Rotterace i Rotterdam Marathon

Jeg overlevde. Men det var bare såvidt. For dette var det tøffeste løpet jeg noengang har løpt. Og jeg skal ikke skylde på skoene!

For det vanskelige skovalget var bare blåbær mot det vanskelige LØPET. Joda, det var litt vanskelige forhold, med ganske mye vind. Men mange løp bra likevel, så dette hadde nok bare begrenset betydning for min egen prestasjon. For selve løypen er jo blant de aller letteste og raskeste, noe 3 verdensrekorder skulle tilsi. Og stemningen er fantastisk, med hundretusener av tilskuere i det som er Nederlands største endags sportsarrangement for 13.året på rad!


A room with a view!...







Bordet var med andre ord dekket til en ny løpsfest, da jeg ankom havnebyen og sportsbyen Rotterdam lørdag ettermiddag. Rune Solheim hadde ordnet med flott hotell og rom med praktfull utsikt bare en kilometer fra start. Disse bildene er tatt fra hotellrommet. Med utsikt til broen som er selve symbolet på Rotterdam Marathon og også emblemet på medaljen. Fredags kveld var det selvsagt pastaparty på hotellet, med trivelig selskap av Hønefossgutta Øystein Ringnes og Tommy Støa, sistnevnte med kona Elsbeth som er fra Rotterdam. Så vi følte oss nesten på hjemmebane, alle sammen!


Men det var to ting som bekymret meg litt. Det var ikke skoene, der hadde jeg jo gjort en grundig research på forhånd og følte meg ganske trygg på valget av Asics DS Racer. Men værmeldingen var litt foruroligende, dvs det var meldt vindstyrke helt opp i 10 meter per sekund. Det merkes i så fall godt! Flaggene nedenfor hotellet stod også rett ut (se bildet over). Og så var det formen da! Jeg hadde jo ikke akkurat noen overbevisende generalprøve i Fredrikstadløpet, og i ukene etterpå har jeg slitt... Men nå var det om å gjøre å kaste alle bekymringer og negative tanker på dør. Nå gjaldt det å konsentrere seg om det som en selv kan påvirke.

NYTT SKOVALG: Denne gangen er det Rune som vurderer....

På ett område har jeg aldri stilt bedre forberedt. Jeg hadde nemlig spist mye de siste dagene! Både av laks og ris, chips og peanøtter, magnesiumtabletter og mye annet, og på pastapartyet ble inntaket nesten litt for mye. Men jeg overgikk ikke Rune, han hadde ankommet noen timer tidligere og i påvente av at rommet skulle bli ledig, tyvstartet han med pastabuffet til lunsj også, før han gjentok samme meny til sen middag. Her skulle i hvert fall ikke karbolagrene gå tom! Tommy og jeg prøvde å kompensere med en porsjon med den lokale spesialiteten kwark til dessert, en slags feit rømme med friske bær på. Nam nam! Dette skulle vi nyte godt av de siste 10 kilometerne, tenkte vi optimistisk. Jaggu sa jeg smør....

Øystein hadde dessuten svært gode erfaringer med solide frokoster med egg og bacon på raceday. Siden han er to år eldre enn meg og bare en gang ikke har klart sub 3 på sine 10 maraton, så må jeg jo nesten lytte til gode råd. Så fortsatt litt stinn av pastaen fra kvelden før, inntok jeg tidenes maratonfrokost, i hvert fall solid ny pers, med egg, røkelaks, grovt brød, havregrøt og kornblanding med youghurt, avrundet med en smultring. Men jeg droppet bacon... Og det var jo to timer til start. Jeg tenkte på Anders Aukland som bare spiser to brødskiver med sjokade til Birkebeinerfrokost, og ble en smule skeptisk. Det verste jeg vet er å være stinn og ikke føle seg lett i kroppen... Var dette så lurt da?

SNART KLAR TIL START: Rune Solheim

Neste dilemma var påkledningen. Igjen var jeg litt påvirket av Rune, som hater å fryse og nesten alltid løper i langt, og av Tim som pleier å løpe med løse ermer som i sykling når det er litt småkaldt. Når jeg så på storm.no at "følt temperatur" bare var +1 grad, så bestemte jeg meg for å gjøre det samme. Dette til tross for at jeg gjentatte ganger har påpekt overfor andre at den største tabben svært mange gjør, er å ha for mye klær på seg.

COOLSINGEL: Kult gatenavn - her stille kvelden før stormen.

Med noen og tyve minutter til start, forlot jeg hotellet og gikk og småjogget nedover den berømte gaten Coolsingel. Utrolig kult navn på en gate med start og mål i maraton. Og selvfølgelig føltes det nå mer enn varmt nok. Redningen var Elsbeth og sekken hennes, som plutselig fikk et par løsermer, en singlet og en ekstra t-skjorte som jeg hadde tenkt å kvitte meg med underveis. Nå droppet jeg like godt alle disse plaggene før start, og det føltes helt greit. Men mine tykke vinterhansker beholdt jeg klokelig på, frossen som jeg er på fingrene. Det var nok lurt, for det eneste stedet jeg frøs underveis, var på høyre hånd. Selv med hansker! Pussige greier...

Jeg var veldig tilfreds med å skulle starte i pulje C. Dermed slapp jeg å stresse med ikke å havne altfor langt bak i feltet. Men for å få plass her, måtte jeg sende inn bevis for at jeg har løpt under 3 timer. Så stor var overraskelsen da jeg oppdaget at 3.15-ballongen stod et godt stykke foran meg i startfeltet - i pulje C - der det var et krav om tider under 3 timer?... Snodig! Men jeg lot meg ikke stresse av det, jeg lot meg heller rive med i allsangen før start; "You'll never walk alone!". Jeg er ikke Liverpool-supporter, men dette lød nok mer praktfullt enn på et fullsatt Anfield! Og så var vi i gang!

Som vanlig åpnet jeg relativt rolig, og de første kilometerne gikk på rundt 4.30. Hmmm, kanskje litt vel rolig? Jeg gulpet litt også etter all spisingen, noe jeg aldri før har gjort under løp! Men følte meg forsåvidt lett og fin i kroppen. Og jeg sa til meg selv at næringsinntaket skulle gjøre meg sterk på siste del av løpet, når det ellers gjerne begynner å butte. Det skulle vise seg å bli stikk motsatt.

Trivelige Sveinung Voreland slo meg med nøyaktig 20 minutter, men var like
misfornøyd som meg etterpå. Ambisjonene var nemlig adskillig større. 

Allerede etter en drøy kilometer kom Tim, som hadde startet i pulje D, opp på siden i adskillig større fart. "Hei Tim, ikke overdriv nå!", ropte jeg, "husk at du skal holde helt inn. Lykke til!!" Og borte ble han. Jeg prøvde etter hvert å justere opp i skjemafart til 3 blank som tilsier 4.16 i snitt per kilometer, men jeg slet virkelig med å få opp farten og nådde ikke planlagt marsjfart for første gang før etter 7 km. Etter 8 km kom løperne tilbake motsatt vei. Jeg observerte først Øystein i sin Norge-singlet og en stund etterpå kom Tim, og jeg kunne konstatere at de lå hhv 3 minutter og 50 sekunder foran meg allerede. Mellom 10 km og 19 km gikk det ganske bra, oppildnet at et langt strekk med tusenvis av entusiastiske tilskuere som stod tett i tett på begge sider. Jeg følte meg som en OL-deltager som ble heiet på og båret fram av publikum. Men så kom vi inn i et nesten folketomt område med sporadiske tilskuere og desto mer vind, og kilometertidene økte igjen. Nei, det er ingen tvil om at det hjelper å ha tilskuere som heier. Jeg kan bare ane hvordan det må føles å løpe under Bislett Games, eller delta i VM i Holmenkollen for den saks skyld.

Men akk, en nærmere titt på klokken når jeg nærmet meg halvveis, og jeg skjønte at det ville bli tøft å løpe ned mot eller under 3 blank. Jeg passerte halv på 1.31.37 og kunne jo håpe på et lite mirakel, siden det var omtrent samme passering jeg hadde da jeg første gang brøt 3-timers grensen i Frankfurt i 2008. Men den gangen følte jeg meg veldig pigg og innstilt på at løpet egentlig startet halvveis, denne gangen var jeg adskillig mer sliten. Jeg gjorde likevel et siste seriøst forsøk ved å henge meg på en lettbeint kar som kom dampende forbi. Det funket, i hvert fall en god stund. For farten ble oppjustert og det ble plutselig litt flyt over løpingen, det føltes ganske lett og vi avanserte i feltet. Og så ser jeg plutselig en rød trøye med sorte ermer et stykke foran meg. Det var Tim. Jeg håpet virkelig å ikke se han igjen før etter målgang, for jeg unnet så veldig Tim suksess med sitt noe overambisiøse 2.55-prosjekt. Men dette tydet jo på at han også slet. Noen kilometer senere var vi ajour. Jeg vurderte seriøst å roe ned litt og heller prøve å være "hjelperytter" for Tim, men prøvde i stedet med noen oppmuntrende ord, for det er veldig lett å komme i negative tankemønstre når det butter i mot.
"Husk at du fortsatt kan klare pers, eller i hvert fall gjøre ditt beste maraton på mange år. Heng deg på! Nå gjelder det å tenke positivt!" formanet jeg etter beste evne. Det var kanskje lett for meg å si, for akkurat da hadde jeg min desidert beste periode i løpet og var i flytsonen. Der var nok ikke Tim lenger, og han sakket raskt akterut.

INNTEL HOTEL der vi bodde.
Det ble nesten tidlig dusj på meg da vi passerte  forbi hotellet etter 26 km....

Jeg var imidlertid ikke så lenge i "paradis" selv heller. Snart var det min tur å kjempe for å opprettholde moral og positive tanker. Ved 26 km passerte vi hotellet vårt igjen for andre gang, og jeg begynte å fable om hvor deilig det ville vært å bare stoppet og heller tatt en tidlig tur i svømmebassenget. Det var jo enda 16 kilometer igjen! Jeg slet med å holde følge med haren min også, men bet tennene sammen og ble reddet av at han fikk en flaske som han brukte lang tid på å drikke opp. Dermed ble farten satt ned akkurat så mye at jeg fikk fornyet kontakt. Men etter ca 28 km var det slutt. Fyren var tydeligvis en "local lad", og det er litt pussig dette at når noen heier på deg, så øker du nesten automatisk farten. Det var i hvert fall akkurat det som skjedde med startnr 4350 Ton Nagtzaam. Etter ivrige heierop fra noen kjente ved en av de få bakkene i løpet, gjorde han en markert fartsøkning og fikk umiddelbart en stor luke. Og denne gangen klarte jeg ikke å tette luken, som ble større og større. Ton holdt for øvrig farten helt inn, ser jeg nå i ettertid, og kom i mål på 3.02.20. Synd at jeg ikke klarte å følge han lenger, men jeg var sjanseløs. Trolig hadde jeg hengt meg på litt for lenge allerede, for resten av løpet ble et blodslit.

BLODSLIT...  Bildet lyver ikke!

Jeg prøvde fortvilet å holde oppe motet og moralen, til tross for at jeg visste at dette ville bli middelmådig i forhold til målet om sub 3. Så hvorfor stresse mer? Kunne jeg ikke bare tatt det med ro? Var det så viktig om det ble 3.03 eller 3.13 til slutt? Vel, var det ikke nettopp jogging jeg drev med da? Jeg syntes i hvert fall at det gikk fryktelig sakte og følte meg som en elendig løper der jeg slet meg fremover og ble passert av stadig flere, helt motsatt av vanlig løpsutvikling. Det føltes nesten pinlig når kilometertidene nærmet seg 5 blank... Jeg fikk påfyll av RedBull etter 33,6 km og tenkte at nå skal jeg se om det er noen effekt av dette. Kanskje får jeg en a-ha opplevelse? Nope. Jeg kuttet riktignok ca 10 sekunder på neste kilometerpassering, men det var nok bare en siste liten krampetrekning, for etterpå tikket det feil vei igjen, helt til forsmedelige 5.01 lyste mot meg på klokken etter den 39. kilometeren. Nå var mitt eneste mål å fullføre uten kramper eller andre stopp på under 3.10. Det gikk faktisk greit, med en slags kontroll, men aldri har de siste 10-12 km føltes så tunge og lange. Jeg har vel aldri egentlig møtt den berømte veggen, det nærmeste var nok sist gang jeg løp i Rotterdam i 2007, men da skyldtes det først og fremst kramper. Andre ganger har jeg formelig gledet meg til passering 30 km. Men ikke denne gangen.

ENDELIG: Jeg passerer målstreken!...

Det ble et slit helt til målstreken. Til tross for krampene og tropeheten i mitt forrige løp i Rotterdam, så husker jeg at jeg hadde en lykkerus da jeg løp nedover Coolsingel mot mål. Det var mitt andre maraton, og i sterk kontrast til debuten i plaskregnet i Oslo i 2005. Tiden ble 3.12 og det var pers da, men er i dag fortsatt mitt nest dårligste maraton rent tidsmessig. Likevel var det nok da jeg virkelig fikk smaken på denne merkelige distansen og den kraftprøven som et maratonløp er. Men denne gangen hadde jeg ingen slike følelser når jeg løp nedover den samme gaten. Jeg var bare utslitt og oppgitt og lurte faktisk på om dette ble min siste maraton. Men så kom jeg til å tenke på alle de tusener av løpere som jeg møtte de siste kilometerne - som kom motsatt vei. De lå mange kilometer bak meg i løypen og skulle nok gjerne vært i mine sko. Så da kan jeg jo ikke være så fryktelig dårlig likevel? Og jeg hørte alle tilskuerne som jublet! "Prøv å nyt det litt også da," sa jeg til meg selv. Og klarte det! Men ikke før det var 100 meter igjen... Så jeg smilte faktisk da jeg tok flyver´n de siste meterne før målstreken. Det skal jo være gøy, skal det ikke?


FLY
Frode Flyver'n... 





















I målområdet ventet jeg på Tim. Jeg visste at han hadde hatt det minst like forferdelig som jeg og håpet at han skulle dukke opp. Sekundene og minuttene tikket avgårde og endelig, der kom han. Jublende! Og høstet stor og fortjent applaus fra publikum. Men det var tydelig å se at dette hadde kostet, der han ble omfavnet av sin kjære to meter bak målstreken, før de begge ble "jaget" bakover av funksjonærene. Jeg skjønte akkurat hvordan Tim hadde det, følelsesladet som bare innkomsten av et maratonløp kan være. Vi hadde begge kjempet en durabelig og håpløs kamp på hver vår kant. Dette var ingen duell oss imellom, men en kamp mot oss selv, mot klokken - og mot overmakten, som vi begge tapte. Men likevel vant!

WE DID IT! Når bilder sier mer enn tusen ord... 
Tim og jeg, like slitne, misfornøyde, fortvilte og lykkelige på en gang!!...

Det samme gjorde alle andre som fullførte Rotterdam Marathon 15.april 2012. Alle var de seierherrer. Ikke minst Rune, som løp klokkejevnt inn på 2.51, like bak pers - Øystein, som imponerte igjen med 2.54 - og Rolf Bøhn, som var strålende fornøyd med 3.14, like foran Tim på resultatlisten. Og Tommy da, som kunne fortelle at han med 3.21 ikke var langt bak pers. Han hadde regnet feil underveis med 5 minutter, trodde han lå på perseskjema og klarte "bare" å ta inn to av de "tapte" minuttene på slutten. Ikke verst det heller! Vi ble omsider tyllet inn i hvert vårt hvite plastomslag og fikk verdens beste krus med varm te, før vi ruslet ned til hotellet.

SMILE: Tommy og Øystein bidro sterkt til å gjøre oppholdet muntert og minnerikt!

Heldigvis glemmer vi fort. Så allerede før banketten, etter en liten tur i svømmebassenget og opptining i steambad og sauna - rene balsamen for sjel og sinn og ikke minst for beina - så var fokus rettet mot høstens maraton. Da skal kjerringa reises! For jeg er allerede påmeldt til Frankfurt Marathon 28.oktober....

Jeg gleder meg allerede. Og gruer meg...



Detaljerte opplysninger om løpet fra min garmin HER og fra arrangøren HER.

Reportasje med flere bilder på Kondis HER.

Løpets hjemmeside med resultater HER.

Det vanskelige skovalget

Det nærmer seg Rotterdam Marathon. Nå er det alvor. Og da er det mange viktige avgjørelser som må tas. Ikke minst om hvilke sko jeg skal bruke på søndag.


SKO ER KULT. Her fra expo-en til Oslo Maraton i fjor, 
der jeg endte opp både med de grønne og de blå til høyre....

Skovalget er det viktigste av alle de (u)viktige valgene før et løp. Og på maraton kan det være helt avgjørende. I hvert fall føles det slik. For på en kort 5 km er det liksom ikke så farlig, selv om løpsfølelsen og lette sko selvsagt står i fokus. Men på lengre distanser som maraton blir nesten skoene enda viktigere, med andre faktorer som vekt og demping. Dette er ganske individuelt, men for min del  har jeg erfart at det er viktig å ha sko med en viss demping på maraton, da jeg ellers lett får problemer med stive bein og kramper. Samtidig ønsker jeg ikke å ha for mye demping heller, da det går ut over løpsfølelsen. Skoene må ikke føles tunge. De såkalte mengdetreningsskoene med høy såle og kraftig demping, som har vært oversolgt som de beste skoene til mosjonister i en årrekke, har jeg for lengst kuttet ut, også på trening.

Men hvor langt ned i vekt og såletykkelse tør jeg å bevege meg? Hvilke erfaringer har jeg gjort tidligere? Her er alternativene mine til Rotterdam:

A. Nike Skylon. Mine gamle favorittsko eksisterer dessverre ikke lenger. Pussig dette at skoprodusentene har en tendens til å droppe sine bestselgere etter noen år. (Skylon, Pegasus - som riktignok kom tilbake etter mange år, Puma Prompt, for å nevne noen). Jeg løp med velbrukte Skylon da jeg for første gang brøt dem magiske 3-timers grensen i Frankfurt Marathon i 2008. Da hadde jeg negativ splitt og løp raskest på de siste kilometrene. Jeg har et gammelt par fortsatt, men bruker de neppe denne gangen...


B. Nike sine nye klassikere, Lunaracer, som ikke lenger er så nye. Glimrende sko, hadde det bare ikke vært for en søm som gir meg  gnagsår! Jeg har stort sett brukt Lunaracerne til 5 km og 10 km, men testet de på den siste langturen, og igjen fikk jeg problemer med gnagsår. Så enten må jeg legge på et solid compeedplaster, eller de må droppes. Tror faktisk ikke at jeg tar sjansen, for gnagsåret som jeg har er ikke helt grodd, og jeg kan  risikere å ødelegge hele løpet pga sømmen på innsiden rett foran Nike-emblemet...



C. Saucony Fastwitch, som jeg brukte med suksess da jeg perset i København i fjor. Hvorfor ikke bare gjenta suksessen? Vel, de var gode i det øpet, men jeg synes de ble veldig fort slitt og litt platte. De gir ikke samme løpsfølelsen lenger, og jeg har simpethen ikke kjøpt nye...Kanskje en tabbe?

KUL SÅLE på Fastwitch 5. Kanskje derfor det gikk så bra i Køben?



D. I stedet dro jeg til Løplabbet for å kjøpe Adidas Adios i vinter, som så mange skryter av. Løplabbet hadde imidlertid ikke disse i min størrelse, så i stedet  endte jeg opp med den litt tyngre fetteren, Adidas Boston og et par Brooks, for øvrig etter kyndig og hyggelig veiledning av Sindre Buraas. Forventningene til Boston var store, og på de første øktene var jeg godt fornøyd. Testet dem både på intervaller og lengre turer og planen var å bruke de i Rotterdam, men jeg var ikke fornøyd etter generalprøven i Fredrikstadløpet. Synes da at de var litt for tunge og høye i hælen. Det kan selvsagt henge sammen med dagsformen, men likevel...


E. Adidas Adizero Tempo er imidlertid en tredje fetter, mellom de to i vekt, og en sko jeg har meget god erfaring med. Løp med de på Bislett Indoor 50k og kom meg jo da helskinnet gjennom 4 timer nesten uten kramper. Og jeg har også god erfaring fra bl.a. halvmaraton på Jessheim på vinterføre i 2010, da skovalget også stod sentralt, men da fra andre enn meg. Så lurer litt på hvorfor jeg ikke har brukt de oftere i konkurranser.

VANSKELIG VALG: Vidar Nilsen funderer over hvilke sko han skal bruke før start på Jessheim i 2010. Han brukte ingen av disse, men et tredje par som han hadde med i bagen! 



F. Brooks Launch satt også utrolig godt på foten. Vurderte disse, men også her ble jeg litt skuffet etter noen gangers bruk. Veldig fin til trening, men neppe den ultimate konkurranseskoen for min smale og høye lest, og litt for myke etter min smak.


G. Da gjenstår de to skokjøpene jeg gjorde på expoen i forkant av Oslo Halvmaraton; Asics DS Racer og Asics Tarther. Sistnevnte er lette og fine, men føles raskt litt ustabil med litt for dårlig demping til at jeg tør å bruke på en maraton. Er redd for at det vil gå utover beina på de siste milene.



H. Asics DS Racer derimot, er jeg veldig godt fornøyd med. De sitter godt på foten, er lette og har veldig god løpsfølelse. Jeg har brukt de mye på intervaller og hurtige turer, ikke så mye på langtur, så det blir usikkerhetsmomentet.

Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men i skrivende stund går det nok i retning av DS Racer. Nærmest følger gode, gamle Adizero Tempo. Så er det bare å håpe at det holder helt inn. Eller retteres sagt, at beina mine holder helt inn.

AND THE WINNER IS: Asics DS Racer !? - 216 g
OUTSIDER: Adidas Adizero Tempo - 256 g

Andre faremomenter
For beina har ikke alltid holdt, og det er flere farer som lurer. Størst av dem alle er muskelkramper i hamstrings og legger. Huff, dette har jeg virkelig slitt med flere ganger. I Oslo Maraton for et par år siden hadde jeg min livs dag. Innover Frognerstranden med 5 km igjen økte jeg farten. Jeg hadde stålkontroll og en fantastisk følelse, det var masse krefter igjen og jeg visste at jeg ikke ville sprekke. Men akk, hva hjalp det når krampene satte inn et par kilometer senere, ved Tjuvholmen. Derfra og inn måtte jeg stoppe 6-7 ganger for å tøye, i tillegg til at tempoet og steglengden måtte kortes drastisk for i det hele tatt å klare å løpe sånn noenlunde mellom krampestoppene. Og opp siste bakken måtte jeg gå. Dermed glapp både en solid pers og 3-tallet med noen små sekunder... Surt!

Og i min ultradebut i Romerike 6-timers i fjor, der jeg for øvrig skulle "safe" med gamle Nike Skylon, slo krampene inn etter tre timer.

Så nå knasker jeg magnesiumtabletter og håper at kramper og gnagsår holder seg unna på søndag. Og jeg har begynt å fylle opp lagrene. Ingen lavkarbo her om dagen! Men det er deilig å kunne fråtse litt, selv om jeg strengt tatt heller burde gjort det motsatte. For jeg er et par kilo unna matchvekt, og med et par dager til uten trening, med mye spising, så kan det bli en tung tur gjennom gatene i Rotterdam... Men jeg håper  det beste.

Det blir uansett spennende. Og jeg er ikke alene. President Tim Bennett har trent målbevisst i et halvt år for dette løpet, med selverklært og tøff målsetting om 2.55. Reisekompanjong Rune Solheim satser på å holde 4 blank fart hele veien, dvs 2.48. Han perset for øvrig med nettopp 2.55 samme sted i fjor. Og Fredrikstad-duellanten Rolf Bøhn er også på plass, sammen med mange andre nordmenn og enda flere nederlendere. Det blir folkefest i Rotterdam på søndag, men neppe 30 gader varmt, som det var forrige gang jeg løp i Rotterdam i 2007. Da for øvrig daværende Kondis-president Stig Vangsnes gjorde come-back og fullførte i fin stil, dog ikke helt uten dramatikk, siden løpet faktisk ble avbrutt etter 4 timer grunnet utallige heteslag og overarbeidet hjelpemannskap! Stig visste imidlertid råd og snek seg forbi sperringene og fullførte! Men det er en annen historie...

På søndag blir det ingen heteslag. Det er meldt 4 grader og vind i Rotterdam. Jeg tar med lue og hansker!

ROTTERDAM MARATHON 15.4.2007.  Det var varmerekord for april måned med 30 grader og sol. Her har jeg  fått solbrillene på og Dag Spilde som hare.


Noen som har synspunkter og tips om disse eller andre sko - og annet utsyr? 

Hva er viktigst å passe på i dagene før et maratonløp? Og på selve løpsdagen?

Det er sikkert mange som har meninger her - og enda flere som lurer på mye.

Kom gjerne dine innspill eller spørsmål i kommentarfeltet!


På leting etter påskeformen

Sesongdebuten ble ikke helt som håpet og i dagene etterpå har jeg lett etter formen både hjemme, i Sørmarka og langs veiene i Follo. Nå tror jeg endelig at jeg har funnet den. I hvert fall er motivasjonen tilbake, og det er kanskje det aller viktigste.

For etter det blytunge Fredrikstadløpet slet jeg virkelig den påfølgende uken både med form og motivasjon. Med tanke på at vårsesongens hovedmål, Rotterdam Marathon, er rett rundt hjørnet, så var gode råd dyre og tiden knapp. Trengte jeg mer mengde, hardtrening, hurtighet eller burde jeg rett og slett ta det rolig og bare kosetrene for å få tilbake overskudd? Jeg fikk mange gode råd på SkriveBlokken, og de fleste gikk i retning av å ta det rolig, med lette og korte treningsturer for å finne tilbake glød og motivasjon. Mengde og grunnlag får man uansett gjort lite med de tre siste ukene før et maratonløp, var omkvedet.

Og jeg lyttet. Bør jo gjøre det når erfarne og langt bedre løpere gir velmente råd. Så etter er par hviledager fulgte noen dager med lett trening. Og de planlagte Bislettintervallene på tirsdag ble erstattet med en rolig totimers i terrenget. Nå skulle det trenes lystbetont. Det gjorde veldig godt, selv om det var vinterlige temperaturer igjen med minusgrader da vi la i vei kl 09.30 - som det var da jeg fikk en haglebyge midt i fleisen tidligere i uken. Vinteren er kanskje ikke helt over likevel?

Carl Fredrik ved Bukkestitjern.
OJ, HVA VAR DET!??
Noe stort braste i hvert fall gjennom isen...

På langturen tirsdag fikk jeg inspirerende selskap av Carl Fredrik. Skjønt det er vel mer riktig å si at det var han som dro meg med ut. Vi løp inn i Sørmarka via Kloppa, Stallerud og skiløypen over til Bukkestitjern, for de lokalkjente, der vi hadde en artig naturopplevelse. Først var det noe stort - to ganger etter hverandre - vi trodde minst det måtte være to elger - som braste gjennom isen så vi skvatt skikkelig. Vi så ingen elger. Men lydene som med jevne mellomrom fulgte fra isen har jeg aldri hørt før. Det var høye, vakre strofer, hørtes nesten ut som lydene fra delfiner, bare mye lengre toner, sannsynligvis skapt av smelteprosessen da solen tok tak og sang med isen og vannet som høytalere i naturens egen stereokonsert. Vilt og vakkert var det i hvert fall, bare noen kilometer fra sivilisasjonen. Vi er heldige, vi som kan trene og oppleve slike små, spektakulære stunder på vår ferd gjennom skogen. Nesten litt synd at vi bare traff på en annen turgåer denne fine dagen i påskeferien. Hvor er alle sammen?

Carl Fredrik har for øvrig akkurat avsluttet skisesongen med 5-mila i NM, og var meget godt fornøyd med 2.27.35 og 65.plass på den siste NM-distansen i Fauske, der det hadde vært folkefest og tusenvis av tilskuere langs løypen. Slik skal det være! Nå står lett trening og sykling i fokus frem mot NM duathlon 29. april, der han overrasket med sølvmedalje i fjor, etter å ha parkert sterke karer som Simen Østensen og Anders Aukland på syklingen. Kanskje jeg skal melde meg på også? Hadde jo vært artig å prøvd duathlon en gang... og det er jo veteranklasser også.

KORTINTERVALLER: Golfbaner er flotte å løpe på!

Vår rolige totimers på drøye 2 mil var i hvert fall akkurat hva jeg trengte, Ja, det gikk faktisk lettere og lettere underveis, så jeg følte at jeg fant igjen litt av formen og mye av motivasjonen der ute i Sørmarka!  Noe som også ble bekreftet neste morgen, da harrytur til Sverige stod på programmet. Jeg rakk en liten morgentur før avreise, og på hjemveien over golfbanen la jeg inn 7 spontane kortintervaller a 45 sekunder med 30 sekunders hvile på strekket på bildet ovenfor. Det føltes faktisk herlig!

GLADE LAKSER: Klar for langtur med Steinar.
Og i går var jeg klar for ny langtur da Steinar dukket opp på trappen kl 10, denne gangen på asfalt for tilvenning mot Rotterdam. Jeg grubler fælt på skovalget om dagen, men igjen lyttet jeg til et godt råd - og dermed ble det langturtest av Lunaracerne rundt Gjersjøen. Med noen tilleggsrunder endte det på drøye 24 km. Det er alltid et godt tegn når en legger inn ekstrarunder på slutten og ikke har lyst å gi seg etter å ha løpt i rundt to timer :-) Da kan jeg ikke lenger klage over manglende motivasjon... Jeg er på sporet igjen.

Og nå fant jeg også troen igjen på turen. Så plutselig ser jeg langt lysere på tilværelsen - og sjansene for et bra løp i Rotterdam er kanskje likevel til stede? Skjønt, ingen røyk uten ild. Og Fredrikstadløpet viste at det er mye røyk og langt frem. Så jeg tviler sterkt på at 3-timers grensen er innen rekkevidde denne gangen. Men en skal aldri si aldri, heller ikke i løping - og i hvert fall ikke i maraton. Time will show!


Uansett, det blir lavlandspåske på oss i år. Selv om det rapporteres om uforskammet flotte forhold på Sjusjøen og langt mer snø enn i påsken i fjor, så blir det ikke noe påskeskirenn denne gangen. To uker etter operasjonen, er nemlig Hanne sitt korsbåndskadde kne langt fra klar for verken store eller små utskeielser. Og maraton må nok vente til 2013 - tidligst!


Fortsatt GOD PÅSKE - om det er med langrennsski, sykkel, joggesko eller på krykker !


IDYLL i den lokale lysløypen, bare et par kilometer hjemmefra.