Rallarvegsløpet 2012

Rallarvegsløpet. 81 km. 1343 høydemeter. Et løp for de virkelig tøffe! Ikke noe for meg. Trodde jeg før. Nå har jeg løpt det selv, og kan kalle meg en ekte rallar!


Som jeg skrev i innledningen til billedserien fra løpet; bilder sier mer enn 1000 ord. Men likevel, her er historien min fra debuten i dette spektakulære løpet.





Barrierer er til for å brytes. Etter å ha innsett at tidene for perser nok er over, har jeg de siste årene søkt nye utfordringer. Rallarvegsløpet er en slik utfordring. Det ultimate fjell- og ultraløpet i Norge, langs den historiske Rallarvegen, som jeg syklet en gang for mange år siden. Men som de fleste andre, så syklet vi den lette veien fra Finse til Flåm. Rallarvegsløpet går motsatt vei, med start fra havsnivå i Flåm, til høyeste punkt ved Fagernut, 1343 moh, og mål første dag på Finse, 1222 moh, etter drøye 54 km. Så selv om det betegnes som et ultraløp, så må det også være Norges lengste motbakkeløp! Og det stopper ikke der. For neste dag går ferden videre til Haugastøl. Men med fall til mål på 1000 moh og bare snaue 27 km, blir dette nærmest for en sprintdistanse å regne.

SPENTE KARER: Ultradebutanten Vidar ønsker meg velkommen på trappen på Finse 1222.
Foto: Espen Ringom

Jeg ankom Finse med tog fredag kveld og innstallerte meg på Finse 1222 sammen med romkameratene, treningskameratene og kompisene Vidar Nilsen, Dag Spilde og Trond Inge Carlsen. Og etter hvert traff vi andre likesinnede gærninger, som i denne sammenhengen er et hedersuttrykk. Runar Gilberg og staben hans var selvsagt på plass, Runar dessverre forhindret fra å delta for første gang (?) pga et uheldig og solid overtråkk.

Fredag kveld var det 5-retters middag som tok sin tid, men det var både godt og hyggelig. Og vi ble kjent med nye løpere, som de trivelige kameratene Henning Pedersen - overraskelsesmannen fra Moss som ble nr 4 til slutt - og Magne Espelid fra fødebyen Bergen, nå bosatt på Osterøy, øyen like øst for Bergen med det aktive løpsmiljøet. Magne ble forresten en av mine tøffeste konkurrenter. Espen Ringom var også på plass, og i likhet med meg har han foreviget store deler av løpet på bloggen sin - samtidig som han løp imponerende fort! Og Bjørn Tore Kronen Taranger kunne fortelle om en rekorduke der han passerte 300 kilometer på trening... Vi gærne har det godt!

STEMNINGSFULLT: Tommy Støa knipset dette bildet fra middagen fredag.

I tillegg til den spektakulære naturopplevelsen og de fysiske utfordringene, er det nettopp det sosiale aspektet som gjør Rallarvegsløpet til noe helt spesielt, for her møtes kjente og ukjente, eldre og yngre, rutinerte og urutinerte ultraløpere hverandre. Vennskap pleies og nye vennskapsbånd knyttes.

Lørdag morgen hadde vi god tid, for løpet startet ikke før 13.30. De fleste benyttet anledningen til å innta en solid frokost for å fylle opp den siste rest av lagre før kraftanstrengelsen. Jeg inntok en porsjon gryn med youghurt, havregrøt og brødskiver med egg/bacon... i tillegg til smoothie, juice, flere kopper kaffe og to matpakker. En til å spise på toget, og en til å ha med i reserve i sekken.

For etter en del grubling hadde jeg bestemt meg for å løpe med sekk, for første gang, innkjøpt to dager tidligere og ikke testet... Og da værmeldingen slo om fra drømmeforhold fredag kveld, til surt vær med regn lørdag morgen (vi kan jo ikke stole på værmeldingene i sommer), så var det ingen tvil. Sekken skulle med, og tas på ved depotet på toppen av brattbakkene ved Vatnahalsen, det eneste stedet der det er lov å legge igjen noen hjelpemidler. Men alt må fraktes for egen maskin, og ingenting kan legges igjen underveis. Slik skåner vi også naturen og setter ingen spor etter oss, slik det dessverre gjøres i Birken og andre løp, der det flyter av brukte gelposer og annet søppel som deltagerne kaster fra seg.

Etter å ha tatt toget fra Finse til Myrdal kl 11.08, ruslet vi i samlet flokk ned og opp til Vatnahalsen, la igjen våre poser med sekker, næring og ekstra tøy i depotet, og tok toget ned til Flåm sammen med turistene. I Flåm hadde vi 25 minutter til dobesøk og de siste forberedelser, før starten gikk kl 13.30. Turistene lurte nok på hvilke galninger dette var som kom ut fra toget iført singlet eller t-skjorter med startnummer i gråværet. Men det var oppholdsvær og ganske mildt, så jeg var glad for at jeg i siste liten bestemte meg for å legge vindjakken igjen i sekken og løpe første del kun i singlet - og hansker. Nå var nervøsiteten til å ta og føle på, selv en så rutinert løper som Sharon Broadwell var en smule uvel pga spenningen. Selv følte jeg mer glede. Jeg visste at det ville bli langt og tøft, men så likevel frem til utfordringen.

STARTEN GÅR: Jeg løp i hvit singlet med en drikkeflaske i hånden til  første stopp
på Vatnahalsen. Vidar i sort singlet til høyre, med solbriller i gråværet.
Foto: Runar Gilberg

Startskuddet smalt, og feltet satte seg rolig i bevegelse. Med ett unntak. For Bjørn Tore satte avgårde i vill fart, som om målet skulle være litt lenger inne i Flåmsdalen. Hadde det ikke vært for at det var nettopp han, en av Norges beste ultraløpere, så hadde jeg karakterisert åpningsfarten som ren galskap! Men Bjørn Tore visste hva han gjorde, og selv om han etter hvert ble innhentet av Per Olav Bøyum, så var Kronen ustoppelig og førstemann også til Finse.

Selv hadde jeg fått strenge formaninger av Dag, som deltok for 3.gang, om å åpne særdeles rolig. Og "slow starter" som jeg er, var jeg ikke vanskelig å be. Den første milen gikk derfor svært så rolig, i hyggelig passiar med andre løpere. Dag løp enda saktere i starten, men etter hvert slo vi følge inn i de første bakkene. Vi gikk første gang før 50 minutter var passert, ikke fordi vi var slitne, men for å spare krefter i de bratteste bakkene. Så fulgte et flatt parti der vi løp rett gjennom en geiteflokk. Nå hadde jeg fått opp en anstendig fart, følte meg lett og fin og løp forbi flere, før de tøffe hårnålssvingene startet, visstnok hele 21 stykker, opp til Myrdal og Vatnahalsen.

Dag, som her er avbildet av runar litt lenger ute i løypen, er på hjemmebane når det går oppover, hadde for lengst sagt takk for følget og jeg var stort sett overlatt til meg selv. I brattbakkene ble jogging for det meste erstattet med hurtig gange, uten at jeg tapte så mye på det, og etter nøyaktig to timer ankom jeg depotet på Vatnahalsen. Første etappe av første dag var unnagjort.

MYRDALSSVINGENE: Jeg er i ferd med å innhente Tommy Støa, som knipset meg opp brattbakkene. Selv slet han med  et vondt kne og tok det etter hvert rolig, kanskje ikke helt restituert etter å ha deltatt i det 111 km lange ultraløpet The Wall for noen uker siden.

Nå var det av med singlet og på med langermet supertrøye og sekk, flytte startnummer til ny trøye og samtidig prøve å innta litt næring i form av nøttemix og en energisjokolade. Jeg tok meg i overkant god tid og surret i tillegg fælt med sekken, så jeg tror jeg brukte 7-8 minutter i depotet. Litt amatørmessig, men jeg fikk i hvert fall hvilt litt. Når jeg kom meg på beina igjen ergret jeg meg over sekken, som føltes tung og slett ikke behagelig å løpe med. Etter hvert ble jeg imidlertid bedre venner med sekken, fikk lagt drikkeslangen riktig og justert innstillingene. Men jeg hadde nesten glemt at jeg skulle ta bilder underveis, så av igjen med sekken og frem med kameraet. Det var ikke lett å gjøre dette løpende, og jeg følte meg en smule klønete, men omsider fant jeg en god løsning på logistikken, og byttet ut energisjokolade med kamera i den eneste lille lommen foran på sekken, som dermed var lett tilgjengelig for knipsing uten at jeg må ta av og på hele greien... Tiden fikk bli som den ble, tenkte jeg, jeg var jo førstereisgutt og det viktigste for meg var opplevelsen og erfaringen.

Og hvilken naturopplevelse det ble! På godt og vondt. Regnværet hadde holdt seg unna, og opp mot høyfjellet var det så fint løpsvær at jeg fortsatt kunne ha hansker, buff og vindjakke trygt plassert i sekken. Som jeg drakk ganske mye av, både for å få i meg nok væske og for å lette innholdet. To fluer i en smekk, kaller jeg det! :-)

Opp mot vakre Kleivagjelet følte jeg meg helt alene i fjellet. Jeg skimtet et par løpere langt foran og noen nederst i bakken. Nesten utrolig at det var slik spredning. Noen syklister kom motsatt vei, men pga alle snøfonnene som vi snart skulle stifte bekjentskap med, så var det heller ikke plagsomt mange syklister.

Plutselig så jeg en kjent skikkelse foran meg. Det var Runar, som gikk med kamera fra Myrdal til Hallingskeid. Hans flotte billedreportasje kan leses HER. "Bra Frode! Du tar snart igjen OSI-gutta! Du har større fart enn dem!" kom det oppmuntrende fra en av Norges mest erfarne ultraløpere i det han knipset disse to bildene. Og ganske riktig, det tok ikke lang tid før jeg spiste meg innpå og forbi de to OSI-tvillingene. Jeg var inne i en god periode, men det skulle snart gå adskillig tyngre...

I bakkene opp til Hallingskeid prøvde jeg å få i meg litt ordentlig næring og fistet frem matpakken med en brødskive med salami, samt litt mer nøttegodt. Men etter å ha passert Hallinskeid (og siste mulighet til å ta toget tilbake) etter ca 4 timer, ble det likevel tyngre på alle måter. Været ble nå verre, det ble tåkete og litt regn. Samtidig begynte tærne å verke, men på mirakuløst vis ble det bedre straks jeg fikk stoppet og løsnet litt på snøringene.

Litt inne i snøfonnene tok jeg min eneste energigel, men det var trolig en tabbe, for effekten ble stikk motsatt av hva jeg håpet og hva den vanligvis blir. For i stedet for å få nye krefter, ble jeg småkvalm og litt svimmel og følte meg slett ikke i slag. Jeg slitt litt med svimmelhet i det siste, så jeg vet jo ikke om det skyldtes gel-en, men jeg tok ingen sjanser, fant frem vindjakken, tok det rolig og gikk mye en lang stund. Jeg grudde meg også litt til det annonserte partiet på 3-4 km med snø, men heldigvis kom dette aldri. Til gjengjeld det var nok av mindre snøfonner som skulle forseres.

Nederlandske Timo Berkenbosch (bildet), som jeg hadde løpt forbi litt lenger nede i lien, passerte meg nå og vi lurte på om vi ikke snart var på Fagernut, løypens høyeste punkt. Jeg var ikke sikker, men da vi passerte et rødmalt hus og det begynte å helle litt nedover igjen, skjønte jeg at Fagernut var passert. Det verste var over! Nå skulle det bare være rundt en mil igjen, med et fall på 121 meter til mål. Smått om senn fikk jeg ny motivasjon og nye krefter, og da jeg på ny innhentet Timo, sa han at det nå var ca 6 km igjen til Finse. Vi hadde da vært ute i 5 timer og 26 minutter. Ok, med gjenvunnet energi og fornyet optimisme, bestemte jeg meg for å prøve å komme under 6 timer. Jeg økte farten og stakk umiddelbart fra Timo. I mål var jeg over 10 minutter foran.

DEILIG SYN! Finsevannet, etter drøye 5 1/2 times løping.
Nå var det ikke lenge igjen, kun sjarmøretappen gjenstod.

Tatt i betraktning min sjabre forfatning litt tidligere, så var avslutningen min nesten sensasjonelt god, i egne øyne. Beina var kjempefine, ingen antydning til kramper, og skoene (Adidas Adizero Boston 3) var like gode som jeg hadde håpet. Jeg ble så "oppesen" at jeg til tross for fartsøkningen tok meg tid litt for mange små bildestopp på slutten, trodde nemlig at jeg hadde full kontroll på tiden, helt til jeg skjønte at den siste biten langs Finsevannet var lengre enn det så ut til... Dermed ble det en langspurt, jeg "fosset" forbi Magne like før mål, og med bein og kropp som nå spilte på lag, knep jeg meg under 6 timer med 2 minutters margin. Tiden var selvsagt ikke det viktigste, men jeg var glad og fornøyd og følelsen av mestring etter å ha fullført hele dette fjell-motbakke-ultra-løpet i fin stil, tross noen problemer underveis, var fantastisk, der jeg ble heiet i mål av Anders Tøsse. Herlig!

ENDELIG! Jeg jubler sammen med Anders Tøsse og Magne Espelid
etter endt ultra-etappe foran Finse 1222. 

Men klokken var blitt 19.30, så det ble ikke lange hvilen før det var middag med buffet, i hyggelig samvær og utveksling av erfaringer med venner og konkurrenter. Dag hadde sust forbi både Vidar og Trond Inge og var klart best på rommet med imponerende 5.09. Vidar hadde kjempet mye med kramper og truet lenge med å trekke seg fra dag 2, mens Trond Inge i likhet med meg hadde slitt med kvalme, før også han kviknet til mot slutten. Det ble uansett en veldig hyggelig kveld.

Søndag kl 09.30 stod vi klare til start for Rallarvegløpets etappe to, de ca 27 kilometerne fra Finse til Haugastøl. Oppildnet av avslutningen dagen før og fortsatt med overraskende fine bein, var jeg adskillig mer offensiv fra start enn første dag.

Men det skulle jeg aldri ha vært! For allerede etter et par hundre meter, kjente jeg at kroppen ikke spilte på lag. Jeg måtte bare roe ned tempoet og på ny ta dette som en sightseeingstur i det grå været med 4-5 grader, mens jeg ble forbiløpt av den ene etter den andre. Denne etappen har jeg både syklet og løpt tidligere på trening, da i adfskillig finere vær, så jeg klarte heller ikke helt å glede meg over naturen. Det hjalp litt med en liten prat med Bernt Bratsberg, som hadde innhentet meg, men i en bitteliten bakke stakk han fra meg og snart kunne jeg bare skimte han to minutter foran meg i løypen. Huff, dette gikk bare tungt, helt uten respons, og jeg måtte i tillegg stadig stoppe for å vanne lyngen. Kroppen var nok ikke restituert...

Da gikk det nok adskillig lettere for Tero Paivarinne og Gloria Vinstedt. Selv om Tero her er hare for samboeren, var Gloria først av de to til mål til suveren seier i dameklassen.
Foto: Runar Gilberg

Etter fem kvarter i svært moderat fart, fikk jeg på ny selskap av min nederlandske konkurrent fra dagen før. "I have no breaks!", sa han triumferende og satte opp stor fart i en lang nedoverbakke. Dermed skrudde jeg også opp farten, og da det flatet ut prøvde jeg å opprettholde større marsjfart. Det funket! Og like etterpå stod det en liten gjeng med norske flagg som heiet oss frem midt i fjellheimen. Artig! Jeg tok "flyver'n" og fikk ny energi og plutselig var jeg som helt forvandlet. Nå var det GØY å løpe igjen! Og mens jeg til nå hadde slitt som en hund med å holde kilometertider på godt over 5 minutter, gikk det nå lekende lett med kilometertider på under 4.30. Jeg fikk assosiasjoner til Bislett Indoor 50 km,der jeg opplevde omtrent det samme. Det er vel dette som kalles "runners high"! Man løper i en slags rus.

Løpere som hadde forsvunnet "milevis" foran meg begynte nå å dukke opp. På ny passerte jeg Magne, som hadde heng på australske Margaretha Fortmann, før de bratteste nedoverbakkene til Bergmulfjorden. "Heng på!", sa jeg, men visste at det ville bli vanskelig, for nå var jeg skikkelig på hugget og på kjente trakter, etter å ha fått en smakebit av Rallarvegsløpet på hjemvei fra Bergen i forfjor. I bunn av bakken passerte jeg Anders, Sharon, Bernt og Ståle i rask rekkefølge og tenkte optimistisk at jeg skulle prøve å slå Anders med de to minuttene han lå foran meg etter første dag, selv om det bare var snaue 5 km til mål. Beina var nemlig fortsatt uforskammet fine og heller ikke i dag hadde jeg antydninger til kramper eller vondt av noe slag, og jeg hadde faktisk krefter i massevis til å spurte det siste stykket, sogar uten å gå helt i kjelleren.

INNSPURTEN: De siste meterne til mål på Haugastøl !
Foto: Espen Ringom

Jeg ventet spent på Anders i målområdet, motsatt av dagen før, og klarte faktisk å slå han med 2.09 på de siste kilometerne. Men jeg hadde husket feil. Ledelsen hans etter første dag var på drøye 3 minutter... Men e det så nøye då, som vi sier i Bergen!? Jeg fikk tiden 2.09.51 og ble nr 22 både på etappen og sammenlagt, på plassen mellom Anders og Magne.

Det var en veldig rar dag med voldsomme kontraster. De første 75 minuttene var blytunge og frustrerende, de siste 55 minuttene er noen av det artigste jeg har løpt. Så nå var jeg på ny bare glad! Det var i sannhet en herlig følelse å komme til mål etter fullførte 81 km i tøft høyfjellsterreng.

RALLARE: Vidar, Anders og meg, 3 glade lakser i 50-årsklassen etter fullført Rallarvegsløp.
Du kan også lese Anders sin beskrivelse på hjemmesiden sin HER.
Foto: Åse Irene Tøsse

Dag imponerte igjen og fullførte til en sterk 11.plass. Og heldigvis hadde sjåfør Vidar funnet tilbake til sitt "sanne jeg", fosset inn til 8.plass på "fartsetappen" og avanserte til 15.plass sammenlagt. Dermed ble det en svært så hyggelig biltur hjem igjen til Follo for oss begge to.

Tusen takk for hyggelig lag til romkameratene, for inspirerende selskap til alle andre deltagere og for et fantastisk arrangement til Runar, Jan, Jim, Børre, Hans Erik og staben på Finse 1222 som hadde tilrettelagt alt på en god måte. Jeg kommer gjerne tilbake!

Kondis-reportasje med resultater 1.dag HER og 2.dag og sammenlagt HER.