5 maraton på norsk jord!

Joda, kroppen tålte en siste kraftanstrengelse og jeg klarte målene mine i Maratonkarusellen i Fana. Og peishyllen kan snart dekoreres med to nye, fine plaketter.

For nå jeg har klart både "5 på norsk jord" og "Hytteplanken" for første gang, attpåtil i samme året. Begge disse er milepæler som jeg tidligere trodde lå langt utenfor min rekkevidde. Men grenser er til for å brytes, og mål er til for å nås. For jeg har lært meg å ikke sette for store begrensninger i livet. Vi klarer mer enn vi tror, i hvert fall når det gjelder løping og idrett.

Rosinen i julepølsen var det siste løpet i Maratonkarusellen, som gikk "på hjemmebane"  i Fana. Tvilen på forhånd dreiet seg denne gangen om kroppen ville tåle belastningen med sin tredje maraton på 5 uker, og hvordan vær- og føreforholdene ville bli. Det siste er jo alltid usikkert i Bergen, men denne gangen hadde langtidsvarselet vært meget bra, med sol og bare, fine veier. For vinteren hadde ikke kommet til Vestlandet enda.

Bjørn Fretland er klar!

Men værmeldinger kan man som kjent ikke stole på, og to dager før løpet snødde det mye. Og i sentrum på julegavekjøp fredag ettermiddag, var det snø, is og mye slaps i gatene. Ikke et ønsket scenario for et maratonløp, akkurat. Ullsokker ble kjøpt inn og gode, gammeldagse vindvotter funnet frem, for her gjaldt det å holde varmen på strategiske steder, tenkte jeg.

Men enda en gang erfarte jeg at det er unødvendig å bekymre seg mye for været. For det blir som det blir, og oftest blir det mye bedre enn fryktet. Så også nå. For mens det fortsatt var snø og is på svært mange av gangveiene i distriktet, så var det bart og fint nesten hele veien i Fana. Enten var vi veldig heldige, eller så har arrangørene gjort en kjempejobb med salting og brøyting. Kun inne på Fana stadion og et par små strekk underveis var det noe snø å snakke om.

Løpere fra BFG Fana varmer opp på hjemmebane. Men det er løping, ikke et gammeldags skøyteløp vi  skal ut på, selv om det kan se slik ut her.

Så da gjenstod kun bekymringen om kropp og bein ville tåle påkjenningen. Den bekymringen var kanskje mer reell. Jeg hadde jo dessuten gått ut i mitt forrige innlegg og sagt at målet var årsbeste av de 5 på norsk jord, for å legge enda litt mer press på meg selv. Jeg skulle altså ikke ha samme koseturen som på Jessheim for 14 dager siden.

Det gikk ganske greit fra start. Jeg hadde en liten samtale med "den gamle sluggeren" Per Gunnar Alfheim på vei ut fra stadion, og jeg hadde også delvis los på Bjørn Fretland i noen kilometer, mens jeg drømte om reprise fra dobbeltseieren vår i tilsvarende løp for to år siden, før jeg lot Bjørn og drømmer fare og fant meg en fin rytme. Kilometertidene på første milen frem til vending ved sørspissen av Kalandsvannet lå på mellom 4.18 og 4.38. 5 km ble passert på 22.10 og 10 km på 44.46.

Løypen følger den gamle jernbanelinjen til Osbanen. En gang var dette Stend stasjon.

Vi løper samme strekket 4 ganger. Frem og tilbake, frem og tilbake, mellom Fana stadion og vendepunktet. Løypen er relativt lett, selv om en av de mange (!) utlendingene som var med, en franskmann som for øvrig hadde tidenes sprekk, synes løypen var veldig kupert. Uansett er den littegrann lettere på returen, helt til siste bakken opp til stadion, vel å merke.

Frem til rundingsbøyen hadde jeg følge med et knippe halvmaratonløpere, og straks vi satt nesen "hjemover" mot Fana stadion, ble farten skrudd litt opp. Jeg passerte flere løpere og hang meg på nr 359, Øivind Lillevik fra Grieg Team. Han dro mesteparten av veien, men jeg hjalp til et par ganger, selv om jeg følte at det egentlig gikk litt for fort. For i motsetning til min "rival", skulle jo jeg ut på en runde til. Men den tid, den sorg, og så var det litt inspirerende å ha følge, før alle halvmaratonløperne sa takk for seg og det ble langt mer glissent og ensomt på runde to.

Jeg fulgte Lillevik nesten til målstreken, den 20.kilometeren ble min raskeste (4.15) og jeg passerte halv litt under 1.36. Spenningen var også stor om hvor mange som ville komme mot meg ut fra stadion igjen og som altså skulle løpe full maraton. Først kom Helge Hafsås, deretter Per Olav Bøyum, i shorts! Bjørn var nr 6 og jeg passerte ut som nr 10. Bra! Da var målsettingen klar for resten av løpet; komme under 3.20 og holde plassen på topp 10-listen.

Løpere passerer inne på Fana Stadion både etter halvgått løp og i mål.

Det siste trodde jeg skulle glippe, for etter rundt 27 km ble jeg passert av to karer. Den ene var fra Slovenia, den andre fra New Zealand (!), og også han hadde valgt shorts i minusgradene. Det skulle han angre bittert på. Jeg var nå på 12.plass, men fikk ved hver passering like etterpå oppmuntrende tilrop fra løypevakt Morten Vestvik, som gjorde som han lovet i kommentar til forhåndsreportasjen og heiet på meg. Morten vant for øvrig funksjonærløpet to dager tidligere på 3.28, fikk jeg vite i en minipassiar i forbifarten, så da hadde jeg som sekundært mål å slå den tiden. Det burde jo gå, men jeg var veldig usikker på om muskulære problemer og gamle krampetendenser skulle ødelegge, siden jeg neppe var fullt restituert og hadde litt problemer også på Vintermaraton på Jessheim.

Arrangørene gjorde en kjempejobb både før, under og etter løpet.
Morten Vestvik (t.h.) vant i tillegg funksjonærløpet, og heiet meg frem underveis i mitt løp.
Tror forresten ikke at det er så mange maraton som har eget løp for funksjonærene?...

Jeg fikk problemer, men på langt nær så store som våre utenlandske venner fra Frankrike og New Zealand. Først innhentet jeg franskmannen, som etter å ha passert halv på rundt 1.26, måtte gå de siste 8 kilometerne for å fullføre. Og med 5 km igjen, dukket plutselig New Zealenderen også opp. Han gikk, han også. Skjønt, han sjanglet! Jeg ble litt i stuss på hva jeg skulle gjøre, men han sa at han var okei og hang seg på meg et stykke før skrittene hans ble borte. Etterpå hørte jeg at han hadde blitt fraktet til mål med voldsomme kramper. Men utover det, var han visstnok heldigvis helt ok.

Etter å ha passert enda en utlending, karen fra Slovenia, lå jeg nå på 9. eller 10.plass. Jeg var ikke helt sikker, og bakfra jaget en mann meg som om jeg var et skadeskutt dyr. Han nærmet seg stadig. Jeg følte meg litt som et byttedyr også, men bestemte meg for å "ta tyren ved hornene" og satt inn et siste rykk i det jeg passerte en liten bakketopp med ca 3 km igjen og forfølgeren min bare var rundt 50 meter bak meg.

Jeg rev av meg luen, omtrent som en travkusk som drar ned øyedekslene for å mane hesten til en siste sluttspurt, og økte farten markant. Det gikk veldig bra i et minutt eller to, så var det nærmest "full stopp". Jeg stivnet plutselig og voldsomt i beina på en måte jeg aldri har kjent før og det føltes som om melkesyren hopet seg opp i rekordfart, før krampene banket på. Så fort kan det snu. Jeg måtte roe ned farten umiddelbart, til lavere marsjfart enn før fartsøkningen, og var helt sikker på raskt å bli slukt av jegeren bak meg. Men jegeren kom aldri, og jeg klarte på mirakuløst vis akkurat å holde krampene i sjakk. Helt til jeg kom inn på stadion og bare hadde 200 meter igjen. Da gikk jeg over til halting, før jeg stavret meg i mål på 3.18.55.

Forfølgeren min viste seg å være Morten Omholdt, min nærmeste nabo i over 10 år i oppveksten. Han kom 7 sekunder bak meg i mål, men vi var begge inne på topp 10-listen. Jeg ble nr 9 totalt og nr 8 av gutta. Hafsås holdt unna for Bøyum i tet, mens Anne Jorunn Hodne imponerte med løyperekord på 2.55.59 og 4.plass totalt, mens Bjørn avanserte en plass til femte i sin 31.maraton på like mange måneder! På plassen bak denne blide bergenseren, Frode Johansen.

 

Kun 27 sekunder fra sub 3 for beste BFG Fana-løper, Frode Johansen, som puster ut etter løpet.

 

PALLEN DAMER. Øverst troner rekordholder Anne Jorunn Hodne, med Ann Kristin Mosbron på sølvplass og evigunge Vera Nystad på bronse. Vera er 67 år og løp på imponerende 3.47.43. Utvilsomt dagens største prestasjon!

Selv var jeg også kjempefornøyd. Det holdt akkurat, på flere måter, og 5 på norsk var i boks!

Da smakte det ekstra godt både med en lang varm dusj, og ikke minst med hyggelig samvær med likesinnede gærninger under premieutdelingen etterpå. Som vanlig i Maratonkarusellen serveres det gratis vafler og kaffe, og nå også gløgg. Det er jo snart jul!

I hvert fall kan jeg endelig puste ut og ta en velfortjent (?) ferie fra løping og konkurranser en stund, etter en lang sesong, som startet med Bislett Indoor 50 km i februar, og som altså sluttet med Maratonkarusellen i desember. Mine tellende maratonløp i "5 på norsk jord" i 2012 er følgende:

Bislett Indoor 50 km 18.februar, offisiell passering maraton 3.23.07, nr 13 totalt, nr 2 i klasse 50-54 år.
Fjellmaraton, Beitostølen 2.juni, 3.28.53, nr 4 i klassen og nr 22 totalt
Nordmarka Skogsmaraton 16.juni, 3.33.32, nr 10 i klassen
Jessheim Vintermaraton 18.november, 3.51.38 - nr 8 i klassen
Maratonkarusellen 1.desember, 3.18.55 - nr 1 i klassen og nr 9 totalt.

Link til data med mellomtider fra siste løp kan ses HER.

5 fingre for 5 maraton på norsk jord i 2012.

RESULTATER

Kondis-reportasje med masse bilder