Tøff test av UltraBirken

Torsdag testet jeg store deler av UltraBirken sammen med de rutinerte ringrevene Rita Nordsveen og Rolf Bakken. Det ble enda lengre, tøffere, våtere og flottere enn jeg hadde trodd.

Rolf er nesten hyttenabo på Sjusjøen. Skjønt, han har en leilighet noen kilometer unna vår spartanske hytte, men her oppe er vi for naboer å betrakte. Vi har flere ganger snakket om å ta en treningsturer sammen, men ikke fått det til å klaffe. Før nå! Og selv om det hadde regnet hele uken, så var det ingen tvil, nå skulle vi prøveløpe den nye traséen til UltraBirken, uansett vær og koste hva det koste ville. På bildet er vi klare til start ved Sjusjøen langrennsstadion. Og vi fikk hyggelig selskap av den meritterte ultraløpersken Rita Nordsveen. 

Heldigvis var det opphold og fint løpsvær da vi møttes kl 10 ved langrennsstadion, slett ingen selvfølge etter å ha fulgt spent med på alle de vekslende værmeldingene på yr dagene før. Men nå lå alt til rette for en fin tur. Det skulle imidlertid bli vått denne dagen også, både nedenfra og ovenfra!

Etter at Birkebeinerløpet flyttes til Birkebeiner Skistadion, er det bare Ultraløpet som nå starter i nærområdet fra Sjusjøen langrennsstadion.Starten går opp Lunkevei som Birkebeinerløpet har gjort, før vi litt oppe i bakken tar av mot Lunkefjell og etter hvert kommer inn på stien som Birkebeinerløpet gikk på i gamle dager, bare motsatt vei. Her var jeg på hjemmebane, dette er deler av yndlingsrunden som Hanne og jeg har løpt mange ganger fra hytten på Kuåsen. Vi løp nordover på stien mot Nordseterfjellet, før vi tok av mot Nysætra og videre til Ytre Reina. Været var bra og praten gikk livlig, vi koste oss, selv om vi allerede var blitt temmelig våte på beina. All nedbøren den siste tiden hadde satt sine våte spor i terrenget, så det var nesten uråd å holde seg tørr på beina. Da er det gjerne like godt å bare "plaske i det", noe Rolf og Rita var adskillig flinkere til enn meg, som har for uvane å prøve å holde meg tørr lengst mulig. Jeg liker aldri å bli våt på beina når jeg løper, så jeg prøvde å hoppe fra stein til stein i de våte partiene, men denne dagen var det umulig i lengden.. Og skal jeg løpe selve UltraBirken, så er det vel bare å venne seg til våte bein med en gang...

R&R, Rita og Rolf, ved broen på Ytre Reina etter snaue 10 km.

Ved den idylliske østre enden av Reinsvann hadde jeg min andre drikkestasjon, for i motsetning til de to langt mer rutinerte ultraløperne, løp jeg uten drikkesekk. Vann var det jo nok av, tenkte jeg. Men sekkene til Rolf og Rita skulle likevel vise seg gode å ha, også for meg :-) Fra enden av vannet dreide vi til venstre, inn på et av de to stipartiene i årets andre nyskapning, Sjusjørittet. Mer om det senere i en egen sak. Men ute på grusveien igjen kom dagens første feilløping. Rolf hadde heldigvis med seg to kart, et terrengkart og et kart av løypen som han hadde fått printet ut på den lokale Sport1-butikken dagen før. Det kaller jeg god kunderservice. Og etter å ha studert kartet både vel og lenge, kom vi etter hvert tilbake på rett kjøl bak setrene i Indre Reina. Vi kunne ha jukset litt, men valgte å løpe tilbake, så dermed var vi plutselig 3 km "bak" skjema. Langturen lå an til å bli enda lengre...

Nå kom vi inn i et krevende parti som var ukjent for oss alle. Opp mot Kriksfjellet var det noen saftige myrer som måtte passeres, plask, plask - og var vi ikke våte fra før, så ble vi det i hvert fall nå. I tillegg var det nå grått og tåkete og det begynte å regne. På med jakken. Nye myrer å passere, før vi kom inn på stien igjen, bare for å oppdage at denne var blitt omdannet til en liten elv. Det var nemlig så vått i terrenget at det flere steder rant mindre bekker i de normalt tørre stiene. Nå tror jeg vi hadde vært ute i 2 1/2 time, og jeg fikk litt sjokk når jeg så at vi først nå passerte 15-km merket på kartet! Riktignok måtte vi plusse på noen kilometers feilløping, men likevel, dette gikk ikke fort...

Men vi jobbet oss møysommelig videre, og mot neste fjell, Hitfjellet, var det et veldig fint parti med behagelige stier. Rolf, som hadde vært fartsholder ganske lenge, skrudde opp farten, og vi koste oss bortover åskammen i regnet. Men straks stigningene begynte, slet jeg med å holde tempoet, og jeg var glad hver gang Rolf begynte å gå i de tyngste bakkene.

Så var vi på toppen av Hitfjellet (bildet), løypens høyeste punkt. Herlig! Dessverre så vi ikke så mye pga gråværet, men en milepæl var likefullt nådd, og jeg fikk nye krefter. Nå var jeg fartsholder en stund i et deilig løpsterreng, bortover og nedover, før vi etter hvert rundet Reinsfjellet, passerte veien og karret oss opp mot Pellestova. Her hadde vi ett av to hovedstopp, frem med nistepakker og drikke. Selv kunne jeg fiske frem en energibar og posen min med tørkede jordbær og dadler, som hjelperytter Rolf generøst hadde båret for meg. Litt av nisten til Rolf fikk jeg også, mens Rita bød på oppkvikkende nøttegodt; salt, søtt og næringsrikt på en gang.

Det gjorde godt med litt næring, og det trengtes før tøffe bakker opp mot Hafjelltoppen. Etterpå fant vi ut at vi trolig løp litt feil her, så bakkene ble nok brattere enn i selve løpet.

På toppen av Hafjell ble det nytt fotostopp og nå kunne vi virkelig nyte den spektakulære utsikten utover Gudbrandsdalen, for været hadde klarnet opp. Men igjen gjorde vi nok en liten feilnavigering, og i stedet for å løpe helt ned mot skiheisen, så dreide vi litt for tidlig til høyre og tilbake sørover. Denne gangen gadd vi ikke å løpe tilbake, men valgte i stedet å prøve å komme på rett spor med å krysse masse vierkratt og enda en myr. Vet ikke om det var lettere enn å løpe tilbake, men vi fant etter hvert det vi trodde var riktig sti. Men den var ganske puslete, og ledet oss bare ut i dagens våteste parti, der vi regelrett plasket ut i vann til langt over anklene. Jeg håpet bare at skoene ikke skulle bli sittende fast i myren...

Så til tross for den flotte utsikten fra Hafjell, skjønte egentlig ingen av oss hvorfor denne ekstrasløyfen etter Pellestova var med i løpet. Det ville likevel vært mer enn langt nok uten de ekstra og strabasiøse kilometerne rundt toppen og tilbake til Pellestova, se kartet over løypen. Eller kanskje det er nettopp fordi arrangøren ønsker å gjøre løpet ekstra tungt og bevisst legger inn et vadeparti som uansett vil gjøre alle klissvåte? Det er jo tross alt UltraBirken vi snakker om!?...

Humøret er på topp, været er bra og utsikten flott på toppen av Hafjell etter 25 km. 

Etter at denne "æresrunden" rundt Hafjell omsider var ferdig, gjorde vi enda enda en liten feilmanøvrering. På ny måtte vi løpe tilbake et stykke, før riktig kurs mot Nevelfjell var penslet ut. Nå kom vi inn i et anstrengende og steinete terreng oppover mot toppen, som visstnok er løypen til UltraBirken på sykkel, bare at de sykler ned dette steinete partiet! Helt utrolig, spør du meg! Jeg fatter ikke at det er mulig, og at ikke det medfører ulykker, skader og lemlestelser for de som likevel setter utfor. Jeg innså der og da at jeg nok aldri kommer til å delta i UltraBirken på sykkel. Takke meg til de trygge grusveiene i Sjusjørittet...kanskje...?

Men muligens var mine bekymringsfulle betraktninger en smule påvirket av at jeg nå slet fælt. Jeg var i ferd med å "møte veggen" og klatringen opp til Nevelfjell var den tyngste perioden på turen for mitt vedkommende. De to andre fortsatte imidlertid ufortrødent og tilsynelatende lekende lett og jeg sakket stadig akterut.Omsider nådde vi på toppen av Nevelfjell, nå var det på ny blitt veldig grått og tåkete og skikkelig surt. Jeg tror kanskje de andre to hadde mest lyst å fortsette på direkten, men de så vel at jeg trengte næring og hvile, så redningshytten på toppen ble nettopp det: redningen! Inne i den kummerlige koien tømte vi resten av næringsinnholdet fra sekkene og alle fikk sendt meldinger om betydelige forsinkelser, så vi ikke risikerte at det ble igangsatt unødvendige leteaksjoner... Vi hadde nemlig på forhånd stipulert turen til mellom 4 og 5 timer, og hadde nå vært ute i over fem timer allerede! Og vi hadde bare løpt knappe 3 mil av løypen.. Dette gikk definitivt mot min lengste tur noensinne, målt i tid.

Siste matstopp etter 30 km på toppen av et Nevelfjell inntyllet i tåke.

Etter en hvilestund i hytten begynte vi å bli kalde, særlig Rolf som kun løp i kortermet Swix-trøye på hele turen, så vi måtte komme i gang igjen. Siste drøye milen gjenstod. Rolf hadde tidligere sagt at løypen ned fra Nevelfjell var veldig fin. Det viste seg å være en smule overdrevet. Mye grus, glatte steiner og rennende vann er ikke akkurat det letteste å løpe i, men Rolf følte seg tydeligvis på hjemmebane her og formelig fosset nedover med vannet i det krevende terrenget. Heldigvis var ikke Rita like dreven i den type terreng, så jeg unngikk å bli fraløpt enda en gang. Næringen gjorde godt og nå var jeg også mentalt snart på siste etappe og tilbake på kjente trakter, i hvert fall straks nedoverbakkene var unnagjort og vi begav oss inn i terrenget igjen etter en liten stripe på grusveien ved Nordseterkrysset.

Nå gjenstod bare "sjarmøretappen" over Lunkefjell for andre gang. Men Rolf hadde sendt melding om at han skulle være tilbake til kl 17, og satte opp farten igjen. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde drikkesekk og på ny slet jeg med å holde følge i de siste tøffe stigningen på turen. Rita hadde tilsynelatende ingen problemner med tempoet, i hvert fall ikke når det gikk oppover. Hun løp lekende lett i hælene på Rolf, men holdt seg høflig bak det meste av tiden. Så var hun da også Norges beste i EM og VM i 10-timers løp tidligere i år og er nr 3 på adelskalenderen på 6-timers løp. Maraton er for kort for henne, så det har hun aldri løpt, annet enn som uoffisiell mellomtid på lengre løp!...

Så endelig, etter å ha vært ute i over 6 timer, kunne jeg skimte Sjusjøvannet! Et deilig syn. Bare noen kilometer igjen nå, så var vi fremme. Vi plasket gjennom enda noen sølepytter før vi skilte lag med den nye UltraBirkenløypen. Da er det fortsatt 18 kim igjen til mål i selve løpet!... Vi hadde heldigvis bare en kilometer igjen til leiligheten til Rolf, og enda en kilometer tilbake til parkeringsplassen. Da vi kom dit hadde vi vært ute i nøyaktig 7 timer! Effektiv løpetid var ikke mer enn drøye 5.20, etter fratrekk for to store og flere små stopp, samt diverse kartlesing. Jeg synes vi løp nesten hele tiden, jeg... Distansen var drøye 45 km, inkludert feilløpingen. Jeg har løpt lengre distanser to ganger før; i Bilsett Indoor 50 km og i Romerike 6-timers i fjor, men aldri så langt på trening, og aldri så langt i tid. En ny liten milepæl i min nye "karriere" (?) som ultraløper var tilbakelagt.

En sliten, men lykkelig trio etter endt langtur, Rita, Rolf og Frode

Summa summarum: Turen ble nok enda litt våtere, brattere og tøffere enn jeg hadde trodd. Men det var verdt det, og det var gøy. Et nytt lite minne for livet. Takk for turen til R&R!

Forhåpentligvis stiller jeg også til start også når den virkelige UltraBirken går av stabelen 15.september....

Men først venter nye fysiske utfordringer og nye naturopplevelser i Rallarvegsløpet... :-)

Les også Rolf sin bloggreportasje Test-trio i UltraBirken med mange flere bilder og bl.a. link til garmin-logg og høydeprofil av hele traséen. Og takk for lån av bilder.

Nå kan du også se Tommy Støa sin beskrivelse med film av testløping av 35 km av løypen.