Jubilerende og duellerende Landsmøteløp

Landsmøtet i Kondis kan jo nesten fortone seg som et maratonløp i seg selv. Eller kanskje et ultraløp. Men et svært hyggelig sådan. Og med Landsmøteløpet på 6 km som rosinen i pølsen.

Løypen var kontrollmålt til 3 eller 6 km. Den måtte legges om pga et isete parti, og endte som et småkupert strekk på tørre gangstier i området rundt Valle Hovin, 1,5 km med vending rundt Heming Leira, og tilbake til start - 1 eller 2 runder. Mr.Kondis og Landsmøtets høye beskytter, Kjell Vigestad, hadde litt spøkefullt oppfordret enkelte til å stoppe etter en runde for at tidsskjemaet ikke skulle sprekke. De fleste valgte likevel å fortsette en runde til.

Det ble en tøff og varm opplevelse for min egen del. Landsmøtedeltagerne hadde fått utlevert hver sin rykende ferske og flotte Asics treningsjakke med Kondis 50 år påtrykt. Vi skal jo reklamere for vår kjære organisasjon, som er inne i sitt 50. jubileumsår! Så jeg turde ikke annet enn å løpe med oppvarmingsjakken på meg, gjennom hele løpet. Huff, det ble varmt og svett, men KONDIS skulle markeres!

Tempoet fra start ble akkurat litt for tøft, der jeg ble trukket med av bl.a Arne Gilberg og Espen Ringom. For ikke visste jeg  at de begge planla å legge inn årene etter en runde, til hhv 1. og 3.plass. Men Rolf Bakken, min tøffe konkurrent og nesten hyttenabo på Sjusjøen, som er enda mer konkurranseglad enn meg, lå som en hare 20-30 meter foran meg stort sett hele veien. Og han stoppet ikke etter en runde. Det gjorde ikke jeg heller, selv om  jeg hadde veldig lyst til å kaste jakken, for det begynte å bli ubehagelig varmt. Men pytt, dette var bare et treningsløp, en litt tøff trening, KONDIS skulle profileres og jeg skulle gå foran med et godt eksempel. Det gjør jo heller ingen verdens ting om Rolf slår meg i dag, tenkte jeg.....

Så ved vending halvveis på 11,38 beholdt jeg jakken på, og ned til rundingsbøyen Leira var avstanden til Rolf økt akkurat nok til at jeg avskrev mulighetene til å innhente Elverumsingen. Jeg var egentlig veldig komfortabel med det. Orket ikke å gå i kjelleren i dag, pusten var tung og jeg slet i varmen. Dessuten var jo dette mine første løpesteg siden femmila på Bislett forrige lørdag. Sånn sett var muskulaturen overraskende bra. Nå må jeg riktignok innrømme at det har blitt diverse langrennsturer på Sjusjøen i vinterferien, men jeg var likevel overrasket over at beina kjentes såpass fine.

INNSPURTEN HAR BEGYNT: Rolf Bakken i rollen som tidlig påskehare, med meg jagende bak knappe 100m før mål. Flere bilder av duellen lenger nede...
(Bildet er lånt fra Espen sin blogg.)

Hvorfor valgte jeg likevel å gå i kjelleren? Kanskje var det fordi Runar Gilberg, som denne gangen bare var tilskuer og innpisker grunnet kneskade og sin livs første strekk (!), kom med oppmuntrende tilrop, for deretter å jogge etter meg, tilsynelatende i samme fart som meg, trass i skadene sine.
Kanskje var det eks-president Stig Vangnses sine ord ved vending halvveis som hang igjen i ørene; "Du tar Rolf i spurten!".... Eller kanskje var det bare et velutviklet konkurranseinstinkt som ulmet litt, og som ble blåst liv i da jeg merket at Rolf snudde seg et par ganger. Var han enda mer sliten enn meg, mon tro?

Jeg mobiliserte i hvert fall til en desperat sluttspurt. Som bildene viser, var det full innsats, og jeg klarte å knipe meg sekundet foran Rolf i mål. Må innrømme at det føltes bra der og da! Men etterpå var jeg ikke helt sikker, for det kostet mer enn det smakte og jeg hadde tatt ut langt mer enn planlagt. Faktisk var jeg mye mer sliten nå enn jeg var rett etter ultraløpet for en uke siden! Helt sant! Rolf kom dessuten rett fra sin monsterferie (les: knallhard treningsleir) og fikk ikke opp pulsen underveis. Det kommer mange revansjemuligheter utover i sesongen, Rolf!

OPPLØPET: Jeg har hatt mange tøffe og tette dueller med Rolf.
Her på de siste meterne av Landsmøteløpet. Kommentarer ellers overflødig... :-)
Fotograf: Stig Vangsnes.

Robert Hansen vant løpet på 20,41 foran Jan Kjetil Vinnes fra Ålesund, som jeg hadde en hyggelig prat med i garderoben etterpå, en relativt fersk halvmaratonekspert med 1.16 som pers i fjor, som vi helt sikkert kommer til å høre mer fra senere. De to henviste Ultra-Gjermund til tredjeplass i det han selv beskrev som en grei kvalitetsøkt etter en lengre morgenøkt på møllen hjemme, der Gjermund for øvrig har kjørt de aller fleste treningsøktene sine i vinter. Jeg fikk 23.16 til 8.plass, sekundet foran Rolf. Det vil si at første og siste halvdel gikk nøyaktig like fort (eller sakte).

VANT: Det var rene påskestemningen da Robert Hansen løp foran Valhall til seier.
Foto: Kjell Vigestad

Til slutt litt tilbake til selve Landsmøtet. En lang dag med tradisjonelle saker ble avsluttet med en hyggelig jubileumsmiddag, der toastmaster-Tim loset forsamlingen gjennom en billedkavalkade med artige tilbakeblikk fra KONDIS sin snart 50-årige historie. President Bennett er en dyktig og allsidig kar som sammen med Kjell Vigestad loset deltagerne trygt gjennom en interessant landsmøtehelg. Det hele ble avsluttet med at Vigestad selv fikk Kondis sin hederspris, overraskende for han selv, men meget velfortjent. Det vanket også mange godord både fra Knarvikmila-general Helge Brekke, fra motbakkeentusiasten Christian Prestegård og sist, men ikke minst fra nestor Hans-Jacob Berntsen, bergenseren med 39 år som distrikskontakt på samvittigheten.

JERNMANNEN OG HEDERSMANNEN: Hans-Jacob Berntsen ble tidligere bare kalt Jernmannen i Bergenspressen. I en følelsesladet tale snakket  asketen både om livet og sine to hjertestopp, og om stoltheten av å fullføre et maraton, om det så er løpende eller gående. Det viktigste er å fullføre, å gjøre sitt beste og å være i miljøet. Berntsen fortalte også om et meget opplevelsesrikt liv, bl.a. som livvakt for presidenten i Kongo! Berntsen er tidenes verver av Kondismedlemmer og har vært en stor ressurs for organisasjonen i 39 år. Han ga også mye ros til bladet Kondis og til "høvding" Vigestad, som her lytter andektig, etter akkurat å ha fått hedersmedaljen festet på brystet. 

Hederspriser ble også tildelt Anders Tøsse og Helge Fuglseth, Kondis sine dyktige medarbeidere i Møre og Romsdal.

MR.PRESIDENT: Et knippe hedersmenn og presidenter i Kondis samlet på ett brett.
En mann manglet, nemlig Stig, som måtte prioritere fotballkamp som suksessfull trener for Kolbotn sitt A-lag. Hvordan det gikk i treningskampen i Valhall like bortenfor hotellet, skal vi være hensynsfulle nok å ikke nevne....  

Mer om Landsmøteløpet kan du lese på Kondis sine egne sider HER - eller du kan se flere bilder på det ferske varamedlemmet Espen Ringom sin blogg HER.

Og hvis du ikke allerede er medlem i Norges største organisasjon for mosjonsidrett, så kan du gjøre det direkte HER.



Drømmedag og drømmegrense på Bislett Indoor 50 km

Jada, dette gikk jo over all forventning! Jeg klarte til og med å karre meg de nødvendige og viktige sekundene under 4 timer! Som sagt på forhånd, det viktigste var å ha det gøy. Og GØY ble det! Utrolig, men sant! 

På forhånd var målet beskjedent. Jeg skulle fullføre mitt første 50 km-løp, mitt andre ultraløp (debuterte i fjor på Romerike 6-timers) og min debut innendørs. Og jeg skulle ha det gøy! Det vil si at jeg ville fullføre i stil, men uten noe konkret tidsmål.

Klokken 06.30. Jeg våknet altfor tidlig, etter å ha sovnet altfor sent i går kveld og sovet altfor dårlig. Bare litt nerver. Hvilepulsen viste ca 50, som er 6-8 slag for høyt. På vei til Bislett var min største bekymring om jeg ville finne parkeringsplass så grytidlig på morgenkvisten. Joda, det gikk greit.

Tre tøffe (?) karer klare til start, bleke, men fattet. Rune Solheim (t.v) har slitt med sykdom og valgte  klokelig å stå av etter 20 km. Da lå han langt foran meg og ultratalentet kunne sikkert ha fortsatt helt inn hvis han hadde presset seg. Espen Ringom (t.h) åpnet i forrykende tempo og løp veldig bra helt til han slakket av på tempoet. Da ble han plutselig stiv og støl og valgte å kaste inn håndkleet etter 60 runder. Men takk for drahjelp, oppmuntrende ord - og bildet!

Klokken 0830. Innsjekk på Bislett. Mange kjente var på plass allerede. Som Erik Norge på langs Nossum, som her tøyer litt med 31 minutter til start. Det var ikke like lett å tøye ut etterpå, selv om Erik perset med flotte 4.35. Grattis!

Jeg hadde bestemt meg for å løpe i lang thights, men siden det var ganske mildt ute (jada, jeg vet at vi skulle løpe inne...), så ombestemte jeg meg og tok på shorts og kompresjonsknestrømper. Men jeg beholdt langermet trøye under singlet'en. Planen var å skifte trøye et par ganger underveis.

Kl 09.00. Etter en siste pep-talk med Tim og de orangekledde gutta i Team Hakallestranda, så var vi i gang. Jeg fant en grei utgangsfart, men allerede etter 3 runder fikk jeg første signal om at dette gikk for smått. For allerede da kom Strupstad, Risa og Sørstad dampende. De hadde innhentet med med en runde, eller 546 m, allerede! Herregud, som de løp! Rekkefølgen i mål ble for øvrig den samme, på tider mellom 3.02 og 3.09. Og ikke langt bak kom første dame, Christina Bus Holth. Hun løp lett, lett, lett og varvet meg et utall av ganger underveis på sin spontane maratonlangtur. Men hun ga seg etter 42,2 km og overlot seieren på 50 km til Karianne Søfting.

Kl 09.15, eller deromkring. En ting er å bli varvet av eliteløpere. Men overraskende tidlig kom mosjonist Espen, også han hadde tatt meg igjen med en runde. Og litt lenger utover kom de i tur og orden, Rune, Ole Arne, Tim, Jan Billy, Ole Peter. You name it. Innhentet med 1, 2 eller mange runder av alle sammen...

Kl 10.00. Første mila var unnagjort på rundt 50 minutter og jeg måtte gjøre et par pit-stop. Først for å skifte trøye. Den langermede ble erstattet med en kortermet. Oppvarmingen var over. Men jeg måtte også innom et dobesøk. Akkurat det kunne ha kostet meg dyrt. Fortsatt løp jeg rolig og konsentrerte meg om å holde litt igjen. Visste at jeg skulle få plenty med tid til å bruke opp kreftene...

Klubbkompis Jan Billy Aas formelig fløy rundt Bislett til tider.
Bildet er lånt av Espen.
Kl 11.02. Jeg har fått opp dampen. Fikk oppmuntrende følge av Jan Billy et par runder og selv om han sa takk for følge etter en stund, så hadde det løsnet skikkelig. Nå gikk det utrolig lett og jeg kom nesten i en tilstand av "runners high". Herlig! Jeg begynte å henge meg på langt bedre løpere som tok meg igjen, og snart var det min tur til å innhente stadig flere. Jan Billy på sin side løp mer veldisponert enn han pleier og var strålende fornøyd med 3.40 og 6.plass i mål. Om noen måneder er planen hans å jubilere med sin 50. maraton på Svalbard! Jeg passerte halvveis på ca 2 timer og 2 minutter, uten at jeg vet eksakt hvor 25 km var. Oj, da er det jo ikke umulig å løpe under 4 timer! Jeg er veldig offensiv nå, og det faktum at jeg da måtte løpe 3-4 minutter raskere på andre halvdel skremte meg ikke. Jeg har nemlig den "gode vanen" å ha negativ splitt (løpe raskere på siste havdel), har gjort det på nesten alle mine beste løp fra 5000m til maraton. Og dette går også svært mye på VILJE.

"Viljen er en muskel som trenger trening, akkurat som musklene i kroppen."
Sitatet er fra Lynn Jennings - 3-dobbel verdensmester i terrengløp i 1990-92, og bronsevinner på 10.000m i OL i Barcelona i 1992. Men man trenger ikke være verdensmester for å komme langt med stor vilje.

Farten har økt og det kjennes veldig bra en lang periode!
Bildet er lånt av presidentfruen, Silja. 
Kl 12.00. Jeg har vært ute i tre timer og jeg har begynt å kjenne det. Først i leggene, der det nappet litt. Lårene kjentes fortsatt bra, og pusten var overraskende fin til tross for at luftfuktigheten nok var ganske høy. I hvert fall var jeg kliss våt av svette, og nå begynte også shortsen å bli ubehagelig å løpe i. Jeg fortrengte dette og forsøkte å fortsette ufortrødent videre, med brukbar sukess.

Kl 12.30. Jeg har vært nødt til å skru ned tempoet litt, etter at det plutselig nappet i leggen. DER var den ja, min følgesvenn, eller rettere fiende, krampen! Jeg hadde nesten ventet på, og fryktet dette øyeblikket. Jeg stoppet en gang og tøyde leggmusklene litt, senere en gang til, men ved å nedjustere farten litt og korte ned på steglengden, så klarte jeg mirakuløst nok å holde krampene i sjakk. I hvert fall enn så lenge. Men nå hadde jeg et dilemma: For etter å ha kjørt ganske tøft mellom ca 20-35 km, sånn at jeg faktisk lå foran 4-timers skjema, så var farten dalt såpass mye at jeg nå måtte øke tempoet igjen dersom jeg skulle klare målet. For nå var målet mitt utvilsomt å løpe under 4 timer! Men med ny tempoøkning er veien til krampene kort.

Kl 12.45. Dette går veien! Eller gjør det det? Jeg var litt i villrede, strevet med å se antall runder og rundetider på storskjermen. Kanskje fordi jeg løper så fort forbi?... Det kan stå om sekunder... Jeg har startet nedtellingen og følte at jeg hadde en slags kontroll, så jeg tok meg tid til en siste drikkestopp der jeg mikset kaffe og cola. Det er jo det langrennsgutta tar mot slutten av lange renn. Det funket!. Jeg fikk ny energi! Men en eneste krampe nå kan likevel ødelegge alt!

SPEAKER'N: Heming Leira har full kontroll over tider, deltagere, musikk og meldinger, 
mens Erik Nossum passerer med et par runder igjen.  
Kl 12.57. Jeg var usikker på hvor mange runder jeg hadde igjen og ropte desperat til Heming om han kunne sjekke det, og inn i nest siste sving kom den deilige bekreftelsen på at dette var siste runden. Klokken viste nå 3timer og 57 minutter og noen sekunder. Men sekundtallene på klokken er så små at jeg ikke klarer å se dem...... Men drøye to minutter skal uansett holde og jeg har kun en æresrunde igjen. Men følte meg likevel ikke helt sikker. Jeg tok derfor ut enda litt krefter i en siste spurt, glemte helt å bekymre meg for krampe, og kunne jublende "seile" over mål etter 3 timer 59 minutter og 16 sekunder!

YES!! Jeg klarte målet mitt, som jo ikke var et mål før løpet, men som ble det underveis. Ble til og med intervjuet av speaker'n i gledesrusen. Joda, dette VAR GØY!! Og nesten like deilig som da jeg første gang løp under 3 timer på maraton. Også da stod det om sekunder, etter å ha ligget bak skjema helt til oppløpet. Det gjelder å ha sekundene på sin side.

Kl 14.30. Jeg fikk min velfortjente t-skjorte, som betinget at man fullførte alle 50 kilometer. Må jo nesten det med den teksten på trøyen... Så de som valgte "sprintdistansen" maraton fikk ikke t-skjorte. Dette er jo et ULTRALØP!

Så var det premieutdeling med store, flotte pokaler til de 3 beste totalt. Klassevinnerne fikk ingenting, men det gjør ikke noe. Ikke vant jeg klassen min heller. Men jeg ble nr 2, kun slått av Hakallestrandas Petter Kragset. Og av 9 andre menn, samt to damer. Totalt altså nr 11 blant gutta og nr 13 totalt. Det er mer enn godkjent og ga absolutt mersmak.

En stor takk til arrangørene med Ultra-Geir i spissen for et prikkfritt arrangement, til Norges beste speaker som skaper superstemning, og ikke minst til kjente og ukjente konkurrenter, som deler denne felles, sære og rare hobbyen med å løpe rundt og rundt under tribunene på Bislett en lørdags formiddag. Og helt til slutt en spesiell takk til Øystein Ackenhausen, Folloveteranen med over 200 maraton på samvittigheten, som tok seg tid til å stoppe opp for å gratulere meg med løpet.

Kl 23.30. Jeg ligger på sofaen med beina på noen puter og skriver blogg. Det verker i muskulaturen, og det kommer til å bli verre i morgen. Mye verre. Men følelsen er likevel veldig god. Dette har vært en bra dag "på jobben" og stunden må nytes.

Lev i nuet, folkens. For livet kan være herlig!


Noen flere glimt:

KOLDTBORD: Det var mye å velge i underveis og etterpå for å fylle opp lagrene, 
både av fast og flytende.
Her er det Tom-Rune Bertelsen, mannen som arrangerer Påskemaraton i Drammen hvert år, som forsyner seg med litt drikke. På menyen stod Winforce energidrikk, vann, cola og kaffe. Bertelsen kom i mål noen minutter under 5 timer.
PREMIEUTDELING: Sharon Broadwell er i likhet med Geir Frykholm en av Norges mest erfarne og meritterte ultraløpere, men  denne gang var hun også opptatt med selve arrangementet. Her er det klart for premieutdeling.
REKORD: John Henry Strupstad fikk den største pokalen etter å ha vunnet på imponerende 3.02.33, som gir 3,39 i snittfart per kilometer! Det er den farten jeg holder på en rask 1000m intervall.... Tiden var visst også norsk rekord, på første forsøk. Gratulerer!

Kondis-reportasje og resultater.




Bange anelser

Det nærmer seg femmila. Nei, ikke i Kollen, men på Bislett! Og ikke ute, men inne! Jeg prøver å holde motivasjonen og troen oppe. Joda, dette blir gøy! GØY? Å løpe nittien og en halv runde innendørs på Bislett, kan det være gøy? Hvis jeg i det hele tatt klarer å komme til mål, da. Det er slett ikke sikkert. Men loddet er kastet, og point of no return er passert.

-  Oppdatert med daglig nedtelling i kommentarfeltet  - 

Så dersom jeg ikke (u)beleilig nok skulle bli syk, så stiller jeg til start lørdag morgen. Med mindre jeg skulle forsove meg! Det er slett ikke umulig. For starten går allerede kl 09.00. Det vil si at jeg må stå veldig tidlig opp... og noen utpreget morgenfugl har jeg aldri vært... Men jeg skal nok klare å kreke meg til Bislett, morgenfrisk og rask. For dette skal jo være en ny erfaring, en ny utfordring. Så da så. Da GLEDER jeg meg vel likevel, da...Og de siste ukene har gått bra treningsmessig. I dag hadde jeg til og med min første løpetur siden julaften! Utendørs, vel å merke....


LETT I STEGET: Nei, dette er ikke meg, men lovende Carl Fredrik Hagen. Vi hadde en fin løpetur to dager etter at han slet seg inn til 40.plass i Holmenkollen Skimaraton på 2.52,23. Ikke helt uten dramatikk, etter at staven brakk og Carl Fredrik måtte gå flere kilometer med én stav, før han først fikk en stav som var 10 cm for kort, deretter en som var 10 cm for lang. Trolig tapte han 7-8 minutter og i hvert fall måtte han slippe gruppen som jaget teten, der for øvrig Arne Post vant i overbevisende stil. Men det kommer flere sjanser for unge Hagen, den første allerede lørdag f.k. i det 9 mil lange rennet Grenaderen. Dette må være en enda større kraftanstrengelse enn mine 5 mil på Bislett!! Men Carl Fredrik er ikke ukjent med løpet eller distansen, etter sin sensasjonelle 2.plass totalt for to år siden, bare 18 år gammel. Lykke til!

Forrige uke løp jeg for øvrig hele 40 km. Uken før var jeg oppe i 79 km, som er klart årsbeste. I uke 3 løp jeg kun 19 km og snittet i årets 6 første løpeuker er moderate 49,4 km. Hittil i år (per 13.feb) har jeg loggført 321 km løping, i tillegg til 141 km langrenn og 6 timer med spinning. Seks dager har vært helt treningsfrie. Bra innsats, bevares, men det er ikke akkurat noen ultratrening jeg bedriver... Men så holder jeg jo ikke på med treningen for å bli best, men ja nettopp, for å ha det gøy! Og for å holde meg i form, gjennom allsidig trening. Derfor blir det kanskje mer lystbetont enn prestasjonsrettet trening. Selv om jeg forsøker å holde et bra trykk med ukentlige intervalløkter og fortrinnsvis enda en hardøkt i uken.

Idyllisk i nærområdene om dagen.
Lørdag og søndag kjørte jeg tilnærmet maks i en langrennstrasé som skulle være 10 km, fra Kloppa til Ødegården, tur/retur, nesten rett utenfor stuedøren. Jeg var veldig godt fornøyd med å klokke meg inn på 33,53 på lørdag, og å presse tiden ytterligere halvminuttet på søndag. Men akk, distansen er neppe 10 km, ei heller 9, men rundt 8,6 km på min garminklokke. Nå er riktignok den klokken kronisk ustabil, så jeg kan jo håpe... Uansett er det artig å kunne dra på med planker under beina, og kroppen funket faktisk veldig bra. For langrenn er ganske avslørende dersom formen ikke er der, og vice versa. Nå klarte jeg å presse i kneikene uten å være helt skutt på bakketoppene. En herlig følelse!

Og torsdag satt jeg personlig rekord med å løpe to timer sammenhengende på møllen. Dog kom jeg bare såvidt over 2 mil, så med den farten på lørdag blir jeg nok vinket av og tatt ut av løpet...

Jeg håper å unngå det. Funker kroppen, og jeg unngår de vanlige krampene (gode råd tas imot med takk), så satser jeg på en tid mellom 4.15 og 4.30. Og jeg vil uansett være et stort steg videre på ferden mot Rotterdam Maraton 15 april. Da er det tiden som gjelder. Da skal jeg bevise at jeg er "stabil" under 3 timer...Hehe.
På lørdag blir det kun fokus på å fullføre, på selve opplevelsen - og å ha det GØY!

Jeg gleder meg, tross alt!


HESTEKREFTER. Jeg kan trenge noen ekstra på lørdag, 
selv om denne karen lå og hvilte seg i solskinnet på Fløisbonn gård på søndag.

Klar for nye utfordringer

Av og til er det best å bare hoppe i det, uten å tenke så mye. Det var det jeg gjorde, eller ikke gjorde, da jeg meldte meg på mitt andre ultraløp, og mitt første innendørs; Bislett Indoor 50 km om 12 dager. Vi gærne har det godt!

Like før start i testløpet på 10 km under Bisletts tribuner i januar. 
18.februar skal jeg løpe fem ganger så langt samme sted.


Etter å ha løpt i over 20 år allerede og sett at tider og prestasjoner uvilkårlig og ubønnhørlig, og sakte men sikkert, tikker feil vei, så kommer av og til tanken og lysten på nye utfordringer snikende. I fjor endte det med debut som ultraløper i Romerike 6-timers. I tillegg til et aldri så lite come-back i Birkebeinerrennet. I år blir det altså 5 mil løping innendørs. Og Birkebeinerrittet. I tillegg til et par maratonløp og kanskje noen andre sprell. Time will show. For litt av vitsen, for ikke å si mye av vitsen, er jo å ha det gøy underveis. Da må man også endre litt på opplegget og ikke gjøre nøyaktig det samme år etter år. Jeg skal tross alt ikke kjempe om olympisk gull!... Og så handler det selvsagt om å teste sine egne grenser. Ikke uten grenser, slik andre på imponerende måte har vist de siste ukene. Men vi kan nok alle ha godt av å strekke våre egne grenser av og til, ut av den trygge tilværelsen i comfortsonen.

For jeg er jo fortsatt ung, har mye uprøvd og masse upløyd mark foran meg, forhåpentligvis. Og 18. februar kommer altså en aldri så liten ny milepæl.

Jeg har trent en del inne på Bislett i år, et fantastisk treningstilbud til løpere i alle aldre og kategorier. Her kan vi mosjonister løpe våre runder, mens norgesrekordholdere samtidig terper på sprint eller spenst ved siden av, i en sunn og inspirerende forbrødring.


Men Bislett Indoor 50km blir egentlig bare et steg på veien, og en ordentlig langtur, mot vårens virkelig store mål, som er Rotterdam Marathon. Det løp jeg også i mitt andre maraton, i tropevarmen i 2007, da det ble satt varmerekord for april med 30 grader og løpet faktisk ble avbrutt! Da var jeg heldigvis kommet meg i mål. Bildet er fra løpet i Rotterdam i 2007 og jeg har heng på Dag Spilde, begge i den gule OI-singlet'en.

Mål eller delmål, dersom jeg skal klare å karre meg rundt i ca 91 1/2 runde under Bisletts tribuner, så trengs en skikkelig langtur først. Minst én. Så med erkjennelsen av at langturgrunnlaget er en smule spinkelt, og at tiden begynner å bli knapp, la jeg turen til Bislett på søndag. Den første timen gikk i veldig rolig tempo, i ensom majestet, rundt og rundt. Akkurat da jeg begynte å bli både litt lei og litt sliten, så kom en kar opp på siden og spurte om det ble noe blogginnlegg av dette!? Hehe, artig at noen ukjente også leser bloggen min og attpåtil kjenner meg igjen. Nå er han ikke lenger så ukjent, forresten, Magnar Stav Johanssen. For jeg fikk hyggelig selskap et kvarters tid, og han fikk en litt lenger treningstur enn planlagt. Og i det vi skilte lag, så dukket Ole Arne Eiksund opp, og jeg fikk nytt selskap. Før Morten Gammelsæter også kom, og vi var plutselig tre. Dette er noe av det herlige med løpsmiljøet generelt og Bislett spesielt, det dukker gjerne opp kjentfolk - eller man knytter nye bekjentskaper.

Ole Arne, som jeg for øvrig ble kjent med etter min omtalte ultradebut i fjor, skal også løpe Bislett 50 km og var også ute, eller inne, på langtur-ærend. Men tidsskjemaet hans hadde sprukket litt, da han måtte snu for å hente sine gjenglemte joggesko (!). Som kompensasjon, for liksom å ta igjen det tapte, ble tempoet i stedet gradvis skrudd betydelig opp. Rundene gikk fortere og fortere, i hvert fall føltes det slik, så etter en stund måtte jeg si takk for følget. Men jeg ga meg ikke før jeg fornøyd kunne bokføre drøye to og en halv time og nesten 3 mil, i henhold til plan.

PROGRESSIV ØKT: Morten og særlig Ole Arne (t.h) dro opp et stadig tøffere tempo, både på slutten av min økt og ikke minst etterpå. Ja, fort gikk det at dette bildet ble en smule uskarpt....
Ole Arne hadde også taktikken klar til Bislett 50 km: Rolig åpning de første to timene, og så kjøre på etter hvert. Kanskje jeg skal følge samme strategi? I hvert fall i løpets første del... :-)
Nå er i hvert fall langturen unnagjort, og jeg er klar...eller hur?