... and then we take Berlin!

Berlin Marathon! Bare navnet får det til å krible litt. For dette løpet har ry på seg for å våre ett av de beste maratonløpene i verden. Kanskje det aller beste. Og det raskeste. Det var her Haile Gebrselassie satte sin legendariske rekord som førstemann under 2.04, og der er her gjeldene maratonrekord også er satt, enda noen sekunder bedre.

Men kanskje like viktig, Berlin Marathon er kjent for sitt flotte arrangement, med lett løype, millioner (?) av tilskuere og velorganisert etter beste tyske merke. Det har gått gjetord om dette maratonløpet så lenge jeg har vært interessert i løping. Både Kjetil Kveli, min "mentor" og treningskompis fra min spede "barndom" som løper, som dessverre selv har lagt inn konkurranseårene, og Haavard Nordgård, som fortsatt står på og holder høyt veterannivå, senest i Oslo Maraton løp med 2.52, hadde begge gode historier fra Berlin fra "gamle dager". Kjetil satte sin pers her på 2.28, Haavard likeså, på omtrent samme tid, hvis jeg ikke husker helt feil. En annen gang hadde Kjetil heng på Thomas Wessinghage, en ikke ukjent storløper fra 80-tallet.


Flere historiske tilbakeblikk: Her klar til start i 1987, det første året Berlin Marathon
startet foran Brandenburger Tor og ikke Riksdagen.
Over 15.000 deltok allerede da. (Foto: Fra arrangørens Facebookside)

Tid blir ikke det viktigste for meg på søndag, men OPPLEVELSEN. Eller kanskje jeg bløffer litt nå? For opplevelsen blir jo også mye bedre dersom jeg skulle klare mine litt hårete mål. Og det er ikke til å legge skjul på at Berlin Marathon har vært det store målet for meg denne sesongen. Drømmen er å motbevise (for meg selv) at jeg ikke er blitt for gammel, at jeg fortsatt kan sette en og annen sjelden pers, og at jeg for tredje gang i min beskjedne maratonkarriere kan klare å bryte drømmegrensen på 3 timer. Så dermed er listen lagt og presset på!

Likefullt var jeg på nippet til å droppe hele turen for en ukes tid siden? Hvorfor? Jo, nettopp fordi den drømmen, om 3 timer, virket så uendelig fjern, og fordi jeg i tillegg ikke hadde somlet meg til å bestille verken fly eller hotell. Det gjorde jeg først i går, onsdag! Flaks da at jeg var mer på hugget og kjappere i avtrekkeren når startplassene ble lagt ut. Skjønt, nesten 50.000 plasser ble fullbooket på et par timer, så jeg hadde egentlig ikke startplass. Men Trond Inge klarte å snuse opp at det var en ny mulighet, for en lørdag kl 18 sent i november i fjor, da skulle restplassene fra de som ikke hadde benyttet seg av plassene sine, legges ut på nettet. Så vi var flere som satt klare foran pc-en og trodde at vi skulle få startplass kjapt og greit, men akk... det var ikke SÅ lett. Overbelastning av nettet, umulig å komme gjennom, vi var tydeligvis ikke de eneste håpefulle som satt klare. Jeg kom gjennom til slutt, men fikk likevel ikke registrert inn data pga feil og overbelastning av serveren og hadde egentlig gitt opp. Men så, på mirakuløst vis, kom det litt senere på kvelden en bekreftelsesmail om at jeg hadde fått plass! Registreringen var likevel blitt nettopp det, registrert!

Tilbake til min egen form. Den er bra, bevares, jeg har fått trent godt i hele år og unngått både sykdom og skader. Men det er bare det at maskineriet likevel ikke biter skikkelig. Forklaringen er kanskje såre enkel; jeg er blitt 52 år og forlengst over "middagshøyden" som løper. Så jeg ber kanskje kroppen om det umulige? På den annen side: det umulig er også mulig, det tar gjerne bare litt lenger tid! Og jeg kjenner jo dyktige løpere som har perset på maraton i enda eldre alder...

Jeg føler meg i hvert fall veldig usikker og formen svinger ganske mye fra dag til dag. Dette blir litt som gambling.

Siste ordentlige treningsøkt ble gjennomført onsdag.
Nå er det bare å lade opp og håpe det beste...

Uansett, loddet er kastet. Jeg hadde angret resten av livet hvis jeg ikke hadde reist. Og selv om jeg altså ikke skal la opplevelsen styre i samme grad som jeg gjorde i Paris Marathon i vår, da jeg løp rundt med kameraet og knipset underveis i selve løpet, så er opplevelsen det viktigste. Tro meg!




Solskinn og startkluss i Stockholm Halvmarathon

Stockholm er en vakker by. Når det i tillegg er 20 grader varmt og en fullstendig skyfri og knallblå himmel midt i september, med tusenvis av løpere overalt foran og rundt Slottet og Riksdagen, som smørøyet i den svenske løpsgrøten, da kan det ikke bli bedre. Eller hur?

Jo, for selv om svenskene kan dette med å arrangere løp, og den svenske publiken må være en av de beste i verden, så var det faktisk litt krøll også. Mest selvforskyldt riktignok, men ikke alt...

Vakkert. (Arrangørbilde)

Det ble uansett en lang dags ferd mot natt for Hanne og meg denne lørdagen, den 14.september 2013. Vi valgte nemlig å ta morgentoget fra Oslo på selve løpsdagen, og nådde såvidt lokaltoget som skulle frakte oss til Oslo S. Deretter fant vi et ledig sete på SJ sitt tog kl 0732 til Stockholm, utrustet med både lesestoff og pc. Men wifi hadde de ikke hørt om i SJ... (1-0 til NSB og Norge!)

Nå var ikke internett det viktigste på denne fine sensommerdagen, og togturen gikk både kjapt og greit og  uten forsinkelser, heldigvis. For vi hadde jo ikke all verdens slingringsmonn i logistikkskjemaet vårt. Vi hadde fått anbefalt hotell av en annen Stockholm-fan, ingen ringere enn Norges bestemann på den hele distansen i sommer, Christian Odgaard.
-Kongeplassering med hensyn til start- og mål, sa han om hotellet.

Hotell med forpliktende navn, super plassering og kjempegod restaurant! 

For meg er det alltid det viktigste når jeg skal på maratonturer. Da er det utrolig praktisk å ha hotellet en kort oppvarmingstur unna starten. Av samme grunn liker jeg også best rundløyper som har start og mål samme sted. Kanskje jeg bare er litt lat?

I hvert fall litt for avslappet, av og til...? Jeg trodde nemlig at vi hadde full kontroll på startprosedyren. Helt til det plutselig gikk opp for meg, med bare noen minutter til start, at den IKKE foregikk fra det lille startseglet ved Kungsträdgården... det var nemlig bare startsted for det lille barneløpet!

Startnummerposen ble hentet på vei fra jernbanestasjonen til hotellet. Snart klare!
Litt senere er vi tilbake på samme stedet, der vi trodde starten var.
Jeg har god tid og er klar til start i mine nye, lekre Adidas Adios! Men....
... her var bare starten for barneløpet!.... Og nå var tiden knapp!

Neida, starten gikk på Norrbron foran Riksdagen, og for å komme dit måtte vi over en annen bro og passere tusenvis av løpere som forlengst hadde tatt oppstilling foran Slottet og på selve Norrbron. Og jeg som skulle starte i pulje A, like bak eliten, kl 15.30! "4 minutter til start!" ble det ropt opp i det vi endelig fant frem til rett sted for å levere tøyposen.... Og foran oss var det hundrevis av meter fullstappet med løpere! Sjakk matt!

Fantastiske omgivelser for start og mål. Men da tøyposen var levert, befant jeg meg helt i nedre, venstre billedkant. Starten gikk like etter Norrbron, og for å komme dit måtte jeg først over broen til venstre, så omveien over Løvebakken (tror jeg det heter) og tilbake over broen midt på bildet... (Arrangørbilde) 

Jeg hoppet over to gjerder og løp opp den bratte Løvebakken og ned igjen på andre siden, hoppet ned fra en høy mur med en ikke ubetydelig risiko og forserte enda et gjerde, der en vakt sa at jeg måtte komme meg gjennom massene og holde til venstre så langt frem jeg bare kom... Jeg gjorde alt dette, men var sjanseløs på å nå starten denne gangen! Så jeg prøvde i stedet å roe ned og berolige meg selv med at det heldigvis var nettotider, og at jeg tross alt kom veldig langt frem i felt B, som skulle starte bare 5 minutter senere. Jeg lurte på hvordan det gikk med Hanne, og håpet at hun ikke måtte starte aller bakerst... (Neida, hun hadde også kommet seg over broen, opp og rundt Løvebakken og i motsetning til meg funnet riktig startfelt) Litt verre med meg altså, men nå stod jeg jo ikke så veldig langt bak startstreken for pulje 2, så dette var ikke så ille, tenkte jeg...

Helt til jeg så ballongene! Disse fartsholderne, som skal være harer for respektive puljer som skal løpe på et oppsatt skjema. For plutselig ser jeg at mannen med 1.30 ballongen står helt fremst i startfeltet. Vel, vel, det er i og for seg ingen katastrofe, men verre er det at ballongføreren for 1.40 står like ved siden av! Og ikke nok med det - 1.50-ballongen vaier også helt der fremme, bare noen meter bak startstreken! Hva i all verden er dette for noe tull!? Mens 12.000 løpere altså står "milevis" i kø laaaangt bakover i feltet, så er alle fartsholderne trygt plassert helt fremme. Min grenseløse beundring for svenskenes evne til å arrangere løp fikk seg et kjempeskudd for baugen der og da! For dette var jo komplett amatørskap. Ballongførerne må jo selvsagt stille seg opp gradvis lenger bakover i rekken allerede fra start, der de "hører hjemme" i køen - og det er i hvert fall ikke fremst i feltet for de som skal løpe på 1 time og 50 minutter!... Og det blir jo gjerne veldig mange folk rundt disse fartsholderne, som gjør det svært vanskelig for løpere bakfra å seg komme forbi i store løp.

Her gikk vi flere ganger, både på vei til start og etter løpet.
Slottet troner majestetisk i sommersol. 

Startskuddet smalt likefullt, og jeg prøvde å bruke minst mulig krefter på å komme meg fremover i feltet. I stedet lot jeg meg bare "drive med strømmen". Jeg hadde selv vært den komplette amatør som misset starten, men var nå heldigvis rutinert nok nå til å beholde roen og til å bruke minst mulig krefter, når skaden først var skjedd. Halvmaraton er tross alt ganske langt, så jeg får tidsnok brukt opp de kreftene jeg måtte ha, tenkte jeg.

Heldigvis var veien ganske bred de første kilometerne, så det ble ikke den store trengselen som jeg fryktet. Etter en drøy kilometer var endelig 1.50-ballongen innhentet, før jakten på ballongfører for 1.40 startet og ferden fortsatte inn en en lang og mørk, men bred tunnel, der det var mulig å avansere bra uten å rykkeløpe. Vel ute av tunnelen etter ca 3 km, "fosset" jeg også forbi 1.30-ballongen. Nå var løpet endelig kommet ordentlig i gang!...

Resten av løpet ble en fin ferd gjennom vakre Stockholm, gjennom Norrmalm, Vasastan, Kungsholmen, Gamla Stan og Södermalm, og til slutt tilbake igjen til mål på Norrbro. Flere av Stockholms mest kjente bygninger ble passert underveis, som Karlbergs Slott, Stadshuset, Riksdagshuset, Slottet og Operaen. Løypen er relativt flat, dog ikke av de aller letteste, med en høydeforskjellen mellom banens høyeste og laveste punkt på bare 27 meter, men likevel litt småkupert flere steder.

Fra målområdet foran Operaen og Kungsträdgården.

Det artigste med startmisæren min må være at jeg neppe noen gang har passert så mange løpere underveis i et løp. Etter et par km kom en kar farende forbi meg, så jeg tenkte at her var en til som hadde misset starten. Kanskje det, men vedkommende ble innhentet og forbiløpt før milen var passert, og med unntak av et par stykker som avsluttet sterkt på den siste kilometeren, kan jeg faktisk ikke erindre at det var noen som løp forbi meg underveis i hele løypen!... Selv motiverte jeg meg også etter hvert med å telle hvor mange løpere jeg klarte å passere i løpet av en kilometer. Ja, jeg gjorde selvsagt ikke det hele tiden da, og passerte nok langt flere på de første kilometerne, men på den 13.kilometeren talte jeg 70 menn eller kvinner som ble passert. Etter 17 km gjentok jeg samme "øvelsen", og da passerte jeg 72... Og slik var det hele veien. Jeg holdt nemlig særdeles jevn fart hele veien og det skilte ikke mer enn 9 sekunder mellom den raskeste og den sakteste av de fire 5-kilometerne fra 0-20 km på de offisielle mellomtidene! Faktisk skilte det bare 4 sekunder mellom de tre første 5-kilometerne, og den fjerde var den tøffeste, før det gikk litt fortere igjen på de siste 1,098 km.

Detaljer kan ses her. 

Vi løper forbi nedre del av Gamla Stan i begge retninger...
...siste gang er gjenstår kun sjarmøretappen, der vi svinger inn foran Slottet. 
Det sier meg to ting: For det første at løpet var jevnt og bra - men også at jeg faktisk ikke tapte nevneverdig på den kaotiske starten. Så når sluttiden likevel ikke ble bedre enn 1.28.58, så skyldes det enkelt og greit at jeg ikke er bedre... Og så kan jeg selvsagt, som alle andre, skylde litt på varmen. 20 grader varmt og strålende sol hele veien, gjorde at jeg drakk minst ett krus på alle drikkestasjonene, og gjerne helte det andre kruset over hodet - utenom den aller første og den aller siste drikkestasjonen, som jeg løp rett forbi (helt unødvendig med drikkestasjon med kun et par hundre meter igjen å løpe...).


Opp Slottsbakken, eller foran Slottsbakken, og nesten i mål!...
Siste innspurt foran Riksdagen, med fotografer på plass.

Karen til venstre jubler vilt av å se målseglet, som er helt i høyre billedkant. Kun 100 meter igjen...
Så som så ofte før i år var det følgelig en litt blandet opplevelse etterpå. Et fantastisk løp (hvis vi ser bort fra litt dårlig info og merking i forkant og "skandalen" med ballongene) og en nydelig dag - og ikke minst et fantastisk entusiastisk publikum som virkelig heier deg frem! Når jeg løper i Norge-singleten min er det utrolig hvor mange svensker som roper "Heja Norje", slik det også var i folkefesten i det enda varmere GøteborgsVarvet 18.mai. Jeg følte altså en stor glede over opplevelsen, blandet med litt skuffelse over at eget tidsmål på langt nær ble innfridd. Men egen prestasjon føltes likevel god - kroppen responderte nemlig godt og holdt hele veien, jeg følte meg rett og slett sterk der jeg løp med stadig påfyll av adrenalin som følge av nærmest kontinuerlig avansementet i rekkene, der jeg formelig "fosset fremover" i feltet. En ganske uvant opplevelse.
Denne karen ble nr 22 i klasse 50-54 år og 9.best av de 301 norske som deltok. 
Da får det heller våge seg at tidsmålet var flere minutter bedre - og at dette var omtrent identisk med det som skulle være skjema for passering halvveis i Berlin 14 dager senere!... Skrekk og gru, det 3-timers skjemaet jeg har i bakhodet der, kan jeg nok bare glemme, skrev jeg på facebook etterpå. Nå har både den ene og den andre oppfordret meg til å holde fast på opprinnelig mål i Berlin (takk for tilliten!), men det får vi komme tilbake til senere.
Blå tøyposer opp og i mente, med Norrbron, der start og mål var, i bakgrunnen. 

Forpleiningen etter løpet i Stockholm var av de aller beste jeg noengang har opplevd. Foruten vannflasker med egen løpslogo og den vanlige sportsdrikken, var det frukt og en stor egen pose med både det ene og det andre oppi. To ulike recoverydrikker fikk vi, og masse mer. Og helt til slutt i det svære feltet ble det servert varm kaffe med haugevis av store og gode skillingsboller, som en fritt kunne forsyne seg av. Kjempebra!


Ingenting å si på serveringen til løperne!

Jeg rakk litt fotografering og fikk øye på og knipset Hanne inn til ny pers på 1.52. Hun hadde håpet å løpe under 1.50, men fikk klar beskjed om at man aldri kan være misfornøyd med pers, så dermed var kvelden "reddet" og vi hadde noe å feire, om vi skulle trenge et påskudd for det, da! 


Hanne heies frem foran Slottsbakken. Siste innspurt! 
Stolt medaljør etter ny pers.

Feire gjorde vi i hvert fall, med et utsøkt måltid på den prisbelønte restauranten på hotellet vårt. 



Sceneskifte. Løpet skal feires, her med toast med kantareller til forrett. Skikkelig digg! 

Men for stockholmerne var vel halvmaratonløpet bare vorspielet, dagen før Dagen. For på søndag var det nemlig 40-års feiring av Kungen - og 40 årsdag for svigersønnen samtidig (en ganske utrolig tilfeldighet), med brosteinsdans foran Slottet og masse liv og røre. Før vi kunne sette oss på toget tilbake om ettermiddagen, bare 26 timer etter at toget ankom samme stasjon. Men det føltes der og da som om vi hadde hatt en langhelg i den svenske hovedstaden! Snakk om valuta for tid og penger... 


Mange flagg, levende musikk og brostensdans foran Slottet et par timer før Kungen skulle tale, dagen derpå. 

Joda, Stockholm Halvmarathon er virkelig et løp å anbefale!...

... and then we take Berlin!... (men ikke før i neste kapittel)



PS. Planen var å slutte innlegget der, men etter dagens økt over 16 km, som skulle være halvhard, med 8 km i maratonfart på ca 4.15 / km, så er jeg helt sluttkjørt. Fullstendig tom! Det ble knallhardt, ikke halvhardt! Så akkurat nå spøker det litt for neste kapittel....


Se også reportasje på Sportsmanden med resultater og oversikt over de norske.



Vi rakk å nyte årets siste sommerdag (?) i Gamla Stan før togturen hjem,
med hver vår kopp med varm sjokolade. Nam!


Flotte løp i Follo

Hvilken sensommer vi har hatt. Foruten å bare nyte godværet og å løpe det flotte Koboltgruvene Opp i Modum, har jeg benyttet anledningen til å delta i flere lokale løp. Først de tre siste løpene i Follotrimmen (kommer tilbake til disse i egen oppsummering i del 2), deretter Årungen Rundt og SkiLøpet. Her er et lite tilbakeblikk, og vi starter med det siste først:


SkiLøpet
Vidar dukket opp på startnummerutdelingen på Løplabbet og vifter med den flotte t-skjorten som alle løperne fikk,
som om det var tyrefekting. I tilfelle var nok jeg oksen og Nilsen den spenstige tyrefekteren...

Det er også ganske spenstig av en uformell løpegruppe å påta seg å arrangere et stort mosjonsløp. Enda mer imponerende blir det når SkiLøperne for andre år på rad kliner til med et kjempearrangement full folkefest i Ski sentrum. Fantastisk moro. Bare synd at politiet forlanger masse penger for å sperre av en gatestubb som er nødvendig for å få festen i gang, eller i mål, om du vil. I Sverige er slikt visstnok gratis for arrangører og noe politiet legger inn i sin ordinære tjeneste. Men ikke i dette landet, der velferdsordninger av og til tar kvelertak på samfunnet, stikk i strid med sin hensikt. Nok om det, men det er synd og skam at frivillige ildsjeler faktisk må risikere egen økonomi for å glede så mange mennesker og ikke minst, skape aktivitet for store og små...


Ingrid K spurter mot mål, lett i steget
og med et smil om munnen.
Foto: Trond T. Hansen
Brox smilte på alle bildene rundt
løypen, som ellers var ganske krevende
for de fleste. Her koser han seg
i rygg på damevinner Annie Bersagel.
Foto: SkiLøpets hjemmeside
Nå gikk det også bra, tror jeg, for løpet var fulltegnet med ekstrakvote på toppen. To av de som lot seg begeistre, var ordføreren i Ski, Anne Kristine Linnestad, og løperdronningen selv, Ingrid Kristiansen. Hun stilte sporty opp på kort varsel og var med på å profilere dette ikke bare for elitemosjonistene, men for alle. Apropos eliten, Håkon Brox har vel aldri innkassert 10.000 kr (i form av reisesjekk) så enkelt som denne lørdagen, men også han satte sitt smilende preg på Skibyen.



Det gjorde forhåpentligvis jeg også, uten sammenligning for øvrig med noen av de forannevnte. Og det var nok heller ikke mye smil å spore de første minuttene etter målgang fra min side, for jeg ga som vanlig alt jeg hadde og litt til. Det holdt til 3.plass i klassen min, bak "come-back kid" Hermann Bruun, som utrolig nok er i en egen klasse etter flere år på skadesidelinjen. Vel, rett skal være rett, Hermann har trent jevnt og trutt i hele skadeperioden, men mest på sykkel. Men myten om at sykling ikke slår positivt ut for løpere, har herr Bruun langt på vei avlivet en gang for alle! Og godt er det. 


Joda, jeg smilte også etter løpet, jeg måtte bare komme til hektene først.
Foto: Tim Bennett

Tilbake til start et lite øyeblikk. På selve streken traff jeg to svært så trivelige og særdeles dyktige superveteraner, Jorunn Rekkedal og Øystein Syversen, begge tidligere kåret til Årets veteranløpere, og begge har de (også) slitt med skader de siste årene. Men som Hermann, synes dette knapt på disse heller. Jorunn var 3.raskest av alle damer, kun slått av to som kunne vært døtrene, nemlig eliteløper Annie Bersagel, årets vinner av Sentrumsløpet, og Marit Haslie, ung og fremadstormende lokal løper som faktisk nesten har vært eleven til Rekkedal.

Og Syversen da, ingen ungfole han heller og ikke akkurat den som skal beskyldes for motehysteri i sitt godt brukte utstyr. Men det er mannen oppi skoene som teller, og Øystein viste seg nesten like rask og lett i steget som i gamle dager. Selv om han har passert 60, så var han 10.raskeste mann i mål!

I tilsynelatende avslappet og munter passiar med Øystein på startstreken, unnfanget av den også alltid blide fotograf for anledningen, Tim Bennett. Takk for bilder, Tim! Marius t.v. ser mer skjerpet ut...

Snaue 2 minutter bak Syversen kom undertegnede pesende i mål, dog med en bra progresjon og etter å ha avansert kraftig utover i løpet, etter en slakk åpning. En annen super superveteran, klubbkompis Svein Sølvberg, tiljublet på hjemmebane, ble for en gangs skyld slått. Jeg klarte faktisk det samme i fjor, også da gikk SkiLøpet på sommerføre, men da satt det faktisk enda lenger inne. Ellers hører det med til sjeldenhetene, selv om Svein er enda noen år eldre enn Øystein. Som i fjor hadde jeg ellers litt blandede følelser i mål, da jeg nok en gang måtte innse at jeg kom et par små sekunder for sent til å se 39-tallet...

Vel vel, jeg er jo ingen ungdom selv heller lenger. Jeg bare glemmer meg litt bort og føler meg sånn, av og til. Heldigvis egentlig, for alternativet er jo så mye verre....

Her er  noen flere glimt fra løpet: 


Etter 6 km får jeg kjærkommen sportsdrikk i varmen av ingen ringere enn Berit Kristiansen - "mor Follotrimmen",
som ikke ante hva som ventet henne litt senere...
Foto: SkiLøpets hjemmeside
Det som ventet meg, var en knallhard avslutning og en febrilsk spurt...
avslørende knipset av Trond T. Hansen
Like bak: Svein Arne, som vanlig lett i steget og utilnærmelig i klassen sin.
Foto: Tim Bennett
Like foran: Vidar, "tyrefekteren", som stilte i sin første konkurranse på 3 måneder, lå langt foran midtveis, men som "fikk det" litt på slutten. Likevel ingen skam å bli slått av denne klubbkameraten.
Foto: Tim Bennett


Langt foran: "Den flyvende reporter" for Sportsmanden, Roar Tomter, i farta med ny fantomspurt. Roar åpnet sammen med meg, men fant snart ut at det gikk litt FOR sakte. Likevel imponerende progressiv utvikling med klasseseier som belønning!
Foto: Trond T. Hansen
Enda lenger foran: Fighting face Marius Borger har gjort det til en hyggelig vane å konkurrere i Follo i år.
Men Spydeberg-ekspressen, som nylig vant Glavamila, havnet såvidt utenfor pallen denne gangen.
Foto: Tim Bennett

Hanne gjorde også sine saker utmerket og hadde et nytt løp på 50-tallet, selv etter at hun hadde ledet en tøff spinningtime på Stamina HOT noen timer tidligere.
Foto: Tim Bennett
Tilbake til Berit og overraskelsen som ventet henne, nemlig en hyggelig og fortjent heder for sin lange og flotte innsats for Follotrimmen! Iscenesatt av SkiLøpets initiativtaker Janicke Ekelberg (t.v.) og overrakt av selveste ordføreren, som her får en god klem.



Etterpå var det stor stemning, fryd og gammen og brede smil på pallen for alle klassevinnerne,
som alle fikk gavekort på 500 kroner fra Løplabbet. 


Årungen Rundt

Bare 6 dager tidligere hadde jeg stilt til start i Årungen Rundt, noen kilometer lenger sør i Follo. Utrolig nok var de to løpene først lagt til samme helgen, men det løste seg ved at Årungen flyttet løpet en helg frem. Jeg er midt i en hard oppkjøring mot Berlin Marathon og tok derfor Årungen på hælen, som en hardøkt, men helt uten noen ambisjoner. Jeg hadde løpt Follotrimmen for full maskin så sent som torsdag, og fredag løp jeg langtur på asfalt på drøye 3 mil, hvorav 15 km hurtig. Så etter en liten hviledag stilte jeg i Ås med senkede skuldre og bare for å få en fin dag med min gamle mor, som var på besøk fra Bergen, og med Hanne, som også stilte med begrensede ambisjoner etter å ha hatt en tøff spinninginstruktørtime bare to timer tidligere da også.

Fine omgivelser og nydelig sommervær i Ås.

Ikke fikk jeg varmet ordentlig opp heller, men det var ikke så farlig, jeg fikk ta oppvarmingen underveis og åpne enda litt roligere enn jeg pleier, tenkte jeg. Som sagt, så gjort, og mange klassekonkurrenter og andre løpere forsvant lenger og lenger foran meg etter den første startbakken opp til Ås kirke.

Til ære for arrangørklubben Ås IL stilte jeg i grønne farger både på drikkeflasken og på ryggen
(selv om det ikke er så lett å se her...) 

Deretter fulgte et svært så kupert terreng langs grusveiene på østsiden av Årungen. Jeg synes det gikk litt tungt i starten, men ble oppmuntret av at beina kjentes overraskende lette og fine etter langturen og hardkjøret de siste dagene. Som vanlig holdt jeg litt igjen i oppoverbakkene, for å kompensere med å lange ut bortover og særlig nedover. Ved vending i nordenden var løpets eneste drikkestasjon, men den stod i yttersving som hadde medført noen ekstra meter å løpe. Dermed droppet jeg det, for nå var jeg akkurat kommet i siget, selv om varmen var begynt å ta. Samme sted var det offisielle mellomtider. I ettertid så jeg med interesse at de 5 beste i den utvidede klasse 50-59 år passerte slik:

Tid       Etter     Min/km                       
1.
Ketil Knudsen
Nesodden
19:13
+0:00
3:50
2.
Bjørn Huso
Ås IL
19:28
+0:15
3:53
3.
Nils Karbø
Ås IL
19:54
+0:41
3:58
4.
Frode Monsen
Sportsmanden
19:55
+0:42
3:59
5.
Ola Øvstedal
UMB-BIL, Ås
20:55
+1:42
4:11


På fjerdeplass altså, men Nils Kårbø hadde vært langt foran meg et par kilometer tidligere og var nå så godt som innhentet. Jakten var i gang! For nå dukket flere harde rivaler fra Follotrimmen opp i horisonten. Først den 5-doble damevinneren Stine Aarstad, som løp på hjemmebane. Hun hadde jeg innhentet like før mål i de to siste Follotrimmene, nå passerte jeg henne allerede halvveis. Sikkert bare tilfeldig, tenkte jeg, men da jeg like etterpå også innhentet en annen Ås-løper, Bjørn-Erik Pedersen, begynte jeg å lure. For han har slått meg klart i alle løp de siste årene. Med tanke på de seige bakkene mot slutten, begynte jeg å frykte at jeg hadde økt farten for mye, så det var like før jeg "roet ned" i ryggen på Bjørn-Erik. Men pokker og, jeg skulle jo bare ha en hardøkt, så jeg fikk heller sprekke og ta det som det kommer, tenkte jeg. Og løp forbi. 

Dette er noe av det fascinerende med løpingen, nemlig at de gode dagene plutselig kommer når du minst venter det. For denne dagen følte jeg meg bare sterkere og sterkere, og fortsatte ufortrødent videre. Når også unge Halvor Steinsholt, som også har slått meg klart i Follotrimmen og Koboltgruvene Opp, noen kilometer senere var innhentet med 37 sekunder fra mellomtiden og "lett" ble passert, så skjønte jeg at dette ikke var tilfeldigheter, men at jeg virkelig hadde dagen. Bjørn Huso var nestemann på jaktlisten og stadig nye løpere dukket opp som nye mål foran meg. Ved inngangen til de siste harde kilometerne innhentet jeg et par mann som jeg ikke kjente, men som kunne være i klassen min. Klasselederen Ketil Knudsen var nok en av disse, men heller ikke han klarte å henge seg på. 

Jeg sprakk aldri. Tvert i mot klarte jeg også å innhente og passere enda en gruppe med Knut Bjørn Stokke like før innspurten, nok en sterk hjemmeløper som har knust meg i alle Follotrimmer i år. Da jeg også holdt unna for en kar som kom spurtende i vill fart bakfra på oppløpet, kunne jeg ikke annet enn å være superfornøyd med egen prestasjon. Det skjer ikke så ofte, men altså nå, når jeg minst ventet det.

Så var det å heie Hanne til mål....

Og her kommer hun, i fin stil og lett i steget! 

... før løpet måtte analyseres og diskuteres...

"Eliten" samles! Jeg diskuterer med Roar, mens de to vinnerne Marit Haslie og Mads Bigum Johansen følger nøye med for å snappe opp ett og annet tips... Eller kanskje det ikke var helt slik...
Diskusjonen gikk livlig, helt til Elmine Tomter syntes at pappa brukte litt for lang tid... 

Joda, det BLE klasseseier, og plutselig ble jeg ropt opp for en sjelden tur til topps på en ordentlig premiepall. Morsomt!


Stolt vinner av klasse 50-59 år.
Og her er noen av de hardeste konkurrentene. Ola, Nils og Bjørn var alle i klassen min, mens Knut Bjørn i grønn Ås-trøye kom på 12.plass i den svære klasse 35-49 år.
Mor fant seg også en plass på pallen, sammen med Venstre-politiker Abid Raja, som selvsagt gir V-tegn og løp i grønt..
Sporty innsats av begge!
Sluttstilling for de 5 beste i klasse 50-59 år:

Tid       Etter     Min/km                      
1.
Frode Monsen
Sportsmanden
42:19
+0:00
4:01
2.
Ketil Knudsen
Nesodden
42:41
+0:22
4:03
3.
Bjørn Huso
Ås IL
43:32
+1:13
4:08
4.
Nils Karbø
Ås IL
44:13
+1:54
4:12
5.
Ola Øvstedal
UMB-BIL, Ås
45:23
+3:04
4:19


Tiden min på 42.19 i den krevende 10.5 kilometeren var bare et par små sekunder bak mitt forrige løp Årungen Rundt i 2010, det første året dette tradisjonsrike løpet ble arrangert i nyere tid, da jeg for øvrig også hadde en knallhard kamp med Knut Bjørn Stokke og Roar Tomter.
Interesserte kan lese om det her.

Det er gøy på sånne dager når det meste funker. Bare så synd at det skjer så sjelden. Så gjenstår det å se om jeg kan oppleve flere slike dager, nå når høstens to virkelige godbiter snart står for døren: Først forretten med Stockholm Halvmarathon allerede på lørdag. Så selve hovedretten 14 dager senere: Berlin Marathon! 

Mer om det senere...

Einar Bergsholm i midten hadde også dagen, og ble nr 5 totalt og nr 2 i den svære klassen. 
Det var en særdeles trivelig dag i Ås. Takk til moder'n for mange flotte bilder, til Hanne som i siste liten bestemte seg for å bli med og ikke angret på det, og til muntrasjonsrådet Roar som sørget for stor stemning under premieutdelingen! 


Se også reportasjer med masse bilder og resultater på Sportsmanden:


Årungen Rundt


Idyllisk og fint rundt andedammen, svanedammen eller hva den nå kalles.
Start- og målområdet skimtes på den andre siden. Vakkert!