Fin juletradisjon med 7 kirker og marsipangris!

Julen er fremfor alt en tid for tradisjoner. Og tradisjoner skal holdes ved like. En av de mer sære og spesielle, er å løpe nesten 33 km, gjennom 3 kommuner, forbi 7 kirker, på selveste julaften. Men kan man få en bedre oppladning og apetittvekker til julekvelden?

Joda, dette har etter hvert fått lange og rotfestede tradisjoner i Follo. Riktignok har det de siste årene ikke vært like store felt som i "gamle dager", og kun to mann holdt tradisjonen ved like denne gangen. Den ene var sportsbloggeren, den andre var langrennskommentatoren.

Her er en stilstudie av sistnevnte, den løpende langrennreporteren Jann Post, i 3 faser:

Jann Post i fint driv langs landeveien.

Gjennom løssnøen i skogen.

Opp seige bakker.

Jann Post har for øvrig hatt litt av en sesong og en nesten bemerkelsesverdig fremgang i år, etter å ha trent meget bra de siste to årene. Nå er det ikke bare om å gjøre å kommentere andres prestasjoner, men også ha fokus på egen form. Så etter å ha løpt New York Marathon på 2.55 i fjor, visst nok etter et veddemål med Thomas Alsgaard, så var det en kollega i svensk TV som utfordret Post ved nyttårstider i fjor. Kunne Jann klare å løpe maraton på 2.48 i år, tilsvarende en km-tid på 4 minutter?

Jann tok utfordringen, og etter en meget bra treningsperiode, kom fasiten i Amsterdam Marathon. Jann Post vant veddemålet i suveren stil da han løp på 2.38.41 og rekordforbedret seg med 17 minutter. Snittid per km ble sterke 3.45, etter negativ splitt med over 3 minutter og 1.17.46 på siste halvdel.

Heldigvis for meg var ikke Jann ute på hardtrening på julaften, men på en rolig langtur. Han hadde til og med vært så elskverdig, eller forutseende, å ta med seg to marsipangriser som ekte juleføde underveis. De kom godt med, i hvert fall for undertegnede! For været, med mye snøfall det siste døgnet, hadde gjort dette til en enda tøffere tur enn det i utgangspunktet var.

For de mer eller mindre lokalkjente, så starter 7-kirkersrunden på Langhus. Deretter beveger vi oss langs gangveier til og gjennom Ski, over den berømte da Vinci-broen i Ås, videre inn i skogen ved Nordby, på sti opp noen bratte kneiker gjennom løssnøen til Svartskog, der vi kommer ut i sivilisasjonen og på veien igjen.

Deretter går ferden ned til Gjersjøen, opp de lange, seige bakkene til Kolbotn og tilbake til Langhus gjennom Oppegård, med en knalltøff avstikker opp mørdarbakkene til Sofiemyr kirke.

JULEGRIS: Nei, ikke Jann... Men gjett om det smakte med en marsipangris etter brattbakkene opp fra Skiveien til Sofiemyr kirke etter 24 km. Noen timer senere var jeg for øvrig tilbake i Sofiemyr kirke for årets julegudstjeneste, der presten sang "Driving home for Christmas" og flere andre sanger midt i prekenen, til spontan applaus fra salen! En højdare, det også.

7-kirkersrunden er en meget variert og temmelig tøff løype, med flere solide stigninger og ganske mange høydemetere. En jobbeløype, der vi i tur og orden passerer Ski nye kirke, Nordby kirke, Oppegård kirke (som ligger i Svartskog!), Kolbotn kirke, Sofiemyr kirke, Greverud kirke og Langhus kirke. Man kan bli rent religiøs av mindre, med eller uten syngende prester!..

Og det var ikke bare Jann sin medbragte marsipangris som falt i smak på julaften. For gjett om pinnekjøttet smakte ekstra godt etter denne friske oppladningen, der vi kunne loggføre 32,7 km på 3 timer og 14 minutter.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt god og fredelig jul!
Ikke glem å holde dere litt i aktivitet da. Om ikke for annet, så for å få opp apetitten... :-)

GOD JUL!! 

SLITEN OG FORNØYD: Jeg klarte det i år også! 

Årets julegave fra Johaug

Therese Johaug lanserte nylig sitt eget merke og skaffet seg selv kjempereklame med å vinne åpningsrennene på Beitostølen (bildet) i de nye, lyseblå hanskene. Ja, nå er det bare damemodellene som er lyseblå da, men herremodellene er fine de også. Jeg har testet hanskene en tid og de holder absolutt mål!

Som de mest observante leserne av bloggen kanskje har fått med seg, så har jeg et stadig tilbakevennende problem; jeg fryser lett på fingrene. Så Johaug tok en sjanse da de bad meg om å teste hanskene. Men det var kanskje nettopp derfor.

For henvendelsen kom etter min rapport fra Frankfurt Marathon, der jeg skrev følgende:

"Men jeg skulle få det verre. For selv med nye, varme hansker, var jeg så kald på fingrene at det neste kvarteret ble ren tortur. Smerten og kvalmen som fulgte var mye verre enn ”pinslene” underveis i løpet. Det var så vondt at jeg ble fysisk dårlig, og jeg fikk liksom aldri varmen tilbake heller. (...) Jeg må være en skikkelig pingle, for de fleste løp jo uten hansker, og uten problemer…" 

I mailen fra markedsansvarlig hos Johaug stod blant annet følgende: "Vi ønsker at hanskene blir testet og vurdert, da vi er veldig stolt av kvaliteten vi kan tilby. Hanskene vil kun lanseres i et begrenset opplag i år, og kun i utvalgte langrennsbutikker, så det blir et svært eksklusivt tilbud, og kommer sannsynligvis til å bli utsolgt raskt. Neste år vil det derimot komme en større kolleksjon, i et bredere opplag."

Kjekt å vite, og veldig hyggelig at Johaug fant frem til SportsBloggen og ønsket meg som forsøkskanin.

Jeg har nå testet tre modeller, en såkalt liner i merinoull (innerhanske til å ha under andre hansker eller votter), en konkurransehanske og en varmere modell mer til turbruk.


Racingmodellen Lahti thermo 30K

Dette er en varm thermo racingmodell som er velegnet til konkurranser og trening også når det er litt kaldt. Denne kan virkelig anbefales! Jeg har testet den i minus 10 grader på Sjusjøen, under forhold som jeg normalt alltid ville brukt votter for å holde varmen. Men etter et par timers treningstur var jeg fortsatt varm på hendene da jeg kom tilbake til hytten. Det er langt fra noen selvfølge for meg!

Og like viktig; hanskene er veldig gode på hånden, helt klart de beste langrennshanskene jeg har hatt. De sitter bokstavlig talt "som en hanske" på hånden, tett og fint rundt håndleddet og veldig behagelige. Hanskene har softshell polyester på oversiden og skinn (som er vaskbart) på undersiden, forsterket med et ekstra skinnlag mellom tommel og pekefinger og i håndflaten. Det siste er en fin detalj som gjør hanskene både litt varmere og ekstra slitesterke. I tillegg synes jeg de har et lekkert design.

Test av Lahti-hanskene i birkebeinerland.

Godt grep!

Prisen er kr 599 (rettet), i øvre skikt, men en pris den absolutt forsvarer.
Dette er nok hansken jeg kommer til å bruke i Birkebeinerrennet!


Allround thermo 

Dette er turhansken. En helforet, varmere modell med oversiden i vindtett softshell og undersiden i geiteskinn. Den er ikke fullt så smekker som Lahti. Et pluss at den har et bredt strikk som går ganske langt nedenfor håndleddet, noe som gjør den både behagelig, at den sitter godt på hånden og varmer litt ekstra. Mange andre hansker er litt løse og åpne rundt håndleddet, noe som gjør de mindre varme, gir dårligere passform og lett kan føre til at en kan få snø inn i åpningen.

Allround thermo er et meget godt alternativ i litt kaldt vær og på roligere treningsturer.

Prisen er kr 399.


Liner

Dette er en smart liten innerhanske i 80 % merinoull og 20 % polyester. Hansken er formsydd og sitter meget bra på hånden, og er beregnet til å ha under andre hansker eller votter. Det er sikkert mulig å ha den inne i Lahti eller Allround-hanskene også, men da må man nesten ha to par av disse, siden innerhansker krever større hansker utenpå enn de en ellers bruker. Så her savner jeg kanskje en lett vindtett ytterhanske eller vindvott i serien.

Jeg har imidlertid brukt hanskene inne i både gode, gamle vindvotter og i andre votter, og dette fungerer utmerket! Hanskene er veldig myke og deilige på hånden, og merinoullen varmer også meget bra.

Linerne er allsidige og er ypperlig til løping....

Linerne er også velegnet som rene løpehansker. Igjen er det en fordel at de går ganske langt opp på håndleddet, nesten som om du har pulsvanter i tillegg, mens løpehansker oftest knapt dekker håndleddet og følgelig ikke blir like varme.

Jeg løp med disse hanskene i årets siste maratonløp (bildet over), da med tynne vindvotter utenpå, i et par minusgrader. Det holdt akkurat, men det ble litt kaldt på slutten, dog ikke i samme grad som i Frankfurt Marathon. Men for folk med "normal" fingertemperatur, hadde det sikkert vært mer enn varmt nok...

Jeg testet også linerne i surt vær med temperatur på minus 10 grader inne i et par Hestra-hansker, og det fungerte utmerket! Også som fotograf under friske værforhold i Skandinavisk Cup  var det godt å bruke hanskene, som er meget smekre. Så dette er anvendelige hansker som kan brukes til mer enn langrenn!

Pris for linerne er kr 299.

....eller under varmere votter i kaldt vintervær!

Val di Fiemme

Dette er en tynnere, klassisk konkurranse- og treningshanske. Enda smekrere enn Lahti, selv om en her kanskje kan kjenne sømmene litt ytterst i fingertuppene, hvis en skal være veldig kritisk. Men de sitter som et skudd på hånden. Ekstra pluss for et tett og behagelig "strikk" rundt håndleddet, som gjør hansken helt tett, og med en ekstra påsydd "mansjett" under som gjør det lett å dra hansken på hånden. En fin detalj!

I likhet med Lahti har hansken overside av softshell og underside av vaskbart clarinoskinn, som er forsterket mellom tommel og pekefinger og i håndflaten.

Dette er konkurransemodellen for folk som ikke har kalde fingre og i varmere vær. Pris: 499.

Konklusjon:
Joda, dere har all mulig grunn til å være stolte av hanskene! Meget god kvalitet og veldig gode på hendene. Jeg kommer til å bruke de flittig i vinter!

Så hvis det er noen som ikke er ferdig med julegavene, kan jeg trygt anbefale et par Johaug hansker. De fås i utvalgte butikker, eller i nyåpnet nettbutikk på Johaug.no.

Og hvis du er ekstra heldig, så er det fortsatt mulig å vinne et par hansker på julekalenderen på Facebook-siden til Johaug. Lykke til!

Tipper det ligger noen Johaug-hansker under juletreet i år!

PS.
Se også Sportsmanden.no.
Bildet av Therese Johaug på vei mot seier på Beitostølen er for øvrig tatt av Bjørn Hytjanstorp, de resterende bildene er tatt av undertegnede.

Sportsmanden har gjenoppstått!

Som noen av dere sikkert har sett allerede, så har jeg laget et nytt nettsted,
Sportsmanden.no - som så dagens lys 12.12.2012, klokka 12.12... :-)

SportsBloggen vil bestå som før, selv om jeg har ligget litt på etterskudd en stund som følge av arbeidet med Sportsmanden, men også inngå som en del av nettstedet.

Intensjonen med Sportsmanden er å skrive litt løst og fast om ting som rører seg hovedsaklig innenfor løping, ski og annen kondisjonsidrett, både med egenproduserte artikler og med linker til interessante saker i vrimmelen av nyheter, blogger og annet snadder fra den store idrettsverdenen. Og krydre dette med bilder. Her har jeg også allerede noen gode medhjelpere.

Les mer om bakgrunn og historikk sakset fra sportsmanden.no nedenfor.

Se også Facebooksiden Sportsmanden og trykk gjerne Liker og følg med der.
Ja, forutsatt at du liker det de leser, da. Jeg håper det!

--------

Bakgrunn og historikk -

Gamle Sportsmanden – en pionér med en stolt historie

Sportsmanden er ikke et tilfeldig valgt navn for dette nettstedet.
Sportsmanden har nemlig en gammel og svært tradisjonsrik historie.

I nettleksikonet Wikipedia står det følgende:

Hallgeir Brenden

“Sportsmanden var en norsk idrettsavis.

Sportsmanden ble grunnlagt i 1913. Den ble slått sammen med avisen Idrætsliv i 1933. Avisens grunnlegger og første redaktør var Magnus Brænden. Avisen ble lagt ned i 1965.
Noen senere kjente journalister fra avisen var Per Jorsett, Knut Th. Gleditsch og Finn Amundsen.”

Bildet: Hallgeir Brenden vant OL-gull på 18 km i Oslo i 1952 og på 15 km i Cortina fire år senere. (Bildet er fra OL-museet på Lillehammer)

Nye Sportsmanden.no

Denne nye versjonen av Sportsmanden ligner nok ikke så mye på den gamle, ærverdige utgaven. Men nesten 100 år etter at Sportsmanden ble lansert som papiravis i 1913, ser sportsmanden.no dagens lys den 12.12.12, i en helt annen og digital drakt.

Sportsmanden.no er er heller ikke en fullverdig sportsavis, men et nettsted om sport – med smått og godt fra idrettens verden.

Hovedfokus vil være på kondisjonsidrett, med sportsnotiser av nasjonal og lokal karakter, gjerne med litt utradisjonell vinkling. Det vil både være egenprodusert stoff i første omgang fra “lokale omgivelser” i Oslo, Follo og Sjusjøen, men også fra landet for øvrig, ispedd interessante saker fra den store idrettsverdenen, og linker til spennende artikler fra mylderet av andre nettsteder og blogger om sport, helse og trening.

Sportsmanden vil også teste og anmelde sko og annet utstyr.

Fra det første Sjusjørittet i august 2012.
Foto: Frode Monsen

SportsBloggen, som har vært på luften i snart to år, er Sportsmanden sin egen blogg, men SportsBloggen vil også fortsatt finnes på kondis.no og ellers fortsette som før med samme fokus og stil som har gjort den til en av landets mest leste sportsblogger. Bloggen har et mer personlig preg, men skal også ha stor plass til andre idrettsutøvere og mosjonister, og krydret med masse bilder.




I tillegg har sportsmanden.no et eget forum - SkriveBlokken. Også dette har eksistert en stund. Over 3500 innlegg om løping og trening siden oppstarten for under ett år siden vitner tydelig om det.

Nå samles altså disse sidene og utvides i det nye nettstedet sportsmanden.no

Håper du vil trives her!

5 maraton på norsk jord!

Joda, kroppen tålte en siste kraftanstrengelse og jeg klarte målene mine i Maratonkarusellen i Fana. Og peishyllen kan snart dekoreres med to nye, fine plaketter.

For nå jeg har klart både "5 på norsk jord" og "Hytteplanken" for første gang, attpåtil i samme året. Begge disse er milepæler som jeg tidligere trodde lå langt utenfor min rekkevidde. Men grenser er til for å brytes, og mål er til for å nås. For jeg har lært meg å ikke sette for store begrensninger i livet. Vi klarer mer enn vi tror, i hvert fall når det gjelder løping og idrett.

Rosinen i julepølsen var det siste løpet i Maratonkarusellen, som gikk "på hjemmebane"  i Fana. Tvilen på forhånd dreiet seg denne gangen om kroppen ville tåle belastningen med sin tredje maraton på 5 uker, og hvordan vær- og føreforholdene ville bli. Det siste er jo alltid usikkert i Bergen, men denne gangen hadde langtidsvarselet vært meget bra, med sol og bare, fine veier. For vinteren hadde ikke kommet til Vestlandet enda.

Bjørn Fretland er klar!

Men værmeldinger kan man som kjent ikke stole på, og to dager før løpet snødde det mye. Og i sentrum på julegavekjøp fredag ettermiddag, var det snø, is og mye slaps i gatene. Ikke et ønsket scenario for et maratonløp, akkurat. Ullsokker ble kjøpt inn og gode, gammeldagse vindvotter funnet frem, for her gjaldt det å holde varmen på strategiske steder, tenkte jeg.

Men enda en gang erfarte jeg at det er unødvendig å bekymre seg mye for været. For det blir som det blir, og oftest blir det mye bedre enn fryktet. Så også nå. For mens det fortsatt var snø og is på svært mange av gangveiene i distriktet, så var det bart og fint nesten hele veien i Fana. Enten var vi veldig heldige, eller så har arrangørene gjort en kjempejobb med salting og brøyting. Kun inne på Fana stadion og et par små strekk underveis var det noe snø å snakke om.

Løpere fra BFG Fana varmer opp på hjemmebane. Men det er løping, ikke et gammeldags skøyteløp vi  skal ut på, selv om det kan se slik ut her.

Så da gjenstod kun bekymringen om kropp og bein ville tåle påkjenningen. Den bekymringen var kanskje mer reell. Jeg hadde jo dessuten gått ut i mitt forrige innlegg og sagt at målet var årsbeste av de 5 på norsk jord, for å legge enda litt mer press på meg selv. Jeg skulle altså ikke ha samme koseturen som på Jessheim for 14 dager siden.

Det gikk ganske greit fra start. Jeg hadde en liten samtale med "den gamle sluggeren" Per Gunnar Alfheim på vei ut fra stadion, og jeg hadde også delvis los på Bjørn Fretland i noen kilometer, mens jeg drømte om reprise fra dobbeltseieren vår i tilsvarende løp for to år siden, før jeg lot Bjørn og drømmer fare og fant meg en fin rytme. Kilometertidene på første milen frem til vending ved sørspissen av Kalandsvannet lå på mellom 4.18 og 4.38. 5 km ble passert på 22.10 og 10 km på 44.46.

Løypen følger den gamle jernbanelinjen til Osbanen. En gang var dette Stend stasjon.

Vi løper samme strekket 4 ganger. Frem og tilbake, frem og tilbake, mellom Fana stadion og vendepunktet. Løypen er relativt lett, selv om en av de mange (!) utlendingene som var med, en franskmann som for øvrig hadde tidenes sprekk, synes løypen var veldig kupert. Uansett er den littegrann lettere på returen, helt til siste bakken opp til stadion, vel å merke.

Frem til rundingsbøyen hadde jeg følge med et knippe halvmaratonløpere, og straks vi satt nesen "hjemover" mot Fana stadion, ble farten skrudd litt opp. Jeg passerte flere løpere og hang meg på nr 359, Øivind Lillevik fra Grieg Team. Han dro mesteparten av veien, men jeg hjalp til et par ganger, selv om jeg følte at det egentlig gikk litt for fort. For i motsetning til min "rival", skulle jo jeg ut på en runde til. Men den tid, den sorg, og så var det litt inspirerende å ha følge, før alle halvmaratonløperne sa takk for seg og det ble langt mer glissent og ensomt på runde to.

Jeg fulgte Lillevik nesten til målstreken, den 20.kilometeren ble min raskeste (4.15) og jeg passerte halv litt under 1.36. Spenningen var også stor om hvor mange som ville komme mot meg ut fra stadion igjen og som altså skulle løpe full maraton. Først kom Helge Hafsås, deretter Per Olav Bøyum, i shorts! Bjørn var nr 6 og jeg passerte ut som nr 10. Bra! Da var målsettingen klar for resten av løpet; komme under 3.20 og holde plassen på topp 10-listen.

Løpere passerer inne på Fana Stadion både etter halvgått løp og i mål.

Det siste trodde jeg skulle glippe, for etter rundt 27 km ble jeg passert av to karer. Den ene var fra Slovenia, den andre fra New Zealand (!), og også han hadde valgt shorts i minusgradene. Det skulle han angre bittert på. Jeg var nå på 12.plass, men fikk ved hver passering like etterpå oppmuntrende tilrop fra løypevakt Morten Vestvik, som gjorde som han lovet i kommentar til forhåndsreportasjen og heiet på meg. Morten vant for øvrig funksjonærløpet to dager tidligere på 3.28, fikk jeg vite i en minipassiar i forbifarten, så da hadde jeg som sekundært mål å slå den tiden. Det burde jo gå, men jeg var veldig usikker på om muskulære problemer og gamle krampetendenser skulle ødelegge, siden jeg neppe var fullt restituert og hadde litt problemer også på Vintermaraton på Jessheim.

Arrangørene gjorde en kjempejobb både før, under og etter løpet.
Morten Vestvik (t.h.) vant i tillegg funksjonærløpet, og heiet meg frem underveis i mitt løp.
Tror forresten ikke at det er så mange maraton som har eget løp for funksjonærene?...

Jeg fikk problemer, men på langt nær så store som våre utenlandske venner fra Frankrike og New Zealand. Først innhentet jeg franskmannen, som etter å ha passert halv på rundt 1.26, måtte gå de siste 8 kilometerne for å fullføre. Og med 5 km igjen, dukket plutselig New Zealenderen også opp. Han gikk, han også. Skjønt, han sjanglet! Jeg ble litt i stuss på hva jeg skulle gjøre, men han sa at han var okei og hang seg på meg et stykke før skrittene hans ble borte. Etterpå hørte jeg at han hadde blitt fraktet til mål med voldsomme kramper. Men utover det, var han visstnok heldigvis helt ok.

Etter å ha passert enda en utlending, karen fra Slovenia, lå jeg nå på 9. eller 10.plass. Jeg var ikke helt sikker, og bakfra jaget en mann meg som om jeg var et skadeskutt dyr. Han nærmet seg stadig. Jeg følte meg litt som et byttedyr også, men bestemte meg for å "ta tyren ved hornene" og satt inn et siste rykk i det jeg passerte en liten bakketopp med ca 3 km igjen og forfølgeren min bare var rundt 50 meter bak meg.

Jeg rev av meg luen, omtrent som en travkusk som drar ned øyedekslene for å mane hesten til en siste sluttspurt, og økte farten markant. Det gikk veldig bra i et minutt eller to, så var det nærmest "full stopp". Jeg stivnet plutselig og voldsomt i beina på en måte jeg aldri har kjent før og det føltes som om melkesyren hopet seg opp i rekordfart, før krampene banket på. Så fort kan det snu. Jeg måtte roe ned farten umiddelbart, til lavere marsjfart enn før fartsøkningen, og var helt sikker på raskt å bli slukt av jegeren bak meg. Men jegeren kom aldri, og jeg klarte på mirakuløst vis akkurat å holde krampene i sjakk. Helt til jeg kom inn på stadion og bare hadde 200 meter igjen. Da gikk jeg over til halting, før jeg stavret meg i mål på 3.18.55.

Forfølgeren min viste seg å være Morten Omholdt, min nærmeste nabo i over 10 år i oppveksten. Han kom 7 sekunder bak meg i mål, men vi var begge inne på topp 10-listen. Jeg ble nr 9 totalt og nr 8 av gutta. Hafsås holdt unna for Bøyum i tet, mens Anne Jorunn Hodne imponerte med løyperekord på 2.55.59 og 4.plass totalt, mens Bjørn avanserte en plass til femte i sin 31.maraton på like mange måneder! På plassen bak denne blide bergenseren, Frode Johansen.

 

Kun 27 sekunder fra sub 3 for beste BFG Fana-løper, Frode Johansen, som puster ut etter løpet.

 

PALLEN DAMER. Øverst troner rekordholder Anne Jorunn Hodne, med Ann Kristin Mosbron på sølvplass og evigunge Vera Nystad på bronse. Vera er 67 år og løp på imponerende 3.47.43. Utvilsomt dagens største prestasjon!

Selv var jeg også kjempefornøyd. Det holdt akkurat, på flere måter, og 5 på norsk var i boks!

Da smakte det ekstra godt både med en lang varm dusj, og ikke minst med hyggelig samvær med likesinnede gærninger under premieutdelingen etterpå. Som vanlig i Maratonkarusellen serveres det gratis vafler og kaffe, og nå også gløgg. Det er jo snart jul!

I hvert fall kan jeg endelig puste ut og ta en velfortjent (?) ferie fra løping og konkurranser en stund, etter en lang sesong, som startet med Bislett Indoor 50 km i februar, og som altså sluttet med Maratonkarusellen i desember. Mine tellende maratonløp i "5 på norsk jord" i 2012 er følgende:

Bislett Indoor 50 km 18.februar, offisiell passering maraton 3.23.07, nr 13 totalt, nr 2 i klasse 50-54 år.
Fjellmaraton, Beitostølen 2.juni, 3.28.53, nr 4 i klassen og nr 22 totalt
Nordmarka Skogsmaraton 16.juni, 3.33.32, nr 10 i klassen
Jessheim Vintermaraton 18.november, 3.51.38 - nr 8 i klassen
Maratonkarusellen 1.desember, 3.18.55 - nr 1 i klassen og nr 9 totalt.

Link til data med mellomtider fra siste løp kan ses HER.

5 fingre for 5 maraton på norsk jord i 2012.

RESULTATER

Kondis-reportasje med masse bilder

Mot 5 på norsk jord

Sesongen er egentlig over for lenge siden. Men med årets siste krampetrekning, går jeg for "5 på norsk jord" når siste løp i Maratonkarusellen går av stabelen på lørdag.

"5 maratonløp på norsk jord" er en Kondis-utmerkelse som henger høyt. Så høyt at jeg i starten av min løpskarriere lurte på hvem i all verden det er som klarer å gjennomføre noe sånt. For de 5 maratonløpene må gjennomføres i løpet av et kalenderår. Og som navnet tilsier, alle må være i Norge. Så det hjelper ikke at jeg allerede har løpt 5 maratonløp, i tillegg til den offisielle registreringen underveis på 50 km på Bislett.

For 2 av de 5 løpene - Rotterdam og Frankfurt- har vært i utlandet. Så med Fjellmaraton, Nordmarka Skogsmaraton og Jessheim Vintermaraton på resultatblokken, i tillegg til nevnte Bislett Indoor 50km, mangler jeg fortsatt ett løp.


Så nå er jeg påmeldt til det siste løpet i Maratonkarusellen på lørdag.
Det var nå eller aldri... Det blir nå!  I hvert fall kan det bli lenge til neste sjanse.

Det blir ny tur til hjembygden på lørdag. Her fra tilsvarende løp i 2010.

For å ha et litt mer ambisiøst mål enn bare å fullføre, slik det var på Jessheim, så satser jeg på å løpe den raskeste av de fem maratonløpene i hjembygden Fana. Men så veldig raskt trenger jeg ikke å løpe av den grunn, for det raskeste av de fire tellende maratonløpene er faktisk passeringstiden fra Bislett Indoor 50km i februar på 3.23.07 (nr 13 totalt). De tre andre løpene har jo også vært litt spesielle. I det flotte Fjellmaraton klarte jeg akkurat å knipe meg under 3.30, mens jeg bikket over samme grensen i kuperte og fuktige Nordmarka bare 14 dager senere. Og på koselige Jessheim ble det jo mer som en lang treningstur.

Men årsbeste blir det ikke. Den er på 3.06 fra Frankfurt og jeg er sjanseløs på det nå. Dette blir nemlig min tredje maraton på fem uker, rekord det også, men det har vært svært så sparsomt med trening mellom slagene.

Jeg klarer neppe å gjenta suksessen fra første og eneste gangen jeg har løpt Maratonkarusellen heller, for nesten nøyaktig to år siden. Da fikk jeg nemlig min beste sammenlagtplassering i et maratonløp med 2.plass, etter et meget spesielt løp. Og jeg ser at det blir internasjonal deltagelse på lørdag, med løpere fra både Danmark, England, USA, Latvia og Slovenia!

I 2010 var det maratonmannen Bjørn Fretland fra Øvre Årdal som vant...
(Bjørn stiller selvsagt på lørdag også, hans 31. maraton på like mange måneder!!
Noen som slår det?...) 

... foran denne karen i gul Oppegård-trøye :-)
Foto: Trygve Andresen

Spørsmålet blir nok heller om beina tåler enda en maraton på tampen av sesongen.
Om jeg klarer en siste krampetrekning - eller om jeg må gi tapt for krampene? 

Uansett, på lørdag er sesongen definitivt over for min del!

Det er den ikke helt for de brave ultraløperne som stiller i kraftprøven Bislett 24h Indoor Challenge. De må vente helt til søndag kl 10.00 før de kan puste ut...

Selv har jeg gjort mitt som ultraløper, i hvert fall for denne sesongen. Men lykke til alle sammen!

Koselig i Jessheim Vintermaraton

De to siste årene har jeg løpt sesongens raskeste halvmaraton på Jessheim. I år løp jeg full distanse, og min desidert roligste, selv om forholdene var topp. 

Men det ble uansett en svært så hyggelig formiddag på Jessheim, i den nye traséen med status som bymaraton. By!?? Med Frankfurt Marathon fortsatt i friskt minne, var det ikke akkurat mye byfølelse vi hadde, der vi løp en runde 4 ganger. Den nye traséen var ok, men litt for svingete kanskje. Men med 4-5 plussgrader, sol og bare veier, var dette de klart beste løpsforholdene jeg har hatt her, på det som også kalles vintermaraton. Men det var egentlig verken vinter eller by... Så da var det jo i år jeg skulle satset på å løpe fort!

Den egentlige planen var da også å gjenta suksessene fra 2011 og 2010, da jeg begge ganger har hatt sesongbeste på Jessheim. Og i år hadde jeg kun to delvis mislykkede halvmaratonløp å slå i bordet med, med årsbeste fra sesongåpningen i Fredrikstad på 1.27.58...

Men året 2012 har stått i de lange løps tegn, og plutselig begynte jeg å fable om å ta "5 maraton på norsk jord" i år... Ikke følte jeg meg klar for en anstrengende halvmaraton med høy puls heller, og tenkte at det var mer "behagelig" å løpe en rolig maraton. Joda, visst er det er dobbelt så langt, men likevel, det føltes mer fristende.

En annen som skulle løpe langt og rolig var primus motor Olav Engen (bildet), den eneste som løp det første Jessheim Vintermaraton for 29 år siden og som også skulle løpe nå. Selvsagt måtte Olav få startnummer 1. Hans egen bloggrapport som løpende fotograf kan leses HER.

Og da meldingen kom dagen før om at Gaute og Nils skulle ta dette som en lang treningstur med idealtid på 4 timer - og da jeg så at det var påmeldt 99 på maraton og neste startnummer var nr 100, så var valget plutselig tatt sent lørdag kveld! Da fikk jeg jo også hyggelig selskap underveis i solskinnet som var meldt akkurat i de fire timene løpet pågikk. Perfekt!

 Nr 100.
Foto: Rolf Bakken. 

Som sagt, så gjort. Respekten for maratondistansen er nemlig borte, etter diverse lange løp i år. Faktisk var dette årets 5.maraton, i tillegg til 3 ultraløp. Joda, jeg har respekt for distansen når det er snakk om å løpe fort, men ikke for å gjennomføre selve distansen. Gaute derimot, han skulle øve seg på å miste respekten for distansen, sånn at han i neste omgang kan løpe fort. Mens Nils, med hele 110 maratonløp på samvittigheten, skulle ta det som en grei gjennomkjøring før Bislett 24 timers, om 14 dager.

En fin trio, med litt forskjellig utgangspunkt, men skjønt enige om å legge igjen konkurranseinstinktet i garderoben denne gangen. Min største bekymring var om jeg klarte å holde såpass lav fart (!), men den frykten skulle vise seg ubegrunnet. Skjønt, vi løp litt raskere enn planlagt og ganske jevnt på ca 57-58 minutter på de fire rundene.

Jeg var også litt skeptisk til hvordan beina ville takle nye 42 km på asfalt... Det skulle vise seg mer begrunnet, for dette var langt fra min letteste maraton rent muskulært. Men tiden gikk ganske fort. Jeg har aldri løpt en hel maraton før med sånt sosialt tilsnitt, selv om både Fjellmaraton og Nordmarka Skogsmaraton hadde lange perioder med mye koseprat, særlig i første del.

Men denne gangen koste vi oss og løp superdisiplinert helt til målstreken, vi GIKK samlet over mål og regnet med å få lik tid og delt plassering, som speaker også helt riktig annonserte. Men dengang ei. På resultatlisten ble jeg slått av begge to. Pokker og! Her kan man dele seieren i UltraBirken, og så er det ikke mulig å få delt 64.plass i Jessheim Vintermaraton! Ikke en gang samme tid?... Uhørt!

Neida, Olav og alle de andre flittige og trivelige folkene i arrangørstaben. Jeg bare tuller! Tid og plassering var som antydet helt uvesentlig denne gangen.

De 3 musketerer, Frode, Nils og Gaute, etter endt treningstur på Jessheim.

Vi passerte for øvrig halvveis litt før halvmaraton startet, så høydepunktet kom da halvmaratonløperne passerte oss noen kilometer senere. Det var artig å heie frem kompiser og andre kjente som passerte, og jeg ble så ivrig at jeg hang meg på Roar et par hundre meter og ga noen klare "instrukser" om at han måtte innhente Trond Inge og Espen, som var ganske langt foran på det tidspunktet. Hvordan det gikk kan du lese på bloggen til Espen, men jeg kan røpe så mye som at Roar fulgte "ordren" til punkt og prikke og perset sogar, etter en sugende avslutning. Bra respons!

Kanskje skulle jeg selv bare fortsatt i rygg på Roar, for akkurat da kjentes beina faktisk fjærlette og jeg syntes ikke at det føltes så veldig fort, heller. Men ellers slet jeg ganske mye med muskulaturen denne dagen, både før og etter den lille fartsøkningen.

Men jeg kom da som nevnt i mål til slutt, på 3.51.38, og har nå 4 av 5 "pinner" i 5 på norsk jord... Bislett 50k hadde nemlig offisiell passering etter 42,2 km, så da mangler jeg kun ett løp. Men tiden er knapp og maratonløpene få ut året. Kun to reelle muligheter gjenstår; Maratonkarusellen i Bergen om bare 13 dager, eller Nyttårsmaraton i Ålesund... Kan det gå, mon tro?

Som vanlig ble det mer heder og ære til klubbkompisene Harald - her med maratondronningen Wenche Dørum, som for en gangs skyld droppet hel for halv, men selvsagt vant hun klassen der også....

....og Vidar - som aldri er helt fornøyd, selv om han alltid løper på tider som for meg hadde vært en drøm... Under avbildet av Bakkerolfen, som selv fikk erfare at det ikke er bare, bare å løpe med negativ splitt, og særlig ikke kun 3 uker etter kjempeløpet i Frankfurt.

 

Denne gangen ble det "bare" 2.55 på Vidar, etter en svært så strevsom siste mil - og 4.plass totalt. Det lar seg absolutt høre! Veldig kjekt at leggene holdt helt inn denne gangen, etter at Vidar løp verdens korteste maraton på bare 2 km i Frankfurt. Her poserende med klassevinnerglasset i klubbhuset etter premieutdelingen, der det som vanlig ble en hyggelig sosial samling etter løpet. Slike premier har det for øvrig blitt mange av på Vidar sine 15 starter på Jessheim.

Og vi kommer nok gjerne tilbake alle sammen til neste år også. Da skal jeg garantert løpe fortere!

Kondis-reportasje og resultater.

Polar-loggen min viste bl.a snittpuls på 126.

Rekordtidlig sesongstart

Det ble rekordtidlig start på skisesongen i år, faktisk før åpningsrennet for eliten på Beitostølen. De første 10 milene er nemlig allerede tilbakelagt, etter tre flotte dager på Sjusjøen! Toppers!

Planen var å ta noen rolige uker etter Frankfurt Marathon. Såkalt sesongpause. Men for det første er det et visst "press" om å løpe Vintermaraton på Jessheim - i hvert fall tradisjonen tro om den halve distansen - og dernest kunne jeg ikke motstå fristelsen da Harald inviterte til mini-treningsleir på Sjusjøen.

Dermed bar det i stedet ned i smøreboden (les: garasjen) for å preppe ski. Vi innvilget oss nemlig en  "midtukehelg" og dro forventniningsfulle oppover onsdag morgen, kun oss to og Mira.

Vi skulle ikke angre på det! For makan til fine skiforhold så tidlig på sesongen skal man lete lenge etter. Og akkurat da vi spente på oss skiene, tittet jammen solen frem også! Med et fint lag av puddersnø og sjeldent vindstille, ble det en herlig sesongdebut, der vi la i vei til Nordseter, Midtfjellet og tilbake til hytten til Harald like ved lysløypen, rett før mørket senket seg over fjellheimen. Allerede onsdag 7. november hadde vi altså loggført årets første rolige skitur, nesten 3 mil på drøye 3 timer, med fokus på teknikk og skiglede. Vi er jammen heldige! Rakfisken om kvelden smakte ekstra godt!

Torsdag morgen somlet vi fælt med kaffe og prat, det hører liksom med, men heldigvis tok vi for sikkerhets skyld med hodelykten, da vi endelig la i vei kl 12.38. Den skulle vise seg gull verdt, for Harald... For etter en flott runde rundt Sjusjøvannet i retning Moste, med lett husking i seige motbakker mot Midtfjellet, videre over Gjestbodsåsen, med staking i hjemmekjære trakter ved Kuåsen og Elgåsen, over til småkupert terreng til Reinsvann, så ville Harald absolutt gå en bitteliten ekstrasløyfe på 18 km tur/retur Pellestova! Hmmm, det begynte å bli mørkt og jeg var allerede litt for sliten. Jeg hadde ikke lyst å gå i kjelleren allerede på årets andre skitur, så jeg lusket litt slukøret hjem etter stusselige 38 km, mens husverten bikket 55, lengre enn Birken, da han ankom i bekmørket litt senere...

Harald i sitt ess, klar for vinter'n!!

Vakker sesongåpning i solnedgang og kjempeføre på Sjusjøen!

Fredag var siste dag og vi var litt tidligere ute i sporet. Som for de andre dagene, var det blå spesial som gjaldt, eller VR40-45. Deilig føre, helt problemfritt og nærmest silkeføre alle dagene. Litt surere i vinddraget på fredagen riktignok, der vi la i vei til Hornsjø. Naturlig nok var det bare noen løyper som var kjørt opp så tidlig på sesongen, så vi gikk litt i de samme sporene. Men akkurat det brydde vi oss ikke om. Vi følte oss uansett utrolig priviligerte!

På akkurat denne benken, med Nevelvann og Nevelfjell som vakkert bakgrunnsteppe, satt jeg for snaue 2 måneder siden og pustet ut og kledde av meg under UltraBirken. Akkurat det var ikke like fristende å gjøre denne gangen. Men like flott var det! 

Ved vending utenfor høyfjellshotellet søkte vi ly bak en vegg og inntok dagens niste, en bolle. Det blåste nå såpass at en elskverdig dansk vertinne kom ut og inviterte oss inn så vi kunne varme oss, selv om vi ikke skulle kjøpe noe. Det kaller jeg god service. Vi takket pent, men valgte å ha det til gode, og satte i stedet nesen hjemover før vi ble for kalde. For mens vi til nå bare hadde hatt silkeføre og kosevær, ble det tiltagende friskere da fokksnøen etter hvert pisket oss stadig hissigere i ansiktet på returen. Jeg misunte Harald vindskjermen, særlig i brattbakkene ned til Nordseter, der jeg ikke så noen verdens ting. Så en vindskjerm ønsker jeg meg til jul i år! Og vi var heldige. For mens vi klarerte hytten og pakket bilen, ble været bare verre, og dagen etterpå regnet det på Sjusjøen....

Det ble nye 38 km, og dermed er 104 km allerede tilbakelagt i skisesongen 2012-13. Aldri har jeg sesongåpnet SÅ tidlig, tror jeg. Og aldri har jeg vel heller passert 100 km i sesongåpningen?...

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Fornøyd etter en flott sesongåpning utenfor basen vår, hytten Fjellsno til familien Ringen, sentralt  på Sjusjøen, bare et langt steinkast fra langrennsarenaen og lysløypen. 

Verten Harald var ikke mindre fornøyd etter å ha tilbakelagt hele 120 km på de tre turene våre og gleder seg stort til resten av vinteren han også. Kanskje grunnlaget er i ferd med å legges for et nytt superløp i Birken for Harald, som har pers på 2.58. Og kanskje det blir come-back for meg også, hvis jeg får orden på utfordringene med kalde fingre og motivasjonen kommer? Jeg skal i hvert fall snart teste et par flunkende nye Johaug-hansker! Mer om det i et senere innlegg. :-)

Cruisefart i Frankfurt

Frankfurt Marathon var årets store mål. Det ble en flott og minnerik tur, men toppformen og råskapen som må til for å løpe under 3 timer manglet dessverre.

Men det var et brukbart forsøk, ganske lenge. Jeg ga meg i hvert fall ikke uten kamp.

Rolf, Trond Inge, Steinar, Vidar og Harald
dagen før dagen..

Hjemme igjen i Oppegård er jeg mange minner rikere etter noe fine dager med likesinnede. Jeg reiste med klubbkompisene Steinar, Vidar og Harald, Trond Inge fra Rustad, samt min harde konkurrent og bloggkollega Rolf fra Elverum. Hans reportasje kommer HER.

Vi hadde alle booket oss inn på Savoy Hotel, kun et veikryss fra jernbanestasjonen og en drøy kilometer fra start og mål. Alles klar! 
Men vi fikk et lite sjokk da vi allerede på flyet lørdag fikk nyss om snøvær i Frankfurt! Og selv om det var sluttet å snø da vi ankom den tyske finanshovedstaden, så var det skikkelig surt og kaldt vær. For en uke siden hadde det vært sommerlig med 20 grader her, nå var det på minus og med en bitende vind i tillegg! Heldigvis var det meldt bedre vær løpsdagen, med sol, men rundt 0 grader er i kaldeste laget!...

Dermed måtte planene justeres en smule og en langermet Falke-trøye ble innkjøpt på expo-en, sammen med et par Gore-hansker som så varme ut, med windstopper og greier. Og etter en hyggelig kveld på pastarestaurant, tørnet vi relativt tidlig inn, bleke, men fattet og spente. 

Kanskje litt for spent, for min egen del, for natten ble ikke god. Selv om jeg kun hadde drukket vann, litt sportsdrikk og et glass cola om kvelden, så føltes det som om jeg var fyllasyk hele natten! 

Jeg våknet mange ganger av bankene "tømmermenn", var helt tørr i munnen og temmelig tørst. Måtte drikke flere ganger i løpet av natten og da morgenen kom, hadde jeg fortsatt lett skallebank. Men heldigvis var den på vikende front, og enda mer vann, juice, 3 kopper kaffe og en relativt lett frokost hjalp ytterligere.


Og jeg skulle ikke gjøre samme tabben som i Rotterdam, der jeg spiste altfor mye både kvelden før og til frokost, og nærmest følte meg stinn i starten av løpet.

Avmarsj - og behersket optimisme.

Været ble akkurat som meldt, kaldt, men heldigvis mye mindre vind enn dagen før. Jeg valgte å løpe i den nye langermete trøyen med en singlet utenpå, samt de nye hanskene og en gammel halv buff som alternerte som sjal og pannebånd. Vi hadde oppmøte for felles avmarsj kl 09.15, mens starten gikk kl 10. Jeg rakk akkurat en siste tur på toalettet og veldig lett oppvarming, klarte så vidt å hoppe over gjerdet for å unngå å måtte stå altfor langt bak, og med litt hjelp fant jeg min plass i startfeltet like ved 3-timers ballongen. Vi stod som sild i tønne, men jeg var klar!

Like før det braker løs...

Startskuddet smalt, men vi stod helt stille i over 20 sekunder, før feltet så smått begynte å bevege seg. De første kilometerne var det temmelig tett med folk, og jeg prøvde å bruke minst mulig krefter, mens mange tok små spurter og løp i rene slalomintervaller for å avansere noen få plasser. Det er å sløse med kreftene, og er det noe man ikke bør gjøre i et maratonløp, så er det akkurat det.

Jeg følte meg ganske lett og fin, langt bedre enn i Rotterdam. "Kom igjen, Frode!!!" var det plutselig en fyr som ropte av full hals. Jøss, et lite øyeblikk ble jeg glad for tilropet, før jeg så at det var Vidar som stod på fortauet. Han hadde hatt akutte problemer med den ene leggen de siste dagene, men prøvde seg likevel. Dessverre varte det bare i 2 kilometer. Litt senere kom Rolf opp på siden. Han løp heldigvis fortsatt, men litt for fort for meg, så jeg turde ikke å følge.

Dette løpet var hovedmålet for sesongen. Etter å ha perset med 2.58 i København i fjor, visste jeg jo at det fortsatt var mulig. Målet var derfor primært å komme under den maratonmagiske 3-timers grensen. Og klarte jeg først det, var det jo ikke langt ned til pers. Men sesongen har vært litt annerledes, med mange lange løp. Frankfurt Marathon var årets 4.maraton, i tillegg til 3 ultraløp. Nå er det riktignok bare i Rotterdam at jeg har løpt for fullt med samme mål som nå. Det endte med min tøffeste opplevelse med joggesko noensinne, der jeg etter et ordentlig blodslit karret meg i mål på 3.09. Jeg var mer optimistisk nå, men visste at jeg likevel hadde oddsene mot meg. Absolutt ALT måtte klaffe dersom jeg skulle ha noen sjanse til å løpe ned mot, eller under 3 blank.

Jeg løp med lette sko - Adidas Feather 2

Som vanlig startet jeg litt rolig. Kanskje litt FOR rolig. Første 5 km gikk på 22.21, eller 4.29 i snittfart. Skulle jeg under 3 timer, måtte snittfarten ligge på ca 4.15... Jeg skrudde opp farten litt, og de neste 5 km gikk på 21.49. Farten per km på denne bolken var 7 sekunder raskere enn de første fem, men fortsatt måtte jeg ned nye 7 sekunder, i tillegg til at tapt tid måtte innhentes. Jeg skvatt litt da jeg plutselig så en kjent skikkelse like foran meg. Det var Tim. Jeg hadde ikke ventet å se han så tidlig, tror det var ca etter 9 km. Hadde egentlig ikke ventet å se han i det hele tatt, før jeg var i mål. Jeg har kjørt de to siste langturene med Tim og Ole Arne Eiksund, begge har vært mye sterkere enn meg og begge jaktet de også på 3 timers grensen. Jeg så på steget at Tim neppe hadde sin beste dag, dessverre. Vi vekslet noen ord og jeg gled i fra. For andre gang i løpet ble jeg litt trist, før jeg igjen konsentrerte meg fullt ut om meg selv og mitt eget løp. Jeg hadde sannelig nok av egne utfordringer, om jeg ikke skulle ta andres bekymringer innover meg i tillegg. Løping er nådeløst!

Nå var jeg inne i en fin flyt og de neste 5 km frem til 15-km merket gikk på 21.33, mens den fjerde bolken ble unnagjort enda 10 sekunder raskere. Dette gikk jo bedre og bedre. Kunne jeg klare å "ta en Post"? Oppkalt her og nå etter Postmannen med fornavn Jann, som forrige helg løp fortere og fortere for hver eneste 5 km, med et lite unntak for den nest siste, da han perset med formidable 17 minutter til 2.38 i Amsterdam Marathon. Imponerende! Målet var å kopiere den løpsutviklingen.

For det gjelder å la seg inspirere av andre, og jeg var i hvert fall nå kommet ned på marsjfart. Men hadde åpningstempoet vært for slapt? Halvmaraton ble passert på 1.31.53. Det var i treigeste laget. Skulle jeg under 3 timer, måtte jeg da løpe nesten 4 minutter fortere på siste halvdel!… Nesten en umulighet? Neida, jeg har jo gjort det før, tenkte jeg! I hvert fall nesten. For fire år siden gjorde jeg min kanskje største prestasjon da jeg for første gang snek meg under 3 timer, etter å ha passert halvveis på like under 1.31. Et raskt dypdykk i arkivet viste at jeg da hadde negativ splitt med 2 minutter og 15 sekunder. Og det skjedde nettopp her, i Frankfurt! Jeg husket litt feil og trodde faktisk at jeg passerte på omtrent samme tid som nå, men i virkeligheten lå jeg altså minuttet bak passering halvveis for 4 år siden.

Den gangen klarte jeg det umulige. Denne gangen ble det mission impossible. Som ble beseglet like etterpå, da en hyggelig kar kom sprettende opp på siden av meg. ”Hei Frode!” Det var Gunnar Skandsen. Vi slo av en liten prat. Hans mål var under 3.05, men han trodde ikke det ville gå. Så skrudde han opp farten og løp fra meg... Og her fablet jeg fortsatt om 3.00 i mitt stille sinn…? Jeg ble nesten litt utpsyket, men fortsatte videre. De neste 5 km var nøkkelen. Jeg måtte klare å øke farten ytterligere. Det ble 21.32, nest raskeste 5 km, men 9 sekunder saktere enn foregående. Trenden var brutt og det ble for tøft. Deretter brukte jeg 21.58 mellom 25 og 30 km. Jeg innhentet Skandsen igjen og da jeg passerte sa jeg eplekjekt at hvis han hengte seg på, så ville han klare 3.05. Han klarte det til slutt. Det gjorde ikke jeg…

Ved ca 28 km så jeg Trond Inge komme motsatt vei. Vi vinket til hverandre. Et godt tegn, jeg sjekket klokken og kunne konstatere at jeg passerte samme punkt drøye 4 minutter senere. Det måtte jo bety at Trond Inge hadde stø kurs mot sub 3, for første gang i karrierens 22 maratonløp. Men han har ligget godt an mange ganger før uten å klare drømmegrensen, seinest i Oslo Maraton der han lå langt foran skjema helt til krampene tok tak i leggene på de siste kilometerne og ødela alt.

Da jeg passerte på samme sted som Trond Inge fire minutter før meg, så jeg først Steinar, så Tim, på andre siden, i motsatt retning. De slet. Altså var avstanden ned til de omtrent den samme som den var opp til Trond Inge. 

Resten av løpet ble hard jobbing. Jeg møtte ikke veggen denne gangen heller, og avanserte en god del på den siste milen, men likevel gikk det gradvis saktere. For etter først å ha erkjent at sub 3 nok aldri hadde vært innenfor rekkevidde, løp jeg med nytt mål om negativ splitt og under 3.04, men også det ble altså for tøft. Følte så at jeg i hvert fall hadde kontroll på 3.05, men den gang ei. De 10 kilometerne fra 30 til 40 km gikk på akkurat 46 minutter, eller i 4.37-fart, før jeg økte til 4.21-tempo derfra og inn, etter å ha presset frem en liten spurt de siste 400 meterne. Dermed ble det positiv splitt med 2.21, omtrent akkurat motsatt av sist gang jeg løp her, for jeg klarte på langt nær å presse meg mentalt på samme måten som jeg gjorde i 2008. Da løp jeg i mål i gledes- og adrenalinrus på 2.59.23. Nå klarte jeg ikke helt å nyte den spektakulære målgangen inne i en fullsatt Festhalle, med musikk, dansende duskedamer, lyskastere og masse glitter, der jeg løp inn på 3.06.07. Jeg var skuffet.

Frankfurt Marathon er kjent for sin spektakulære innkomst med mål inne på det røde dekket! 









Men jeg skulle få det verre. For selv med nye, varme hansker, var jeg så kald på fingrene at det neste kvarteret ble ren tortur. Smerten og kvalmen som fulgte var mye verre enn ”pinslene” underveis i løpet. Det var så vondt at jeg ble fysisk dårlig, og jeg fikk liksom aldri varmen tilbake heller, der jeg satt ureglementert inntil et gjerde like bak målstreken, i et forsøk på å få med meg litt av stemningen, se etter kjente - og få varmen. En dame var så glad etter sine fullførte 42.195 meter at hun stod lenge og danset like bak målstreken, helt til hun fikk med seg en mannlig konkurrent. De fleste var glade, mange jublet. 3.06 er jo bra da, trøstet jeg meg selv med. Og endelig kom varmen gradvis tilbake i fingrene. Jeg må være en skikkelig pingle, for de fleste løp jo uten hansker, og uten problemer… Så dukket først Steinar opp, deretter kom Tim over mål. Han la seg utslitt og slagen i store smerter i fosterstilling ved siden av meg, med verkende vond lyske. En vakt kom bort. ”It’s ok!”, sa jeg, uten å være helt sikker selv. Men det var virkelig beundringsverdig å fullføre når så mye buttet i mot og de fleste for lengst ville kastet inn håndkleet. Tims egen rapport kan du lese HER.

Vi kom oss etter hvert på beina begge to, deretter ble vi tullet inn i et stort sølvpapir, før obligatorisk drikke- og spiserunde i bakgården, til og med lettøl med smak av grapefrukt ble servert løperne! Det smakte faktisk godt. Så godt at jeg glemte at jeg skalv av kulde og i stedet tok en runde tilbake til Festhalle på vei til skiftesonen, fortsatt inntullet i folien som et stort stykke kjøtt som skal oppbevares. Men denne gangen gledet jeg meg virkelig over synet av en Festhalle kledd til nettopp det, FEST. Jeg ble stående fascinert å se på i en halvtime, helt til 4 timers løperne kom i mål og litt til. Så utrolig mange glade og jublende løpere. Og det slo meg at de jo løp ganske fort. Dette var også godt trente folk i meget god form. Når jeg da løp inntil en time fortere, så kunne jeg jo ikke skjemmes over det. Jeg burde heller være stolt!

Omsider tilbake på hotellet bar det rett opp i svømmebassenget, til en deilig og svalende dukkert, etterfulgt av en varmende sauna. Før jeg ble dratt ut av min egen verden, og inn i Trond Inge sin jubelrus! Han hadde nemlig holdt krampene unna og farten oppe helt inn, kom i mål på 2.58.14 og opplevde det samme som jeg gjorde her for fire år siden. Grattis!! Det var utrolig gøy og veldig fortjent! Så nå var det champagne på rom 411.

Trond Inge tok helt av og var
kveldens muntre midtpunkt!

Kvelden var ung, men den ble særdeles hyggelig på en irsk pub med fotball, burger og øl, akkurat som i Rotterdam. Vi ville hatt det artig uansett, men det blir ekstra stas når vi har en rekord å feire. Trond Inge var i hvert fall den gladeste mannen jeg har sett på svært lenge. Og etter hvert fikk vi muntert selskap både av teamet til Tim og teamet til Øystein Ringnes, som feiret Nina Wavik Ytterstad sin nye aldersrekord i klasse 50-54 år på 2.51.04. Utrolig! Selv en storløper som Harald ble rett og slett fraløpt og slått med over 3 minutter på de siste kilometerne...

Joda, Frankfurt Marathon kan absolutt anbefales. Veldig godt organisert, en flat og fin løype, litt svingete av og til, men nesten ingen broer eller bakker som skal forseres. Mange drikkestasjoner, nesten litt for mange. Men veldig bra at det ble servert flytende gel på flere drikkestasjoner. Så det var første gang jeg kom i mål med en ubrukt energigel i lommen. Og så den spektakulære målgangen da, som er helt unik og gir et fantastisk punktum. Det var forhåpentligvis ikke siste gang jeg løp i Frankfurt.

Men nå blir det sesongpause og noen rolige uker fremover. Det skal bli deilig, etter en lang og opplevelsesrik sesong. Jeg kommer tilbake med litt oppsummering senere. Og så er det ikke helt utenkelig at jeg slenger meg med på et løp eller to til før vi skriver 2013, selv om jeg betrakter sesongen 2012 som over. Det blir i så fall bare for gøy. 
I motsetning til i Frankfurt?… Neida, det var (for) gøy det også!...

Kondis-reportasje med resultater HER.

Pulsklokkedata. Snittpuls var "pene" 140. Raskeste km, den fjortende, gikk på 4.07, mens den roligste var km nr 36 som gikk på 4.49. Av en eller annen grunn viser klokken sluttiden 3.07.18....må nok ha kommet i skade for å starte klokken igjen etter målgang, før jeg fikk stoppet den for godt..

VIDEO med glimt fra 30 km, 35 km og målgangen utenfor og inne i hallen, for øvrig med "Take on me" med a-ha for full musikk. Stemningsfullt!...