK... men mye gult og blått på Haraløkka lørdag. 

VINNERE: Harald slo til igjen med nytt kjempeløp, 35.47 i den løypen er sterkt, sogar ny løypepers, og nesten minuttet raskere enn i SkiLøpet. Her på pallen med Dorte Foss, vinner av damer 45-49 år på 43.27.

KLAR TIL START PÅ 5 KM: Jan Billy i avslappet positur med musikk på øret før løpet. Etterpå var han ikke helt fornøyd  med 17.52 og 6.plass av gutta på 5 km. I tillegg måtte han se den gamle storløperen Gunhild Halle Haugen halvminuttet foran seg i mål.

NYE SKO? I såfall er det bare å hente noen av de som henger i ledningene ved parkeringsplassen på Haraløkka. Skjønt høyt henger de, og sure er de sikkert også! Flere misfornøyde løpere, mon tro?
Kondisreportasje med link til resultater og masse andre bilder HER.

Dagen etter ble det "straffetrening". Ole Arne, som hadde løpt rundt Nøklevann sammen med datteren, inviterte nemlig til langtur i Sognsvannstraktene. Egentlig skulle jeg ha hviledag, men siden formen ikke er som den skal, lot jeg ikke den sjansen gå fra meg. Det gjorde heller ikke Turbo-Tim. Etter en oppvarmingsrunde kjørte vi 5 runder rundt vannet i tilnærmet maratonfart. Skjønt, jeg ble fraløpt igjen, var sjanseløs på å holde tempoet til mine to treningskompiser. Etter 5 harde runder ventet de, og vi løp nye 14 km i rolig pratefart. Da dukket også Espen og Trond opp, begge med imponerende perseløp fra Berlin Marathon i beina på hhv 2.49 og 2.51. Inspirerende, men helt uoppnåelig, dessverre. Særlig når jeg blir grundig fraløpt på trening av to karer som begge jakter på 3-timers grensen for første gang. Selv har jeg brutt den grensen to ganger, første gang var nettopp i Frankfurt.

28.oktober står jeg igjen på startstreken i den tyske finanshovedstaden. Men jeg har fortsatt en jobb å gjøre før den tid!

MARATONGUTTA: Trond Hansen (t.v) suger fortsatt på 2.51-karamellen fra Berlin, mens jeg, Ole Arne Eiksund og Tim Bennett forbereder oss som best vi kan til Frankfurt Marathon. Her har Espen Ringom knipset oss etter ca 30 km. Det ble 34 km, hvorav 15 i god fart.