Follotrimmen innledet høstjakten

Neida, jeg har ikke gått helt i dvale etter toppturen i Rosendal. Tvert i mot, det er nå det starter! Med Follotrimmen som oppkjøring til alle høstens konkurranser, som kuliminerer med Frankfurt Marathon ultimo oktober. Jeg er klar! Eller er jeg det egentlig?

Høstjakten startet opp 23.august med Follotrimmen på Langhus i strålende sommervær. Ja, mange hadde nok ikke fått sommerferien helt ut av kroppen. Selv slet jeg fælt, lenge, lå langt bak og fikk ikke opp dampen før på de siste to kilometerne. Særlig på det siste flate strekket på ca 800 meter gikk det bra, og jeg avanserte 5-6 plasser til 10.plass totalt. Men to lyspunkt var det: Det er lenge siden jeg bare var 20 sekunder bak Vidar i mål, for øvrig til dobbeltseier i klassen. Og avstanden opp til vinnertroikaen - Einar Bergsholm, som like godt VANT i sitt come back etter et par år i England, foran Jan Billy og Roar - var også mindre enn vanlig.

Så noe positivt var det jo. Helt til klokken ga den ubarmhjertige og ubehagelige tilbakemeldingen om at tiden min var den desidert dårligste jeg har hatt her, og det begynner å bli noen års historikk. Hele minuttet bak nest dårligste tid for 2 år siden, sist jeg løp... Hmm, kan det ha vært været som spilte meg et puss, varmt som det var, så kanskje var det et bedre løp enn tiden tydet på? Joda, det er lov å håpe....

Høydepunktet var etter løpet. Først var det nedjogging med gutta boys Steinar, Roar, Rolf og Vidar.

Så var det bevertning fra Vidar på terassen, med boller, peanøtter, saft og kaffe. Huset ligger to hundre meter fra start og mål, så Nilsen løp på hjemmebane i dag.


På Follotrimmens neste løp hadde jeg inntatt en annen rolle, som løpende Kondis-reporter. Det gikk veldig bra! Jeg fikk tatt mange fine bilder, slått av en hyggelig prat med andre som faktisk løp - og jeg fikk en kjempefin treningsøkt tur/retur Siggerud, med noen avstikkere og innlagte drag. Kroppen funket så bra den kvelden at jeg angret litt på at jeg ikke stilte til start selv... Så kanskje formen etter sommerdvalen ikke var så verst likevel?...

Ellers var dette Roar Tomter sin store dag. Etter 3 andreplasser og 2 tredjeplasser i Follotrimmen i år, var det endelig hans tur til å gå helt til topps. Kjempegøy og velfortjent, Roar!

Her er Tomter'n lett i steget etter å ha forsert mørdarbakken "hestedreper'n"!... Navnet taler vel for seg?... Einar ligger på hjul, mens Jan Billy er langt foran. Enn så lenge...

Stig Lima "gjør stas" på den glade vinneren! Selv slo han Steinar i spurten og var ikke akkurat misfornøyd han heller. Stemningen i Follotrimmen er i det hele tatt alltid munter og god!


Svaret på min egen form skulle komme uken etterpå. For på årets siste løp i Follotrimmen måtte jeg nesten stille selv. Jeg har dessuten svært gode minner fra vakre Krokstrand, der jeg har tatt mine to eneste totalseire i Follotrimmen. Det førte til at Steinar i sin tid ga meg kallenavnet Kongen av Krokstrand. Hehe, det er lenge siden, og hvis jeg noengang har vært liksom-konge der ute, så har jeg for lengst abdisert. Selv om jeg for to år siden også hadde min siste pallplassering i Follotrimmen nettopp her, da jeg knep 3.plassen bak Jan Billy og Bjørn Erik.

(Jeg trenger vel ikke å nevne at konkurransen gjerne er mindre på dette siste løpet, siden mange allerede har fått glassene sine for minst 4 fullførte løp, og det er litt utenfor allfarvei.... Men det er deres tap, for dette er det desidert VAKRESTE av de 8 årlige løpene i Follotrimmen.)

Litt mimring: Dengang da pallen var innen rekkevidde... Bjørn Erik, Jan Billy og meg,
for bare to år siden... Er det mulig å gjenskape noe slikt når man er på feil side av 50-tall-streken, mon tro?

Mer mimring: Vi kan gå tilbake til 2004, da en 8 år yngre kar vant sin andre seier her, på 22.37, en tid som bare hadde holdt til 4.plass i dag. Eller enda lenger tilbake i tid. For vinnertiden min fra 2001 hadde holdt til SEIER i dag også, 5 sekunder foran Jan Billy :-)


Og historien skulle faktisk gjenta seg! I hvert fall delvis. For jaggu ble ikke rekkefølgen den samme i år... for de to første... Men tredjemann fra 2010 måtte denne gang nøye seg med 7.plass, og det på en tid som var hele 1 minutt og 17 sekunder svakere enn sist, til tross for supre forhold. Hmmm, altså var min bekymring fra løpet på Langhus likevel berettiget. Og dermed er det vel bekreftet at jeg er blitt vesentlig dårligere da... At jeg er to år eldre, snakker vi ikke noe om. Dog ble det klasseseier og ny triumf i prestisjeduellen med Steinar :-) Ikke verst noen av delene. Det gjelder alltid å finne noen små gleder og å se lyst på livet! Og hvilken flott dag det var på Krokstrand! Kanskje årets siste sommerdag....

Det er ikke bare startnumrene som er etter hverandre. Som vanlig ble det en tøff og tett duell med Steinar, og igjen klarte jeg å avgjøre på de siste 2 kilometerne, etter at jeg lå et godt stykke bak i starten.

13 var ikke noe ulykkestall verken for Janicke eller Jan Billy. Fru Ekelberg kunne endelig juble for sin første seier i Follotrimmen, mens Billy Boy, den nåværende Kongen av Krokstrand, vant for Gud vet hvilken gang. Dobbeltseier til SkiLøperne i hvert fall! 
Og resten av resultatene (og flere bilder av glade løpere) kan ses HER.

Rammen rundt Follotrimmens aller siste løp på Krokstrand er den aller beste, med start og mål på den vakre Krokstranden. Løypen er svært variert og ganske tøff med noen skikkelige hindringer, som er nærmere avbildet og beskrevet i reportasjen fra 2010. Litt krøkkete å komme seg til Krokstrand, og jeg kjørte feil 3 ganger før jeg fant veien - nøyaktig det samme som jeg gjorde for 2 år siden... Ikke bare løper jeg saktere, men jeg begynner visst å bli gammel og glemsk også...

For å klarne hjernen og kjøle ned en overopphetet kropp, var det deilig med en dukkert etterpå - ett av svært få bad denne sommeren... Og jeg var ikke alene. Til slutt hadde svært mange av løperne hoppet ut i bølgene, i hvert fall langt flere enn disse fire. En perfekt avslutning på Follotrimmen 2012.

Så da var det bare å vinke farvel til fotograf og primus motor Berit Kristiansen og Follotrimmen 2012. 
Vi ses igjen til neste år!

Tøff motbakkedebut i Nuten Opp

I fjor debuterte jeg som ultraløper. Nå var det motbakkeløp som stod på debutantmenyen. Attpåtil NM, i Nuten Opp i vakre Rosendal.

Jaggu sa jeg motbakker!  Men LØP? Joda, det er jo et løp,  men bare de beste av de beste klarer faktisk Å LØPE opp de stupbratte bakkene til toppen av Malmangernuten, med en gjennomsnittlig stigning på 24 %, etter 892 høydemeter.

Jeg var uansett rimelig spent før min debut som motbakkeløper. Dette var jo først og fremst for gøy, men jeg liker utfordringer - og jeg elsker jo å konkurrere med joggesko, om det er 1500m på bane eller ultraløp. Men motbakker har jeg altså aldri prøvd meg på. Før nå.

Forberedelsene hadde vært så som så i disse ferietider. Litt "gratis" motbakketrening fikk jeg jo i Rallarvegsløpet for tre uker siden, der vi løp fra havsnivå til 1343 meter på det høyeste første dag. Og så har jeg to ganger trent motbakkeintervaller i sommer. Så da så!  Forresten, på onsdag inspiserte jeg jo Stolzekleiven i Bergen, for øvrig for første gang. Vi var på familietur med store og små, men jeg klarte å få lagt inn litt smugtrening og småløp opp alle trappene på litt under 20 minutter.
Så nå var jeg klar for de 3,7 kilometerne til Nuten, i konkurranse med Norges beste motbakkeløpere!...

Målet mitt var såpass beskjedent (under timen) at jeg allerede på fergen fikk klar beskjed fra Kondis sin utsendte fotograf Oddny Ringheim om at det skulle hun klart selv. Hun ofret seg imidlertid for fotograferingen og hennes reportasje med alle resultater og flotte bilder kan ses HER.

Og før start fikk jeg gode råd av May Bente Weng; løp med korte steg og litt foroverlent. Men selv hun klarte ikke å løpe opp, sa hun. Alt er relativt. Hun gikk i så fall styggfort, for hun ble faktisk nr 3 totalt i TV2 Rosendal Nuten Opp og nr 2 i NM senior, i tillegg til seier i klasse 40-49 år og selvsagt veteran-gull i klasse 45-49 år i NM! Ikke verst for en dame som bare er et par år yngre enn meg. Før løpet sa jeg at hun fikk forsvare familiens ære, i døtrene Heidi og Merete sitt fravær. Snakk om svar på tiltale! Hun knuste for øvrig meg med hele 7 minutter og 33 sekunder....
Vel, vel. Som nybegynner, mosjonist og turist la jeg like godt oppvarmingen oppom Baroniet, som bare var en drøy kilometer unna. Jeg hadde aldri vært der før, heller. Det var inngangspenger, men en snill vakt som selv hadde løpt til topps på ca 50 minutter, ga grønt lys for litt oppvarming i Baroniets vakre hager. 


















Stemningen var satt og jeg var klar da jeg litt etterpå stilte til start. Men først måtte sekken veies. "Nei, dette går nok ikke!", sa vakten spøkefullt da vekten viste 3,7 kg. Trolig hadde jeg den tyngste sekken av alle, kravet er nemlig "bare" 2,5 kg. Jeg tenkte at det var greit med litt ekstra drikke, og ville ikke risikere disk eller 5 minutters tillegg dersom sekken veide for lite på toppen...

Starten gikk fra fritidsparken i sentrum av Rosendal kl 11.15. Alle menn over 50 år startet samtidig med damene, mens de yngste og raskeste gutta startet kl 12.00. Egentlig helt greit, for pes fikk jeg uansett nok av, og dermed kunne jeg få med meg innspurten til gutta i Norges-og verdenseliten på toppen. Perfekt!

Så smalt startskuddet. Første kilometer var stort sett flat, delvis på asfalt og delvis på lette stier, før stigningene begynte. Jeg la meg i rygg på min hyggelige nabo på parkeringsplassen, Magne Vikne fra Osterøy, mens ingen ringere enn Ingrid Kristiansen fulgte i rygg på meg igjen. Men her måtte jeg  løpe mitt eget løp, løpe på rutinen. For selv om jeg ikke har noen erfaring med denne typen løp, så kjenner jeg kroppen min ganske godt etter hvert. Jeg skulle bare finne en rytme og unngå altfor tunge bein altfor tidlig, ja helst skulle jeg holde samme fart og rytme helt til topps. Det var den enkle masterplanen, så fikk jeg heller justere fart og ambisjoner underveis.

Etter ca 10 minutter måtte jeg slippe ryggen til Vikne, turde ikke å følge lenger, og en stund senere ble jeg innhentet av en annen kar. Ellers holdt jeg "plassen min" i køen hele veien. Skjønt det ble stort strekk i feltet ettersom vi kom inn i stadig brattere terreng.

De første bakkene snirklet seg oppover med ganske jevnt underlag, men terrenget ble raskt enda brattere og enda mer ulendt. Det var store steiner, skrenter og røtter - og BRATT!
Opp, opp, oppover!  Nå var det om å gjøre å fokusere på hvert skritt. Ikke tenke på at bakken aldri tok slutt. Ikke tenke på hvor langt det var igjen til toppen. Ikke tenke på at det begynte å svi i lårene eller at hjertet hamret. Bare fokusere på neste lille kneik, på neste skritt.


Etter litt over 20 minutter kjente jeg det skikkelig, følte meg litt kvalm en liten stund. Før jeg endelig syntes jeg at det flatet ut, bittelitt...? Jeg håpet at vi var over det verste, for jeg hadde sett på høydeprofilen at det var litt flatere på det siste strekket mot toppen. Men det var falsk alarm. I stedet ble det ENDA BRATTERE!

Så bratt var det at jeg nå brukte armene til å ta tak i steiner og trær og nærmest krabbet og dro meg oppover en periode. Vet ikke om jeg hadde bestått et kurs i motbakkeløp med den teknikken, men syntes selv at det var den beste måten å forsere de bratteste kneikene på. Og bare for å ha sagt det; jeg gikk nesten hele veien! Ikke fordi jeg var totalt sluttkjørt, men fordi det var så bratt at jeg ikke skjønner hvordan det er mulig å løpe opp her!

Men hver gang det flatet litt ut, om enn bare for noen meter, så prøvde jeg å bryte rytmen og gå over i lett jogg. Og beina lystret faktisk. Før neste bratte kneik kom, og umuliggjorde alt annet enn rask eller ikke fullt så rask gange.

Her er vi på vel 600 meter. Bildet er tatt på vei ned igjen og det er enda brattere enn det ser ut på bildet... 


Litt før 700 m.o.h.
Så omsider kom vi ut av skogen og opp på snaufjellet, inn i tåken, men til et parti med ganske mange tilskuere som entusiastisk heiet oss fremover og oppover. "Heia, heia!! Du er over det verste nå!" ropte en av dem oppmuntrende. Og endelig kunne jeg løpe litt sammenhengende. Eller småtrippe. For det gikk ikke akkurat fort.

Jeg hadde et lite håp om å avslutte bra, kanskje ta igjen et par mann, og å holde ut for en kar i gult som hele tiden jaget et stykke bak meg. Jeg kjente det godt i lårene, men ellers var beina faktisk ganske bra.

Men nå var terrenget svært ujevnt der vi løp på det som føltes som en kam, med en bratt skråning nedover. Her var det om å gjøre å ikke falle... og å fote seg riktig. Plutselig kom et lite parti der vi faktisk løp litt nedover også. Jeg er ingen terrengløper (heller), og lengtet nesten tilbake til bakkene der jeg klønet meg bortover og litt nedover på svært så steinete og knudrete underlag. Jeg hørte heiarop bak meg, litt nærmere nå og følte at fyren i gult tok innpå.


Jeg prøvde å løpe avslappet og å øke tempoet litt. Så, endelig, hørte jeg tiltagende jubel og i det jeg løp ut av tåkeheimen kunne jeg skimte masse mennesker i målområdet på toppen. Jeg tok meg tid til et lite pit-stopp for å knipse bildet over. Bare en kneik igjen nå! Opp siste brattbakken måtte jeg nesten løpe for syns skyld, før jeg kunne strekke armene i været. Jeg var på toppen av Nuten, i mål! Mitt første motbakkeløp var unnagjort og tiden viste 51.40. Jeg ble nr 8 av 16 i klasse 50-59 år og gir meg selv karakteren godkjent. En herlig følelse!

Her har Oddny knipset meg like før mål! 


Og hvilken spektakulær utsikt det var på toppen. Skjønt, fjorden nedenfor så vi ikke, for den lå inntyllet i tåke. Men på de siste 100 meterne hadde vi løpt ut av det tykke tåketeppet og inn i solen, som skinte der oppe. Det hele var storslagent og trolsk, med et teppe av tåke der bare fjelltoppene stakk opp. Det var strålende sol og varmt, og utrolig deilig å bare sitte der å skue utover, mens vi ventet på at eliten av herrene skulle komme i mål.

Så kom de! Først verdensstjernen Jonathan Wyatt, som vant på 35.57, en "fast" gjest med flere seirer i Nuten Opp, som tidligere i år vant det tøffe motbakkeløpet Mount Fuji i Japan.

 Bare 13 sekunder senere kan Wyatt heie inn norgesmester Thorbjørn Thorsen Ludvigsen.

Deretter kom de andre stupende i mål på rekke og rad. Det er sjelden man ser så godt trente utøvere kaste seg på bakken umiddelbart etter målgang. Det var tydelig at dette hadde kostet krefter!


En som stod oppreist på toppen var Kristen Skjeldal. Han ble nr 2 i klasse 40-49 år, 
kun slått av Wyatt, og ikke med mer enn 2.23. Imponerende! 

Jeg ble både vel og lenge på toppen, ville liksom ikke løsrive meg, bare NYTE øyeblikket og utsikten, før jeg omsider begav meg på nedtur. Det var nesten like krevende som å løpe oppover, og ikke helt risikofritt heller. Flere skled og falt på sin ferd nedover, men jeg tror det gikk bra med alle sammen.


I fint selskap, flankert av ingen ringere enn en tidligere verdensmester, Ingrid Kristiansen og løpets vinner og Norgesmester May Britt Buer, som satte løyperekord på 42.23. Ingrid Kristiansen løp for øvrig med et lite kamera og bidro til TV2 sin reportasje.  Jeg hadde en hyggelig prat med den gamle storløperen, som kunne fortelle at det jobbes med en ny TV-kanal som skal dekke litt utradisjonell idrett, som motbakkeløp. Terje Håkonsen er en av initiativtakerne. 

Bak damepallen med Buer, fru Comfortola Wyatt og Weng fulgte flere vestlendinger; 
Kirsten Marathon Melkevik (t.h.) og Therese Sjursen.

Jeg knipset noen bilder nedover, før det hele ble avrundet med en flott premieutdeling med masse folk. Et verdig punktum på en fantastisk dag.


Som "asfaltjunkie" som helst liker paddeflate løyper, blir jeg nok aldri noen stor motbakkeløper. Men som vestlending er jeg ikke helt ukjent med toppturer heller og jeg synes faktisk at dette var veldig gøy. Bare utsikten på toppen var verdt alt slitet. Så du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å slenge med på flere toppturer, med startnummer på brystet.


Malmangernuten lå fortsatt delvis inntyllet i tåke da jeg satte kursen hjemover mot Bergen.

Reportasje Kondis og resultater Nuten Opp HER. Nuten Opp hadde imidlertid 10-års klasser, mens det i NM var 5-års klasser. Resultatlister fra NM har jeg ikke funnet...