Hipp, hipp, hurra for Hytteplanmila!

Hovedpersonen feiret sin 10-årsdag med verdens største bollefest. Mens jeg feiret min lille revansje etter fjorårets fadese samme sted. Endelig fikk jeg vist for meg selv at jeg kan løpe en 10 km på godt under 40 minutter. Og Hanne feiret med sitt desidert beste løp noensinne! 

Er det her det er bursdagsfest?...  

Det var dekket til fest i Holehallen, eller hva den nå enn heter, hallen som ligger langt ute i skogen i Ringerike et sted, nesten helt for seg selv. Men som hvert år er vertskap for løpere i alle aldre og alle nivåer, en salig blanding av den ypperste eliten i Norge, og mosjonister av ymse slag. For å sitere fra den kjente nettavisen Sportsmanden sin reportasje fra løpet:

Den 10. jubileumsutgaven av Hytteplanmila ble en ny kjempesuksess. Det eneste problemet til løpet som startet i det små som et treningsløp for treningsgruppen Hytteplan Sport i 2004, er at det er i ferd med å bli FOR stort. For nå vil “alle” til den raske løypen i Hole i Buskerud for å avslutte sesongen med ny pers, og etterpå stille sulten med gratis boller og annen mat og drikke inne i hallen. Cirka 1850 var påmeldt til lørdagens løp.

 (Forfatter ukjent, hehe)

Det var MANGE folk inne i hallen i timen før start - og etterpå...  
Typisk for Hytteplanmila at "alle" aktive fra distriktet også stiller opp og tar i et tak.
Her er det ultra-Robert som tar en tørn med startposene. 

Selv var jeg med på bollefesten for femte gang, tror jeg. I fjor var jeg virkelig på hugget og lå an til mitt beste 10k-løp på svært lenge, etter å ha passert halvveis på 18.53 omtrent samtidig med et knippe kjente løpere som kom inn på lavt 38-tall. Men en akutt muskel- eller scenebrist eller noe annet faenskap endte med bråstopp og påfølgende halting og hinking til mål som rene Kenguru Kid på 1.07. Jeg fikk aldri noe godt svar på hva skaden egentlig var, men den ble slått opp et par ganger og hindret meg i å løpe før utpå nyåret, og også senere lå den og ulmet og gjorde sesongen 2014 vanskelig for meg.

LITT MIMRING: Sånn så jeg ut da Tommy Støa knipset meg der jeg spratt opp den siste brattbakken i fjor, på ett bein...
Nå var det tid for revansje, tid for å fullføre det jeg startet så bra på for ett år siden...

Flott og flopp i 50-års Lidingölopp...

Lidingöloppet! Verdens største terrengløp. Løpet der Grete Waitz gjorde enda mer furore enn i New York Maraton, med hele 12 seire, hvorav 11 på rad! Som attpåtil hadde 50-års jubileum! 

Når også været var så nydelig at en skulle tro det var et sommerløp, og ikke på en høstdag i slutten av september, så kunne det vel ikke vært bedre? Rammen rundt løpet var med andre ord perfekt.

Joda, det VAR flott. Men dette er likevel langtfra noen solskinnshistorie...