Fullklaff og halvklaff i Oslo Maraton

Joda, jeg løp det jeg var god for i Oslo Halvmaraton, men maskineriet var rett og slett ikke topptrimmet nok. Det føltes litt som å løpe med håndbrekket på, eller for halv maskin på en måte. Men det gjør ikke noe, for det var uansett en flott dag med god stemning og masse hyggelige mennesker i Oslo på søndag.

Jeg ventet lenge før jeg bestemte meg for å løpe, men til slutt fikk jeg ordnet med påmelding og startnummer, med litt hjelp. To par Asics-sko endte jeg også opp med, både de grønne Tarther og de blå DS Racer var så billige og bra på foten at jeg bare måtte ha de.

Så var det raceday.

Steiner plukket meg opp kl 12 og var både sjåfør og hovedkonkurrent. Han skulle revansjere seg fra Drammen, der han sprakk litt og løp på like under 1.28. Nå skulle han holde 4 blank fart og sette årsbeste, som før søndag var 1.24,29. Det passet meg bra. Jeg var selv ute etter å forbedre tiden min fra Fredrikstadløpet i april på 1.25,17, og da er jo veien kort til under 1.25. Det er nesten blitt den magiske grensen på halvmaraton for meg nå.



Men denne distansen har jeg aldri fått taket på. Persen min på 1.21,11 betrakter jeg som min desidert svakeste. Likevel er det nok for sent å pynte på den nå som jeg har bikket 50....


Maratonglimt

På vei til start fikk vi et glimt av de beste maratonløperne, med Bereket i tet etter vending ved Grønland og bare noen kilometer igjen (bildet). Men vi observerte at andremann, som såvidt skimtes på bildet, hadde større fart. Det viste seg ikke å være synsbedrag, for i mål var det Andreas Myhre Sjurseth som var først og kunne smykke seg med tittelen Norgesmester.

Etterpå, under oppvarmingen, rakk jeg såvidt å heie Tero inn mot mål, og jeg ser i ettertid at han klarte sterke 2.51. Dagen før, under startnummerutdelingen, fortalte han at målet var under 3 timer. Toppformen skulle komme senere i høst, under Nice-Cannes. Kanskje dukker jeg også opp der. Her er Tero i munter passiar med Tim, som også løp sin beste maraton på mange år.  Bra gutter!

Og det ble løpt fort av flere kjente. Rune Solheim som imponerte sånn på 6-timers, klinket til igjen. Han må ha løpt i mål like før jeg kom, for han var rett før Tero inn på 2.50,18 og ny pers med 4 minutter!

Og en annen sogning, Bjørn Fretland, maratonmannen fra Øvre Årdal som ble belønnet med forsiden i Sogn Avis, kom like bak, også han til pers på 2.55,24 og NM-sølv i M45-49. Bjørn forsvarer det nye navnet sitt, for han løp sitt 10. maratonløp i Oslo - bare i år!!!...

Dumt at jeg akkurat gikk glipp av innspurten deres gutter, men gratulerer masse med nye perser og strålende løp!!





Trond Inge, den evige optimist, perset ikke, men han var fornøyd med dagen og hadde følgende beskrivelse av kampen underveis;

"Retning Skøyen er det en del slake motbakker etter hverandre og etterhvert får jeg veldig vondt i begge lårene på framsiden. Ved 23 km er det ikke lenger så moro, jeg er tvunget til å senke tempo, og sakte men sikkert går tiden opp i 5.30 fart. Da begynner den virkelige kampen, men jeg tenker at jeg har jo hatt en fin tur så langt, nå er det bare å komme til mål og nyte det fine været og se på alt som er å se på før vinteren kommer og dekker det til. Det blir en mental kamp om å oppmuntre seg selv og tenke på noe annet og ta meter for meter. Men hva er positive tanker, hva tenker folk på som er positivt. Jeg tenker at jeg må ta meg et kurs i positiv tenking når jeg er ferdig med dette løpet."

Resten av hans høyst levende beskrivelse av et maratonløp på godt og vondt, kan leses på SkriveBlokken, der mange andre løpere også har kommentert egen og andres innsats. Du er velkommen til å gjøre det samme!

Halvmaraton
Så var det vår tur. Dag dukket opp i startfeltet, som meg satset han på å holde ryggen til Steinar lengst mulig. Men hvor var Steinar? Han hadde sett sitt snitt til å stikke av ved bagasjeinnleveringen, og nå var han søkk vekk. Jeg så han ikke før ved sløyfene ved Tjuvholmen etter ca 9 km, og da lå han minuttet foran meg, den sniken :-) Dag hadde jeg heng på en stund, men måtte slippe allerede i Bygdøy Allé. Jeg speidet også flere ganger etter Gaute, men så han aldri. Senere fikk jeg vite at han hadde brutt etter 10 km, for han hadde hatt en tung dag. Men han lå foran meg da han brøt. Så da burde jeg vel gjort det samme også, kanskje...?

Jeg brøt ikke, men jeg slet. Jeg prøvde desperat å presse kilometertidene ned mot og helst under 4 blank, men hver gang klokken pep og jeg forhåpningsfullt sjekket kilometertiden, så viste den noen sekunder for mye... 4,05, 4,10, 4,11, 4,06.... Ikke så verst, men da måtte jeg klare negativ splitt (løpe fortere på siste halvparten av løpet) hvis jeg skulle klare målet om 1.25. Negativ splitt har jeg gjort før, mange ganger, det er faktisk et av "varemerkene" mine. Men ikke på halvmaraton. Denne distansen er så vanskelig. Nok en gang fikk jeg erfare det. Ved ca 10 km, nedenfor Akershus festning, fikk jeg plutselig voldsom jubel. Det var Turid, Bjørn Erik, Petter og noen andre fra Joggekameratene. Like etterpå fikk jeg oppmuntrende sekundering og heiarop fra Carl Fredrik. "Du er ikke langt bak Steinar!", ropte han. Flott, tenkte jeg, da har jeg kanskje klart å knappe innpå forspranget? 

Oppmuntret av dette hang jeg meg på to-tre mann som passerte meg og dermed klarte jeg å skru opp tempoet litt. Jeg fikk en sjelden kilometer på 3-tallet og ble litt optimistisk. Men ved runding ute ved Sjursøya så jeg igjen Steinar (bildet) som kom i motsatt retning, fortsatt i fin stil. Forspranget var ikke redusert, men derimot økt til ca 1.45... Shit, jeg får bare glemme unge Lien, han er for sterk for meg i dag, og konsentrere meg om å komme under 1.25. Og helt til drikkestasjonen etter ca 16 km var jeg fortsatt sterk i troen.

Da stoppet jeg for første gang helt opp og inntok flere drikkebegre, mens jeg tenkte at "nå nullstiller du og starter på en 5-kilometer"... Problemet var bare det at da jeg skulle begynne å løpe igjen, føltes jeg alt annet enn lett og fin, men blytung og sliten. Etter et par hundre meter resignerte jeg, skjønte at jeg ikke ville klare å hente inn over halvannet minutt som jeg nå lå bak skjema, og prøvde heller å konsentrere meg om å få en fin avslutning rent løpsmessig. Jeg slet meg utover Grønlandsleiret til 180-graders vendingen der vi så maratonteten for to timer siden, og observerte plutselig klubbkompis Torfinn et stykke bak meg. Jeg ble kjempeglad for å se gode, "gamle" Torp'ern med startnummer på brystet, det er lenge siden sist. Ikke siden Birkebeinerløpet i 2008 faktisk, fortalte han etterpå. (Da vant han for sikkerhets skyld klassen sin)

Jeg trodde at avstanden bakover til Torfinn var betryggende, men allerede opp Karl Johan mot Egertorget kom han fossende forbi meg, adskillig raskere og lettere i steget enn meg. Denne gang rakk jeg såvidt å heie på han, før han rykket fra meg. Jeg var i ferd med å gi opp, men bet tennene sammen, oppmuntret av Kurth som stod og heiet på Egertorget, og eldreombudet som ropte "Heia Steinar!" - til meg. Den gule horde forveksles visst litt av og til...

Torfinn i velkjente kliv og fin stil, knipset av Trond TH.

Da Karl Johansgate endret karakter fra oppover til nedoverbakke klarte jeg å øke tempoet litt, ja faktisk såpass mye at jeg nå begynte å spise meg innpå både Torfinn og den gamle storløper Roger Gjøvåg. Ved teateret var jeg i ryggen på dem. Opp bakken foran Stortinget fikk Torfinn på ny en luke, ikke fordi han rykket, men fordi jeg fortsatt er en elendig bakkeløper, men i påfølgende letterreng kom jeg atter opp i ryggen. Nå stod Trond Inge og heiet, og først da ble Torfinn oppmerksom på meg, snur seg og sier litt forfjamset; "du hang deg på, ja..." før han med 7-800 meter igjen satte opp et voldsomt kjør. Jeg svarte med samme mynt. Gaten var litt trang her, så vi kjempet oss frem og forbi konkurrenter på hver vår side. Så hadde jeg altså litt krefter igjen likevel da. Kanskje jeg rett og slett ikke var tøff nok til å ta ut alt tidligere i løpet. I hvert fall viste jeg nok en gang at jeg er vanskelig å slå i en spurt. Selv om jeg startet altfor tidlig denne gang og ble temmelig stiv på slutten, hadde jeg i hvert fall klart å svare opp angrepet fra Torfinn.

Jeg klokket meg inn på 1.25,47, så omtrent halvparten av det jeg lå bak skjemaet etter 16 km ble hentet inn. Men ikke alt. Ut fra egne forhåndsforventninger må jeg likevel være brukbart fornøyd, selv om jeg ikke klarte verken under 1.25 eller årsbeste. Torfinn derimot, han hadde startet langt bak i feltet sammen med 2-timers ballongen (!), så han fikk solide 1.23,54 som sluttid. Så sånn sett var spurten min forgjeves. Men det var artig likevel med et lite nappetak og noe å glede seg over. Torfinn ble nr 3 i klasse M55, bare 6 sekunder foran fjerdemann, så det er vel ikke umulig at pallen ville glippet dersom vi ikke hadde presset hverandre på de siste kilometrene. Dermed snek han seg også foran Steinar med 8 små sekunder og kan smykke seg med "tittelen" beste OI-er i sitt come-back!
Strålende, Torfinn! De "gamle" er fortsatt, eldst!

Steinar (midten) var også godt fornøyd med å ha klart årsbeste og målet sitt med 1.24,02, minuttet foran Dag (t.h.), som jeg hadde heng på et par kilometer før også han sa takk og farvel. Begge ble imidlertid klart slått av Johs Hjelmstad (t.v.) som løp på 1.22,20 og Dennis (lille bildet), som knep seg ytterligere noen sekunder foran med 1.22.06 og sterk 8.plass i M45.

Det var en super dag i Oslo, ganske varmt og sommerlig, og etterpå var det hyggelig prat med mange likesinnede. Løping er utrolig sosialt! På vei ut støtte jeg på Geir Lunde som gledesstrålende fortalte om pers på 1.16,16. Gratulerer! Pers ble det også på hans Bølerklubbkollega Øystein Mørk, som vi snakket med under oppvarmingen, på knallsterke 1.11,17! Det er 10 minutter bedre enn persen min!

Ja, det var mange gode tider denne dagen. Sånn sett kan jeg ikke være helt fornøyd med egen prestasjon. Men for meg var dette startskuddet på en høstsesong som jeg håper skal bli bra. Det var uansett en herlig dag. Og en ære å få medaljen med stort bilde av Grete Waitz. Bare det var verdt alt slitet!

Takk til arrangøren for et kjempefint arrangement. Men hvorfor sette tak ved 3000 på maraton og nekte start for flere? Det heter jo Oslo MARATON, og da burde det være fritt frem for mange flere. Det er jo ikke akkurat trangt om plassen heller. OM er sånn sett fortsatt relativt liten, selv om det totalt var rekord med over 16.000 påmeldte. Likeledes er det unødvendig å ha en puljeinndeling der gode løpere som etteranmelder seg blir plassert helt bak i feltet, som for Torfinn sin del. Og damevinneren på 10 km måtte starte i pulje 2... Det er vel kun i Birken at det er slik, jeg har i hvert fall aldri opplevd det i noen løp før, og det synes helt unødvendig. Så med noen små justeringer til neste år, så blir OM enda bedre! For dette var virkelig en flott folkefest i Oslos gater!

Resultater på www.oslomaraton.no

Kondisreportasje fra halvmaraton.

Bilder fra Joggekamerater på Follosidene.