Fuktig og fint i Nordmarka Skogsmaraton

Mitt første Nordmarka Skogsmaraton ble en fin, våt og variert kraftanstrengelse. Dermed er to tøffe maratonløp gjennomført på 14 dager, fra fjell til skog.

Frykten for at dette skulle utarte seg til Nordmarka Skogsmareritt var i hvert fall ubegrunnet. Det gikk egentlig over all forventning, selv om både formen og været varierte veldig underveis. For på vei til Sognsvann åpnet himmelens sluser seg, det bøttet ned så jeg holdt på å kjøre av veien på E6.

Vi gærne har det godt!? Det pøsregnet og vindusviskeren gikk på høygir, men det hjalp lite når det sprutet som verst......og her var jeg på vei til å løpe 42,2 km gjennom Nordmarka! Det er kanskje ikke alle som helt skjønner den prioriteringen...

I en dump var det så store dammer at vannspruten hindret meg i å se noen verdens ting i flere sekunder, akkurat i det jeg passerte en bil med stor henger. Jeg klamret meg til rattet og ventet bare på smellet, men etter noen nervepirrende sekunder kom sikten tilbake og jeg kunne puste ut. Bilen var heldigvis fortsatt på veien og med kurs mot Sognsvann! Lettet over dette gledet jeg meg nå over styrtregnet, for det var jo mye bedre at regnet kom , en liten time før start, enn underveis... Og da vi litt senere stod klare på startstreken, så tittet faktisk solen frem! Det skulle en ikke akkurat tro på bildet over..

Heldigvis hadde jeg i siste sekund droppet både caps og hansker, likevel var det i overkant varmt med langermet trøye under singlet'en. Jeg ble derfor likevel raskt våt - av svette - til tross for en svært rolig start. "Jeg ser at du ikke helt er deg selv", kom det fra Kurth i det han innhentet meg etter et par kilometer. Han hadde nok rett, for det gikk ganske tungt den første milen. Men i hyggelig selskap går tiden fortere, så det ble skravling og rolig tempo i første del denne gangen også, som på Beitostølen. Bare med den forskjell at Tim var byttet ut som"sparringspartner" med Kurth, og at det denne gangen var jeg som etter hvert sa takk for følget. Men ikke før etter ca 14 km, da det plutselig løsnet litt. Og etter løpets bratteste unnabakke ble tempoet skrudd betydelig opp, nesten så jeg trodde at det fortsatt gikk nedover etter at det flatet ut. Og mot vending ved Hakloa ble jeg ytterligere inspirert av alle som kom motsatt vei og som altså lå langt foran meg. Jeg heiet på flere etter hvert som de kom dampende, en etter en; Vidar og Frants, med Trond Inge og brødrene Høst på slep et stykke bak, en smule overraskende. Men Gudmund fikk opp turboen etter hvert. Som Vidar skrev på SkriveBlokken:

"Alltid godt å få strukket ut på vei nedover mot Kikut og samtidig tatt en titt på forfølgerne. Brødrene Høst og unge Carlsen lå rett i hælene og jeg forventet fint selskap om ikke lenge. Og selskap fikk jeg, riktignok av det meget kortvarige slaget, av Gudmund. Med et smil om munnen freste han forbi meg ved 30 km og slo meg med 6 minutter på de siste 12 km."

Det sier nok mer om Gudmund sin kapasitet og at han hadde åpnet rolig, enn om Vidar sitt løp. For Vidar sprekker aldri, ei heller denne gangen. Og vi snakker her om første- og tredjemann i klassen min, hvor vinnertiden for øvrig var under 3 timer. Det er fort i denne løypen!

Til venstre har Gudmund Høst fått opp dampen, avbildet av Kjell Vigestad. 


Etter vending var det min tur til å ta en titt på de som lå bak meg. Jeg vinket og heiet på kollegaene i Joggekameratene og Kurth holdt også jevn, fin fart fortsatt. " kjenner jeg deg igjen!" ropte han til meg i det vi passerte hverandre. En hyggelig og oppmuntrende tilbakemelding! Men samtidig overvurderte jeg nok min egen løpsstyrke på dette strekket. For etter å ha passert temmelig mange mellom 14 km til passering halvveis på drøye 1.44, så gikk det etter hvert igjen adskillig tyngre. Dette til tross for at jeg var advart mot å ta ut for mye før stigningene etter Kikut. Men kommer du først i flytsonen, så er det fristende å prøve å strekke denne lengst mulig. 

To glade joggekamerater; Jan Erik Johnsrud og Erik Brechan Aas. De løp sammen hele veien, Jan Erik i sin debut, med Erik som guide og innpisker. Det holdt akkurat helt inn, men Jan Erik hadde fryktelig lyst til å stoppe med krampeproblemer 500m før mål.

Jeg prøvde å finne en brukbar og lett rytme opp bakkene og hang meg etter hvert på den suverene vinneren av klassen kvinner mosjon, Karla Robles Larsen, som for øvrig ville blitt nr 8 totalt hvis hun hadde stilt i konkurranseklassen! Ned mot den berømte matstasjonen med loff og blæbærsyltetøy, var farten ganske høy. Men derfra bar det rett inn i det eneste terrengpartiet, noen fæle og gjørmete kilometer der både hun og alle andre i nærheten forsvant. Her var jeg mer opptatt av å gå og slå floke for å få varmen på frosne fingre, enn av å løpe... Kanskje jeg skulle brukt hansker likevel?..Men endelig kom vi ut av terrenget og tilbake på deilige grusveier, stort sett nedover også, og igjen kunne jeg løse ut og begynte å plukke konkurrenter.

Nå begynte tankene igjen å svirre rundt 3.30, som i Fjellmaraton, men bakkene opp mot Ullevålseter satte en effektiv stopper for de ambisjonene, særlig siden jeg her igjen GIKK flere strekk. Som på fjellet gjorde jeg det litt bevisst, med lange, raske steg, for samtidig å strekke ut litt og forebygge kramper. Jeg tapte en del i tid og ble forbiløpt av flere, men tror at jeg passerte så å si alle disse igjen lenge før mål. For nedover mot Sognsvann klarte jeg igjen å la beina rulle ganske uanstrengt. Jeg hadde fått litt selvtillitt etter avslutningen på fjellet, og heller ikke denne gangen ble det noen krampeproblemer (ikke før jeg satt på benken etter målgang), så da var det bare å se seg ut stadig nye rygger å jakte på.

Snart i mål! Kondis-høvding Kjell Vigestad knipset dette bildet av en glad mosjonist fra Oppegård
som bare har en drøy kilometer igjen av sin første Skogsmaraton og sitt andre maratonløp på 14 dager. 

Mosjonist Larsen ble innhentet og på den siste kilometeren dro jeg kjensel på en kar i blå t-skjorte som jeg trodde var bursdagsbarnet Jørgen Saxegaard, som feiret sin 45-års dag i Nordmarkas skoger. Det kalles bursdagsfeiring med stil! Ved vannet var han innhentet, men så viste det seg at det ikke var Jørgen likevel. Dermed fikk jeg ikke æren av å løpe sammen med jubilanten over mål. I stedet slo vedkommende kontra og spurtet fra meg opp den siste lille bakken. Det viste seg å være Bernt Bratsberg, ikke helt ukjent med maraton og ultraløp, som dermed skjøv meg ned til 10.plass i klassen, på den nesten legendariske tiden 3.33.32. Synd at jeg ikke somlet ett sekund til...

Knallhard kamp om 9.plassen i klasse 50-54 år: Bernt Bratsberg hadde sett meg mange ganger underveis, og da jeg innhentet og passerte han kun 500 m før mål, svarte Bernt og rykket fra meg i siste kneik. Etterpå ble det en hyggelig prat med min blide overmann.
Foto: Kondis/Kjell Vigestad

Alt i alt var jeg godt fornøyd, i hvert fall helt til jeg hørte om de andre kanontidene :-) Vidar var sogar ikke helt fornøyd med sin 3.plass på 3.05.54, en tid jeg bare kan drømme om, mens Trond Inge derimot var overveldet over 3.08.01 og samme plassering i klassen under, etter sitt livs løp med løypepers med 19 minutter! Og Jørgen fikk behørige gratulasjoner i målområdet både med dagen og med å ha slått meg med halvannet minutt. Mens Bernt ble gratulert med spurtseieren og joggekamerat Jan Erik med sin maratondebut. Joda, det var masse å glede seg over!

Løypepers ble det jo forsåvidt på meg også da... Og kropp og bein holdt! Det var det aller viktigste. I tillegg til den fine turen gjennom nydelige Nordmarka da! Jeg kommer gjerne tilbake.

Forpleiningen var upåklagelig både underveis og i mål, med solide matstasjoner  med både mat og drikke av ymse slag. Og vaflene i kiosken i bakgrunnen smakte også fortreffelig etterpå! 

Godt det er over! Joggekamerater puster ut etter en særdeles lang og fuktig joggetur! Alvilde Dancke, som bl.a har klasseseier med 3.38 fra 1997 på cv-en, løp sitt første Skogsmaraton på 6 år og var litt usikker på om det blir 6 år til neste gang også... Kjell Christiansen (t.h.) var kanskje mer fornøyd, mens herrene i midten kjenner vi igjen fra bildet lenger oppe. Jan Erik har begynt å få kreftene og optimismen tilbake og stiller trolig neste år også. Da blir det kanskje en reell duell med Erik. Nå løp de sammen hele veien og over mål, selv om Erik som "takk for hjelpen" fikk ett sekund bedre tid. :-)

Kondis og Kjell Jensrud var selvsagt på plass med stand og med resultatlistene i teltet.
Spente løpere kikker på listene til venstre. 



Jeg må vel kunne være litt stolt og fornøyd etter å ha fullført to særegne maratonløp med bare 14 dagers mellomrom. Begge spektakulære på hver sin måte. Begge meget tøffe med mange høydemetere. Jeg tror nesten Nordmarka er hakket tøffere, siden den er så veldig kupert. Fjellmaraton har nok mer stigning totalt sett, men mesteparten tas ut i en fryktelig lang stigning opp til Valdresflya. Og avslutningen på fjellet er mye lettere. Andre som har synspunkter på dette?

Uansett, jeg kan vel kanskje kalle meg en ekte maratonløper snart!?...

Manuelle og noe mangelfulle splittider for spesielt interesserte kan ses HER, da min Garmin 210 heller ikke denne gangen klarte å koble seg inn...

Resultater HER og Kondisreportasje med masse bilder kan ses HER!



Gjerdrumsmila på godt og vått

Jeg er i maratonmodus om dagen. Men innimellom Fjellmaraton og Nordmarka Skogsmaraton fikk jeg med med Gjerdrumsmila. En fin, men våt opplevelse.

Løpet ble arrangert første gang i 2009 og rammen rundt arrangementet er veldig koselig, da det inngår i Gjerdrumsdagen. Akkurat som Skimila inngikk i Halmfestivlaen i Ski i gamle dager, helt til noen glupe sjeler syntes det ble for mye på en gang. Skimila ble flyttet til etter festivalen, men interessen dabbet og løpet ble etter hvert nedlagt. Litt senere gikk det samme vei med Halmfestivalen. Veldig synd at ikke arrangørene skjønte at nettopp dette samspillet skapte ekstra liv og røre i sentrum, og bidro til å gjøre begge deler til en suksess. Synergieffekter og symbiose, kalles det. Men på Gjerdrum har de altså med stort hell snappet opp den gamle suksessoppskriften.

Nå iler jeg til med å si at et nytt løp ser dagens lys i Ski 1.september da det første SkiLøpet går av stabelen. Så endelig blir tomrommet etter Skimila tettet.


Trass i dårlig vær, var det masse liv og røre i sentrum av kommunesenteret Ask i Gjerdrum kommune. Og Gjerdrum IL var selvsagt til stede, sånn at etternølere som meg kunne melde seg på løpet. I disse dager er det heller ingenting å si på en startkontingent på 150 kroner.


Og slik så det ut i start- og målområdet en halvtime før start. Målseglet skulle komme litt for fort på meg en drøy time senere også...




Litt før start åpnet himmelens sluser seg. Garderobe fantes ikke, så da kan en stasjonsvogn være praktisk, selv om det også byr på noen fysiske utfordringer å skifte i bagasjerommet...


Ellers var det ikke mye å klage på, men sikkerhetsnålene er de desidert største jeg har fått utlevert før et løp!...

Så noen ord om selve løpet. Trass i regnvær og 14 gader, valgte jeg singlet. Jeg hadde ikke løpt gjennom noe av løypen på forhånd, og valgte Asics Tarther, som er lette og med bra grep i sålen, siden løpet delvis går på asfalt og delvis i terreng. Jeg klarte såvidt å unngå å plumpe ut i de store dammene som hadde samlet seg like etter start, da 5-km-løperne ruset avgårde med litt sedvanlig startknuffing. Men jeg holdt meg tørr på beina og etterhvert fant jeg en bra flyt bortover asfalten. Vi var ikke alene, for etter et par kilometer kom det som jeg trodde var teten av syklistene i Raumerrittet dampende forbi oss. Takke meg til en intensiv mil med joggesko i regnværet, tenkte jeg, og priset meg lykkelig over at mine opprinnelige planer om å sykle rittet aldri ble realisert. Dermed henger Birkebeinerrittet også i en tynn tråd, men det er en helt annen skål. 

Etter snaue tre kilometers småkupert asfaltløping gikk ferden inn i den lokale lysløypen. Det hadde heldigvis ikke regnet så lenge at det hadde rukket å bli særlig glatt og vått, og skoene viste seg å holde greit også i terrenget. Gps-en min hadde som vanlig ikke koblet inn, så jeg var usikker på både tempo og distanse, men registrerte at jeg kom ut på asfalten igjen etter ca 11 minutter i terrenget. Herfra og inn fulgte vi veier, delvis asfalt, delvis grus, delvis flatt og delvis temmelig kupert med noen sugende bakker. Jeg løp progressivt og skrudde gradvis opp tempoet, særlig på de flate asfaltstrekkene, der jeg føler meg mest hjemme. Jeg plukket stadig løpere og hadde fortsatt masse krefter igjen da en løper som jeg innhentet spurte meg hvor langt det er igjen til mål. "Aner ikke," sa jeg, og ble kjempeoverrasket da en tilskuer ropte at det bare var 500 m igjen! Jeg trodde først at han spøkte, men et blikk på klokken fortalte meg noe annet, for vi nærmet oss jo 40 minutter... 


Ordfører Anders Østensen løp selv og duellerte med varaordføreren med det flotte navnet Lars Monsen. Og de løp godt, begge to. Ordføreren løp på 42.25, like bak meg og 2.25 foran min navnebror. Her har han akkurat delt ut en pris etter løpet til et lokalt sykkeltalent, fortsatt iført treningsdrakt - men med ordførerkjede! 

Tilbake til innspurten. Siden beina fungerte overraskende bra uten tegn til etterdønninger etter Fjellmaraton, så var det bare å pøse på. Jeg så en kar et stykke foran meg som jeg antok kunne være i min klasse, tok opp jakten og fosset forbi han i en krapp sving et par hundre meter senere. Bare for å oppdage enda en middelaldrende kar et stykke foran meg. Søren og, enda en som sikkert er i min klasse, tenkte jeg. Og nå var det veldig kort vei til mål. Orker jeg å skru opp tempoet enda et hakk? Jeg prøvde litt halvhjertet, men siste sving kom for brått på og oppløpet var altfor kort. Joda, selvfølgelig viste det seg at fyren var i min klasse, en lokal ultraløper sogar, og dermed glapp klasseseieren med 4 små sekunder. Med over 11 minutter ned til nr 3 på listen... Men tiden min var ikke bedre enn skuffende 41.25.

Surt? Ja litt, selv om det viktigste var å få en fin gjennomkjøring og det var svært så gledelig at beina funnket, så må jeg innrømme at jeg følte meg litt snytt der og da. Sorry. Jeg hadde nemlig på forhånd et lite håp om å ta hjem klasseseieren. Så den eneste innvendingen mot arrangementet må være at det ikke var en eneste kilometermerking. Det er for dårlig. Og selv om jeg ikke hadde sett noen merking underveis, var jeg likevel av en eller annen naiv grunn sikker på at det i hvert fall ville være merket når det var 1 km igjen. Litt amatørmessig både av arrangøren og ikke minst av meg selv. For jeg burde selvsagt kastet noen flere blikk på klokken....

Overraskelse nr 2 kom like etter målgang, da Wiggo Bowitz, for øvrig alltid like blid uansett hvor fort han løper eller hvilken plassering han får, plutselig dukket opp og sa: "Hei Frode, slo jeg deg!?" Han virket enda mer overrasket selv.


Joda, Wiggo slo meg og var godt fornøyd både med det, med 4.plass i klasse 45-49 år, tre plasser foran ordføreren, og med å bare være 43 sekunder bak det store målet om endelig å komme under 40 minutter igjen. Ja, nå nærmer det seg seg virkelig for den tidligere mellomdistanseløperen som har slitt med bekhterevs i nesten hele sitt voksne liv, men som heldigvis har kunnet gjenoppta treningen etter å ha fått en ny medisin for et par år siden. På en flat 10-er klarer du sub 40 Wiggo! Uten tvil!

Både før og etter løpet var det underholdning fra scenen utenfor kulturhuset. Litt regn gjør da ingenting!


Etter hvert overtok premieutdelingen, selvsagt til fanfare for alle klassevinnerne.

Og her er de samlet på ett brett, med totalvinneren, som også har det flotte etternavnet Monsen (Kristian til fornavn) i spissen. Han forsvarte for øvrig seieren fra i fjor. 


Takk for en fin dag. Det var virkelig GØY PÅ LANDET! ;-)

Hjemmesiden til Gjerdrum IL med resultater finner du HER. 



Det Flotte Fjellmaraton

Etter en litt trøblete periode valgte jeg like godt å løpe full maraton på fjellet. Det ble akkurat den spektakulære opplevelsen jeg håpet på.

Jeg klarer aldri å holde helt oversikt over antall løp i ulike traséer. Men en ting vet jeg: Alle gangene jeg har reist til Beitostølen for å delta i Det Norske Fjellmaraton, så er det halvmaraton som har stått på programmet. Men som nevnt i forrige innlegg; siden formen var sjaber og jeg ikke regnet med å kunne løpe FORT på halv, så valgte jeg heller å løpe SAKTE på hel - og å fokusere på opplevelsen!

Flott utsikt fra leiligheten kl 07 lørdag morgen.

Og hvilken opplevelse det ble! For heldigvis slo ikke værmeldingen om vind og sludd til, uværet ble i stedet sendt sørøstover til Stockholm, der maratonløpet visstnok var en ufyselig affære samme dag. Men på vakre Beitostølen skinte solen om morgenen, og vinden var også svært overkommelig, og kom fra nord. Dermed hadde vi den stort sett i ryggen, for en gangs skyld. For vanligvis er vinden det største hinderet i kampen mot minuttene og sekundene på ferden ned fra Valdresflya.

Vi ankom såpass seint fredag kveld at vi såvidt nådde matbutikken som stengte kl 22.00. Dermed måtte jeg igjen få hjelp av Tommy "Mr Fix it" Støa for å skaffe meg startnummer, siden jeg ikke var forhåndspåmeldt. Godt med gode medhjelpere, selv om jeg savnet den tradisjonelle turen innom Expo-en som vanligvis trigger konkurransenervene litt ekstra kvelden før løpet. Nå hadde vi mer enn nok med å få laget middag før midnatt. Men kylling og ris smakte uansett fortreffelig og pleier å være god brensel før maratonløp.

Flott utsikt fra startområdet ved Besstrond kl 0845.

Jeg hadde med meg egen heiagjeng denne gangen i Hanne og alle tre barna, samt Mira selvsagt, men alle sov da jeg inntok havregrøt og en banan og snek meg stille ut lørdag morgen. Tommy ringte og var bekymret for at jeg skulle miste bussen også, den første var allerede kjørt, men heldigvis stod det en buss til ved SAS-hotellet. Det ble hyggelig gjensyn med oppdatering og treningsprat med sidemann Bjørn Fretland og med Erik Nossum på nabosetet. Erik skulle jeg treffe på flere ganger underveis også. Det visste jeg at jeg ikke kom til å gjøre med Bjørn, maratoneksperten som jeg først traff igjen i målområdet etter løpet.

Maratonekspertene Christian og Bjørn er spente.

Tommy og jeg 20 min før start.
















Fremme ved startområdet fikk jeg endelig startnummeret og chip av Tommy. Og et svært så gledelig gjensyn også med Christian Odgaard. Det er lenge siden han herjet i juleløpene på Mysen, eller løp maraton på 2.30-tallet, men likevel i bedre form enn på lenge, skulle det vise seg. Jeg rakk også en liten prat med fjorårsvinner og favoritt Gjermund Sørstad, alltid like blid og hyggelig, men skeptisk på egne vegne etter sykdom og penicillinkur. Sånn sett var vi noenlunde i samme bås, Gjermund og jeg, men sammenligningen mellom oss stopper nok der...

På startstreken dukket også Jan Olav Endrerud og Tim Bennett opp. Joda, de var på plass, "alle" sammen! Jeg var ikke av de tøffe som løp i kort, siden det tross alt var meldt minusgrader og vi skulle over Flya der snøfonnene fortsatt var høye og kalde. Oppvarmingen droppet jeg. Det vil si, jeg tok den sammen med Tim, etter at startskuddet smalt. For vi ble løpende og skravle hele den første timen, i veldig rolig snakkefart.

Skravlebøttene Tim og Frode, skrev fotograf Silja på Kondis sin Facebok-side. Hørt sånt!

Vi koste oss bare. Ikke noe tidspress eller andre stressmomenter. Det var faktisk deilig. Vi snakket mest med hverandre, og litt med andre, og glemte helt den første lille drikkestasjonen. Den var så liten at vi ikke så den før vi hadde løpt forbi, bare en liten krakk i veikanten. Men jeg snudde! (bildet nedenfor), for det er jo viktig med væskepåfyll allerede tidlig i løpet, tenkte jeg. Jeg grep et krus og fortsatte. Da snudde plutselig Tim også! Og fikk enda lenger vei tilbake til drikkestasjonen. Så da måtte jo jeg nesten vente på han... Hehe, skikkelige amatører på tur.

Oops! Jeg glemte å drikke! Tim har enda ikke sett drikkestasjonen...
Foto: Kondis/Silja Svanstrøm Amundsen

Fjellmaraton starter i "lavlandet" og den første milen er ganske flat. Deretter starter stigningene, og da stiger det nesten uavbrutt helt til Valdresflya, der halvmaraton starter. Da er grønt gress og blomster byttet ut med høye snøkanter. I bunnen av bakken etter en times løping, måtte jeg stoppe opp litt for å vanne de fine blomstene. "Bare løp du!", sa jeg til Tim. Som om han hadde tenkt å vente på meg... Han tok meg uansett på ordet - syntes vel det var nok prat - og så seg aldri tilbake! Jeg trodde nok at jeg skulle innhente Tim litt oppi bakken, eller i hvert fall lenger ut i løpet, men dengang ei. For oppvarmingen var tydeligvis over for unge Bennett, som like før hadde klaget litt over mageproblemer og sa at han ikke hadde dagen. Det var heldigvis falsk alarm. Eller kanskje han bare skulle lure meg. For nå var selve løpet i gang. Tim løp kjempebra herfra og helt til mål, med løypepers på 3.22 som belønning.

Selv fikk jeg også opp dampen etter hvert. De lange bakkene ble forsert med respektfull klokskap. I hvert fall prøvde jeg å finne en fin rytme med lette, korte steg som jeg mente å kunne holde helt til toppen. Jeg tenkte på proffyklistene som må finne et lett tråkk i de tøffeste og lengste fjelletappene og nøt både utsikten og utfordringen. Jeg så imidlertid ingen reinsdyr, som det var mange av da vi rekognoserte løypen dagen etter fjorårets løp, men fikk i stedet los på Tommy. Han hadde dessverre ikke dagen, slet med kvalme, men kjempet seg tappert videre oppover. Jeg valgte å gå et par ganger, med lange steg, mer for å strekke ut litt og for å forebygge kramper, enn fordi jeg var veldig sliten.

Snart halvveis. Kondis-fotograf Finn Olsen knipset meg på Valdresflya.

Så flatet det endelig ut, og stadig flere løpere dukket opp foran meg. Jeg var på toppen, på Valdresflya og passerte ca 10 minutter før start på halvmaraton. Mange kjente og ukjente løpere som varmet opp heiet meg frem. Ved startstreken var det allerede temmelig tett med løpere, samt et par biler som faktisk hindret meg så jeg nesten måtte bane meg vei. Det hadde vært enda mer kult om jeg hadde kommet noen minutter senere, for jeg husker hvordan startfeltet på halvmaraton i fjor laget en smal passasje akkurat bred nok til at en og en maratonløper kunne passere tvers gjennom feltet, mens alle klappet og heiet. Men det var tilstrekkelig med heiing til at jeg ble inspirert til å skru opp farten litt, og det gikk bra unna ned mot Bygdin. Først like før jeg var nede i dalbunnen, kom de beste halvmaratonløperne dampende. Jeg valgte å stoppe for å tøye litt før bakken opp til Båtskaret, som av løpets eldste deltager Kristoffer Grytfeldt (88) i fjor ble døpt til "blåbærbakken", fordi den jo var "bare blåbær" sammenlignet med stigningene opp til Flya! Så sant, så sant! For første gang var det nesten så jeg gledet meg til denne mørdarbakken. Beina trengte dessuten avveksling etter alle slagene i de litt for bratte nedoverbakkene til Bygdin.

Jeg speidet nå litt etter kjente halvmaratonløpere og måtte ikke vente lenge. Nina Wavik Ytterstad kom med noen oppmuntrende ord i det hun passerte. Hun vant en ny klar seier i klasse 50-54 år på 1.21.49, en tid som bare var 10 sekunder bak vinnertiden i tilsvarende herreklasse. Så kom Øystein Ringnes, men han klaget over å ha løpt på seg syre i starten og hadde ikke dagen. Likevel ble det 4.plass i samme klasse på 1.24.35 til slutt. Kanskje jeg likevel skulle ha løpt halv?.. Deretter kom Gaute Løge Pedersen, han tok meg "på fersken" akkurat i det jeg gikk litt, så dermed slo jeg om og slo følge et lite stykke, akkurat  lenge nok til å skjønne at heller ikke han hadde den helt store dagen. Det endte med 8.plass i M45-49 på 1.27.13.

Selv hadde jeg passert halv på akkurat 1.50 og målet da var å komme under 3.30, dvs under 1.40 på siste halvmaraton fra Flya. Etter å ha holdt bra fart ned til Bygdin trodde jeg en stund at dette skulle gå ganske greit, men bakken opp til Båtskaret viste seg likevel seigere enn antatt. Og når medvind ble erstattet av motvind da vi rundet sydover etter siste spurtpris, medførte rask hoderegning at jeg ga opp tidsmålet. Jeg orket ikke å presse meg, ville heller prøve å nyte resten av løpet også. Men akk, med ca 6 km igjen kom plutselig Erik "Norge på langs" Nossum susende forbi meg. Ja, han fosset faktisk forbi og hadde langt større fart enn meg. Jeg har aldri sett Erik løpe så fort og ble ganske overrasket, men ropte noen oppmuntrende ord til Erik før han forsvant.

Erik på Flya, før han kastet jakken og suste forbi meg.
Foto: Kondis/Finn Olsen

I de virkelig lange løp er jeg selvsagt sjanseløs mot Norges mest utholdende løper, men jeg har aldri blitt slått av Erik før i noen konkurranser. Og etter at avstanden etter hvert stabiliserte seg og jeg hele tiden så Erik et stykke foran meg i løypen, så våknet det lille som var igjen av konkurranseinstinkt til live. Med 3 km igjen var Erik innhentet, og nå så jeg at farten faktisk var skrudd opp så mye at det ikke var umulig å klare 3.30 likevel! For Erik ville det være solid løypepers og trolig hans aller beste maratonløp, og det hadde vært utrolig gøy om vi begge klarte 3.30, tenkte jeg. I en kilometer var jeg selvpålagt "hjelperytter" for Erik og sekunderte og pushet etter beste evne. 2-km merket ble passert, og vi hadde 9 minutter på oss på å klare 3.30. "Kom igjen Erik, du klarer dette!" ropte jeg, før jeg økte farten igjen. Nå følte jeg meg sterkere enn noengang før i løpet, og på nest siste kilometer så jeg 3-tallet for første gang i løpet. Og det beste av alt var at beina kjentes bra, jeg var ikke redd for kramper og det var bare å lange ut. Jeg hadde forlegst begynt å innhente de samme halvmaratonløperne som hadde passert meg litt tidligere. Joda, dette var moro!

Som prikken over i-en så jeg plutselig en hvit firbeint skikkelse i veiskråningen. "MIRA!", ropte jeg et par ganger, helt til hun så meg og nok lurte på hvorfor i all verden jeg kom springende der ute i veien, og hvorfor jeg bare sprang rett forbi henne og resten av heiagjengen. Siste kilometer gikk på 3.46 og de siste fire på 15.50. Oppløpet ble rene sjarmøretappen og jeg kom i mål på 3.28.53. Nøyaktig en halv time bak persen fra København i fjor, men like glad og fornøyd.

Og i målområdet var det nesten bare blide fjes å se. Ansiktsuttrykket til Tim var i hvert fall ganske annerledes enn etter målgang i Rotterdam, og Erik var også strålende fornøyd etter at han også klarte å komme under 3.30. Bjørn var tilfreds med 2.plass i M45 på gode 3.10, men den som kanskje imponerte aller mest var Christian, med 3.plass totalt på 2.53 med sitt spinkle treningsgrunnlag.  Hvem som vant? Gjermund, selvfølgelig! Ingenting biter på den karen.

Tommelen opp for Christian som hadde som mål
å løpe under 3 timer. Det klarte han med glans.
Imponerende uansett, og særlig når du ikke
trener mer enn 3 ganger i uken.
Foto: Kondis/Finn Olsen
Jeg bruker kun bildet
hvis du vinner, sa jeg
spøkefullt til Gjermund
før start. Han vant!
(Ville jo bli avbildet på bloggen.. :-)




















Gratulerer, alle sammen! Og alle andre som fullførte. Og takk for en fin opplevelse.


Speaker ropte meg opp som nr 3 i klassen ved målgang, og på de første listene hadde de ikke fått med seg klassevinneren, Per Briskelund, den eneste i klasse 50-54 år som løp på under 3 timer. I fjor fikk jeg 3.plass på halvmaraton da samme Briskelund måtte bryte, denne gangen skjøv han meg ut av pallen. Men det gjorde ingenting. 4.plass holdt likevel til premie og en tur på podiet i år også. Kult! Dermed fikk jeg en fin skål til i serien, så da MÅ jeg jo komme tilbake neste år også. Jeg gleder meg allerede!

Kondisreportasje med bilder HER og resultater HER.

    

Dagen derpå var beina overraskende bra og det ble hyggelig morgenrestitusjonsjoggetur mot Bitihorn med Geir Johannessen, Gaute og midtpunktet ovenfor; Nils Hjelle, 


som jubilerte med sin 100.maraton på Beitostølen!
Til høyre gratuleres han av Gaute.

GRATULERER Nils!! 


Selv hadde jeg minijubileum med min 10. rene maraton, 
i tillegg til de to som er innbakt i mine små ultrastunt. 




Før helgen ble avrundet med et par timers frisk fjelltur med heiagjengen.
Da blåste det adskillig mer enn dagen før...