Fullklaff og halvklaff i Oslo Maraton

Joda, jeg løp det jeg var god for i Oslo Halvmaraton, men maskineriet var rett og slett ikke topptrimmet nok. Det føltes litt som å løpe med håndbrekket på, eller for halv maskin på en måte. Men det gjør ikke noe, for det var uansett en flott dag med god stemning og masse hyggelige mennesker i Oslo på søndag.


Jeg ventet lenge før jeg bestemte meg for å løpe, men til slutt fikk jeg ordnet med påmelding og startnummer, med litt hjelp. To par Asics-sko endte jeg også opp med, både de grønne Tarther og de blå DS Racer var så billige og bra på foten at jeg bare måtte ha de.

Så var det raceday.
Steiner plukket meg opp kl 12 og var både sjåfør og hovedkonkurrent. Han skulle revansjere seg fra Drammen, der han sprakk litt og løp på like under 1.28. Nå skulle han holde 4 blank fart og sette årsbeste, som før søndag var 1.24,29. Det passet meg bra. Jeg var selv ute etter å forbedre tiden min fra Fredrikstadløpet i april på 1.25,17, og da er jo veien kort til under 1.25. Det er nesten blitt den magiske grensen på halvmaraton for meg nå.



Men denne distansen har jeg aldri fått taket på. Persen min på 1.21,11 betrakter jeg som min desidert svakeste. Likevel er det nok for sent å pynte på den nå som jeg har bikket 50....


Maratonglimt

På vei til start fikk vi et glimt av de beste maratonløperne, med Bereket i tet etter vending ved Grønland og bare noen kilometer igjen (bildet). Men vi observerte at andremann, som såvidt skimtes på bildet, hadde større fart. Det viste seg ikke å være synsbedrag, for i mål var det Andreas Myhre Sjurseth som var først og kunne smykke seg med tittelen Norgesmester.


Etterpå, under oppvarmingen, rakk jeg såvidt å heie Tero inn mot mål, og jeg ser i ettertid at han klarte sterke 2.51. Dagen før, under startnummerutdelingen, fortalte han at målet var under 3 timer. Toppformen skulle komme senere i høst, under Nice-Cannes. Kanskje dukker jeg også opp der. Her er Tero i munter passiar med Tim, som også løp sin beste maraton på mange år.  Bra gutter!




Og det ble løpt fort av flere kjente. Rune Solheim som imponerte sånn på 6-timers, klinket til igjen. Han må ha løpt i mål like før jeg kom, for han var rett før Tero inn på 2.50,18 og ny pers med 4 minutter!

Og en annen sogning, Bjørn Fretland, maratonmannen fra Øvre Årdal som ble belønnet med forsiden i Sogn Avis, kom like bak, også han til pers på 2.55,24 og NM-sølv i M45-49. Bjørn forsvarer det nye navnet sitt, for han løp sitt 10. maratonløp i Oslo - bare i år!!!...

Dumt at jeg akkurat gikk glipp av innspurten deres gutter, men gratulerer masse med nye perser og strålende løp!!





Trond Inge, den evige optimist, perset ikke, men han var fornøyd med dagen og hadde følgende beskrivelse av kampen underveis;

"Retning Skøyen er det en del slake motbakker etter hverandre og etterhvert får jeg veldig vondt i begge lårene på framsiden. Ved 23 km er det ikke lenger så moro, jeg er tvunget til å senke tempo, og sakte men sikkert går tiden opp i 5.30 fart. Da begynner den virkelige kampen, men jeg tenker at jeg har jo hatt en fin tur så langt, nå er det bare å komme til mål og nyte det fine været og se på alt som er å se på før vinteren kommer og dekker det til. Det blir en mental kamp om å oppmuntre seg selv og tenke på noe annet og ta meter for meter. Men hva er positive tanker, hva tenker folk på som er positivt. Jeg tenker at jeg må ta meg et kurs i positiv tenking når jeg er ferdig med dette løpet."

Resten av hans høyst levende beskrivelse av et maratonløp på godt og vondt, kan leses på SkriveBlokken, der mange andre løpere også har kommentert egen og andres innsats. Du er velkommen til å gjøre det samme!

Halvmaraton
Så var det vår tur. Dag dukket opp i startfeltet, som meg satset han på å holde ryggen til Steinar lengst mulig. Men hvor var Steinar? Han hadde sett sitt snitt til å stikke av ved bagasjeinnleveringen, og nå var han søkk vekk. Jeg så han ikke før ved sløyfene ved Tjuvholmen etter ca 9 km, og da lå han minuttet foran meg, den sniken :-) Dag hadde jeg heng på en stund, men måtte slippe allerede i Bygdøy Allé. Jeg speidet også flere ganger etter Gaute, men så han aldri. Senere fikk jeg vite at han hadde brutt etter 10 km, for han hadde hatt en tung dag. Men han lå foran meg da han brøt. Så da burde jeg vel gjort det samme også, kanskje...?


Jeg brøt ikke, men jeg slet. Jeg prøvde desperat å presse kilometertidene ned mot og helst under 4 blank, men hver gang klokken pep og jeg forhåpningsfullt sjekket kilometertiden, så viste den noen sekunder for mye... 4,05, 4,10, 4,11, 4,06.... Ikke så verst, men da måtte jeg klare negativ splitt (løpe fortere på siste halvparten av løpet) hvis jeg skulle klare målet om 1.25. Negativ splitt har jeg gjort før, mange ganger, det er faktisk et av "varemerkene" mine. Men ikke på halvmaraton. Denne distansen er så vanskelig. Nok en gang fikk jeg erfare det. Ved ca 10 km, nedenfor Akershus festning, fikk jeg plutselig voldsom jubel. Det var Turid, Bjørn Erik, Petter og noen andre fra Joggekameratene. Like etterpå fikk jeg oppmuntrende sekundering og heiarop fra Carl Fredrik. "Du er ikke langt bak Steinar!", ropte han. Flott, tenkte jeg, da har jeg kanskje klart å knappe innpå forspranget? 


Oppmuntret av dette hang jeg meg på to-tre mann som passerte meg og dermed klarte jeg å skru opp tempoet litt. Jeg fikk en sjelden kilometer på 3-tallet og ble litt optimistisk. Men ved runding ute ved Sjursøya så jeg igjen Steinar (bildet) som kom i motsatt retning, fortsatt i fin stil. Forspranget var ikke redusert, men derimot økt til ca 1.45... Shit, jeg får bare glemme unge Lien, han er for sterk for meg i dag, og konsentrere meg om å komme under 1.25. Og helt til drikkestasjonen etter ca 16 km var jeg fortsatt sterk i troen.

Da stoppet jeg for første gang helt opp og inntok flere drikkebegre, mens jeg tenkte at "nå nullstiller du og starter på en 5-kilometer"... Problemet var bare det at da jeg skulle begynne å løpe igjen, føltes jeg alt annet enn lett og fin, men blytung og sliten. Etter et par hundre meter resignerte jeg, skjønte at jeg ikke ville klare å hente inn over halvannet minutt som jeg nå lå bak skjema, og prøvde heller å konsentrere meg om å få en fin avslutning rent løpsmessig. Jeg slet meg utover Grønlandsleiret til 180-graders vendingen der vi så maratonteten for to timer siden, og observerte plutselig klubbkompis Torfinn et stykke bak meg. Jeg ble kjempeglad for å se gode, "gamle" Torp'ern med startnummer på brystet, det er lenge siden sist. Ikke siden Birkebeinerløpet i 2008 faktisk, fortalte han etterpå. (Da vant han for sikkerhets skyld klassen sin)

Jeg trodde at avstanden bakover til Torfinn var betryggende, men allerede opp Karl Johan mot Egertorget kom han fossende forbi meg, adskillig raskere og lettere i steget enn meg. Denne gang rakk jeg såvidt å heie på han, før han rykket fra meg. Jeg var i ferd med å gi opp, men bet tennene sammen, oppmuntret av Kurth som stod og heiet på Egertorget, og eldreombudet som ropte "Heia Steinar!" - til meg. Den gule horde forveksles visst litt av og til...

Torfinn i velkjente kliv og fin stil, knipset av Trond TH.

Da Karl Johansgate endret karakter fra oppover til nedoverbakke klarte jeg å øke tempoet litt, ja faktisk såpass mye at jeg nå begynte å spise meg innpå både Torfinn og den gamle storløper Roger Gjøvåg. Ved teateret var jeg i ryggen på dem. Opp bakken foran Stortinget fikk Torfinn på ny en luke, ikke fordi han rykket, men fordi jeg fortsatt er en elendig bakkeløper, men i påfølgende letterreng kom jeg atter opp i ryggen. Nå stod Trond Inge og heiet, og først da ble Torfinn oppmerksom på meg, snur seg og sier litt forfjamset; "du hang deg på, ja..." før han med 7-800 meter igjen satte opp et voldsomt kjør. Jeg svarte med samme mynt. Gaten var litt trang her, så vi kjempet oss frem og forbi konkurrenter på hver vår side. Så hadde jeg altså litt krefter igjen likevel da. Kanskje jeg rett og slett ikke var tøff nok til å ta ut alt tidligere i løpet. I hvert fall viste jeg nok en gang at jeg er vanskelig å slå i en spurt. Selv om jeg startet altfor tidlig denne gang og ble temmelig stiv på slutten, hadde jeg i hvert fall klart å svare opp angrepet fra Torfinn.

Jeg klokket meg inn på 1.25,47, så omtrent halvparten av det jeg lå bak skjemaet etter 16 km ble hentet inn. Men ikke alt. Ut fra egne forhåndsforventninger må jeg likevel være brukbart fornøyd, selv om jeg ikke klarte verken under 1.25 eller årsbeste. Torfinn derimot, han hadde startet langt bak i feltet sammen med 2-timers ballongen (!), så han fikk solide 1.23,54 som sluttid. Så sånn sett var spurten min forgjeves. Men det var artig likevel med et lite nappetak og noe å glede seg over. Torfinn ble nr 3 i klasse M55, bare 6 sekunder foran fjerdemann, så det er vel ikke umulig at pallen ville glippet dersom vi ikke hadde presset hverandre på de siste kilometrene. Dermed snek han seg også foran Steinar med 8 små sekunder og kan smykke seg med "tittelen" beste OI-er i sitt come-back!
Strålende, Torfinn! De "gamle" er fortsatt, eldst!


Steinar (midten) var også godt fornøyd med å ha klart årsbeste og målet sitt med 1.24,02, minuttet foran Dag (t.h.), som jeg hadde heng på et par kilometer før også han sa takk og farvel. Begge ble imidlertid klart slått av Johs Hjelmstad (t.v.) som løp på 1.22,20 og Dennis (lille bildet), som knep seg ytterligere noen sekunder foran med 1.22.06 og sterk 8.plass i M45.

Det var en super dag i Oslo, ganske varmt og sommerlig, og etterpå var det hyggelig prat med mange likesinnede. Løping er utrolig sosialt! På vei ut støtte jeg på Geir Lunde som gledesstrålende fortalte om pers på 1.16,16. Gratulerer! Pers ble det også på hans Bølerklubbkollega Øystein Mørk, som vi snakket med under oppvarmingen, på knallsterke 1.11,17! Det er 10 minutter bedre enn persen min!

Ja, det var mange gode tider denne dagen. Sånn sett kan jeg ikke være helt fornøyd med egen prestasjon. Men for meg var dette startskuddet på en høstsesong som jeg håper skal bli bra. Det var uansett en herlig dag. Og en ære å få medaljen med stort bilde av Grete Waitz. Bare det var verdt alt slitet!

Takk til arrangøren for et kjempefint arrangement. Men hvorfor sette tak ved 3000 på maraton og nekte start for flere? Det heter jo Oslo MARATON, og da burde det være fritt frem for mange flere. Det er jo ikke akkurat trangt om plassen heller. OM er sånn sett fortsatt relativt liten, selv om det totalt var rekord med over 16.000 påmeldte. Likeledes er det unødvendig å ha en puljeinndeling der gode løpere som etteranmelder seg blir plassert helt bak i feltet, som for Torfinn sin del. Og damevinneren på 10 km måtte starte i pulje 2... Det er vel kun i Birken at det er slik, jeg har i hvert fall aldri opplevd det i noen løp før, og det synes helt unødvendig. Så med noen små justeringer til neste år, så blir OM enda bedre! For dette var virkelig en flott folkefest i Oslos gater!

Resultater på www.oslomaraton.no

Kondisreportasje fra halvmaraton.

Bilder fra Joggekamerater på Follosidene.

Bursdagsfeiring i terrenget


I dag kan vi gratulere Carl Fredrik Hagen med 20-års dagen! Jeg fikk være med bursdagsbarnet på en to-timers tur i terrenget i morges. En herlig måte å feire dagen på, og en fin start på uken!


Dermed har jeg tilbakelagt en maraton på to dager. Etter halvmaraton på asfalt i Oslo i går var jeg litt skeptisk til hvordan beina ville føles, og tanken var å slå følge med Carl Fredrik et lite stykke på hans planlagte to timers tur. Men beina var overraskende fine og vi hadde en svært så hyggelig tur, så dermed ble jeg like godt med på hele runden til Sterkerud, der bildet er tatt. Litt tåkete var det, men ikke fullt så spøkelsesaktig som på bildet....

Vi løp nesten bare i terrenget, ganske vått noen steder, men ellers veldig fint og skånsomt for beina. Etter 18 km på drøye to timer, inkludert en liten pause på Sterkerud, tok jeg et par ekstra kilometer med Mira, og dermed kunne jeg loggføre en halvmaratondistanse i dag også. Herlig!


        


                                      Team Craft. Takk for en kjempetur!


Gårsdagens løp i Oslo Maraton kommer jeg tilbake til i et eget innelegg, selv om mye er skrevet allerede både av meg og andre deltagere på SkriveBlokken.



Men hovedpersonen i dag er altså Carl Fredrik. Nå er du ikke lenger bare ung og lovende CF. Vel, du er riktignok fortsatt ung, og du er lovende, men nå er du også blitt voksen! Skjønt, jeg lurer noen ganger på hva det vil si å være voksen. Føler meg ofte som om jeg aldri har blitt ordentlig voksen selv, og ikke er det noe mål i seg selv heller. Eller hva?

Voksen eller ikke, det skal bli veldig spennende å følge karrieren din de neste årene. Etter gjennombruddet i løping med seire i Follotrimmen og halvmaraton på 1.12-tallet for noen år siden, fikk du tretthetsbrudd og skadeavbrekk, men begynte da med sykling som alternativ trening. Det gikk jo over all forventing, og etter kort tid kunne du bokføre flere rittseire og klasseseier i Birken. Men det er langrennsløper du aller helst vil bli. Konkurransen her er nok tøffest, men også her har du et stort talent, og du er bedre jo lenger og hardere rennene er. Litt utypisk av en løper i din alder. Og i harde trippelkonkurranser kjemper du allerede mot de tøffeste av de tøffe. Så sånn sett er du blitt voksen for lengst! :-)

ALLSIDIG: Carl Fredrik vinner Trysilrittet i 2010, 18 år gammel.

Jeg ønsker deg en fortsatt fin 20-års dag, en god treningsleir i Ramsau fra helgen av - og lykke til både med den kommende skisesongen og med fremtiden!! Stå på videre, Carl Fredrik.

Og jeg blir gjerne med på flere rolige, fine turer i den flotte Sørmarka når du trenger avkobling fra hardkjøret.


Carl Fredrik er klar for en ny skisesong, nye utfordringer og nye jaktmarker!
Alle konkurrenter må herved passe seg!


Kontraster

Søndag løper jeg Oslo halvmaraton. Formen er oppadgående, men det svinger ganske mye både i humør og motivasjon om dagen. Men vi som tross alt kan løpe, som ikke er skadet eller syk, vi skal ikke klage. Vi er priviligerte, som kan holde på med det vi elsker. Det er slett ingen selvfølge, noe som er kommet tydelig frem på SportsBloggen og SkriveBlokken den siste tiden. Ja, det er sannelig store kontraster i livet. Men det er kanskje noe av det som gjør livet verdt å leve også?


For omtrent nøyaktig seks år siden ble livet mitt snudd opp ned. I hvert fall for en stund. Det var like før Oslo Halvmaraton, jeg var i mitt livs form og fast bestemt på å knuse persen på 1.21,11 satt to år tidligere, da det plutselig knøt seg i brystet. Jeg ble kjørt i ambulanse til akuttmottaket på Rikshospitalet og lagt rett på "operasjonsbordet". De fant imidlertid ikke det forventete hjerteattaket, heldigvis. Men jeg fikk diagnose som hjertesyk og ble satt på rehabiliteringsprogram og medisin. Veien tilbake føltes usikker, tung og lang. Kanskje ville jeg aldri kunne delta i en konkurranse igjen? Men et halvt år senere hadde jeg igjen startnummer på brystet, og jeg har forlengst erklært meg selv for helt frisk. Takk og pris. Hendelsen har imidlertid gitt meg litt større perspektiv i livet, som at god helse, og muligheten til å kunne gjøre noe så elementært som bare å løpe, faktisk ikke er en selvfølge. Tenk litt på det på din neste treningstur.

Også i den senere tid har jeg følt tilbakeslag og skuffelser på kroppen og slitt med vekslende motivasjon. Men når man ligger nede, er det om å gjøre å reise seg igjen. Jeg er tross alt sunn og frisk, og ting ordner seg nok. Det er ikke noe synd på meg. Jeg er priviligert som kan holde på med det jeg elsker, å trene nesten hver dag. Og den siste uken har vært veldig bra. Til høyre etter en hard mølleøkt hjemme forleden dag etter Kaggestad-modell. Den gikk adskillig bedre enn tilsvarende økt som jeg beskrev i mitt innlegg 13.september. Yess!!!

Oslo halvmaraton, here I come...



Som beskrevet og kommentert her på sidene, er det ikke alle som er så heldige at de har anledning til å løpe i Oslo på søndag, om de har aldri så lyst. Vidar sliter fortsatt med en stor cyste i kneet som hindrer enhver kontinuitet og kvalitet i treningen, og Harald kjemper en tapper kamp mot den skumle sykdommen Reiters syndrom, og ga oss et ærlig innblikk i en hverdag milevis fra den spretne formen han vanligvis er i i sitt blogginnlegg for noen uker siden. Heldigvis går det nå langsomt bedre for Harald, og jeg krysser fingrene for at du snart kan trene for fullt igjen, og at du klarer å holde denne lumske sniksykdommen på avstand i fremtiden.

Sistemann (kvinne) ut i skaderekken er Hanne, der MR-undersøkelse viste både fullt avrevet fremre korsbånd (bildet) og ødelagt menisk i kneet. Og som om ikke det er nok, så er også det andre kneet vondt. Du har nok gått litt for lenge med kneplagene dine og tøyd strikken litt for langt, og så var uhellet ute under en fotballkamp! Joda, Hanne var tidligere en meget habil fotballspiller og toppscorer for Askim i daværende 2.divisjon, så dette var ingen nybegynnertabbe. Som den store stjernen på lærernes lag mot elevene, måtte hun jo gå foran med et godt eksempel, men i et soloraid skjedde det ulykksalige.

At legevakten på Ski sykehus sendte henne på dør noen timer senere, riktignok etter å ha konstatert at det ikke var brudd, med beskjed om ikke å belaste foten, ise ned og  bandasjere kneet, men uten å gjøre noen av de nevnte tingene, og uten en gang å tilby krykker, er ganske forstemmende. Det setter kanskje diskusjonen om lokalsykehusenes berettigelse i et litt annet lys, for hvis man tar så lett på oppgavene, er det nesten like greit å legge ned hele greien og konsentrere ressursene om bedre og større sykehus? Men det får være en annen diskusjon, i et annet forum.

Nå venter operasjon, forhåpentligvis, og opptrening med fysioterapeut. Hvis hun kvalifiserer for operasjon da. Før var det få over 40 år som fikk tilbud om operasjon ved korsbåndskader, for kneet kan oftest opptrenes til å bli rimelig funkjonelt også uten operasjon. Men da snakker vi om funksjonelt nok til å kunne fungere i hverdagen, men neppe bra nok for en superaktiv yrkeskvinne, mor og husmor som trener 10-12 økter i uken og er spinninginstruktør på deltid.

Så det ordner seg nok med operasjonen, Hanne! Deretter venter noen måneder med tålmodig opptrening. Men det spørs om du rekker en ny maratonstart i København eller Fjellmaraton (bildet) allerede våren 2012... Kanskje Birkebeinerløpet - eller NYCM høsten 2012 er et mer realistisk mål? Det er i hvert fall lov å håpe!

Ha en god helg og lykke til med søndagens utskeielser for de som er så heldige å kunne løpe, det være seg i Oslo, Berlin eller Warzawa.





Denne ene solsikken vokste på uforklarlig vis opp mellom brosteinene rett foran garasjen. Ingen andre solsikker er observert i nabolaget... Den kan stå som et symbol for håp og tro om at ting ordner seg etter hvert, og at en reiser seg etter ulike problemer.
:-)

Helt i hundre...

Gøy på landet, heter det visst, jeg vil heller si gøy på fjellet. I helgen var det "tett på" Birkebeinerløpet, men for egen del prioriterte jeg trening. Og det sosiale, selvsagt. Ikke verst da å kunne loggføre akkurat 100 km på tre dager, riktignok inkludert en lang sykkeltur.



Langtur og vorspiel

Jeg dro tidlig til Sjusjøen slik at jeg fredag fikk lagt inn en langtur, med tanke på at intensjonen fortsatt er å delta i et høstlig maraton. Fire uker etter min siste langtur, som riktignok var på 65 km, var det på høy tid. Ringsakerfjellene er perfekt for slike turer på grusveier. Denne gangen løp jeg i retning Hornsjø og Snultra, for de innvidde, og snudde etter drøye 15 km. Med kun to små geltuber som medbragt føde, men med mange vannposter underveis, ble jeg temmelig sliten mot slutten og angret på at jeg ikke tok i  mot tilbudet fra to campere om en kaffetår på tilbaketuren. Men krampene holdt seg i hvert fall borte og det ble en kjempefin langtur på 31 km på nesten tre timer, så snittfarten var med andre ord svært moderat.


På kveldingen ankom Liv og Gaute til tradisjonsrik før-Birkebeinerløpet-kveld med kylling, ris og rødvin som sedvanlig oppladning. Ja, nå kunne jo jeg innta et par glass med god samvittighet, for jeg skulle jo ikke løpe Birkebeinerløpet morgenen etterpå. Jeg skulle bare få med meg stemningen og ta noen bilder, før sykkelen ventet. Men mine gjester lot seg heller ikke affisere nevneverdig av det faktum at de skulle ut på sitt 14. og 10. Birkløp. Neida, der i gården tok de både vinen og løpet på ren rutine :-) Det ble i hvert fall en svært så hyggelig kveld.



Lørdag var Gaute oppe grytidlig etter årets første frostnatt? Skjema ble fulgt til punkt og prikke, både hva gjaldt forberedelser og selve løpet etterpå, må vite. Gaute løp meget bra på 1.42 og cruiset inn til enda et merke med 15 minutters margin. Det må ha vært rødvinen som gjorde susen! Liv derimot sjanglet formelig og datt over mål, men det skyldtes kramper i begge bein, og hadde ingen ting med vinen å gjøre! Godt kjempet! Kun noen minutter bak merkekravet. Men du hadde en veldig fin tur, sa du etterpå. Det er det viktigste...tross alt!





Mer fra Birkebeinerløpet
Joda, det er artig med Birkebeinerløpet, om du løper selv eller er tilskuer. I år satt i hvert fall Harald og meg i hver vår godstol og heiet løperne frem. Harald stakkar, som hvert eneste år er inne blant topp 5, de som setter merkekravet i klassen sin, og med alle medaljevalører i premiesamlingen, for han kriblet det nok litt ekstra i løpefoten. Men humøret var upåklagelig og formen også sakte, men sikkert på rett vei, noe ryper og trost (!) fikk merke.

SYNKRONLØPING: Bereket i tet foran Sompol (skjult), med Øystein Sylta jagende bak.
De tre første har alt en stor luke til resten av teten, der Arne Post er skjult som nr 4 i rekken.
Så kommer Carl Fredrik i fint driv, selv om stive lårmuskler ikke spilte helt på lag.
Trond Inge leder an neste felt.

...og så kom sykkelen frem
Etter at Carl Fredrik, Håvard, Rolf, Gaute og Trond Inge, i den rekkefølgen tror jeg (i hvert fall var det rekkefølgen dem i mellom i mål), samt en rekke andre kjente og ukjente løpere hadde passert oss, ga jeg meg i kast med dagens sykkeltrening. Beina var overraskende bra, men gårsdagens tremilstur satt nok likevel i kroppen, så det ble en rolig langtur med flere stopp både for å hvile og for å nyte den flotte naturen i godværet. Jeg holdt meg imidlertid til turplanen og kunne sykle inn på tunet på Kuåsen etter 61 km.




RAST: Ved Store Ljøsvann

Banketten
På kvelden bar det tilbake til Lunkeveien og hytten til Harald, der Hagen senior og junior, og verten selv, allerede var i full sving på kjøkkenet med dagens pastamiddag. Carl Fredrik var den eneste av oss som hadde løpt, men han forsvarte til gjengjeld æren for hele gjengen med sin 3.plass i M20-24 og SEIER i trippelen som Årets Superbirkebeiner i samme klasse (selv om han fortsatt bare er tenåring..). Unge Hagen avanserte sogar til 5.plass totalt i trippelen, der for øvrig vår felles sambygding Arne Post vant overlegent. Det ble enda en svært munter og hyggelig kveld, denne gang helt uten rødvin.

Påplusset en rolig restitusjonstur langs Sjusjøvannet søndag, for å få løpt litt med stakkars Mira også, som jo ikke fikk være med hverken på langturen eller sykkelturen, så endte helgen "helt i hundre", med akkurat 100 km tilbakelagt enten med jogegsko eller sykkelsko.

Det gjorde godt, for både kropp og sjel. Takk for laget!

TØRST: Gjett om denne kalde colaen smakte godt ved Øvre Åstbru, etter nesten fem mil.
Bare alkoholfritt på banketten også!


Snipp, snapp, snute...

...så var eventyret ute. I hvert fall er året mitt som halvproff elitemosjonist over. Året da jeg hadde permisjon fra jobben og hadde mer tid enn normalt til trening. Men etter et års permisjon har jeg plutselig ikke noen jobb å komme tilbake til likevel. Sånn kan det gå. Så nå er det blanke ark og fargestifter til. Selv om det går mest i sort-hvitt om dagen.



 Permisjonen som ikke var permisjon

Livet gir og livet tar og kan være ganske tøft i blant. Permisjonsåret mitt ville jeg ikke vært foruten. Men i min enfoldighet trodde jeg jo at en permisjon var nettopp det; en permisjon. Men det gjelder visst ikke for arbeidsgiveren min. Der tolker man regelverket annerledes. Vel, aldri så galt at ikke det er godt for noe. Jeg får i hvert fall lønn igjen nå. Og dermed har jeg mer tid til trening enn folk flest en stund til. Så kanskje er jeg heldig likevel, når alt kommer til alt?

Sportslig tilbakeblikk
Hva har jeg så oppnådd som "halvproff", rent sportslig? Tja, den helt store suksessen har nok uteblitt. Jeg har ikke akkurat presset tidene markert nedover, som håpet. På 10 km sliter jeg med å holde meg på 37-tallet. Riktignok forbedret jeg tiden min i Sentrumsløpet (bildet) med halvminuttet fra året før, og de fleste 50-åringer ville nok vært strålende fornøyd med 37,42.. På 5 km ser 17-tallet ut til å være en saga blott og på halvmaraton er alt under 1.25 nå blitt bra. Nei, jeg tror jeg skal gjøre som Tron Gifstad forslo; når en har passert et halvt hundre og blitt ordentlig master, da kan en starte en ny tidsregning og registrere perser før og etter fylte 50.


Femti, feit og ferdig?

Men det har da vært noen lyspunkter også. Og de har stort sett vært lange, bokstavlig talt. Aller høyest henger nok persen fra København Marathon i mai på 2.58,53. Og da snakker jeg ikke om pers etter fylte femti. Veldig godt fornøyd med den prestasjonen. Som en god nummer to kommer nok Birkebeinerrennet. Under drømmegrensen her også og godt innenfor merkekravet, noe som var over all forventning. Jeg må også si meg bra  fornøyd med min debut som ultraløper i Romerike 6-timers der jeg klarte nesten 65 km, særlig siden jeg slet veldig med kramper underveis.

Veien videre
Hva høsten bringer er mer usikkert. Jeg merker at jobbsituasjonen tapper meg veldig for energi og sliter mentalt. Utakk er visst verdens lønn, etter 19 år i konsernet. Men jeg får prøve å tenke positivt og fokusere på det jeg kan gjøre noe med. Noe av det er å fortsatt holde meg i god form. Men jeg orket ikke å stille verken i Årungen Rundt eller i Drammen i helgen og formen føles sjaber. Prøvde meg på en liten mølleintervalltest forrige uke, men klarte ikke å holde 4 blank fart på noen av intervallene... Batteriene er flate.

Men jeg skal tilbake. Nå lurer jeg på hvilke løp jeg skal plotte ut for høstsesongen. Det er jo kanskje på tide å bestemme seg. Først blir det nok "10 for Grete" eller halvmaraton i Oslo siste helgen i september. Det store spørsmålet er hvilket maratonløp jeg skal løpe i høst. Køln 2.oktober har fristet, men det kommer nok litt for tidlig. Dessuten skulle jeg gjerne fått med meg noen av de fine høstløpene her hjemme av litt kortere distanser, som Hytteplanmila, Furumomila eller Nøklevann Rundt, som alle er kjempefine og koselige løp.


Fra Hytteplanmila i fjor, foreviget av Kjell Vigestad.
I bakgrunnen lurer en velkjent skikkelse...

Så kanskje løsningen blir å bruke en eller flere av disse som oppkjøring til et senhøstes maraton. Mest nærliggende er kanskje Frankfurt Marathon 30.oktober, som jeg har svært gode minner fra, etter at jeg brøt 3-timers grensen her for første gang i 2008. Jeg var ikke den eneste. Alle seks i "Team Savoy" løp på under 3 timer.

Gode maratonalternativer i høst er Amsterdam eller Poznan 16.oktober, Venezia 23.oktober, Firenze 27.november eller Lisboa 4.desember. Hvis jeg klarer å holde trøkk og motivasjon oppe så lenge, da.

Det avhenger også litt av hva som skjer på jobbfronten. Forhåpentligvis vil ting være mer avklart når vi skriver november måned, løpesesongen definitivt går mot slutten og det nærmer seg en ny skisesong.

Den som lever - og løper - får se.

Jeg løp forbi her under Amsterdam Marathon i 2009.
Kanskje blir det ny tur gjennom vakre Vondelpark i høst?

Er det andre som lar seg friste av en høstmaraton, så gi gjerne et ord!

Håper på snarlig bedring

- Av Harald Ringen - 

Hei, lenge siden sist.


På tide med en liten oppdatering.

Innlegget er skrevet av Harald
(Se også kommentarfeltet - red.)
Jeg har nå vært nesten borte fra jobb og all idrett på 5. uka og vet ikke hva fremtiden bringer. Føler at i sommer har alt gått fra himmel til helvete! Fra klasseseier i sentrumsløpet til å nesten ikke kunne gå. Aner riktignok en liten lysning i tunnelen men det går sagte. Har kopiert fra NRF en diagnose på min lidelse for de som er spesielt interessert. Det som er den stor ulykka i dette er at det oppstod via en tarminfeksjon i Tyrkia. Altså det bryter ikke løs av seg selv som kanskje noen tror. Har hatt dette latent i kroppen i ca 28 år uten nevneverdige plager, men med denne infeksjonen reagerte kroppen med fullstendig backlæsj og prøvde å forsvare seg så godt den kunne med å danne betennelser i og rundt diverse ledd! Sånn er stågan!

Er rammet av reaktiv artritt, dvs. leddbetennelse som reaksjon på en infeksjon en har hatt.


Har kopiert denne fra Norsk revmatikerforbund!



Reiters sykdom


Reiters sykdom er en betennelsesaktig revmatisk sykdom. Reiters Sykdom defineres som en kombinasjon av leddgikt, øyekatarr og urinrørskatarr.

Sykdommen finnes hovedsakelig hos menn og for 85% begynner den i aldersgruppen 16-34 år. Er det ikke øyekatarr og urinrørskatarr, men bare leddbetennelse, kalles dette reaktiv artritt, dvs. leddbetennelse som reaksjon på enkelte infeksjoner en har hatt. Den egentlige årsaken er ukjent. Det er mulig at Reiters kan utløses av visse mikrober ved tarminfeksjon og urinveisinfeksjon. Reiters sykdom er en kronisk sykdom. Av den store gruppen med betennelsesaktige revmatiske sykdommer, er kanskje Reiters totalt sett den enkleste å behandle og går i ca. halvparten av tilfellene over etter noen måneder, andre kan få tilbakefall og andre utvikler kronisk leddbetennelse.

Symptomer

Symptomer fra ledd starter vanligvis 1-3 uker etter en periode med urinrørsutflod eller diaré. De fleste har også feber i startfasen. Artritt (leddbetennelse) opptrer hyppigst i vektbærende ledd. Knær og ankler blir først angrepet., men også imindre ledd som tå-og finger-ledd kan affiseres.

Sykdommen faller vanligvis til ro i løpet av noen uker til måneder. Tilbakefall oppstår hos omkring 60% av pasientene.

Leddplagene starter ofte akutt, og det kan føre til betydelig funksjonsnedsettelse i perioder. Sykdommen begrenser seg ofte til 4-6 ledd. Sykdomsbildet er i de fleste tilfeller lett. Varig nedsatt leddfunksjon forekommer meget sjelden.

Hvordan stilles diagnosen?

I den akutte fasen av sykdommen er antall hvite blodlegemer økt, blodprosenten kan være nedsatt og senkningen betydelig forhøyet. Den revmatoide faktor, som ofte finnes i blodet hos pasienter med kronisk leddgikt, mangler. Personer med Reiters Sykdom har heller ikke revmatiske knuter.


Ha en god dag, hilsen Harald

Tour de Seven Seas

Det ble ikke noe Birkebeinerritt på meg. Men uken etterpå, når betennelseskuren var over, tråkket jeg ivrig i vei i Ringsakerfjellene i andre bolk av sommerenes helt lokale sykkelritt; Sjusjøen Rundt! Med mange herlige etapper på programmet.

Tour'en gikk for det meste på grusveier, selv om jeg her har forvillet meg litt ut i terrenget!

Sjusjøen regnes først og fremst for å være et eldorado for langrennsfolket. Og det er det. Men det er fantastiske muligheter sommerstid også, både med joggesko, terrengsko eller med sykkel "på beina"! I sommer har jeg utforsket en del sykkelruter i min egen lille tour. Rutene er mange og flotte. Jeg har sjekket ut de lette traséene hovedsaklig med grusvei. Skjønt lett og lett. Det er mange og lange bakker som krever sin mann (eller kvinne). Så får jeg heller senere driste meg mer ut i terrenget. Store deler av UltraBirken går jo i nærområdene, bl.a over Lunkefjell (der jeg bare har løpt) og Nevelfjell. Det får kanskje inkluderes i noen av etappene til neste år. For dette ga absolutt mersmak og frister til gjentagelse.

Her er noen smakebiter fra sommerens Tour de Seven Seas:

Prolog: 32,4 km
Mellsjøen - Nordseter - Sjusjøen - Rømåsen.
Nevelvann, før utforkjøringene til Nordseter.
Fra Kuåsen gikk turen bortover Birkebeinerveien til Elgåsen, deretter forbi vakre Mellsjøen og idylliske Nysætra til Reinsvannskrysset, med utsikt til Hafjell og Pellestova. Her tar vi til venstre og passerer Nevelvann (bildet), før grusveien går over i asfalt ned til Nordseter. Selv om det var oppholdsvær, var asfalten helt våt. Det må ha vært en kraftig lokal skur like før. Ikke helt høy i hatten "suste" jeg ned de bratte og våte asfaltsvingene, men det gikk heldigvis greit. Deretter følger en like bratt og enda lenger oppoverbakke, der det bare var å tråkke til i 12-13 minutter før jeg var på toppen og det flatet ut mot Sjusjøen. Ved Sjusjøkrysset tok jeg en ekstrasløyfe nedom bommen ved innkjørselen til Natrudstilen, for så å ta grusveien opp nye bakker til Rømåsen, og tilbake til Kuåsen over Storåsen.

Dette kan være en tøff og kupert temporunde, eller rett og slett en fin sykkeltur som ikke er altfor lang. Selv tok jeg det relativt rolig siden det var første tur etter betennelseskuren, men tråkket bra på i flere av oppoverbakkene.

Kongeetappen: 74,5 km
Sjusjøen - Mesnalitjern - Hamarsetra - Kvarstad - Øvre Åstbru - Storstilen - Elgåsen

Dette var kanskje Tour'ens høydepunkt. Starten gikk forbi Sjusjøen og inn på grusveien som fører forbi Mesnalitjern. Her er et artig parti med noen friske nedoverbakker der det kunne gått skikkelig galt. Jeg overvurderte nok mine utforegenskaper og oppdaget litt for sent at farten var litt for stor og at veien foran meg var både steinete og hullete, med mye løsgrus som gjorde bremsing eller svinging til en svært risikabel affære. Heldigvis holdt jeg fingrene unna bremsene, hodet kaldt og satset på at sykkelen ville klare brasene. Det gikk heldigvis bra! Jeg pustet lettet ut og roet ned farten betraktelig i resten av unnabakkene. Tør ikke tenke på hva et fall der kunne resultert i..

En annen fare som stadig dukket opp var flokker med svære kyr og (okse)kalver. Flere ganger måtte jeg sykle mellom de store dyrene, klar til min livs sprint hvis de skulle angripe... Disse var heldigvis bare fredelige.
Skjønt, med hytte på Kuåsen er det vel bare å venne seg til selskapet :-)

Ved Bleka stakk jeg inn på nye områder sørøstover, passerte forbi oversvømte myrsletter ved Dempeni (passende navn?), før kursen igjen gikk nordover til Hamarsætra, langs naturreservatet Endelausmyrene og mot Kvartad. Etter 46 km tok jeg en velfortjent (?) pust i bakken, rastet ved et idyllisk vann som var tilrettelagt for handicappede og synes det passet bra for meg akkurat da. For solen var kommet frem og det var rett før jeg sovnet på benken...

Fin rasteplass like ved Kvarstad.

Litt stiv og støl og øm i baken var det ganske tungt å komme i gang igjen etter hvilen. Men det glemte jeg raskt, der jeg syklet videre langs og over idylliske Åstaelven, helt til Øvre Åstbru. Deretter satte jeg kursen sør- og vestover igjen, til kjente birkebeinertrakter ved Storstilen og rosinbakkene, som denne gang føltes adskillig tyngre enn tidligere i sommer. Hjemme på Kuåsen kunne jeg loggføre årets lengste tur, nesten 75 kilometer. En kjempefin og variert runde som trygt kan anbefales.

Storstilen, like før rosinbakkene. Hytten på seteren er til salgs, så hvis noen vil ha en ekte seterhytte med unike muligheter til å trene i rosinbakkene, så er det bare å slå til!

Klatreetappe: 41,1 km
Elgåsen - Øvre Åstbru - Hornsjø - Reinsvann - Kroksjøen

Siste dagen la jeg inn en kortere runde. Syklet nå motsatt vei til Øvre Åstbru før jeg la kursen nordover inn i Øyerfjellene, for så å ta av i retning Hornsjø. Her er det en temmelig lang og sugende klatring, som minst må være av andre kategori... Fra Hornsjø syklet jeg den flotte løypen forbi Snultrakrysset til Reinsvannet og retur langs Mellsjøen. Det ble omtrent en maratondistanse, så her har vi en alternativ maratontrasé som ikke akkurat vil være av de letteste. Kanskje jeg skal prøve den, med joggesko, som oppkjøring til mitt neste 6-timersløp?
Ved Reinsvannet, før (eller etter) bakkene opp (eller ned) fra Reina.

Her er også noen andre sykkelruter og smakebiter fra første del av etapperittet tidligere i sommer;

Tempo 24 km: Nordseterrunden

Som prologen ovenfor, men uten ekstrasløyfen nedom og oppom Rømåsen. Grus og asfalt, med den tøffe "mørdarbakken", stigningen på drøye 10 min fra Nordseter mot Sjusjøen, som et slags høydepunkt....


Utgangspunktet for alle turene er Kuåsen / Kroksjøen.
Vakrere "start- og målområde" enn Fjellelven nedenfor demningen skal en lete lenge etter...
  
Ljøsheim Rundt, ca 45 km
Sjusjøen - Mesnalitjernet - Ljøsheim - Storstilen - Elgåsen

En veldig fin rundløype med første del som i "Konngeetappen", men der en sykler videre nordover ved Bleka, og opp seige stigninger opp Lauvlia til Ljøsheim. Her kan en enten ta en pust i bakken ved det fine Store Ljøsvannet (bildet under) eller evt stikke innom Hygga for en sjokoladebit og en kopp kaffe. Deretter følges grusveien over Grunnåsen, før den kommer inn i Birkebeinerrittløypen i Kvarstadlia, og går videre til Storstilen og rosinbakken.

Liten spisepause og påfyll av drikkeflasken ved Store Ljøsvann.

I Birkenløypen t/r - ca 65 km
Elgåsen - Kvarstad - Øyunden - Nysetra t/r
Målet med denne turen var å gjøre meg mest mulig kjent med Birkebeinerrittet, så jeg syklet den lille kilometeren fra hytten til Birkebeinervegen og fulgte Birkebeinerritt-traséen i retning Rena, til jeg hadde syklet drøye 3 mil, et stykke forbi Nysetra (bildet), der jeg gjorde vendereis.

Ved passering Nysetra er det 52 km igjen av Birkebeinerrittet.
Jeg hadde her syklet ca 3 mil og snudde noen kilometer senere.

På tilbaketuren syklet jeg dermed riktig vei for Rittet, først i fint skogsterreng forbi Nysetra og Øyunden og ned til Åsta, før stigningene opp fra Kvarstad og rosinbakkene kommer på rekke og rad. Rosinbakkene ble unnagjort på knappe 9 minutter fra bunn til øverste topp denne dagen, som er uoffisiell pers.


Idyll langs Åsta like ved Kvarstad.
Da jeg for to år siden stod på Storåsen og heiet frem løperne i Birkebeinerrittet, var jeg så imponert både over tempoet i eliteklassen, og at de stod og tråkket oppover bakkene, etter å ha syklet ca 7 mil. Når jeg nå selv nærmet meg Storåsen etter drøye 6 mil, følte jeg meg faktisk så fin i kropp og bein at jeg la jeg inn et ekstra drag til toppen av Storåsen. Nå var det min tur til å stå og tråkke opp bakkene! Herlig når kroppen repsonderer slik som denne dagen. Der og da bestemte jeg meg egentlig for å sykle Rittet!



Nå skulle imidlertid et 6-timersløp og påfølgende betennelse sette en effektiv stopper for det.
Men til neste år, da stiller jeg, forhåpentligvis...


Hitfjellet rundt; 51,3 km
Elgåsen - Mellsjø - Hornsjø - Pellestova - Elgåsen

I sykkel-land!!

En kjempefin rundtur. Etter den bratte bakken opp fra Reinsvann syklet jeg rett frem, forbi Koltjernet, Kruggrud og Snultrakrysset til Hornsjø, der jeg tok avstikkeren nedom høyfjellshotellet og unnet meg en drikke- og spisepause i en fluktstol utenfor hotellet, med vakker utsikt over selve Hornsjø og fjellene bak. Etterpå syklet jeg Øyerveien, rundt Hitfjellet og Reinsfjellet, med ny avstikker til Pellestova, der det også er fine muligheter for stopp.

Kakaoen på Pellestova er nydelig! Ikke sant, Harald? Vi smakte på den på en av skiturene våre i vinter, så jeg måtte selvsagt sjekke om den var like god på sommerføre. Det var den. I hvert fall nesten.



Dersom kakaoen er hovedmålet kan en selvsagt ta strake veien til Pellestova og samme vei tilbake, noe som fra Kuåsen blir ca 4 mil, eller ca 45 km t/r fra Sjusjøen.


Hanne var med på noen av etappene og drømmer om Birkebeinertrippelen.
Hun har en jobb å gjøre i utforbakkene, men oppover var det ikke lett holde følge
den drevne spinninginstruktøren når hun tråkket til!

Jo, mulighetene er mange. Og det skal visst være minst like fint i Øyerfjellene, videre nordover fra Øvre Åstbru. Dette, og terrengsyklingen, får jeg utforske ved en senere anledning.
Jeg gleder meg allerede!




Hvis noen av leserne har flere gode forslag til sykkelruter, må dere gjerne dele det med oss!