Dejlige dager og etapper på Bornholm

Det er fortsatt dejlig å være norsk i Danmark. Og særlig på Bornholm, den siste uken i juli. Bornholm er en fantastisk øy, som har det meste. Og i motsetning til det danske fastland, så har denne øyen et variert landskap, der alt slettes ikke flatt. Her er også lange, hvite strender, store skogsområder, bratte bakker, klippeformasjoner og koselige landsbyer. Og sist men ikke minst, som rosinen i danskepølsen, så arrangeres denne uken hvert år Etape Bornholm!

Flott og idyllisk på Bornholm - ikke bare for løping. 

I år gikk det for 20.gang, denne konkurransen som skiller seg ut fra alle andre løpekonkurranser. Etape Bornholm består nemlig av 5 etapper på 5 påfølgende dager, som tilsammen utgjør nøyaktig 42.195 meter, eller en full maratondistanse. Det andre som er spesielt med denne konkurransen, er variasjonen i etappene, som spenner fra to kontrollmålte, raske 10 kilometere, til et strandløp, et skogsløp og et fjelløp!

Og hvis noen lurer. Dette er et ideelt sted å tilbringe sommerferien på, både om du ønsker å ha full fokus på løpingen og konkurransene, eller om du vil kombinere litt aktivitet med en rolig og koselig familieferie. Selv deltok jeg for 4.gang og jeg har prøvd begge deler. Første gang, i 2005, var jeg med Romerike Runners på en rendyrket løpetur. En fin gjeng som alle var der primært for å delta i Etape Bornholm. Mens jeg nå for andre gang tok dette som familieferie med Hanne og hennes tre barn.

Nå er jo jeg heldig stilt i og med at Hanne er minst like ivrig på løping og trening som jeg selv er, så hun stilte også til start i "Etappen", for andre gang. Og barna var ivrig heiagjeng og fotografer de fleste dagene.

Her er litt om våre erfaringer fra de 5 løpene som tilsammen utgjør Etape Bornholm:


Mens jeg snørte på meg skoene før første etappe, kom plutselig Øystein Mørk løpende i ring rundt meg. Den karen har mye energi, skulle det vise seg. Øystein satte standarden fra start med 8.plass første dag og avanserte faktisk til 7.plass til slutt i kamp med flere av Nordens beste løpere. 

Dag 1 - 10 km gateløp Hasle
Etappeløpet starter med en relativt flat og lettløpt 10 km. De første 4 kilometerne går på flate asfalten sørover, for deretter å svinge inn på grusveier og kjerreveier, først småkupert i et par kilometer helt ned mot sjøen, så flatt og fint fra 6-9 km, før en litt mer krevende avslutningskilometer. Planen min var å løpe fort første dag, uten tanke på å spare krefter til de påfølgende dager. Jeg var offensiv, og skulle i hvert fall løpe fortere enn jeg har gjort før i år, eller i fjor for den saks skyld, da det bare skiller ett sekund mellom tidene mine fra Karlstad i år (38.59) og Hytteplanmila i fjor (38.58). Med andre ord skulle jeg se 38-tallet...

En norsk nordmann med norsk flagg på brystet dukker opp mellom to dansker med 600 meter til mål. Jeg mobiliserte til en siste kraftanstrengelse og slo begge i spurten, selv om Lars Bjerregaard fikk samme tid. Sanni Pedersen kom 3 sekunder bak på 39.11 og endte til slutt på 5.plass sammenlagt av alle damene.
Foto: Marie Wibe Bakker
Innspurten i Hasle, og jeg har koblet grepet. Men det kostet! Lars Bjerregaard er tydelig bak meg..
Foto: Kenneth Jensen, Viking Atletik, fra fotogalleri på hjemmesidene.

Og det gikk unna, jeg fant en fin marsjfart, holdt trykket oppe i første del, og jobbet steinhardt på tilbakeveien. Jeg var veldig fornøyd med gjennomføringen og presset sitronen maks på slutten, uten bekymring eller tanke for at jeg hadde 4 dager til foran meg med tøffe konkurranser. Det var kanskje en tabbe. I hvert fall siden det viste seg at klokken min tikket litt for fort, uten at jeg helt var klar over det, for klokken hadde sviktet meg litt og jeg visste ikke tiden før jeg så de store tallene over målseglet. Men jeg måtte over 39 minutter med noen små sekunder, 8 for å være helt nøyaktig. Deretter lå jeg helt utslått i to minutter, før jeg fikk hentet kameraet og kom meg tilbake til målområdet for å heie inn Hanne. Jeg fikk først beskjed om å fjerne meg, for vi løpere måtte trekke vekk fra målområdet, men da jeg sa at jeg skulle dekke løpet for Sportsmanden, var det selvsagt helt greit og jeg fikk bli. Noen fordeler må man jo ha! Og Hanne innfridde og karret seg for første gang i år under 50 minutter med sluttid 49.46. Alle gode ting var tre!

Og vi var i gang! Den lille skuffelsen jeg hadde følt for egen tid, ble også snudd til glede da jeg så at tiden min holdt til 4.plass i klassen! Dette var gøy!

Hanne klarer faktisk å smile til fotografen. Men så er det jo datter Marie som knipser henne da, mens Thomas og Julie heier mamma inn til 49.46 og en fin start på Etappen med 18.plass i klassen. 

Dag 2 - Strandløpet
Dette er det mest spesielle av de fem løpene, der vi løper mange kilometer i vannkanten langs Danmarks mest berømte strand, Dueodde, på sørøstspissen av Bornholm. Først den ene veien, så tilbake igjen, før den enda mer krevende delen gjennom sanddynene, opp og ned, ned og opp, før det går bratt opp på slutten og innspurten faktisk går på flat asfalt de siste 200 meterne. Det er også den korteste etappen med under 6 km, men likefullt en nøkkeletappe som kan skille mye.



Jeg varmet godt opp, så mye at jeg nok så temmelig kokt ut der jeg stilte til start søkkvåt av svette. Klubbkompis Svein Sølvberg bemerket i hvert fall dette. Selv hadde han ikke varmet opp i det hele tatt, men det trengte han visst heller ikke, for han vant klassen sin (65-69 år) med smått utrolige 20 minutter til slutt! Jeg løp i mine letteste terrengsko, Innov-8, og tror nok det var et bra valg. I hvert fall hadde jeg en bra utvikling og avanserte en god del i sanddynene på slutten, etter at det hadde gått temmelig tungt på de første 2-3 kilometerne.

I gul OI-trøye i bra driv over sanden, foreviget av Kenneth Jensen fra Viking Atletik.

Tiden min ble 25.32. I målsonen etterpå hilste jeg for første gang på en av mine harde konkurrenter, Tore Bjerkrheim fra Nesbyen. En kar jeg bare har hørt om, men aldri møtt, noe som var gjensidig. Tore hadde skuffet seg selv enormt første dag med en tid på 43-tallet, mens han mente å være god for 37-tallet. Vel, det skulle vise seg at han ikke bare for med tomprat. For etter en 24.plass i klassen første dag, slo han fryktelig tilbake og vant strandløpet i klassen min med halvminuttet, og knuste meg med nesten to minutter. Hvilken revansj! Men jeg hadde fortsatt 2.25 å gå på til Tore, og jeg lå fortsatt på 4.plass sammenlagt etter andre dag, men nå var det over halvannet minutt opp til pallen. Det blir altfor tøft, sa jeg, mens Hanne manet til optimisme: -Dette kan snu seg fort, sa hun. Og hun fikk rett...

Hanne i fint driv gjennom sanddynene. Foto: Kenneth Jensen fra Viking Atletik

Dag 3 - Skogsløpet

For allerede på Etappens tredje dag, det svært kuperte og tøffe skogsløpet, skjedde det saker og ting som ikke var helt forutsigbart. For det første dukket en gammel stjerne opp, ingen ringere enn den danske rekordholderen på maraton, Henrik Jørgensen. Rekorden hans er riktignok satt helt tilbake i 1985, da han ble nr 5 i London Marathon på 2.09.45, for øvrig det samme året som Ingrid Kristiansen vant for andre gang i London (av totalt 4 seire) og satt sin fortsatt gjeldende norgesrekord på 2.21.06.

Jørgensen vant selvsagt 3.løp i Etape Bornholm i klasse 50-54 år med god margin, men pga skadefare, deltok han ikke i hele etappen. Tore Bjerkrheim fulgte opp med 2.plass, mens jeg måtte nøye meg med en ny 7.plass. Men det pussige var at jeg med den plasseringen avanserte til 3.plass sammenlagt. Med serien 4-7-7- lå jeg på 3.plass! Torben Striboldt hadde nemlig hatt en særdeles dårlig dag, og raste bakover på listene. Så nå var jeg for første gang på Bornholm virkelig blitt "pallsnuser"!
Etter løpet på Dueodde ble vi intervjuet av to journalister fra Bornholmske Tidende.
Dagen etter var vi på trykk. Og etter tredje løp var vi jaggu på TV også!... 
"Pallsnuser" var i høyeste grad også Morten Munkholm, som jeg fikk knipset etter løpet.
Den danske publikumsfavoritten vant sin andre etappe, men lå fortsatt på andreplass sammenlagt. 



Dag 4 - Fjelløpet
Men akk - det store håpet om en medalje i et uoffisielt nordisk mesterskap, en medalje som jeg for øvrig uansett ikke hadde fått, skulle ikke vare lenger enn i et døgn. For på "Kongeetappen" fjerde dag ødela jeg nok mine siste sjanser. Dette er det mest spektakulære av etappene. Løpet starter ved havsnivå ved en båthavn og går rett inn i noen tøffe stigninger de første kilometerne, før et lettløpt parti følger frem mot ca 6 km. Deretter går løypen inn i terrenget, litt oppover og ned til havsnivå igjen, før den knallharde avslutningen starter. På de siste 435 meterne stiger løypen hele 75 høydemetere, tilsvarende et snitt på 17 %. Den første biten i terrenget, de siste 200 meterne på en smal asfaltvei, der det står tett i tett med tilskuere på begge sider som entusiastisk heier løperne frem. I veien er det malt både navn, flagg og heiarop. Det minner faktisk litt om fjelletappene i Tour de France, med mål ved Hammeren Fyr, på løypens øverste punkt.

Varmt og tøft etter drøye 6 kilometer. Men det er nå blodslitet virkelig starter!
Foto: Kenneth Jensen fra Viking Atletik.

Den siste bakken er også "en konkurranse i konkurransen i konkurransen", med bakkespurten HammerDysten. Bjerkrheim junior, Kjetil André, var raskeste nordmann opp bakken, faktisk til 5.beste tid totalt! Til sammenligning hadde beste nordmann i selve Etappen, norgesmester Håkon Brox, som før etappen lå på 3.plass sammenlagt, ikke bedre enn 64.beste tid opp den siste bakken... Og samtidig gjorde Bjerkheim senior kort prosess med fullstendig knock-out på undertegnede i kampen om den siste pallplassen i 50-årsklassen, med en ny klasseseier. Vips, dermed lå Tore akkurat to minutter foran meg sammenlagt før siste dag... Jeg kom på delt 6.plass på etappen med en kar som het Jørn Sørensen, og pussig nok lå jeg på delt 4.plass sammenlagt med en annen kar som het John Sørensen. Ikke umulig at de to er tvillinger... Og bakfra hadde Striboldt-en våknet til live igjen etter arbeidsuhellet på onsdag, og jaget nå bare 50 sekunder bak meg. Det skulle bli tøft nok å beholde 4.plassen...

Glimt fra HammerDysten:


Bilde 1, øverst: Raskeste norske bakkeklatrer, Kjetil Andre Bjerkrheim.
Bilde 2: Christian Fredriksen fulgte opp med 18.plass på etappen.
Les hans egen blogg Tilbakeblikk på Etape Bornholm.
Bilde 3: Undertegnede ser litt mer anstrengt ut opp bratthenget.
Bilde 4, nederst. Hanne kjemper seg til topps. Skikkelig fighting face!
(Alle bilder: Marie Wibe Bakker)

To slitne, men glade løpere har fått plastpledd for å holde varmen. Noe vi egentlig ikke trengte...


Kun en dag gjenstod. Hanne hadde variert fra 15.plass til 19.plass, men etter 21.plass i fjelløpet, var hun ramlet ned til 19.plass sammenlagt. Men det var ganske jevnt både oppover og nedover på listene, så hun hadde større muligheter for avansement enn meg på avslutningsdagen. Og siden hun var adskillig "tøffere i trynet" og ved langt bedre mot enn på tilsvarende tidspunkt for 5 år siden, så la vi en ambisiøs plan for siste dag: -Klarer du å løpe fortere på den avsluttende 10 kilometeren enn du gjorde på den første, så blir du nærmest "legendarisk", og jeg skal bøye meg i støvet for deg! sa jeg i et forsøk på en ny motivasjonsteknikk for å mane frem de siste kreftene. Selv satt jeg meg som mål å løpe under 40 minutter...

Dag 5 - 10 km gateløp Rønne
Det hadde vært varmt og fint hele uken, men på den siste dagen av Etape Bornholm var det tropisk - og stekende sol. Litt oppvarming måtte likefullt til. På startstreken ønsket jeg Tore lykke til i det han helte siste rest av en vannflaske over hodet. Han løp i bar overkropp, mens jeg litt ut i løpet brettet singlet'en opp og festet den i pulsbeltet, så det nesten så ut som jeg løp med bh... Men det ga en bitteliten svalende følelse, mens svetten silte. Vi åpnet friskt på 3.45, og bare sekundet saktere på andre kilometer. Beina var lette og fine, skulle ikke tro at dette var min femte konkurranse med topp innsats på like mange dager. Men det kostet, både hardkjøret og varmen. Og ikke bare for meg. Bakfra hørte jeg en voldsom pusting. Det var som om en dampveivals var i ferd med å innhente meg, nærmere og nærmere. Jøss, er det mulig å løpe såpass fort med sånne pustevansker tenkte jeg. Omsider var pustemaskinen på siden av meg, før hun sakte forsvant foran meg. Det var en kvinne, og neste gang jeg så henne igjen, stod hun på podiet som vinner av en av aldersklassene. Snakk om å mobilisere og ta ut alt!

Selv slet jeg litt med varmen, falt litt bakover, men bet meg fast "på halen" i feltet som utgjorde den første startpuljen. Ved passering halvveis lå jeg noen sekunder under 20, altså "on track" til å klare målet om sub 40! Og nå fikk jeg kjærkommen påfylling av drikke, før 3 kilometer i litt mer svalende skogsskygge ventet. Dette gikk veien! Eller... kanskje jeg "senket guarden litt", men da en kjent konkurrent som vanlig kom bakfra og jeg etter beste evne hang meg på, så følte jeg at det var bra flyt og fortsatt litt krefter igjen. Klarte jeg bare å å passere 8 km ikke mye over 32 minutter, så skulle jeg klare å knipe noen få sekunder på de siste to kilometerne. Men sekunderingene var foruroligende, jeg presset og jobbet, men farten bare dabbet av! Da 8-km-merket endelig kom og jeg registrerte 32.32, så var egentlig håpet om sub 40 over. For jeg klarte neppe å presse helt ned i under 3.45 på begge de to siste kilometerne...

Dessuten kom vi ut av skogens svelende skygger og inn i sola igjen. Jeg fant meg et nytt mål, tenkte at jeg i hvert fall ikke skulle bruke mer enn minuttet lenger enn på første dag. Og husket mine ord til Hanne, formaningen om å tenke positivt, og huske på at man med noen kilometer igjen kun har noen få minutter med smerte etter en lang uke, og hvor godt det er etterpå hvis man klarer å presse seg til å nå målene....

Nå var jeg på hugget, fikk en slags mental boost og passerte løper etter løper. Jeg så for meg en kar 100 meter lenger fremme som jeg innbilte meg at var Jørn Sørensen, karen jeg delte 4.plassen med. Han skal jeg ta igjen! Jeg plukket nye løpere og fikk enda mer tro ved passering 9 km. Det kunne faktisk gå likevel! Men så buttet det, jeg løp på ren vilje, kun med fokus om å holde flyten til jeg kom inn på banen. Jeg passerte karen som jeg innbilte meg at jeg lå likt med, og i etterkant tror jeg faktisk at det var Sørensen, og endelig, inne på tartandekket kunne jeg sette inn de aller siste kreftene. Men akk, jeg så klokken over målseglet inn i siste sving og det var under halvminuttet til 40-tallet ville komme opp. Dette går ikke, det er for langt igjen, var det noe som sa til meg. En annen indre stemme formanet til en siste krampaktig innspurt; stå på helt til målstrekene, det KAN gå! Men er det så nøye da, jeg bryr meg vel katta i om jeg løper på 39.58 eller 40.02, sa den første stemmen. FEIL, sa den andre. Kanskje ingen andre bryr seg, men DU gjør det. SPURT!!!!

Det fremgår liksom klart at det ikke er mye krefter igjen i denne skrotten, men det er vel omtrent akkurat her det går opp for meg at jeg klarer målet om sub 40. 

10 meter før mål ble jeg fylt ev en gledesrus, da skjønte jeg at jeg faktisk ville klare det. Jeg klokket meg inn på 39.57, fikk offisielt ett sekund bedre, og stupte ned på gresset mens jeg lurte på om dette var sunt. Jeg ble liggende såpass lenge at en medkonkurrent spurte om alt var ok. Jeg takket for omsorgen og viste tommelen opp. Og jeg kom meg da ganske raskt til hektene, tross alt.

Den lille seiersrusen ble til en skikkelig gledesrus noen minutter senere. Jeg stod håpefullt i målområdet og ventet på Hanne. Hun kan vel umulig klare dette? For 5 år siden løp hun første løp på 47-tallet, og siste løp på 52-tallet. Og hun er kanskje ikke vant til å presse seg på samme måten som oss "garvede" løpere... Men der kom hun plutselig spurtende. Med god margin til 50-tallet. Klokken i mål viste til slutt 49.19. Hun hadde vært dødssliten fra første meter, men hadde mobilisert uante krefter og manet seg selv til dyst på imponerende vis, meter for meter. Fasiten viste 27 sekunder fortere på siste etappe enn på første - i tillegg til klar årsbeste, raskere enn hun løp etter å ha ladet opp både til Sentrumsløpet og Karlstad Stadslopp. Hun hadde løpt uten klokke og kjempet seg gjennom løypen, men trodde at stadionuret skulle vise 53 minutter eller deromkring. Gjett om hun var glad når hun så tiden. En aldri så liten gledeståre kom nok frem for oss begge to.

Vet ikke om det er glorien som lyser over hodet til Hanne der hun spurter i mål etter endt Etape Bornholm. 

Glade var vi i hvert fall begge to. Hanne løp seg opp 3 plasser til 16.plass i K45-49 år, mens jeg avgjorde tvekampen mot Jørn sørensen, men måtte se meg forbiløpt av Torben Striboldt - og var sjanseløs mot Tore Bjerkrheim, som tok sin tredje etappeseier og endte på 3.plass sammenlagt. 

Folk som ikke løper, skjønner sikkert ikke dette. Men man blir full av adrenalin og veldig følelsesladet i sånne øyeblikk. Det er jo noe av det som får en til å presse seg så mye også, den gode følelsen som kommer etterpå. Og de spesielle øyeblikkene. For Hanne ble det selvsagt stort å treffe igjen barna også, de var nok ganske så stolte over mammaen sin. Før ettermiddagen og løpsuken ble avrundet med flott premieutdeling inne på banen, med flere norske på podiet.

Mamma Wibe med heiagjengen; Thomas, fotograf Marie og Julie
Hyggelig passiar mellom to Ski-naboer. Svein gratulerer Hanne med sin imponerende avslutning,
mens Hanne gratulerer Svein med sin 5.strake etappeseier. 
Der var han igjen! Øystein spratt frem foran kameralinsen, gladere enn de fleste
etter en utrolig sterk 6.plass på det siste løpet og 7.plass sammenlagt.
 
Vant gjorde denne karen, Abdi-Hakin Ulad fra Danmark, som stoppet høflig foran meg for et seiersbilde. 
Flere seiersbilder og brede smil fra sympatiske Morten Munkholm og Isabellah Andersson, vinnerne på det siste løpet. Munkholm vant 3 av 5  etapper og ble nr 2 sammenlagt, mens den svenske maratonstjernen likegodt vant alle etappene. 

Den norske innsatsen og kampen om seieren er for øvrig for lengst behørig omtalt i både ord og bilder i flere reportasjer på Sportsmanden.

Hjemmeside med resultater og flotte billedserier kan også ses her.

After-run
Bornholm er så mye mer enn et etappeløp. Her er noen små smakebiter fra denne vakre øyen, som jeg håper å komme tilbake til flere ganger. Også for å løpe Etape Bornholm. Men ikke bare derfor...

Fin strand 500 meter fra sommerhuset. Godt med hvile for slitne bein...
Hovedpremien?...
Jentene ble kanskje litt inspirert. Her skal de i hvert fall ut på joggetur.
Flotte kyststier som var ideelle for en morgenjogg.

Soft-is loading ble et nytt begrep! 
Skumring i Allinge - både over og under

 Avslutter med et kart over den forgjettede øy - Bornholm! 


We'll be back!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar