Tøff motbakkedebut i Nuten Opp

I fjor debuterte jeg som ultraløper. Nå var det motbakkeløp som stod på debutantmenyen. Attpåtil NM, i Nuten Opp i vakre Rosendal.

Jaggu sa jeg motbakker!  Men LØP? Joda, det er jo et løp,  men bare de beste av de beste klarer faktisk Å LØPE opp de stupbratte bakkene til toppen av Malmangernuten, med en gjennomsnittlig stigning på 24 %, etter 892 høydemeter.

Jeg var uansett rimelig spent før min debut som motbakkeløper. Dette var jo først og fremst for gøy, men jeg liker utfordringer - og jeg elsker jo å konkurrere med joggesko, om det er 1500m på bane eller ultraløp. Men motbakker har jeg altså aldri prøvd meg på. Før nå.

Forberedelsene hadde vært så som så i disse ferietider. Litt "gratis" motbakketrening fikk jeg jo i Rallarvegsløpet for tre uker siden, der vi løp fra havsnivå til 1343 meter på det høyeste første dag. Og så har jeg to ganger trent motbakkeintervaller i sommer. Så da så!  Forresten, på onsdag inspiserte jeg jo Stolzekleiven i Bergen, for øvrig for første gang. Vi var på familietur med store og små, men jeg klarte å få lagt inn litt smugtrening og småløp opp alle trappene på litt under 20 minutter.
Så nå var jeg klar for de 3,7 kilometerne til Nuten, i konkurranse med Norges beste motbakkeløpere!...

Målet mitt var såpass beskjedent (under timen) at jeg allerede på fergen fikk klar beskjed fra Kondis sin utsendte fotograf Oddny Ringheim om at det skulle hun klart selv. Hun ofret seg imidlertid for fotograferingen og hennes reportasje med alle resultater og flotte bilder kan ses HER.

Og før start fikk jeg gode råd av May Bente Weng; løp med korte steg og litt foroverlent. Men selv hun klarte ikke å løpe opp, sa hun. Alt er relativt. Hun gikk i så fall styggfort, for hun ble faktisk nr 3 totalt i TV2 Rosendal Nuten Opp og nr 2 i NM senior, i tillegg til seier i klasse 40-49 år og selvsagt veteran-gull i klasse 45-49 år i NM! Ikke verst for en dame som bare er et par år yngre enn meg. Før løpet sa jeg at hun fikk forsvare familiens ære, i døtrene Heidi og Merete sitt fravær. Snakk om svar på tiltale! Hun knuste for øvrig meg med hele 7 minutter og 33 sekunder....

Vel, vel. Som nybegynner, mosjonist og turist la jeg like godt oppvarmingen oppom Baroniet, som bare var en drøy kilometer unna. Jeg hadde aldri vært der før, heller. Det var inngangspenger, men en snill vakt som selv hadde løpt til topps på ca 50 minutter, ga grønt lys for litt oppvarming i Baroniets vakre hager. 

Stemningen var satt og jeg var klar da jeg litt etterpå stilte til start. Men først måtte sekken veies. "Nei, dette går nok ikke!", sa vakten spøkefullt da vekten viste 3,7 kg. Trolig hadde jeg den tyngste sekken av alle, kravet er nemlig "bare" 2,5 kg. Jeg tenkte at det var greit med litt ekstra drikke, og ville ikke risikere disk eller 5 minutters tillegg dersom sekken veide for lite på toppen...

Starten gikk fra fritidsparken i sentrum av Rosendal kl 11.15. Alle menn over 50 år startet samtidig med damene, mens de yngste og raskeste gutta startet kl 12.00. Egentlig helt greit, for pes fikk jeg uansett nok av, og dermed kunne jeg få med meg innspurten til gutta i Norges-og verdenseliten på toppen. Perfekt!

Så smalt startskuddet. Første kilometer var stort sett flat, delvis på asfalt og delvis på lette stier, før stigningene begynte. Jeg la meg i rygg på min hyggelige nabo på parkeringsplassen, Magne Vikne fra Osterøy, mens ingen ringere enn Ingrid Kristiansen fulgte i rygg på meg igjen. Men her måtte jeg  løpe mitt eget løp, løpe på rutinen. For selv om jeg ikke har noen erfaring med denne typen løp, så kjenner jeg kroppen min ganske godt etter hvert. Jeg skulle bare finne en rytme og unngå altfor tunge bein altfor tidlig, ja helst skulle jeg holde samme fart og rytme helt til topps. Det var den enkle masterplanen, så fikk jeg heller justere fart og ambisjoner underveis.

Etter ca 10 minutter måtte jeg slippe ryggen til Vikne, turde ikke å følge lenger, og en stund senere ble jeg innhentet av en annen kar. Ellers holdt jeg "plassen min" i køen hele veien. Skjønt det ble stort strekk i feltet ettersom vi kom inn i stadig brattere terreng.

De første bakkene snirklet seg oppover med ganske jevnt underlag, men terrenget ble raskt enda brattere og enda mer ulendt. Det var store steiner, skrenter og røtter - og BRATT!
Opp, opp, oppover!  Nå var det om å gjøre å fokusere på hvert skritt. Ikke tenke på at bakken aldri tok slutt. Ikke tenke på hvor langt det var igjen til toppen. Ikke tenke på at det begynte å svi i lårene eller at hjertet hamret. Bare fokusere på neste lille kneik, på neste skritt.

Etter litt over 20 minutter kjente jeg det skikkelig, følte meg litt kvalm en liten stund. Før jeg endelig syntes jeg at det flatet ut, bittelitt...? Jeg håpet at vi var over det verste, for jeg hadde sett på høydeprofilen at det var litt flatere på det siste strekket mot toppen. Men det var falsk alarm. I stedet ble det ENDA BRATTERE!

Så bratt var det at jeg nå brukte armene til å ta tak i steiner og trær og nærmest krabbet og dro meg oppover en periode. Vet ikke om jeg hadde bestått et kurs i motbakkeløp med den teknikken, men syntes selv at det var den beste måten å forsere de bratteste kneikene på. Og bare for å ha sagt det; jeg gikk nesten hele veien! Ikke fordi jeg var totalt sluttkjørt, men fordi det var så bratt at jeg ikke skjønner hvordan det er mulig å løpe opp her!

Men hver gang det flatet litt ut, om enn bare for noen meter, så prøvde jeg å bryte rytmen og gå over i lett jogg. Og beina lystret faktisk. Før neste bratte kneik kom, og umuliggjorde alt annet enn rask eller ikke fullt så rask gange.

Her er vi på vel 600 meter. Bildet er tatt på vei ned igjen og det er enda brattere enn det ser ut på bildet... 

Litt før 700 m.o.h.

Så omsider kom vi ut av skogen og opp på snaufjellet, inn i tåken, men til et parti med ganske mange tilskuere som entusiastisk heiet oss fremover og oppover. "Heia, heia!! Du er over det verste nå!" ropte en av dem oppmuntrende. Og endelig kunne jeg løpe litt sammenhengende. Eller småtrippe. For det gikk ikke akkurat fort.

Jeg hadde et lite håp om å avslutte bra, kanskje ta igjen et par mann, og å holde ut for en kar i gult som hele tiden jaget et stykke bak meg. Jeg kjente det godt i lårene, men ellers var beina faktisk ganske bra.

Men nå var terrenget svært ujevnt der vi løp på det som føltes som en kam, med en bratt skråning nedover. Her var det om å gjøre å ikke falle... og å fote seg riktig. Plutselig kom et lite parti der vi faktisk løp litt nedover også. Jeg er ingen terrengløper (heller), og lengtet nesten tilbake til bakkene der jeg klønet meg bortover og litt nedover på svært så steinete og knudrete underlag. Jeg hørte heiarop bak meg, litt nærmere nå og følte at fyren i gult tok innpå.

Jeg prøvde å løpe avslappet og å øke tempoet litt. Så, endelig, hørte jeg tiltagende jubel og i det jeg løp ut av tåkeheimen kunne jeg skimte masse mennesker i målområdet på toppen. Jeg tok meg tid til et lite pit-stopp for å knipse bildet over. Bare en kneik igjen nå! Opp siste brattbakken måtte jeg nesten løpe for syns skyld, før jeg kunne strekke armene i været. Jeg var på toppen av Nuten, i mål! Mitt første motbakkeløp var unnagjort og tiden viste 51.40. Jeg ble nr 8 av 16 i klasse 50-59 år og gir meg selv karakteren godkjent. En herlig følelse!

Her har Oddny knipset meg like før mål! 

Og hvilken spektakulær utsikt det var på toppen. Skjønt, fjorden nedenfor så vi ikke, for den lå inntyllet i tåke. Men på de siste 100 meterne hadde vi løpt ut av det tykke tåketeppet og inn i solen, som skinte der oppe. Det hele var storslagent og trolsk, med et teppe av tåke der bare fjelltoppene stakk opp. Det var strålende sol og varmt, og utrolig deilig å bare sitte der å skue utover, mens vi ventet på at eliten av herrene skulle komme i mål.

Så kom de! Først verdensstjernen Jonathan Wyatt, som vant på 35.57, en "fast" gjest med flere seirer i Nuten Opp, som tidligere i år vant det tøffe motbakkeløpet Mount Fuji i Japan.

 Bare 13 sekunder senere kan Wyatt heie inn norgesmester Thorbjørn Thorsen Ludvigsen.

Deretter kom de andre stupende i mål på rekke og rad. Det er sjelden man ser så godt trente utøvere kaste seg på bakken umiddelbart etter målgang. Det var tydelig at dette hadde kostet krefter!

En som stod oppreist på toppen var Kristen Skjeldal. Han ble nr 2 i klasse 40-49 år, 

kun slått av Wyatt, og ikke med mer enn 2.23. Imponerende! 

Jeg ble både vel og lenge på toppen, ville liksom ikke løsrive meg, bare NYTE øyeblikket og utsikten, før jeg omsider begav meg på nedtur. Det var nesten like krevende som å løpe oppover, og ikke helt risikofritt heller. Flere skled og falt på sin ferd nedover, men jeg tror det gikk bra med alle sammen.

I fint selskap, flankert av ingen ringere enn en tidligere verdensmester, Ingrid Kristiansen og løpets vinner og Norgesmester May Britt Buer, som satte løyperekord på 42.23. Ingrid Kristiansen løp for øvrig med et lite kamera og bidro til TV2 sin reportasje.  Jeg hadde en hyggelig prat med den gamle storløperen, som kunne fortelle at det jobbes med en ny TV-kanal som skal dekke litt utradisjonell idrett, som motbakkeløp. Terje Håkonsen er en av initiativtakerne. 

Bak damepallen med Buer, fru Comfortola Wyatt og Weng fulgte flere vestlendinger; 

Kirsten Marathon Melkevik (t.h.) og Therese Sjursen.

Jeg knipset noen bilder nedover, før det hele ble avrundet med en flott premieutdeling med masse folk. Et verdig punktum på en fantastisk dag.

Som "asfaltjunkie" som helst liker paddeflate løyper, blir jeg nok aldri noen stor motbakkeløper. Men som vestlending er jeg ikke helt ukjent med toppturer heller og jeg synes faktisk at dette var veldig gøy. Bare utsikten på toppen var verdt alt slitet. Så du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å slenge med på flere toppturer, med startnummer på brystet.

Malmangernuten lå fortsatt delvis inntyllet i tåke da jeg satte kursen hjemover mot Bergen.

Reportasje Kondis og resultater Nuten Opp HER. Nuten Opp hadde imidlertid 10-års klasser, mens det i NM var 5-års klasser. Resultatlister fra NM har jeg ikke funnet...