Sentrumsløpet og Follotrimmen - to sikre vårtegn!

Like sikkert som at hvitveisen "bringer våren inn" hvert år, så er det omtrent på samme måten med "vårklassikerne". Nei, jeg snakker ikke om de store sykkelløpene på Kontinentet, men om koselige Follotrimmen lokalt, og det noe større Sentrumsløpet i Oslo - to sikre tegn på at løpesesongen er i gang for fullt, nå også for meg.


Jeg rakk å være pressefotograf på Sentrumssprinten, før jeg skulle i aksjon selv. Et flott skue!

Det siste først. For årets Sentrumsløp ble en stor suksess, som allerede omtalt på Sportsmanden med journalistiske briller. Med egne litt mer private briller - ja, jeg har jo måtte krype til korset og er nå ganske avhengig av slike hjelpemidler både for å lese og skrive, men heldigvis enda ikke for å løpe - så ble det ikke på langt nær den samme suksessen.

Men jeg får prøve å se det med positive øyne, eller briller, for jeg kom meg da til mål! Det gjorde jeg som kjent ikke på mitt forrige milløp da jeg lekte kenguru i Hytteplanmila i høst. Men det var såvidt båten bar denne gangen også. Jeg sliter nemlig fortsatt litt med leggmuskulaturen, men valgte å stille, og å følge "suksessoppskriften" fra Follotrimmen noen dager tidligere. Mer om det litt senere.

Så da stod jeg der da, midt på Karl Johansgate på starstreken i pulje 1, for antatt sluttid mellom 38 og 39 minutter, sammen med over 8000 andre løpere. Men da hadde jeg allerede fått med meg masse hyggelig løpeprat med andre som skulle i ilden. Det er jo det som er noe av det koselige og motiverende med slike løp, det sosiale og fellesskapet man føler både før og etter løpet. Ikke så mye underveis, da har man mer enn nok med seg selv og "alle" er "fiender", eller konkurrenter, heter det visst.



Hanne er verken fiende eller konkurrent.
Her går hun for å levere inn sekken og gjøre seg klar til start. 

Men jeg rakk altså en hyggelig passiar med blant annet, i tilfeldig rekkefølge, Trond Olav Berg, som har sitt eget pågående "aldringsprosjekt" å forske på - noe som med den formen han alltid viser kommer til å ta sin tid - Bård Brune, siste tilskudd til stammen på vårt superveteranlag som snart skal gjøre Oslos gater påskegule i Vårens vakreste eventyr - Dag Sjøberg - ikledd samme gule singlet som meg, dog representerte han en annen klubb denne gangen, men du verden så han imponerte, han slo til og med begge de to forannevnte og VANT klassen min som den eneste som løp under 36 blank i varmen, og det uten løpetrening i hele vinter og vår - Svein Sølvberg, evighetsmaskinen som absolutt bør med i ethvert "aldringsforskningsprosjekt", da han nekter å la seg påvirke av alderen og løper like fort hvert eneste år, og som vant klasse 65-69 år i utklassingstil på såvidt over 38-blank! - Marius Borger, langrennsentusiasten fra Spydeberg som ble tv-kjendis da han ble fulgt av kameraene i mange minutter i kamp mot damevinner Laila Kveli i Vasaloppet og som såvidt unngikk "tjeideng", noe som visstnok er det verste han vet, og som slo til igjen med ny pers med tre sekunders margin og 35-tallet i Sentrumsløpet - Espen Ringom, perset han også, med to små sekunder og avgjorde tvekampen mot superrival Roar Tomter, denne gangen uten spurt - Gaute Løge Pedersen, som kjempet seg inn på like over 39 og dermed var milevis foran meg denne gangen, vi som pleier å ha tette og spennende dueller, hmmm... - og sist, men ikke minst, min kjære Hanne, som reddet familiens ære med sin nest beste 10km ever - for å nevne noen...


"Persegutta" Espen og Marius B (det navnet forplikter når du er løper) i konsentrert oppladning. 


For det er mye mer inspirerende å skrive om andre enn meg selv denne gangen. Mitt løp kan kort oppsummeres med at jeg i første halvdel, da jeg hadde muligheten, holdt altfor mye igjen og løp for mye i den berømte comfortsonen, mens jeg i andre halvdel, da jeg hadde tenkt å "pøse på" og "suse avgårde" til en solid negativ splitt som helst skulle føre meg i nærheten av 38-tallet, da slo leggen seg litt vrang og hindret den type utskeielser. Ned mot Rådhuset etter drøye 6 km vurderte jeg faktisk å bryte og heller løpe opp til mål for å ta bilder av eliten, men et blikk på klokken fortalte meg at de snart var i mål, så jeg ville ikke rekke det heller! Og DNF.... nei, det tar seg dårlig ut, og det har jeg aldri hatt, så jeg valgte å fokusere på å holde såpass flyt at jeg faktisk oppnådde negativ splitt likevel. Men aldri har jeg vært mindre sliten i mål på Sentrumsløpet enn etter mine 41 minutter og 35 sekunder på lørdag.

Løpet i tre faser:

1: Ved inngangen til Bygdøy Allé. Bjørn Hytjanstorp tok dette bildet, der jeg "leder an"...
2: På Rådhusplassen stod Oddvar Røsten og knipset en lettere bekymret løper...
3: Resignasjonen er et faktum. Tommel ned til fotograf nummer 3, Trond Hansen, etter 8 km. 

Foruten Sindre Buraas sin seier, må dette ha vært en av de største prestasjonene:
Gerard Cornelissen løper på 38.32. Ikke med ett, men med TO BARN i joggevognen! Makan! Han fløy forbi meg etter snaue to kilometer, i bakkene opp mot Frognerparken...


Så da var det bare å fortsette å løpe til Kondis-teltet, der sekken min stod, finne frem kameraet og jogge tilbake til målstreken for å forevige andre glade løpere. Jeg speidet selvsagt særskilt etter Hanne, men hun løp for fort for meg og snek seg unna kameraets søkelys denne gangen også.

Men siden leggen tross alt holdt noenlunde og heller ikke ble verre etterpå, og med en så fantastisk flott og varm sommerdag som til og med endte med årets første soft-is etterpå, så ble det likevel en meget vellykket dag!

Yrennde liv og mye orange på Karl Johan.
Matchende farger mellom Hanne og blomsterpotter på Oslo S

Til slutt litt tilbake til det jeg nevnte tidligere, om å gjenta suksessen fra Follotrimmen. 

For denne helt spesielle løpskarusellen som "alle" som løper i Follo bare "må" ha med seg hvert år, på grunn av sin særdeles sosiale og koselige profil, hadde startet opp onsdag, tre dager før Sentrumsløpet. Og siden jeg hadde forlenget vinteren så lenge som mulig (skjønt, jeg har fortsatt et lite håp om enda en tur til Sjusjøen før snøen forsvinner) og drøyet med intervalltreningen, så ble det en febrilsk pyramideintervall to dager før på Sofiemyr stadion. Men DET tålte ikke leggene, som var ømme, vonde og med en svær muskelknute i den ene.

Godt polstrede legger
Oppskriften før løpet i Follotrimmen ble tosidig: For det første, så stilte jeg til start med trippelpolstrede legger. Helt innerst, i selve huden, et tykt lag med varmesalve, deretter 2XU sine ypperlige kompresjonstrømper, som denne gangen dessverre ble "kamuflert" av lyseblå rehband for et ekstra varmebelegg ytterst. Del 2 av planen var å motstå alle tilrop om plass i de fremste startrekker, stille meg opp midt i hopen og åpne særdeles rolig.


Jeg fulgte planen til punkt og prikke, ja i kanskje litt for stor grad, for så sakte har jeg vel aldri åpnet før, selv jeg som er kjent for å være en såkalt "slow starter". Så mens Steinar og de andre gutta forsvant milevis foran meg ut fra stadionportene etter bare 400 meter, var mine tanker bare på en brukbar gjennomkjøring før Sentrumsløpet. Men så skjedde det noe rart. Beina var nemlig ganske fine, kanskje det var den hjemmesnekrede polstringen som funket, og jeg kunne gradvis øke tempoet. Jeg begynte å plukke opp løper etter løper. Først passerte jeg folk som jeg normalt er et godt stykke foran, men plutselig begynte jeg også å se litt mer "kjente konkurrenter" ikke så langt foran meg.

Mange kjente og ukjente ble "plukket opp" underveis.
Her er det Christoffer som innhentes med en drøy km til mål.

Og da jeg med en snau kilometer igjen også fikk Steinar på skuddhold, så ble det en siste fartsøkning og en overraskende utvikling, der jeg spratt forbi Steinar i siste nedoverbakken i løypens eneste terrengparti, omtrent akkurat som i fjor. Så med 3.27 (?) på den femte kilometeren og 19.40 i mål på den ca 5,1 km lange løypen, endte jeg faktisk bare med 10 sekunder dårligere tid enn i fjor, da jeg tok ut absolutt alt, og da også uten en tilsvarende puslete start. Jeg ble sogar utropt som klassevinner av 38 mann i den største klasse 50-54 år. Der står jeg visst fortsatt på resultatlistene, skjønt på tidtaker QuickTiming sine lister er det INGEN resultater. Men rett skal være rett, min gode rival og treningsvenn Rolf Gran ble klassevinner, noe som selvsagt ble rettet sporenstreks i resultatene på Sportsmanden. For meg var imidlertid en annenplass som en kjempestor seier denne kvelden. Selv om suksessoppskriften altså ikke ga samme suksess i Sentrumsløpet noen dager senere...


Hyggelig gjensyn med Helge Sellevold etter løpet, mannen som var kjent for å gi alt på hver eneste trening i gamle dager. Etter mange års pause og 12 kg lettere gjorde den spreke pensjonisten come-back - med seier i klasse 70-74 år!
Det er aldri for sent!...

Neste utfordring nå blir Fløyen Opp allerede på lørdag. Jeg prøvde meg på det løpet i fjor, og er spent på om jeg igjen kan snike meg under 20 minutter på ferden fra sentrum til toppen av fjellet i verdens vakreste by...

Dagens løpetur på grusveier og stier i nærområdet, med innlagte bakkedrag, bar bud om at formen er på rett vei. Men det er langt opp, både til fjelltoppen og til formtoppen....


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar