Test av Birkebeinerrittet

Med kun en eller to dager igjen til sesongens store høydepunkt for svært mange syklister, Birkebeinerrittet, her er en billedserie av vår test av løypen for noen uker siden. Det var tørt og fint da vi syklet fra Rena til toppen av Storåsen på Sjusjøen, der vår tur endte. Vi jukset altså litt, men hadde en kjempeflott dag i den meget godt merkede løypen. For selv om du ikke skal sykle selve Birkebeinerrittet til helgen, kan du trygt legge ut på turen fra Rena, uten kart og uten å være kjent. De velkjente grønne skiltene viser nemlig vei.

God tur - og lykke til alle birkebeinere!

Klar til start i Rena. De flagget til og med, men det var vel neppe for oss...? 

Vi er godt kjent i Sjusjøen og Lillehammertraktene, ikke like godt kjent på Rena.
Men vi fant lett veien mot Skramstadsetra. Bakkeklatringen har startet.

Den første milen opp til Skramstadsetra går stort sett på asfalt.
Østerdalen med Rena i bakgrunnen.

Så er vi ved landemerket Skramstadsetra. 

Noen eksperter sier at det er viktig ikke å åpne for hardt og pådra seg syre opp til Skramstadsetra. Andre, som Lars Petter Nordhaug, som selv vant Birkebeinerrittet i 2006, sa i Aftenposten i går at det er viktig å være offensiv fra start og mye lettere å justere ned farten, enn å skulle ta igjen det tapte dersom man havner i en for treg pulje...

Hanne og jeg hadde ikke det dilemmaet. Og vi hadde relativt lette bein etter en rolig start opp bakkene.

Vi er i gang! bare 8 mil igjen til mål på Lillehammer...

Etter Skramstadsetra kommer vi inn i et flott terreng med grusveier, der det er mulig å sykle fort. 

I lettkupert terreng. 

Med mindre man vil stoppe for å nyte dagen eller landskapet, da...

I hvert eneste kryss, står disse lett gjenkjennelige skiltene.

Så er vi akkurat nede etter de skumle bakkene ned til Djuposet, en ganske smal, svingete og fremfor alt bratt nedoverbakke med mye singel og småstein. Den var langt verre enn jeg husket det fra mitt eneste Birkebeinerritt, så langt tilbake som i år 2000. Hanne fant det klokest å gå ned den bratteste bakken og jeg var ikke superhøy i hatten selv heller, selv om vi hadde bakken helt for oss selv. Jeg skjønner nesten ikke hvordan det skal gå når tusenvis av gærne syklister setter utfor her. Vær OBS, og er du usikker, hold deg til høyre ned bakkene.

Det gikk bra og vi kom oss helskinnet ned!
Men Hanne sin lyst til å sykle FredagsBirken dalte noen hakk. Min også, forresten...

Etter den bratte kneiken, kommer vi til en lang nedoverbakke på grusvei i dalbunnen, der det helt sikkert går unna! Ikke på langt nær så bratt, men desto lengre. Her gjelder det nok å være konsentrert, både for konkurrenter, sauer og for bratt høyresving som skimtes bak i bildet, der vi skal ta av fra grusveien som fortsetter rett frem.

Like etter trebroen...

...kommer vi ned til elvebredden.

Joda, jeg syklet jeg også. Til og med ureglementert uten hjelm, som var glemt hjemme.

Vi var heldige som hadde tid til å stoppe og nyte naturen, for her var det virkelig flott!
Birkebeinerne får bare et lite glimt, før ferden fortsetter inn i skogen.

Men om man stopper eller ei, det er viktig å få i seg nok næring underveis - og å ha det gøy! 

Nyt!

Like etter elven, kommer vi inn i det tøffeste terrengpartiet. Her måtte alle løpe eller gå med sykkelen i flere kilometer i tidligere år, men strekket er kraftig utbedret. Men det er bratt oppover her!

Og mye stor stein. Det er nok bare de aller beste som klarer å sykle opp her, men det er mulig, særlig hvis du holder høyre kant, der det er jevnest.

Hanne syklet greit opp videre etter det aller bratteste partiet.

Flotte farger.

Påfyll av vann på drikkeflaskene fra en sideelv og en liten pust på gjerdet...

Vi passerer den vakre Åstaelven flere ganger. Her etter noen raske utforkjøringer før Bergtronget.

Sykkelen har lyst til å sykle Birken igjen. Den har en klasseseier fra før... 

... men ikke med denne karen på sykkelsetet...

Så er vi kommet til Bjørnåsen, og vi begynner å gå næringstom.... den som hadde hatt en cola nå! Hanne gleder seg til vi kan kjøpe en i bua på Elgåsen. Men det er et stykke dit....

Etter en bit Snickers og litt banan tråkker vi videre. Fossefallet ved Bjørnåsbrua passeres.
Her nordover... 

Og sørover.

Etter et langt skogsparti, med forholdsvis lett terreng, men som likevel suger krefter med slakke motbakker, var det en lettelse å komme ut av skogen til idylliske Nysetra. Nå er jeg nesten på hjemmebane. 

Hanne passerer Nysetra.

Naturen er flott om dagen. Vi tok oss tid til et lite fotostopp...

Og blåbær ga også kjærkommen næring og nye krefter, etter heftige utforkjøringer ned til Kvarstaddammen og desto seigere bakker opp Kvarstadlia. De koster krefter. 

Nam, nam!

Snart siste etappe. Vi er kommet til Storstilen, like før rosinbakkene. 

Solen er i ferd med å gå ned. Vakkert, men bra at vi ikke skal helt til Lillehammer i dag...

Fortsatt Storstilen i solnedgang.

SÅ - Rosinbakkene venter!...

Hanne tråkker seg opp bakken, men er i ferd med å gå helt næringstom...

Yes! Rosinbakkene er beseiret.
Men det påfølgende strekket mot Aksjøen, Elgåsen og Sjusjøen er ganske tøft, med mange bakker.

COLA! Gjett om det gjorde godt for en næringstom kropp.
Hanne er absolutt ingen cola-drikker, men sjelden har jeg sett noen nyte de edle dråper så mye!...

Med fornyede krefter tar vi fatt på vår siste etappe, forbi veldig kjente trakter på Elgåsen og Kuåsen...

...til Kroksjøen.
Nå gjenstår kun "sjarmøretappen", de siste bakkene opp til Storåsen, 

Vi var "i mål"!
Men for alle som skal sykle Birkebeinerrittet gjenstår fortsatt drøye 2 mil fra Sjusjøen til Lillehammer.
Riktignok med lett terreng og mye nedover.
For oss ventet imidlertid varm grønnsakssuppe og fyr i peisen!
En fantastisk fin dag var nesten over.

Om det blir Birkebeinerrittet på oss?
Vel, det gjenstår å se. Men det blir ikke i år....