Gjerdrumsmila på godt og vått

Jeg er i maratonmodus om dagen. Men innimellom Fjellmaraton og Nordmarka Skogsmaraton fikk jeg med med Gjerdrumsmila. En fin, men våt opplevelse.

Løpet ble arrangert første gang i 2009 og rammen rundt arrangementet er veldig koselig, da det inngår i Gjerdrumsdagen. Akkurat som Skimila inngikk i Halmfestivlaen i Ski i gamle dager, helt til noen glupe sjeler syntes det ble for mye på en gang. Skimila ble flyttet til etter festivalen, men interessen dabbet og løpet ble etter hvert nedlagt. Litt senere gikk det samme vei med Halmfestivalen. Veldig synd at ikke arrangørene skjønte at nettopp dette samspillet skapte ekstra liv og røre i sentrum, og bidro til å gjøre begge deler til en suksess. Synergieffekter og symbiose, kalles det. Men på Gjerdrum har de altså med stort hell snappet opp den gamle suksessoppskriften.

Nå iler jeg til med å si at et nytt løp ser dagens lys i Ski 1.september da det første SkiLøpet går av stabelen. Så endelig blir tomrommet etter Skimila tettet.


Trass i dårlig vær, var det masse liv og røre i sentrum av kommunesenteret Ask i Gjerdrum kommune. Og Gjerdrum IL var selvsagt til stede, sånn at etternølere som meg kunne melde seg på løpet. I disse dager er det heller ingenting å si på en startkontingent på 150 kroner.


Og slik så det ut i start- og målområdet en halvtime før start. Målseglet skulle komme litt for fort på meg en drøy time senere også...




Litt før start åpnet himmelens sluser seg. Garderobe fantes ikke, så da kan en stasjonsvogn være praktisk, selv om det også byr på noen fysiske utfordringer å skifte i bagasjerommet...


Ellers var det ikke mye å klage på, men sikkerhetsnålene er de desidert største jeg har fått utlevert før et løp!...

Så noen ord om selve løpet. Trass i regnvær og 14 gader, valgte jeg singlet. Jeg hadde ikke løpt gjennom noe av løypen på forhånd, og valgte Asics Tarther, som er lette og med bra grep i sålen, siden løpet delvis går på asfalt og delvis i terreng. Jeg klarte såvidt å unngå å plumpe ut i de store dammene som hadde samlet seg like etter start, da 5-km-løperne ruset avgårde med litt sedvanlig startknuffing. Men jeg holdt meg tørr på beina og etterhvert fant jeg en bra flyt bortover asfalten. Vi var ikke alene, for etter et par kilometer kom det som jeg trodde var teten av syklistene i Raumerrittet dampende forbi oss. Takke meg til en intensiv mil med joggesko i regnværet, tenkte jeg, og priset meg lykkelig over at mine opprinnelige planer om å sykle rittet aldri ble realisert. Dermed henger Birkebeinerrittet også i en tynn tråd, men det er en helt annen skål. 

Etter snaue tre kilometers småkupert asfaltløping gikk ferden inn i den lokale lysløypen. Det hadde heldigvis ikke regnet så lenge at det hadde rukket å bli særlig glatt og vått, og skoene viste seg å holde greit også i terrenget. Gps-en min hadde som vanlig ikke koblet inn, så jeg var usikker på både tempo og distanse, men registrerte at jeg kom ut på asfalten igjen etter ca 11 minutter i terrenget. Herfra og inn fulgte vi veier, delvis asfalt, delvis grus, delvis flatt og delvis temmelig kupert med noen sugende bakker. Jeg løp progressivt og skrudde gradvis opp tempoet, særlig på de flate asfaltstrekkene, der jeg føler meg mest hjemme. Jeg plukket stadig løpere og hadde fortsatt masse krefter igjen da en løper som jeg innhentet spurte meg hvor langt det er igjen til mål. "Aner ikke," sa jeg, og ble kjempeoverrasket da en tilskuer ropte at det bare var 500 m igjen! Jeg trodde først at han spøkte, men et blikk på klokken fortalte meg noe annet, for vi nærmet oss jo 40 minutter... 


Ordfører Anders Østensen løp selv og duellerte med varaordføreren med det flotte navnet Lars Monsen. Og de løp godt, begge to. Ordføreren løp på 42.25, like bak meg og 2.25 foran min navnebror. Her har han akkurat delt ut en pris etter løpet til et lokalt sykkeltalent, fortsatt iført treningsdrakt - men med ordførerkjede! 

Tilbake til innspurten. Siden beina fungerte overraskende bra uten tegn til etterdønninger etter Fjellmaraton, så var det bare å pøse på. Jeg så en kar et stykke foran meg som jeg antok kunne være i min klasse, tok opp jakten og fosset forbi han i en krapp sving et par hundre meter senere. Bare for å oppdage enda en middelaldrende kar et stykke foran meg. Søren og, enda en som sikkert er i min klasse, tenkte jeg. Og nå var det veldig kort vei til mål. Orker jeg å skru opp tempoet enda et hakk? Jeg prøvde litt halvhjertet, men siste sving kom for brått på og oppløpet var altfor kort. Joda, selvfølgelig viste det seg at fyren var i min klasse, en lokal ultraløper sogar, og dermed glapp klasseseieren med 4 små sekunder. Med over 11 minutter ned til nr 3 på listen... Men tiden min var ikke bedre enn skuffende 41.25.

Surt? Ja litt, selv om det viktigste var å få en fin gjennomkjøring og det var svært så gledelig at beina funnket, så må jeg innrømme at jeg følte meg litt snytt der og da. Sorry. Jeg hadde nemlig på forhånd et lite håp om å ta hjem klasseseieren. Så den eneste innvendingen mot arrangementet må være at det ikke var en eneste kilometermerking. Det er for dårlig. Og selv om jeg ikke hadde sett noen merking underveis, var jeg likevel av en eller annen naiv grunn sikker på at det i hvert fall ville være merket når det var 1 km igjen. Litt amatørmessig både av arrangøren og ikke minst av meg selv. For jeg burde selvsagt kastet noen flere blikk på klokken....

Overraskelse nr 2 kom like etter målgang, da Wiggo Bowitz, for øvrig alltid like blid uansett hvor fort han løper eller hvilken plassering han får, plutselig dukket opp og sa: "Hei Frode, slo jeg deg!?" Han virket enda mer overrasket selv.


Joda, Wiggo slo meg og var godt fornøyd både med det, med 4.plass i klasse 45-49 år, tre plasser foran ordføreren, og med å bare være 43 sekunder bak det store målet om endelig å komme under 40 minutter igjen. Ja, nå nærmer det seg seg virkelig for den tidligere mellomdistanseløperen som har slitt med bekhterevs i nesten hele sitt voksne liv, men som heldigvis har kunnet gjenoppta treningen etter å ha fått en ny medisin for et par år siden. På en flat 10-er klarer du sub 40 Wiggo! Uten tvil!

Både før og etter løpet var det underholdning fra scenen utenfor kulturhuset. Litt regn gjør da ingenting!


Etter hvert overtok premieutdelingen, selvsagt til fanfare for alle klassevinnerne.

Og her er de samlet på ett brett, med totalvinneren, som også har det flotte etternavnet Monsen (Kristian til fornavn) i spissen. Han forsvarte for øvrig seieren fra i fjor. 


Takk for en fin dag. Det var virkelig GØY PÅ LANDET! ;-)

Hjemmesiden til Gjerdrum IL med resultater finner du HER. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar