Kontraster

Søndag løper jeg Oslo halvmaraton. Formen er oppadgående, men det svinger ganske mye både i humør og motivasjon om dagen. Men vi som tross alt kan løpe, som ikke er skadet eller syk, vi skal ikke klage. Vi er priviligerte, som kan holde på med det vi elsker. Det er slett ingen selvfølge, noe som er kommet tydelig frem på SportsBloggen og SkriveBlokken den siste tiden. Ja, det er sannelig store kontraster i livet. Men det er kanskje noe av det som gjør livet verdt å leve også?

For omtrent nøyaktig seks år siden ble livet mitt snudd opp ned. I hvert fall for en stund. Det var like før Oslo Halvmaraton, jeg var i mitt livs form og fast bestemt på å knuse persen på 1.21,11 satt to år tidligere, da det plutselig knøt seg i brystet. Jeg ble kjørt i ambulanse til akuttmottaket på Rikshospitalet og lagt rett på "operasjonsbordet". De fant imidlertid ikke det forventete hjerteattaket, heldigvis. Men jeg fikk diagnose som hjertesyk og ble satt på rehabiliteringsprogram og medisin. Veien tilbake føltes usikker, tung og lang. Kanskje ville jeg aldri kunne delta i en konkurranse igjen? Men et halvt år senere hadde jeg igjen startnummer på brystet, og jeg har forlengst erklært meg selv for helt frisk. Takk og pris. Hendelsen har imidlertid gitt meg litt større perspektiv i livet, som at god helse, og muligheten til å kunne gjøre noe så elementært som bare å løpe, faktisk ikke er en selvfølge. Tenk litt på det på din neste treningstur.

Også i den senere tid har jeg følt tilbakeslag og skuffelser på kroppen og slitt med vekslende motivasjon. Men når man ligger nede, er det om å gjøre å reise seg igjen. Jeg er tross alt sunn og frisk, og ting ordner seg nok. Det er ikke noe synd på meg. Jeg er priviligert som kan holde på med det jeg elsker, å trene nesten hver dag. Og den siste uken har vært veldig bra. Til høyre etter en hard mølleøkt hjemme forleden dag etter Kaggestad-modell. Den gikk adskillig bedre enn tilsvarende økt som jeg beskrev i mitt innlegg 13.september. Yess!!!

Oslo halvmaraton, here I come...


Som beskrevet og kommentert her på sidene, er det ikke alle som er så heldige at de har anledning til å løpe i Oslo på søndag, om de har aldri så lyst. Vidar sliter fortsatt med en stor cyste i kneet som hindrer enhver kontinuitet og kvalitet i treningen, og Harald kjemper en tapper kamp mot den skumle sykdommen Reiters syndrom, og ga oss et ærlig innblikk i en hverdag milevis fra den spretne formen han vanligvis er i i sitt blogginnlegg for noen uker siden. Heldigvis går det nå langsomt bedre for Harald, og jeg krysser fingrene for at du snart kan trene for fullt igjen, og at du klarer å holde denne lumske sniksykdommen på avstand i fremtiden.

Sistemann (kvinne) ut i skaderekken er Hanne, der MR-undersøkelse viste både fullt avrevet fremre korsbånd (bildet) og ødelagt menisk i kneet. Og som om ikke det er nok, så er også det andre kneet vondt. Du har nok gått litt for lenge med kneplagene dine og tøyd strikken litt for langt, og så var uhellet ute under en fotballkamp! Joda, Hanne var tidligere en meget habil fotballspiller og toppscorer for Askim i daværende 2.divisjon, så dette var ingen nybegynnertabbe. Som den store stjernen på lærernes lag mot elevene, måtte hun jo gå foran med et godt eksempel, men i et soloraid skjedde det ulykksalige.

At legevakten på Ski sykehus sendte henne på dør noen timer senere, riktignok etter å ha konstatert at det ikke var brudd, med beskjed om ikke å belaste foten, ise ned og  bandasjere kneet, men uten å gjøre noen av de nevnte tingene, og uten en gang å tilby krykker, er ganske forstemmende. Det setter kanskje diskusjonen om lokalsykehusenes berettigelse i et litt annet lys, for hvis man tar så lett på oppgavene, er det nesten like greit å legge ned hele greien og konsentrere ressursene om bedre og større sykehus? Men det får være en annen diskusjon, i et annet forum.

Nå venter operasjon, forhåpentligvis, og opptrening med fysioterapeut. Hvis hun kvalifiserer for operasjon da. Før var det få over 40 år som fikk tilbud om operasjon ved korsbåndskader, for kneet kan oftest opptrenes til å bli rimelig funkjonelt også uten operasjon. Men da snakker vi om funksjonelt nok til å kunne fungere i hverdagen, men neppe bra nok for en superaktiv yrkeskvinne, mor og husmor som trener 10-12 økter i uken og er spinninginstruktør på deltid.

Så det ordner seg nok med operasjonen, Hanne! Deretter venter noen måneder med tålmodig opptrening. Men det spørs om du rekker en ny maratonstart i København eller Fjellmaraton (bildet) allerede våren 2012... Kanskje Birkebeinerløpet - eller NYCM høsten 2012 er et mer realistisk mål? Det er i hvert fall lov å håpe!

Ha en god helg og lykke til med søndagens utskeielser for de som er så heldige å kunne løpe, det være seg i Oslo, Berlin eller Warzawa.

Denne ene solsikken vokste på uforklarlig vis opp mellom brosteinene rett foran garasjen. Ingen andre solsikker er observert i nabolaget... Den kan stå som et symbol for håp og tro om at ting ordner seg etter hvert, og at en reiser seg etter ulike problemer.

:-)