Da Carlsen fylte femti...

Blid jubilant!
- Av Trond Inge Carlsen, på sin 50.års dag 26.juni 2013 - 

Endelig er ventetiden over. Det er faktisk allerede femti år siden jeg så lyset for første gang på Aker sykehus. Det er moro men uvant å få oppmerksomhet uten å ha jobbet for det. Planen var å markere dagen med superrask runde på Sognsvann, men en vond fot siste uken satt en stopper for det. Men sykling til jobben er bra det og i min alder.

Egentlig vil jeg ikke skylde på alder når en er skadet, jeg har vært skadet så lenge jeg har drevet med idrett. Hadde to alvorligere skader da jeg var i 12-års alderen som bl.a. gjorde at verden gikk glipp av en storsprinter. Har aldri senere vært istand til å løpe så fort (relativt) som jeg gjorde da. Og det kan Carl Lewis og Geir Moen være glade for. Geir har forresten bursdag i dag han også.

Isteden ble det høydehopp som tidsfordriv, for det krevde bare 4 raske skritt på slutten av tilløpet. I min ungdom og første voksentid var 100m for langdistanse å regne, og 400m var Ultraløp. Men ny skade i slutten av tenårene gjorde slutt på hopping også. 

Men etter en lengre pause uten mosjon i det hele tatt pga jobb nesten døgnet rundt, ble jeg med en joggegruppe på jobben. Vi hadde leid inn en dame til å lære oss å løpe. Damen hadde 2.36 på maraton og mente det krevde ikke så mye å klare det. Jeg husker ikke hva hun het, men hun så ut som en dame, og var ikke så veldig høy. Jeg husker ennå da jeg oppsøkte Oslo Sportslager for å kjøpe joggesko. De lurte på hva jeg skulle bruke de til, og jeg sa jeg skulle løpe maraton på under 2.30. Jeg hadde ikke noe forhold til maratontid og heller ikke til distansen. Jeg hadde kun regnet meg fram til en tid ved å ta 400m persen min på 53 sekunder og ganget opp, pluss noe å gå på. Og i tillegg hadde jo hun damen sagt at det ikke krevde så mye trening å klare 2.36, og det hadde jo hun klart og hun var jo dame. Og et par kamerater av meg som jeg regnet som mosjonister fordi de aldri var med på NM eller elitestevner hadde løpt på 2.36. Jeg visste jo at de beste i Norge løp rundt 2.10-2.15, så 2.30 var jo langt unna det.


Trond Inge er en særdeles konkurranseglad herremann. Alltid blid, alltid positiv - og alltid optimistisk! Som tydelig fremgår av hans egen beskrivelse...

Ekspeditøren på Sportslageret med Arendalsdialekt ble imponert og spurte om både navn og hvor mange mil jeg løp i uken. Jeg ble litt forlegen og sa ingen, det var jo derfor jeg var i butikken for å kjøpe joggesko, jeg kunne jo ikke begynne å løpe før jeg hadde joggesko. Nå ble det ikke så mye løping likevel i den omgang. Det var lettere å gjenoppta hoppingen i en 3-års periode før barn og heim tok overhånd. Løpingen begrenset seg derfor etter hvert til en rask løpetur rundt Nøklevann lørdag ettermiddag etter ukens husvask.

Først i 2004 etter å ha gått på ski med barna et par år, begynte jeg å løpe aktivt, i måneder uten snø vel og merke. Og da var jeg rask til endelig å debutere i maraton (Stockholm). Jeg møtte den berømte veggen på første forsøk, men jeg kan bare skryte av den svenske helsevesenet. Det ble ikke 2.30, men jeg kom i alle fall under 4 timer (3.56). 

Det skulle gå ytterligere 21 maraton og 8 år før jeg kom under 3 timer (2.58.14, Frankfurt 2012). Det går nok minst like lang tid før det endelige målet er nådd. Jeg skal innrømme at jeg nå har fått et skikkelig forhold til distansen, og tilsvarende respekt. Det er faktisk en ganske nær sammenheng mellom antall løpte mil i uka og godfølelsen på en maraton.

Trond Inge kan endelig juble over å ha kommet under de magiske 3 timer på maraton i Frankfurt høsten 2012.. Jeg hadde gleden av å være med å dele disse to champagneflaskene etterpå! En gladere mann er det lenge siden jeg har sett! 

Jeg har også hatt gleden av å ha Trond inge som både inspirerende treningskamerat og hard konkurrent  i snart 10 år. Her fra 2008, da vi tok gull og sølv på 10.000m i veteran-NM i Tønsberg. De siste årene har det imidlertid gått lenger og lenger mellom de gangene det er jeg som kan trekke det lengste strået...

Men jeg ser frem til mange fine nappetak også i årene som kommer.

GRATULERER MED DE FØRSTE 50!!! 


Stas og litt fjas i Stadsloppet

Vårsesongens to hovedmål var Fjellmaraton og Karlstad Stadslopp. Mens førstnevnte var en ubetinget opptur i nedoverbakke, ble Stadsloppet en noe blandet affære. Det er visst slutt på den tiden da det bare var å reise til Karlstad og hente hjem perser og knalltider. De siste årene har mange slitt i varme og vind. Så også i år, og jeg var ikke noe unntak.

Idyllisk start- og målområde. 
Karlstad Stadslopp vil for evig og alltid stå som noe helt spesielt for meg. For det var her jeg satt min pers i 2005 på 35.25. En PB som dessverre kommer til å stå i evig tid! For selv om jeg var 44 år når jeg satt rekorden min - utrolig nok 8 år siden allerede (hjelp, så tiden flyr!) - så er det nok ikke lenger fysisk mulig for meg å løpe så fort. Eller?

Norge, Sportsmanden, Frode. Kult...

Dessverre så er det nok slik. Men det fine med å ha løping som superhobby, er jo at man hele tiden setter seg nye mål, og noe av kunsten med å finne fornyet motivasjon er å justere målene sine. Herunder primært å sammenligne seg med sine jevnaldrende, altså aldersklassen sin. Selv om det alltid vil være yngre (og eldre) konkurrenter man har lyst å gi litt juling også da. Det krydrer bare situasjonen - og prestasjonen - hvis man klarer det en gang i blant.

Vi løp ut på den ene siden av vannet og kom i mål på den andre siden. 

Uansett var målet mitt å løpe FORT i Karlstad. Det vil si fort etter mine begreper, som helst medførte at 37-tallet burde ses. Sist det skjedde var Sentrumsløpet i 2011 (37.42). I fjor løp jeg milen 3 ganger, og for første gang siden jeg brøt 40-grensen riktig vei i min første sesong som løper tilbake på tidlig 90-tall, måtte jeg i fjor over de magiske 40 minuttene, til og med to ganger på 3 forsøk. Men i Karlstad har jeg jo gode vibrasjoner! Sist jeg løp her, for 3 år siden, viste klokken 37.21. Kunne jeg gjenta noe lignende?

Løypekart.
Trykk på bildet for større versjon.
Heiagjengen på vei til start. Mira, Julie, Thomas og Marie.

Hanne og jeg dro innover lørdag morgen, full bil med 3 barn og hund, for Mira skulle for første gang overnatte på hotell. 750 svenske spenn for påmelding inkludert overnatting er jo veldig rimelig og Karlstad er en koselig by. Grådige norske arrangører har noe å lære av svenskene, som ofte er både mye bedre og mye billigere, og med en helt annen stemning på kjøpet. For som i GøteborgsVarvet, ble det folkefest også i Karlstad, bare i litt mindre format. Et veldig trivelig løp, med start og mål i idylliske omgivelser ved et lite vann og parkområde, før løpet slynger seg langs elver og kanaler, tar turen innom sentrum med masse heiende tilskuere, og avsluttes som det starter, i grønne omgivelser. Stor stemning stort sett langs hele løypen gjør det GØY å løpe i Sverige!

Hanne snører på seg sine lette Adizero Adios.
Klar for sin 8.konkurranse på 7 uker...

Vi hadde timet alt bra denne gangen, og var klare til start litt før skuddet smalt kl 14.10. Litt verre med klokken min, den surret og gikk i over 5 minutter uten å finne satelittene. Lurer på hvorfor akkurat mine klokker er så treige? Det kan vel umulig ha noe med eieren å gjøre? Men stoppeklokken gikk jo, og ved første kilometermerking viste den 3.53. Ikke akkurat noen pangåpning. Jeg løp med fjærlette Adidas Adizero Feather og som på treningsturene den siste uken, prøvde jeg å fokusere på steg og flyt i løpingen.

Jeg synes det fløt riktig så bra også. At Roar og Espen forsvant ganske fort var ventet, de skulle jo gjøre opp seg i mellom med prestisjefylt revansjeoppgjør fra duellen i Sentrumsløpet. Men jeg fikk litt bange anelser da Mona Rydland også passerte meg. Og ganske riktig, ved passering 2 km kunne jeg litt skuffende konstaterte at klokken viste 7.53. Fire blank-fart!? Det er litt for dårlig.

Nå er det dags... start om 5 minutter.
Og Marie har overtatt fotoapparatet. 
Enda en gang følte jeg at det gikk langt fortere enn det faktisk gjorde, og jeg må vel snart innse at det kanskje skyldes at kapasiteten ikke lenger er helt det den var. At alderen gjør sitt. Og i tillegg fikk vi en lei vind midt i fleisen.

Jeg fortsatte, ufortrødent, og de neste kilometerne var i hvert fall på rett side av 4-streken. 5 km ble passert på 19.33. Målet var forlengst nedjustert med ett minutt, til å se 38-tallet, men jeg fryktet at det ville bli en kamp for å komme under 40 til slutt, slik det var i blodslitet i SkiLøpet i fjor, der jeg bare nesten klarte det... Vel, kunne jeg holde samme fart helt til mål, så var det jo håp...

Men det var ikke bare alderen som skilte årets løp fra perseløpet i 2005. Den gang var det perfekte forhold, vindstille og ca 11 grader. Nå var det vind, mye vind, og altfor varmt, langt over 20 grader. Det føltes i hvert fall sånn. I tillegg misset jeg urutinert på begge drikkestasjonene, for øvrig det eneste jeg vil kritisere arrangørene for (noen må man jo skylde på). Drikkestasjonene var rett og slett for små, og jeg var nok ikke den eneste som gikk glipp av verdifulle styrkedråper. Jeg ble imidlertid reddet av en vennlig dansk konkurrent, som hørte fortvilelsen min da også det andre forsøket mislyktes. Han hadde utrolig nok klart å få med seg to krus, og rakte elskverdig det ene til meg. Det kaller jeg god sportsånd!

Nå fikk jeg riktignok drikke senere også, av publikum, både til innvortes bruk og til å helle over hodet. Men de siste kilometerne ble likevel et blodslit. For andre gang ble jeg passert av dameduoen Jordalen og Rydland, som hadde en hard fight seg i mellom og til slutt ble nr 4 og 5. Kroppen ville helst gi opp, slakke av på tempoet og få det litt mer behagelig. Men hodet var fortsatt på rett plass og nektet meg å resignere. Rydland er en god løper, men jeg har da alltid slått henne. Jeg kan ikke bryte den statistikken, tenkte jeg. Etterpå fortalte hun imidlertid at hun perset med halvannet minutt! Så da så! Da var det ikke så rart at jeg slet med å holde følge likevel. For slet, det gjorde jeg! Pain is temporary, glory is forever, bablet noe langt inne i hodet mitt... Hvilken glory? Hvem bryr seg om du løper på 38, 39 eller 45 minutter?

Marie tok mange fine bilder, som av denne løperen.
Skjønnheten....
...og udyret, ikledd rød djevelkostyme!
Glad jeg ikke hadde denne karen i hælene...

Den indre dialogen bablet videre, men psyken var sterk denne dagen. Dette løpet hadde jeg nemlig satset litt ekstra på og da skulle jeg levere! For om ingen andre bryr seg om hva jeg løper på, så gjør jeg det selv. Og det er jo det konkurranseløping handler om. Å sette seg egne mål, og helst klare å nå dem.

Midt i gågaten var det en egen spurtpris med innlagte 100 meter. Jeg hadde neppe klart å løpe fortere uansett og gjorde ikke en gang en mikroskopisk fartsøkning. Jeg hadde mer enn nok med å holde tempoet. Så endelig passerte vi jernbanebroen og kom inn i parkområdet der vi startet. Nå var det bare innspurten igjen. Jeg hentet frem mine siste krefter og passerte først Jordalen, så Rydland og enda noen flere. Men jeg feilberegnet spurten ganske grovt, eller kanskje jeg bare var enda mer sliten enn jeg var klar over, for det virket mye lengre til mål enn jeg trodde. En fyr fløy forbi meg. Jeg stod nesten stille, hvor var spurten min? Oppbrukt lenge før mål...

Mål i sikte!
Foto: Christopher Aalholm, fra mosjonisten.com.

Jeg hørte speakeren og så endelig målseglet langt der fremme. Kastet et blikk på klokken og så at det kanskje fortsatt var en mikroskopisk sjanse for å komme under 39 blank. Med en siste kraftanstrengelse klarte jeg å mobilisere til et slags taktomslag igjen. Men klokken over målstreken bikket akkurat 39 minutter før jeg løp inn i målslusen. Det gikk akkurat ikke....

Kunstnerisk bilde fra Marie, tenkte jeg.
Før jeg dro kjensel på skoene til skikkelsen som skimtes under stilaset...

Så kom jeg på at jeg brukte et par sekunder fra startskuddet smalt til jeg passerte startstreken. Det er jo nesten alltid nettotider nå, så da er det kanskje en liten mulighet likevel...? Og faktisk, så klarte jeg det akkurat, med 8 små tideler! Sluttiden ble 38.59,2... Det holdt også til 6.plass i klassen, av 77 fullførende. Godkjent!

Måltreet! Heldigvis var jeg inne en time før dette.
Men med mange som gikk og sogar satt i rullestol, så var det ikke alle som hadde det like travelt.

Etter å ha gjenvunnet pusten i horisontalen 3 meter bak målstreken, rakk jeg å få med Hannes sluttspurt til fin 10.plass i klassen. Deretter ble det mye løpsprat med andre og fotosession under premieutdelingen, før vi etter hvert ruslet ned til torget og nøt både folkelivet og en hamburger med cola. Det er sjelden kost for oss, med unntak av etter harde løp. Da smaker det faktisk utrolig godt!

En som virkelig hadde det travelt var trivelige Øystein  Mørk.
Delt 3.plass totalt etter en durabelig spurt mot Harald Solhaug Næss lar seg høre!
Vi sees på Bornholm!
Espen - mosjonisten som ikke lenger er mosjonist - Ringom.
En særdeles trenings- og konkurranseglad herremann. Men DEN STORE revansjen mot Roar kunne han se langt etter. Derfor konsentrerte Espen seg om den innlagte 100 meter spurten, som gikk unna på 14 blank til 6.plass. Fattig trøst kanskje, men imponerende lell!
Det var ikke bare vi som var på familietur til Karlstad.
Selv om Jessica vant, er Knut Nordviken fortsatt raskest i familien.
Og Jim Holtquist, bak med solbriller, sørger for at alt er som det skal. 
SkiLøpere dukker opp overalt. Stig Lima har stort sett vært foran meg i Follotrimmen i år, men ble slått denne gangen. Nå retter vi blikket mot felles høstmål: Berlin Marathon. Da skal Stig løpe enda fortere enn han gjorde i  Wien Marathon i april. Det kan bli en artig duell!..
For ett år siden hinket Hanne rundt med nyoperert kne.
Nå kan hun ta en velfortjent pust i bakken etter et travelt program. 

Nå blir det en roligere periode fremover. Neste konkurransemål er Etape Bornholm, som jeg skal løpe for 3.gang. Det er noe jeg gleder meg til, ikke bare selve løpene, men en uke på vakre Bornholm der vi kan kombinere ferie og løping. Perfekt.

I mellomtiden ønkses alle løpere og lesere en riktig god sommer!

Det var fullt liv på torget - og gjett om det smakte med en burger og cola!
Også for de som ikke hadde løpt...
Sol og sommer i Karlstad.
Vi kommer gjerne igjen! 

Resultater og reportasje med mange flere bilder på Sportsmanden!

Og her kan du lese hvordan det gikk forrige gang jeg løp i Karlstad.

Pulsklokkedata.


Klasseseier i Fjellmaraton!

Å vinne klassen sin i Det Norske Fjellmaraton - Fjelleventyret - er få forunt. Særlig på den halve distansen, der konkurransen er størst. Jeg har vært på podiet flere ganger og ble nr 3 forrige gang jeg løp halvmaraton. Men å VINNE? Jeg? Nei, det hadde jeg aldri trodd.


Desto gøyere da, når det skjedde. Nå skal jeg ikke ta helt av, for tiden var ikke all verden. Jeg løp to minutter raskere i Fjelleventyret for to år siden, og løper fortsatt i samme klasse, så jeg kan vel trygt si at jeg kjente min besøkelsestid. Når kattene er borte, danser musen på bordet! For det var ingen av de store kanonene som vanligvis dominerer resultatlistene i klassen min som løp denne gangen. På den annen side, så vant jeg faktisk med nøyaktig 3 minutters margin til nummer to, og akkurat 4 minutter til nummer tre. Det er jo ren utklassing! Så jeg er selvsagt superhappy. Dette var over all forventning.

Fra Flya, en liten time før start...

Litt om løpet

På vei til bussavgang fra sentrum av Beitostølen åpnet himmelens sluser seg, og i bussturen på vei til startsted på Valdresflya var det nok mange som grudde seg litt til over en times venting i pøsende regnvær. Det kunne blitt en kald fornøyelse, og man kan jo undres over hvorfor siste bussavgang går halvannen time før start. På Flya stod folk nærmest "på vaggel" langsmed de to små husveggene som finnes, i ly for regnværet. Men heldigvis ga det seg før vi ble ordentlig våte, og så var det bare å lade opp i positiv atmosfære.

Munter stemning før start av et firkløver som alle skulle få mye å juble for også etter løpet...

Jeg kombinerte oppvarming med fotografering av de raskeste maratonløperne til Flya for Sportsmanden. Blir det Gjermund Sørstad som passerer først i år også, mon tro? Men nei, det kom en svenske alene i tet! Så kom ingen. Så først kom Gjermund. Jeg knipset og heiet og fikk et vink tilbake. Gutten hadde kontroll og tok til slutt sin tredje strake seier. Se resten av bildene jeg tok under oppvarmingen av fjellkongen Sørstad og alle maratonprinsene på Sportsmanden.

Kongen i Fjelleventyret steger ut over Valdresflya, på vei mot sin 3.strake seier.

Som følge av fotograferingen, fikk jeg selvsagt plutselig liten tid til start. Kanskje ikke så overraskende? Men sammen med Hanne jogget jeg bortover, fortsatt med kamera i hånden. Jeg måtte jo få med meg passeringen til Vettis-Bjørn også. Deretter var det vekk med kamera og av med overtrekkstøyet, i det speaker for siste gang minnet om at siste buss med sekker skulle kjøre nå... Jeg rakk akkurat å kvitte med med sekken. Godt var det, for det hadde neppe blitt klasseseier dersom jeg skulle løpt med en diger sekk på ryggen hele veien ned til Bygdin, opp til Båtskaret og ned igjen til Beitostølen.


Hmmm, mer uvær i vente? Og skal jeg gidde å stille meg i den lange dokøen....?
Svein og Hanne gjør sine vurderinger.

Det var vel rundt 8 grader og lite vind ved start, så det var mer enn varmt nok med kort tights og t-skjorte. Oppvarmingen hadde jo vært så som så, men planen var likevel å starte raskere enn de faktiske 4.07 på første kilometer. Synes jeg løp langt fortere, men da både Dorte Foss og Hilde Henriksen kom fossende forbi meg, ante det meg at "følt fart" igjen spilte meg et puss. Andre kilometer gikk såvidt under 4 minutter, men så formanet jeg meg til å øke farten, finne flyten og ikke minst tørre å løpe i et litt hurtigere tempo enn jeg var sikker på å holde helt inn.

En røslig kar kom seilende forbi meg. En stor rygg å ligge bak, perfekt, tenkte jeg og vi avanserte litt. Foss og Henriksen ble passert og litt nede i bakken mot Bygdin snudde jeg meg og så at det var en svær luke bak til nestemann. Joda, det kan lønne seg å finne en fin rygg, for uten den, hadde jeg trolig vært i neste pulje mye lenger bak, eller helt ensom i "ingenmannsland".

Første drikkestasjon fikk som planlagt stå urørt, men i de bratteste nedoverbakkene kjente jeg de foruroligende faresignalene av en bitteliten stein under foten, med gryende blemme og gnagsår i anmarsj... Nå var jeg oppe i 3.30-fart og det føltes godt med kilometertider nesten som i "gamle dager". Kanskje dette kunne bli bra?

Hanne klar til start. Vi la strategien i bussen opp til Flya, som begge fulgte til punkt og prikke...

I bunnen av bakken blåste det en del, men det har blåst adskillig friskere andre år her oppe. Og så startet klatringen og nøkkeletappen opp til foten av Bitihorn, flere kilometer med sammenhengende stigning. Jeg hadde mentalt forberedt meg på at mange kom til å passere meg i bakken. Planen var å løpe ganske rolig og behersket og ikke bli demotivert av at andre passerte, men heller satse på å ta de igjen på det siste og lettere strekket inn mot mål. Jeg var rask på drikkestasjonen i bunn av bakken, så kjapp at den store haren min ble hektet av, men fant meg en ny rygg og fin rytme inn i bakken. Stor var overraskelsen da ingen kom opp på siden av meg. Ingen! Men kanskje burde jeg ikke blitt så overrasket. For jeg hadde glemt at jeg jo har "spesialtrent" i motbakker i år, både med Fløyen Opp og med klatreetappen til Besserud i Holmenkollstafetten. Øving gjør mester!

Jeg holdt plassen min hele bakken opp, og i siste del var det i stedet jeg som plukket et par løpere. Herlig! Men kilometertiden sank til 4.44, så 5.13... Men jeg husket at jeg har vært oppe i over 6 minutter i øverste del av bakken tidligere år og lot meg ikke stresse, heller ikke da den nye haren min økte farten i et litt slakkere parti før siste del av bakken. Jeg lot han bare gå. "Vi sees etter 18 km", sa jeg til meg selv og så for meg at jeg da skulle suse forbi han i lettpartiet inn mot mål.

Som tenkt, så gjort, men jeg passerte han faktisk et par kilometer tidligere enn planlagt, i bra marsjfart. Men jeg brukte en stund fra toppen til å justere farten, og bannet stygt da jeg misset saftglasset på drikkestasjonen ved Båtskaret (Unnskyld!) Jeg hadde bra kontroll på min egen sekundering, og målet var nå klart: under 1.25. Skulle jeg klare det, måtte jeg løpe inn nøyaktig ett minutt på de siste 6 kilometerne i forhold til 4-blank-fart. Men jeg følte meg sterk, en deilig følelse, og presset etter hvert kilometertidene ned til 3.40. Jeg innhentet en liten gruppe og fosset forbi dem, men en kar var "frekk nok" til å henge seg på, og la seg veldig tett i ryggen min, i en, to, tre kilometer. På siste drikkestasjon, med 3 km igjen, hev jeg innpå noe de ropte var cola, men som smakte vørterøl. Trolig var det en blanding, og en bra sådan.

På min ferd ned fra Flya passerte jeg mange helmaratonløpere  og tenkte med glede tilbake på min debut på det virkelige Fjellmaraton i fjor. Jeg heiet på noen av dem. Frants Mohr heiet på meg:  "Herlig!" ropte han da jeg passerte noen km før mål. Den konkurranseglade maratonløperen kom rett fra andreplass i Hadeland Maraton uken før og tok nå en andreplass i klasse M50. 

Det gjorde godt. Men først slakket jeg litt av på farten, for liksom å finte ut forfølgeren min, før jeg økte markert igjen. Et aldri så lite rykk. Det funket! Endelig ble skrittene bak meg litt svakere, før de gradvis "fadet" ut, som i avslutningen av en sang på radio. Dette går veien! Og hittil hadde jeg kun løpt forbi folk helt siden Båtskaret. Ingen hadde passert meg.

Men hva var dette? Litt senere hørte jeg skritt bakfra som ubønnhørlig nærmet seg... Jeg snudde meg og spurte forfølgeren hvilken gruppe han var i, og ble en smule lettet da han sa 40.. For nå var jeg i ferd med å "få det" litt og var egentlig glad for at jeg slapp å gå helt i kjelleren. Hadde fyren sagt klasse 50, så hadde jeg nok mobilisert mine siste krefter til kamp, men med ingen løpere like bak og heller ingen flere å jakte på, så roet jeg litt ned på tempoet. Før jeg plutselig var på oppløpet og en liten stund trodde at jeg kunne klare under 1.24. Dermed ny fartsøkning og vips, så var jeg nesten oppe i ryggen på han som hadde passert meg, før jeg oppdaget at det ikke var målseglet som var foran meg likevel... Det var fortsatt 100 meter igjen, minst, og jeg roet litt ned på farten igjen, for ikke å løpe på meg unødvendig mye syre.

"Der kom Svein Hagen i mål", hører jeg speaker si i det jeg svinger inn på det aller siste oppløpet. Jeg hadde ikke sett snurten av hyttegjesten vår siden vi stod på startstreken og regnet egentlig med at Svein var langt foran meg. I Follotrimmen på Hebekk slo han meg med nesten tre minutter over 7,4 km. Hmmm, litt synd at ikke løpet var litt lenger, da hadde jeg kanskje innhentet han? Tja, jeg vet ikke helt, jeg var tross alt veldig glad for at det nå var slutt, ikke minst pga gnagsåret som jeg hadde ignorert, men som straks ble ganske vondt når jeg endelig stoppet opp, etter at speaker hadde ropt meg inn som andremann i klassen på 1.24.35! Herlig! Jeg var superfornøyd! Andreplass er ny "pers". Da spilte det mindre rolle at jeg kanskje hadde håpet på å løpe enda litt fortere...

Jeg gikk direkte ned for å hente sekken med klær og mobilkamera. Sportsmanden måtte "på jobb" igjen. Inne i den provisoriske garderoben ble det gledelig gjensyn med Bjørn, som alltid blid og fornøyd med sitt maraton på 3.12., tilsynelatende ganske uberørt og med mye bedre bein enn jeg hadde.

Knoll & Tott fra Årdal: Bjørn Fretland og Geir Grindedal, nr 3 og nr 1 i Vettisløpet, behørig dekket på Sportsmanden. Denne gangen ble det andreplasser til begge i klasse 45-49 år; Bjørn som vanlig på maraton, Geir på halvmaraton.  

Så kom en enda en gladgutt, Jan Billy, som gledesstrålende fortalte at han hadde perset med 1.16 og blitt nr 5 totalt. Kanonbra!

Tommel opp for alltid positive Jan Billy, som perset og ble nr 5 totalt.

Så opp igjen til mål, akkurat tidsnok til å ta imot Hanne. Hun hadde på forhånd sagt at hun skulle fokusere mer på opplevelsen enn tiden, men leverte i begge dimensjoner. Hun løp på 1.43, minuttet bedre enn for to år siden, før korsbåndet røk. Og kne og korsbånd overlevde belastningene. Det ble en stor gratulasjonsklem i målområdet.

Flere tomler i været! Utrolig bra av Hanne å løpe bedre enn hun gjorde før hun ødela kneet sitt. 

Så enda en klem, denne gangen var det Lill Eriksen, som var så glad at hun nesten tok til tårene etter å ha forbedret seg med 3 minutter og løpt på 1.31 i klasse 55-59 år! Hun var også blitt nr 2, trodde hun... Men klassevinneren stod oppført med 1.06, noe som ville vært verdensrekord. Og da jeg skulle sjekke resultatlistene litt senere, så stod jammen jeg også oppført som klassevinner!

Lill har mange premier fra Fjellmaraton, men var likevel overlykkelig over seier og supertid! 
Hanne og Lill gir hverandre velfortjente gratulasjonsklemmer !
Utrolig gøy å se Gjermund, Trond og Petter tilbake med startnummer på brystet. Come-back for hele gjengen, som her flankerer Alvilde. Like kjekt å se henne, men hun konkurrerer heldigvis hyppig fortsatt. Gjermund ville nok trolig vunnet klassen sin, dersom man ikke opererte med alle over 60 i en og samme klasse i Fjellbukken! Selv for en særdeles lettbeint 70-åring, blir det en litt urettferdig konkurranse...

Bare smil og lutter glede i målområdet altså, og på tide å begi seg opp til premieutdelingen. Den var fremskyndet i forhold til tidligere år, noe som egentlig var litt unødvendig, for i likhet med mange andre gikk jeg gikk glipp av første del og mye av moroa. Litt synd, for premieseremonien etter Fjellmaraton er et kapittel for seg, som omtalt på Sportsmanden. Jeg var faktisk spent på om jeg kom for sent til min egen premieutdeling. Det hadde vært en gedigen nedtur, men heldigvis var det damene først og jeg kom akkurat tidsnok til å se Lill få sin førstepremie.

Og litt senere fikk jeg altså æren av å stå aller øverst.

Må innrømme at det var en spesiell følelse og veldig gøy å gå opp på podiet som førstemann. 

"Vinner av halvmaraton klasse 50-54 år kommer selvfølgelig fra Sportsmanden og heter Frode Monsen"...introduserte konferansieren. Jo takk! Selv om vi er godt voksne, har vi barnslig glede av å få en sjelden heder og ære. Særlig siden dette var for første, og kanskje siste gangen for mitt vedkommende, i et såpass stort løp.

"Grattis til Frode for klasseseier i Fjellmaraton. Den henger høyt!" skrev Vidar på SkriveBlokken og annonserte samtidig sitt come-back på Beito til neste år. Med Nilsen, Ringnes, Briskelund, Aaby og kanskje Ringen også på plass, bare for å nevne noen av kanonene i den tøffe 50-års klassen, så er det nok tilbake til hverdagen for mitt vedkommende. Men jeg grep sjansen når den var der og kjente min besøkelsestid!

Alle resultater finnes her.

Og her er kilometertider og annen data fra klokken min.

Mye liv og røre som vanlig i sentrum etter løpet.
Og uteservering en med levende musikk på vei til premieutdelingen...
Og etterpå selvsagt velfortjent after-run!



 


Det gjelder jo å leve i nu'et og å nyte øyeblikket. Det er da man kjenner at man lever!


Dagen derpå

Det var jammen bra at ikke løpet gikk på søndag - eller at uværet som fulgte ikke kom på lørdag! For dagen etter åpnet himmelens sluser seg. Jeg hørte på riksnyhetene senere at det på Beitostølen hadde falt 23 mm nedbør i løpet av kort tid. Konsekvensene ble voldsomme og våte, som disse bildene viser:

Full lekkasje og vann i strie strømmer i hovedgaten, der vi spurtet mot mål et døgn tidligere...


Her var siste innspurt og målseglet dagen før!!....
Nå var det en elv som hadde gravd mange hull i asfalten!... 

PS1: Uværet hindret meg selvfølgelig ikke i å løpe en 40 minutters restitusjonstur i pøsende regnvær. Her før turen...


PS2. Allerede lørdag er det meningen å stille til start i enda et halvmaratonløp, Birkebeinerløpet! Men klok av skade, og med bein som i skrivende stund er temmelig mørbanket, så er jeg litt usikker. Uansett blir det en helt annen historie....