Drømmedag og drømmegrense på Bislett Indoor 50 km

Jada, dette gikk jo over all forventning! Jeg klarte til og med å karre meg de nødvendige og viktige sekundene under 4 timer! Som sagt på forhånd, det viktigste var å ha det gøy. Og GØY ble det! Utrolig, men sant! 

På forhånd var målet beskjedent. Jeg skulle fullføre mitt første 50 km-løp, mitt andre ultraløp (debuterte i fjor på Romerike 6-timers) og min debut innendørs. Og jeg skulle ha det gøy! Det vil si at jeg ville fullføre i stil, men uten noe konkret tidsmål.

Klokken 06.30. Jeg våknet altfor tidlig, etter å ha sovnet altfor sent i går kveld og sovet altfor dårlig. Bare litt nerver. Hvilepulsen viste ca 50, som er 6-8 slag for høyt. På vei til Bislett var min største bekymring om jeg ville finne parkeringsplass så grytidlig på morgenkvisten. Joda, det gikk greit.

Tre tøffe (?) karer klare til start, bleke, men fattet. Rune Solheim (t.v) har slitt med sykdom og valgte  klokelig å stå av etter 20 km. Da lå han langt foran meg og ultratalentet kunne sikkert ha fortsatt helt inn hvis han hadde presset seg. Espen Ringom (t.h) åpnet i forrykende tempo og løp veldig bra helt til han slakket av på tempoet. Da ble han plutselig stiv og støl og valgte å kaste inn håndkleet etter 60 runder. Men takk for drahjelp, oppmuntrende ord - og bildet!

Klokken 0830. Innsjekk på Bislett. Mange kjente var på plass allerede. Som Erik Norge på langs Nossum, som her tøyer litt med 31 minutter til start. Det var ikke like lett å tøye ut etterpå, selv om Erik perset med flotte 4.35. Grattis!

Jeg hadde bestemt meg for å løpe i lang thights, men siden det var ganske mildt ute (jada, jeg vet at vi skulle løpe inne...), så ombestemte jeg meg og tok på shorts og kompresjonsknestrømper. Men jeg beholdt langermet trøye under singlet'en. Planen var å skifte trøye et par ganger underveis.

Kl 09.00. Etter en siste pep-talk med Tim og de orangekledde gutta i Team Hakallestranda, så var vi i gang. Jeg fant en grei utgangsfart, men allerede etter 3 runder fikk jeg første signal om at dette gikk for smått. For allerede da kom Strupstad, Risa og Sørstad dampende. De hadde innhentet med med en runde, eller 546 m, allerede! Herregud, som de løp! Rekkefølgen i mål ble for øvrig den samme, på tider mellom 3.02 og 3.09. Og ikke langt bak kom første dame, Christina Bus Holth. Hun løp lett, lett, lett og varvet meg et utall av ganger underveis på sin spontane maratonlangtur. Men hun ga seg etter 42,2 km og overlot seieren på 50 km til Karianne Søfting.

Kl 09.15, eller deromkring. En ting er å bli varvet av eliteløpere. Men overraskende tidlig kom mosjonist Espen, også han hadde tatt meg igjen med en runde. Og litt lenger utover kom de i tur og orden, Rune, Ole Arne, Tim, Jan Billy, Ole Peter. You name it. Innhentet med 1, 2 eller mange runder av alle sammen...

Kl 10.00. Første mila var unnagjort på rundt 50 minutter og jeg måtte gjøre et par pit-stop. Først for å skifte trøye. Den langermede ble erstattet med en kortermet. Oppvarmingen var over. Men jeg måtte også innom et dobesøk. Akkurat det kunne ha kostet meg dyrt. Fortsatt løp jeg rolig og konsentrerte meg om å holde litt igjen. Visste at jeg skulle få plenty med tid til å bruke opp kreftene...

Klubbkompis Jan Billy Aas formelig fløy rundt Bislett til tider.
Bildet er lånt av Espen.

Kl 11.02. Jeg har fått opp dampen. Fikk oppmuntrende følge av Jan Billy et par runder og selv om han sa takk for følge etter en stund, så hadde det løsnet skikkelig. Nå gikk det utrolig lett og jeg kom nesten i en tilstand av "runners high". Herlig! Jeg begynte å henge meg på langt bedre løpere som tok meg igjen, og snart var det min tur til å innhente stadig flere. Jan Billy på sin side løp mer veldisponert enn han pleier og var strålende fornøyd med 3.40 og 6.plass i mål. Om noen måneder er planen hans å jubilere med sin 50. maraton på Svalbard! Jeg passerte halvveis på ca 2 timer og 2 minutter, uten at jeg vet eksakt hvor 25 km var. Oj, da er det jo ikke umulig å løpe under 4 timer! Jeg er veldig offensiv nå, og det faktum at jeg da måtte løpe 3-4 minutter raskere på andre halvdel skremte meg ikke. Jeg har nemlig den "gode vanen" å ha negativ splitt (løpe raskere på siste havdel), har gjort det på nesten alle mine beste løp fra 5000m til maraton. Og dette går også svært mye på VILJE.

"Viljen er en muskel som trenger trening, akkurat som musklene i kroppen."
Sitatet er fra Lynn Jennings - 3-dobbel verdensmester i terrengløp i 1990-92, og bronsevinner på 10.000m i OL i Barcelona i 1992. Men man trenger ikke være verdensmester for å komme langt med stor vilje.

Farten har økt og det kjennes veldig bra en lang periode!
Bildet er lånt av presidentfruen, Silja. 

Kl 12.00. Jeg har vært ute i tre timer og jeg har begynt å kjenne det. Først i leggene, der det nappet litt. Lårene kjentes fortsatt bra, og pusten var overraskende fin til tross for at luftfuktigheten nok var ganske høy. I hvert fall var jeg kliss våt av svette, og nå begynte også shortsen å bli ubehagelig å løpe i. Jeg fortrengte dette og forsøkte å fortsette ufortrødent videre, med brukbar sukess.

Kl 12.30. Jeg har vært nødt til å skru ned tempoet litt, etter at det plutselig nappet i leggen. DER var den ja, min følgesvenn, eller rettere fiende, krampen! Jeg hadde nesten ventet på, og fryktet dette øyeblikket. Jeg stoppet en gang og tøyde leggmusklene litt, senere en gang til, men ved å nedjustere farten litt og korte ned på steglengden, så klarte jeg mirakuløst nok å holde krampene i sjakk. I hvert fall enn så lenge. Men nå hadde jeg et dilemma: For etter å ha kjørt ganske tøft mellom ca 20-35 km, sånn at jeg faktisk lå foran 4-timers skjema, så var farten dalt såpass mye at jeg nå måtte øke tempoet igjen dersom jeg skulle klare målet. For nå var målet mitt utvilsomt å løpe under 4 timer! Men med ny tempoøkning er veien til krampene kort.

Kl 12.45. Dette går veien! Eller gjør det det? Jeg var litt i villrede, strevet med å se antall runder og rundetider på storskjermen. Kanskje fordi jeg løper så fort forbi?... Det kan stå om sekunder... Jeg har startet nedtellingen og følte at jeg hadde en slags kontroll, så jeg tok meg tid til en siste drikkestopp der jeg mikset kaffe og cola. Det er jo det langrennsgutta tar mot slutten av lange renn. Det funket!. Jeg fikk ny energi! Men en eneste krampe nå kan likevel ødelegge alt!

SPEAKER'N: Heming Leira har full kontroll over tider, deltagere, musikk og meldinger, 
mens Erik Nossum passerer med et par runder igjen.  

Kl 12.57. Jeg var usikker på hvor mange runder jeg hadde igjen og ropte desperat til Heming om han kunne sjekke det, og inn i nest siste sving kom den deilige bekreftelsen på at dette var siste runden. Klokken viste nå 3timer og 57 minutter og noen sekunder. Men sekundtallene på klokken er så små at jeg ikke klarer å se dem...... Men drøye to minutter skal uansett holde og jeg har kun en æresrunde igjen. Men følte meg likevel ikke helt sikker. Jeg tok derfor ut enda litt krefter i en siste spurt, glemte helt å bekymre meg for krampe, og kunne jublende "seile" over mål etter 3 timer 59 minutter og 16 sekunder!

YES!! Jeg klarte målet mitt, som jo ikke var et mål før løpet, men som ble det underveis. Ble til og med intervjuet av speaker'n i gledesrusen. Joda, dette VAR GØY!! Og nesten like deilig som da jeg første gang løp under 3 timer på maraton. Også da stod det om sekunder, etter å ha ligget bak skjema helt til oppløpet. Det gjelder å ha sekundene på sin side.

Kl 14.30. Jeg fikk min velfortjente t-skjorte, som betinget at man fullførte alle 50 kilometer. Må jo nesten det med den teksten på trøyen... Så de som valgte "sprintdistansen" maraton fikk ikke t-skjorte. Dette er jo et ULTRALØP!

Så var det premieutdeling med store, flotte pokaler til de 3 beste totalt. Klassevinnerne fikk ingenting, men det gjør ikke noe. Ikke vant jeg klassen min heller. Men jeg ble nr 2, kun slått av Hakallestrandas Petter Kragset. Og av 9 andre menn, samt to damer. Totalt altså nr 11 blant gutta og nr 13 totalt. Det er mer enn godkjent og ga absolutt mersmak.

En stor takk til arrangørene med Ultra-Geir i spissen for et prikkfritt arrangement, til Norges beste speaker som skaper superstemning, og ikke minst til kjente og ukjente konkurrenter, som deler denne felles, sære og rare hobbyen med å løpe rundt og rundt under tribunene på Bislett en lørdags formiddag. Og helt til slutt en spesiell takk til Øystein Ackenhausen, Folloveteranen med over 200 maraton på samvittigheten, som tok seg tid til å stoppe opp for å gratulere meg med løpet.

Kl 23.30. Jeg ligger på sofaen med beina på noen puter og skriver blogg. Det verker i muskulaturen, og det kommer til å bli verre i morgen. Mye verre. Men følelsen er likevel veldig god. Dette har vært en bra dag "på jobben" og stunden må nytes.

Lev i nuet, folkens. For livet kan være herlig!


Noen flere glimt:

KOLDTBORD: Det var mye å velge i underveis og etterpå for å fylle opp lagrene, 
både av fast og flytende.

Her er det Tom-Rune Bertelsen, mannen som arrangerer Påskemaraton i Drammen hvert år, som forsyner seg med litt drikke. På menyen stod Winforce energidrikk, vann, cola og kaffe. Bertelsen kom i mål noen minutter under 5 timer.

PREMIEUTDELING: Sharon Broadwell er i likhet med Geir Frykholm en av Norges mest erfarne og meritterte ultraløpere, men  denne gang var hun også opptatt med selve arrangementet. Her er det klart for premieutdeling.

REKORD: John Henry Strupstad fikk den største pokalen etter å ha vunnet på imponerende 3.02.33, som gir 3,39 i snittfart per kilometer! Det er den farten jeg holder på en rask 1000m intervall.... Tiden var visst også norsk rekord, på første forsøk. Gratulerer!

Kondis-reportasje og resultater.