Pers og pallen i København Maraton !


Dejlige Danmark!! Ja, det er virkelig deilig å være norsk i Danmark av og til. Som nå i helgen, da en flott helg med mye godt vær ble kronet med to perser. Hanne forbedret seg med over 7 minutter og jeg knep halvminuttet og kom under den magiske 3-timers grensen for andre gang. Og for første gang etter fylte femti. For det ble jeg belønnet med en høyst overraskende 3.plass i klassen. Hurra!





Vi var først og fremst ute på en opplevelsesrik langhelg. Men vi har lenge vurdert mulighetene for å få med oss et maratonløp på vårparten. Roma var en stund aktuelt, men det kom for tidlig og kræsjet attpåtil med Birken. I ettertid er jeg svært glad for den prioriteringen, etter min doble barrierebryting i Rennet. London var også vurdert, men viste seg forlengst å være fullbooket, det samme var Stockholm. Men i København var det fortsatt mulig å melde seg på, tross i rekordoppslutning og nærmere 12.000 påmeldte der også.

Vi tok båten til København og kunne deretter bare ta vannbussen fra kaien til hotellet vi bodde på forrige gang vi var i Køben og som vi likte svært godt. Det viste seg også at start og mål var like ved hotellet. Fra rommet vårt hadde vi faktisk panoramautsikt over sjøen til start-og målområdet på den andre siden av kanalen! Perfekt!

A HOTEL WITH A VIEW: Vi ankom hotellet vårt, Copenhagen Island Hotel, fra sjøveien.

Utsikt fra hotellrommet til start- og målområdet med de hvite teltene i bakgrunnen.

Lørdag var det fint sommervær med sol og vindstille, men vi var litt bekymret for værmeldingen, som varslet frisk bris på løpsdagen med regn fra kl 12. Som bergenser har jeg selvsagt ikke noe i mot regn, men sterk vind er noe av det jeg liker minst. Så nå var gode råd dyre, men likefullt billige, i form sms fra rutinerte Ole Kjell; "Fokuser kun på løpingen. Været får dere ikke gjort noe med uansett!", var hans enkle men kloke budskap. Jeg sa det samme til Hanne, som skulle ut i sin andre maraton, med mye trening innabords, men ganske lite løping og ikke en eneste langtur i beina. Men det stopper ikke henne. Jeg rådet henne i tillegg til å dele løpet inn i mindre bolker á 5 km. Og å forberede seg på at det kommer til å gjøre vondt. Hodet må være med, maraton er selvsagt en stor fysisk utfordring, men nesten like mye en mental greie.

Noen, også ihuga løpere, spør av og til hva det er som får oss til å løpe maraton. Hvorfor ikke nøye seg med kortere løp. Svaret ligger mye i den spesielle utfordringen i skjæringspunktet mellom en mental og en fysisk kraftanstrengelse. Selvsagt må man være tøff i hodet også på en rask 5 eller 10 km, men det blir ikke det samme. Der er det først og fremst pusten og det fysiske som er begrensningen og utfordringen.

Nok om det. Etter en lett frokost bestående av halvannet rundstykke med nøttepålegg og honning på rommet, forlot vi hotellet kun 20 minutter før start. Deretter var det bare å rusle eller småjogge over gangbroen og langs kaien på andre siden.

Kun eliteklassen hadde fått et eget avgrenset startfelt, men det viste seg ikke å være noe problem å stille seg i fremste del av feltet.
Klar til start..



Hanne er spent og klar til dyst, det er bare en halvtime til starten går i bakgrunnen...



Men først et lite tilbakeblikk til dagen før dagen. Det eneste minuset med hele
arrangementet var at expo-en i Spartahallen lå milevis fra start- og målområdet, på andre siden av byen. Det ble derfor litt styrete og noe tråkking lørdagen for å komme seg dit. Men det skulle vise seg å være verdt bryet. For i tillegg til det vanlige og helt nødvendige startmateriellet, fikk kredittkortet også bein å gå på i Spartahallen. Hanne fikk utvidet treningsgarderoben sin og jeg stod plutselig med nyinnkjøpte thights og calf guard fra 2XU. Først når vi var tilbake på hotellet så jeg at sistnevnte leggstrømper var i størrelse ekstra small... Greit nok at det er kompresjonstøy, og selgeren tok jo mål av leggene mine, men så små!?... Tør jeg å bruke de? Vel, da har jeg jo noe til felles med alle kenyanerne da, tenkte jeg. Det er jo forsket masse på hvorfor Kenya har så utrolig mange gode langdistanseløpere, og en av hovedkonklusjonene var at de har anatomisk tynne legger! Så da så!... Og med krampene mine fra 37 km som snøt meg for pers  i Oslomaraton fortsatt friskt i minne, så var det vel ikke noe å nøle etter. Så da stilte jeg altså til start med helt nytt tøy og nesten nye sko, Saucony Fastwitch, som riktignok var innkjøpt og innløpt for noen uker siden.

Startskuddet smalt og et par sekunder senere passerte jeg matten. Perfekt posisjonert, nå var det bare å finne flyten. Oppildnet av et fantastisk publikum åpnet jeg hardere enn jeg har våget noengang før på mine 6 tidligere maraton. Første kilometer gikk lekende lett på 4,06. Beina føltes myke og fine. Det lovet bra. Og det var fin temperatur med ca 15 grader, lettskyet og ikke veldig mye vind foreløpig, dog tiltagende. Men glem det - fokuser på løpet og det du selv kan påvirke!

STARTEN. Bilde fra arrangørens hjemmesider. Jeg står like bak eliteløperne. I orange drakt midt på bildet ses løpets vinner, finske Marten Bostrøm (2.21,44)

Første 5 km ble passert på 20,50 på egen klokke. (En takk til Løplabbet i Ski som velvilligst ladet klokken min for andre gang, ettersom laderen fortsatt ligger på hytten...) Jeg hadde faktisk ikke et nøyaktig tidsskjema denne gangen, hadde bestemt meg for å løpe på feelingen, men tørre å åpne litt hardere enn jeg pleier. Men jeg var innerst inne forberedt på at manglende langturer og mye vind trolig ville gjøre at skjema raskt ville justeres til et hederlig resultat på rundt 3.05. Men jeg ville gjøre et ærlig forsøk. Hvis alt klaffet visste jeg at det var mulig med sub 3 - og derfra til persen på 2.59,23 fra mitt "legendariske" (i egne øyne :-) løp i Frankfurt i 2008 var veien kort, og alt var mulig. Hvis kramper unngås, jeg har dagen og vinden ikke ødelegger for mye.

Vinden rev etterhvert godt på enkelte strekk, og jeg prøvde å løpe litt taktisk bak en rygg eller to, men følte ikke at jeg fikk så mye ly likevel. Men vinden var ikke like ille hele tiden og heller ikke så kraftig som fryktet. Bare det nå ikke øker på underveis.. Og jeg fikk stadig positive tilbakemeldinger fra klokken ved kilometerpasseringene, og fra publikum. Hvilken stemning! Dette var noe annet enn Oslo. Publikum var virkelig engasjerte, og de var mange. De klappet og heiet og ropte. Selv når regnbygen kom akkurat som meldt, så stod publikum like trofast og heiet oss frem. Veldig inspirerende.

Jeg holdt meg rundt 21 minutter på 5 kilometerbolkene. Likevel gikk det ikke fortere enn det måtte, hvis det skulle være håp om under 3 timer. Halvmaraton ble passert på 1.28,28, omtrent på mitt løselige skjema, ca tre minutter bak sluttiden min fra Fredrisktad halvmaraton i april. Jeg tok en av mine to medbragte gel-er, og var ellers nøye med å få i meg drikke på hver eneste drikkestasjon.

På løypas høyeste punkt over jernbanebroen, like ved hotellet vårt, ved Fisketorvet (bildet, nesten så en bergenser får hjemlengsel), gikk løypen begge veier. På vei utover fikk jeg et glimt av teten, og på vei tilbake etter ca 22 km så jeg plutselig Hanne og fikk ropt noen oppmuntrende ord til henne. Hun lå ikke langt bak 3.30-ballongen og hadde følgelig åpnet friskt.

Jeg fikk ny energi selv, prøvde å løpe lett og avslappet og fikk min andre av to kilometer på under 4 blank! Jeg passerte 25 og 30 km. Mange sliter etter passerte 30 km, et yndet sted å møte den beryktede "veggen". Selv ser jeg alltid frem til å passere 3 mil. Jeg har aldri møtt veggen og føler nå at mesteparten av løpet er bak meg. Nå er det bare en mil igjen. De to siste kilometrene regner jeg liksom ikke med. Og klarer jeg å holde noenlunde flyt og fart til 35 km, så er det kun én 5 km bolk igjen. Men det er alltid en beinhard mental kamp mot meg selv på siste halvdelen av et maratonløp, kilometer for kilometer.

Så også denne gang. Beina begynte å protestere, farten sank litt, jeg måtte opp i rundt 4.20 på flere kilometre. Men fortsatt mente jeg å holde god nok fart til å klare 3 blank! Jeg prøvde å tenke positivt, men så, på den 34. kilometeren tror jeg det var, bykset plutselig klokken opp i 4,41. Huff! Mesteparten av forsprnget mitt til 3 blank forsvant som dugg for solen i ett eneste jafs. Fortsetter dette tempoet bare noen få kilometer til, så er løpet kjørt. Jeg prøvde å gi drikkestasjonen og et vindutsatt strekk skylden for misæren, og prøvde å øke farten igjen. Spent så jeg på klokken ved neste kilometerpassering; Uret viste 4,11. Yes! Back on track!

Men beina var nå markert stivere og jeg begynte å kjenne små krampetendenser. Ikke nå igjen! Jeg har jo tatt magnesiumtilskudd en ukes tid, jeg tok salttabletter i går og har kompresjonstøy. Slapp av, du får bare ikke kramper i dag, du kan ikke få kramper i dag!, prøvde jeg å overbevise meg selv. Og klarte det!

Men noen negativ splitt som i Frankfurt var det ikke snakk om. Sekundene tikket raskere nå og jeg hadde ikke mye å gå på lenger. Prøvde å holde farten oppe best mulig, men både klokken og beina motarbeidet meg. Ved passering 39 km følte jeg at jeg måtte øke farten hvis jeg skulle klare det, men jeg løp nå alene og fikk kraftig motvind midt i fleisen. Så selv om jeg presset mer og økte tempoet i forhold til gruppen foran meg, så hjalp det ikke på kilometertiden som jeg mener å huske var 4,20. Endelig kom vi inn i litt smulere farvann med mindre vind og omsider så jeg også 40 km-skiltet, som offisielt ble passert på 2.49,56.Jeg fryktet imidlertid at løypen var litt for lang, da det gradvis ble større avstand mellom kilometerpasseringene på gps-en og de oppsatte merkene. Nå giret jeg opp enda et hakk. Jeg trodde at jeg ville klare sub 3, men jeg ville gjerne ha pers også! Hadde håpet å unngå en febrilsk sluttspurt denne gang, men nå var det likevel ingen vei tilbake. Hode og bein lystret heldigvis bra, og nå var det bare siste broen og oppløpet igjen. Men jeg glemte at det var en lang sløyfe etter broen. Den siste kilometeren føltes uendelig lang, men omsider så jeg målseglet noen hundre meter foran meg og mobilierte til enda et lite taktskifte, en siste spurt etter førtitotusen løpte meter. Med 50 meter igjen skjønte jeg at jeg ville komme under 2.59 og jeg slakket litt på farten, jeg ville nyte de siste metrene og kunne like etterpå jublene klokke meg inn på 2.58,53. Ny pers med akkurat halvminuttet.

Helt herlig! Jeg var fryktelig sliten etter løpet og spurten og satt meg ned ved Røde Kors teltet, hvorpå en kar umiddelbart spurte om alt var ok. Gjett om det var! Han kom likevel med vann og to bananer. Snilt gjort. Men jeg har sjelden følt meg bedre. Så jeg takket, tok den ene bananen og sa at den andre kunne han gi til noen som trengte den mer, som han som kom sammenkrøkende og spyende mot oss.. Stakkars fyr..

YES! NEW PB: 2.59.53
Etter en hyggelig liten passiar med Kondis- og Bølerfotograf Per Inge Østmoen, som foreviget mitt store øyeblikk på bildet ovenfor, og påfyll av diverse fast og flytende føde, ruslet jeg tilbake til hotellet, skiftet, drakk og spiste litt mer, før jeg stavret meg tilbake til målomårådet for å ta imot Hanne. Jeg bakset meg frem til målseglet enda en gang, nå fra motsatt side og adskillig saktere og mindre grasiøst enn for en liten time siden, men akkurat tidsnok til å kunne heie inn en sliten, men svært tapper jente som spurtet inn til 4.01,58 i sitt livs andre maratonløp. Gratulerer masse med solid ny pers! Hanne hadde slitt med stive bein fra 20 km og ergret seg litt over å være så nære drømmegrensen på 4 timer. Men den tar du neste gang, Hanne! Med mer løpetrening og noen langturer i beina, så går det som en lek. Nå skal du bare være kjempeglad og stolt over ny pers og flott gjennomført maraton.

Jeg er i hvert fall stolt. Både over deg og over meg selv.



Bilder og video fra marathon-photos.com her. Jeg ser faktisk ganske lett ut i steget i innspurten :-)

Min løpsutvikling og detaljert resultat med mellomtider.

Hanne sitt resultat og løpsutvikling.

Reportasje og bilder på kondis.no.

Alle resultater


Over stokk og stein fra første tråkk!

Så er sykkelsesongen endelig i gang

Jippi! Endelig har jeg fått min nye sykkel. Og det er ikke en hvilken som helst sykkel jeg har skaffet meg. Sin unge alder til tross, dette er en merittert utgave som allerede har oppnådd heder og ære. Så her er det bare å sette seg pent på setet, så går resten av seg selv!

Sykkelen er en Everest Racelite 8848, 2010-årgang. Den kom nykjøpt fra butikk i august i fjor og debuterte i konkurranse allerede samme måned i Grenserittet, med en sterk fjerdeplass i klassen.

En måned senere, i sin andre konkurranse, slo den til med en sensasjonell klasseseier i selveste Birkebeinerritttet! Og som om ikke det var nok, i vinter var den sterkt delaktig i bronsemedaljen i VM i vintertrialthlon for U23. Så sykkelen er altså meget allsidig og i topp shape sommer som vinter!



Men nei, jeg skal overhodet ikke påta meg æren for noe av dette. Jeg er ikke en gang en god syklist. Men jeg gleder meg i hvert fall veldig til enda mer variert trening fremover. Jeg blir neppe noen bedre løper av å sykle heller, men håper i det minste å få masse glede av min nye lekekamerat i årene som kommer!

Og det lover godt! Etter en eneste kort tur på torsdag, der jeg gjorde meg kjent med min nye kamerat, ble det alvor allerede på søndag. Hadde avtalt å ta en rolig halvannen times sykkeltur med Steinar (t.h) og Trond Inge for å få Holmenkollstafetten ut av beina. De troppet opp på Sofiemyr som avtalt presis kl 11, Steinar etter en liten svipptur opp fra Trollåsen med sin nye Trek 8500, Trond Inge, som syntes halvannen time var altfor puslete, kom syklende helt fra Rustadland i Østmarka.


Jeg fikk vennlige, men bestemte formaninger av mine langt mer erfarne treningskamerater om å bruke hansker, skotrekk, langbukse utenpå sykkelshortsen og lue under hjelmen - og godt var det! For jeg var ikke forberedt på regnvær og sleipt føre. Heller ikke at ferden bar rett ut i terrenget, over stokk og stein fra første tråkk. Snakk om å bli kastet til ulvene! Skrekk og gru, våger jeg dette, undret jeg med skrekkblandet fryd. Men jeg kunne jo ikke feige ut heller. Hadde aldri våget meg opp så bratte bakker eller i såpass steinete terreng som vi var innom, dersom jeg syklet alene.


Men kan de, kan jeg, tenkte jeg, og gutset på. Angret på at jeg ikke hadde valgt de bredere terrengdekkene, men i stedet valgt The Raven-dekk som er mer beregnet for grus, asfalt og lett terreng, som jeg trodde passet bedre for meg...
  
 






Men det gikk overraskende bra og læringskurven var bratt. Jeg måtte selvsagt løse ut et par ganger i de vanskeligste partiene, men kom meg faktisk gjennom 32 km og to timers sykling i lysløypen og Nøstvedtmarka uten noen tryning.

Etterpå var det grundig rengjøring av både mann og sykkel, men jeg var ikke så rent lite stolt av meg selv etter min ilddåp, så dette ga absolutt mersmak!


Hvem som har æren for sykkelens prestasjoner?

Riktig svar er selvsagt Carl Fredrik Hagen, som kjøpte seg sykkel da han fikk tretthetsbrudd etter for mye løping for to år siden. Han viste raskt et særdeles stort talent for sykling og ble bitt av basillen. Så stor har fremgangen vært at arbeidsgiveren Oslo Sportslager nå sponser ny sykkel på CF hvert år (dessverre ikke på meg, i hvert fall ikke foreløpig…), så når en nesten ny og pent brukt klassesykkel plutselig var tilgjengelig til sterkt redusert pris til en halvgammel mosjonist med ett eneste sykkelritt på samvittigheten, ja da ble fristelsen for stor. Jeg kaller det en investering i fremtidig helse og glede!



Her er CF og sykkelen etter seieren i det sølete Birkebeinerrittet i fjor.

Hvilken sykkel skal Carl Fredrik sykle på i år? Joda, Everest Racelite 8848 selvsagt – bare årets modell (bildet under). Sesongdebuten hans var årets første NC-ritt på Sørlandet på lørdag, og det gikk over all forventning, helt til et uhell førte Carl Fredrik utfor en skrent! Det gikk bra med gutten, heldigvis, men ikke like bra med det ene sykkelhjulet. Synd, for CF lå da sammen med en annen rytter som til slutt endte på 6.plass med premiepenger og greier.



Nei, du må nok holde deg på sykkelsetet fremover, Carl Fredrik!  Som meg!..

Men tusen takk for en kanonsykkel og for kjempegod hjelp med de siste innkjøp og klargjøring av doningen!

Og takk for en kjempetur til Steinar og Trond Inge. Jeg trenger kanskje ikke en gang å melde meg på stikurs for å lære meg offroad sykling. Jeg har jo Steinar!...  :-)

Lykke til med sykkelsesongen alle sammen!

Sykkelprepping


Sykkelverksted i hagen, med Hagen, på Sofiemyr!

Carl Fredrik sin nye sykkel kom med startnummer på, etter å ha debutert i rundbaneritt ved Skullerud dagen før.



 

Hvilket dekk skal jeg velge, mon tro? Skal jeg "kjøre safe" med The Raven 2.0, et dekk beregnet på lett terreng og som kanskje ruller litt bedre på grus og asfalt, og som er standard utstyr på sykkelen? Eller Continental RaceKing 2.2, et mer mønstret og bredere terrengdekk som kanskje ikke ruller like godt, men som gir bedre feste på sleipt føre og krevende terreng? Vel, jeg lyttet til ekspertisen som tilsa at sistnevnte dekk er mer for ekstremforhold, og valgte de opprinnelige. Men på vei inn i det sleipe terrenget på søndag angret jeg meg litt. Men det gikk jo greit, så dekkene, sykkelen - og mannen oppå - fikk alle bestått etter jomfruturen!

Men Carl Fredrik fikk ekstrajobb med å bytte dekkene først...

---

Men sykkelen er satt bort noen dager. For nå er det København Marathon som gjelder. Søndag 22.mai kl 09.30 går starten...


Stang ut i eventyrlige Holmenkollstafetten

Vårens vakreste eventyr. Holmenkollstafetten! I år stilte vi i Oppegård for første gang lag i superveteranklassen. Optimismen var stor og målet var pallen.

Men marginene er små og det er mange faktorer som skal klaffe i Holmenkollstafetten. 15 etapper skal løpes, laget skal komponeres riktig, logistikken må på plass, alle skal ha dagen samtidig og vi må unngå forfall og uhell underveis. Det meste så ut til å stemme denne gangen og alt lå til rette for en festdag i Oslos gater, et eventyr for en gjeng glade mosjonister som alle har passert 45 år -kriteriet for å bli kalt superveteran. Det har altså ingenting å gjøre med at vi er supergode, selv om vi selvsagt er det også! Eller hva? Neida, vi er ikke det heller, selv om Vidar ga oss den treffende merkelappen Supervettene!


Tidligere år har vi alltid toppet seniorlaget i Holmenkollstafetten, og de beste veteranene har gjerne vært "ofret" på veteranlaget på bekostning av seniorene, eller noen har doblet og løpt for begge lagene. Denne gangen prioriterte imidlertid alle "gamlingene" superveteranlaget. Ingen av oss løp på seniorlaget, som for øvrig kunne stilt i juniorklassen, hadde det ikke vært for Morten da (t.h.), som med det treffende etternavnet Gammelsæter dro opp snittalderen noe voldsomt. Dog er Morten fortsatt litt for ung til å være en supervett. Så mens vårt purunge seniorlag heltemodig løp inn til 29. plass, er det først og fremst i fremtiden at dette laget skal blomstre, mens supervettene skulle prøve å gi et etterlengtet snev av heder og ære med påfyll i et slunkent premieskap i klubbhuset.


MORGENDAGENS MENN: Oppegård IL sitt seniorlag hadde nok dagens laveste snittalder.

Når det eldste laget for første gang var toppet, alle stilte entusiastisk opp og ingen hadde meldt forfall, så var det nesten for godt til å være sant. Og det var det også. For på morgenkvisten lørdag kom to kjedelige forfall. Både Willy og Svein Arne hadde blitt syke over natten. En fortvilet lagleder Tron Gifstad, som hvert år gjør en kjempejobb med planlegging og tilrettelegging og som for øvrig i en mannsalder selv har løpt Lille Besseurd, måtte nå omrokkere på laget. Skjønt, det er ikke helt riktig å si at vi ikke hadde hatt forfall før lørdag morgen. Tron selv hadde nemlig lenge vært indisponibel pga en langvarig skade, og Stig, som var påtenkt ankeretappen inne på Bislett, måtte melde pass for noen dager siden etter en uheldig krysstakling i oldboyskamp for Kolbotn. Hold deg til løpingen, Stig!

Men vi hadde fullgode erstattere og hadde et kjempegodt og jevnt lag på papiret, med krumtappene Jostein og Harald på Lille og Store Besserud og Vidar på langetappen. Med de to meritterte løperne Westgård og Sølvberg i sykesengen, skiftet jeg fra 11. til 4.etappe, Sølvbergs navnebror Hagen tok 11.etappe og Audun Bø og syklist Arnt Mortensen steppet sporty inn på kort varsel som erstattere på hhv 5. og siste etappe.

Stemningen var fortsatt optimistisk ved oppmøte ved et sommerlig St.Hanshaugen (første bildet) et par timer før start. Praten gikk livlig og stemningen var som alltid god og forventningsfull.

Svein og Steinar er klare til dyst! Begge løp meget bra på hhv 11. og 13.etappe.

Harald (t.v.) var tent på oppgaven opp til Besserud og ga samtidig noen gode råd til Jan Billy, som skulle løpe hele stafetten alene i Holmenkollen Opp og Ned, mens Torfinn og Einar (t.h.) planlegger vekslingen mellom 3. og 4.etappe. Torfinn løp opp beryktede Norabakken mens Einar viste sprinttakter på den påfølgende 620 meteren bortover Pilestredet.

To gamle storløpere "still going strong". Jostein Bergane med 29,50 fra sine glansdager i Skimila hadde nøkkeletappen Lille Besserud og var eneste av gutta som etterpå kunne skilte med beste etappetid. Den tidligere hekkeløperen Per Einar Arnstad har nok litt lenger til gamle høyder, men kom seg greit gjennom sprintetappen fra Gressbanen.

Spenningen steg ettersom vi ruslet langs løypen og traff på masse kjentfolk. Fremme ved starten i Blindernveien kjente jeg på de gode assosiasjoene jeg hadde fra den eneste gangen jeg har løpt den gamle berg-og-dal etappen, for Postbanken på 90-tallet, da jeg avanserte 26 plasser. Det ble neppe reprise på det. Jeg jogget gjennom etappen min og ble litt overrasket over profilen, som på langt nær var så kupert som i gamle dager. Dog noen slakke, men seige langbakker. På vei tilbake etter inspeksjon av etappen, kom eliteklassene forbi. Først damene med klar ledelse til Gular, der ingen ringere enn Ingvild Måkestad Bowim løp. Et stykke bak kom Kjersti Karoline Danielsen halsende for Vidar, som senere vant stafetten. Det var interessant å se forskjell i steg og løpestil mellom Norges desidert beste mellomdistanseløper og en av de beste langdistanseløpere. På denne etappen var det helt klart førstnevnte som var på hjemmebane og det var klasseforskjell i steg, flyt og fart, selv om de hadde de to beste tidene på etappen (hhv 5,10 og 5,39). Noen minutter senere kom herrene stormende, med svenske MAI i tet på det tidspunktet. Jo, her var det om å gjøre å legge bort maratonsteget og hente frem lette sko og lette steg, tenkte jeg.

Trangt om plassen i vekslingsfeltene. Her ved 3.veksling i Pilestredet.

Litt senere stod jeg utålmodig og steppet i vekslingsfeltet da de beste veteranlagene stormet forbi. Hvor blir det av Supervetten Einar? Superveteranene startet samtidig med de yngre veteranene, så det var forsåvidt ventet. Jeg stresset litt med klokken min, som hadde lett etter satelitter i flere minutter uten å finne dem. Søren og. Og der kom Einar fossende! Jeg tok pinnen og la i vei, men fiklet fortsatt med klokken i et siste forsøk på å ta tiden på meg selv. Fånyttes, den surret fortsatt og var ikke klar til start... Glem klokken, fokuser på etappen din! Og på steget!, formante jeg meg selv i det en rødkledd fyr spurtet forbi meg. Huff! Løper jeg virkelig SÅ sakte da, undret jeg og prøvde å skru opp farten ørlite grann uten å hverken komme over syreterskel eller bli demotivert. Han sprekker sikkert, sa jeg til meg selv. Han gjorde ikke det. Han bare forsvant lenger og lenger fra meg.

Jeg fryktet at flere konkurrenter skulle komme rasende forbi meg, men det kom heldigvis ingen andre opp på siden, og etterhvert begynte jeg i stedet å spise meg innpå en grønnkledd kar som hadde fått pinnen 70-80 meter foran meg. Nå hadde jeg passert Universitetet og var på toppen av veien med det treffende navnet Problemveien! Jeg prøvde å følge planen og lange ut med mellomdistansesteg, men klarte det neppe helt. Men jeg hentet stadig meter på den grønnkledde, og på toppen av den siste bakken var han innhentet og forbiløpt i ett jafs. Nå var det å fullføre helt inn, prøve å løse ut i den slakke nedoverbakken til veksling. Men jeg fikk ikke teknikken helt til å sitte og snublet nesten i en fartsdump!.. Så, endelig, kunne jeg gi pinnen til Audun. Hadde ikke krefter til å komme med noen oppmuntrende ord en gang, men tror ikke det var nødvendig heller, etter utgangsfarten hans å dømme.

Etterpå var jeg veldig usikker på egen prestasjon og klokken min ga jo intet svar heller. Fasiten viste at de 1700 metrene ble unnagjort på 5,56. Det var 4.beste etappetid i klassen, slått av Strindheim (5,37), BFG Fana (5,43) og Ready (5,54). Litt for langt frem til de to beste og ikke helt som håpet. Men nå var sikkert dette ekte mellomdistanseløpere, tenkte jeg, og når lagleder Gifstad sier at jeg løp godt, faktisk hele 20 sekunder bedre enn Willy hadde på samme etappe i fjor, og ikke minst, når jeg slo veteranrival Dennis fra Rustad IL med 15 sekunder, så var det kanskje ikke så verst likevel? Jeg likte i hvert fall etappen og løper den gjerne til neste år også. Da skal jeg dessuten forberede meg bedre, med innlagt hurtighetstrening. Nå har jeg måtte prioritere langkjøring og forberedelser til København Marathon allerede kommende helg. Det er vanskelig å kombinere kort og fort med langt, langt...

Audun løp veldig bra på 5.etappe og deretter fulgte våre to antatt beste menn til toppen av Besserud. Der lå vi på tredjeplass, som etter hvert ble til fjerde, før også Jølster passerte oss inne på Bislett og henviste oss til femte i mål. Jeg hadde i mellomtiden jogget tilbake til Bislett med håp om å heie oss inn til pallplass, men gikk glipp av målgangen, da Jan Billy dukket opp og seilte inn til andreplass i Holmenkollen Opp og Ned. Så da ble det en pallplass til Oppegård IL likevel. Gratulerer Jan Billy!

SØLV: Jan Billy klarte sine tre mål; pallplass, under 1.10 (med 10 sekunders margin!) og å holde supervettene (som startet 10 minutter senere) bak seg. Grattis!

PALLEN: Jan Billy flankert av meritterte Egil Skarpsno (nr 3) fra Ren Eng og vinner Øyvind Stockseth fra Halden skikklubb (t.h.). De var alle glade, men litt oppgitt over å ha blitt nektet adgang to ganger underveis av håpløse funksjonærer som sov i timen. "Du har ikke stafettpinne og kan ikke løp inn her på Bislett!", "Dette er bare for løpere!!", var to av utsagnene som funksjonærer - av alle - hadde ropt til de beste sololøperne! Jan Billy ble også nektet å løpe over gresset sammen med de andre på vei ut og måtte løpe en omvei. Dette altså til tross for at de selvsagt løp med stort rødt startnummer på brystet, at det var 54 løpere som fullførte Holmenkollen Opp og Ned, som sololøpet kalles, og at dette har vært arrangert som egen klasse i mange år etterhvert. Hvordan er det mulig? En liten arrangørskandale og en skamplett på et ellers kjempeflott arrangement. 


Supervettene
kom i mål på 1.03,00. Målet var under timen, men det var sammenlignet med fjorårets løype, og justert for at løypen var forlenget på 10. og 11.etappe med ca 650m, var det ikke langt unna. Ut fra fjorårstidene i superveteranklassen, tilsvarer det ca 2 1/2 minutt ekstra i år. Ett minutt raskere og vi hadde klart pallplassen. Men det var ingen sure miner av den grunn. Det får i stedet være et motiverende og fullt realistisk mål til neste år - forutsatt at alt klaffer!

SUPERVETTENE plassert i riktig startrekkefølge; Foran fra venstre Dag Sjøberg, Torfinn Torp, Einar Jakobsen, Frode Monsen, Audun Bø, Jostein Bergane. Bak fra venstre Harald Ringen, Per Einar Arnstad, Svein Hagen, Steinar Lien, Even Tveter og Arnt Mortensen. Ikke til stede: Thomas Kenworthy (8.etp), Vidar Nilsen (10.etp) og Trond Ole Moldvær (12.etp).


Etappetider Oppegård IL Menn Superveteraner

Etappetid - Bestetid i klassen - Oppegård veteraner 2010

1 - 1100 m Dag Sjøberg 3.29 - 3.23 - 3.34
2 - 1100 m Torfinn Torp 4.00 - 3.41 - 3.32
3 - 620 m Einar Jakobsen 2.01 - 1.42 - 1.48
4 - 1700 m Frode Monsen 5.56 - 5.37 - 6.16
5 - 1035 m Audun Bø 3.24 - 3.12 - 3.22
6 - 1300 m Jostein Bergane 4.39 - 4.39 - 5.13
7 - 1790 m Harald Ringen 7.01 - 6.44 - 7.11
8 - 1800 m Thomas Kenworthy 5.31 - 4.30 - 5.20
9 - 650 m Per Einar Arnstad 2.37 - 1.46 - 1.53
10 - 2800 m Vidar Nilsen 9.21  -9.09 - 8.40 (etappen var 320 m lenger i år)
11 - 1520 m Svein Hagen 5.19 - 4.56 - 4.02 (etappen var ca 330 m lenger i år)
12 - 390 m Trond Ole Moldvær 1.07 - 0.55 - 1.06
13 - 1060 m Steinar Lien 3.35 - 3.29 - 4.44 (etappen endret noe fra i fjor)
14 - 850 m Even Tveter 2.47 - 2.27 - 1.56 (etappen endret noe fra i fjor)
15 - 600 m Arnt Mortensen 2.09 - 1.46 - 2.15

Etappetider Oppegård IL Menn Senior

Etappetid - Bestetid i klassen - Oppegård senior 2010

1 - 1100 m Jostein Schæfte 3.32 - 3.05 - 3.19
2 - 1100 m David Bleich 3.52 - 3.26 - 3.50
3 - 620 m Sebastian Frost Bø 1.53 - 1.35 - 1.40
4 - 1700 m Svein Erik Sandsnes 5.59 - 4.53 - 5.38
5 - 1035 m Victor Hiller 3.24 - 2.54 - 3.16
6 - 1300 m Halvor Mortensen 4.59 - 4.01 - 4.40
7 - 1790 m Morten Gammelsæter 7.33 - 5.29 - 6.56
8 - 1800 m Henrik Normannseth 5.25 - 4.26 - 4.33
9 - 650 m Henrik Gifstad 1.52 - 1.38 - 1.49
10 - 2800 m Jørgen Frost Bø 8.30 - 7.45 - 7.17 (etappen var 320 m lenger i år)
11 - 1520 m Morten Øfsti 5.23 - 4.39 - 3.55 (etappen var ca 330 m lenger i år)
12 - 390 m Jarl Strand 0.57 - 0.50 - 0.55
13 - 1060 m Erlend Ekern 3.41 - 3.09 - 4.27 (etappen endret noe fra i fjor)
14 - 850 m Fredrik Tveter 2.42 - 2.12 - 1.43 (etappen endret noe fra i fjor)
15 - 600 m Erlend Hokholt 2.03 - 1.37 - 1.49
----

Det var uansett en kjempedag som til fulle levde opp til betegnelsen Vårens Vakreste Eventyr!

Kjempeinnsats av laget! Takk til alle sammen for innsatsen og opplevelsen!

Se også diverse kommentarer på SportsBlokken.

YT: Ja, alle ytet maks i dag! Even er rask med å fylle opp lagrene etter etappen sin.
  
Det var litt vemodig å se statuen av Grete Waitz utenfor Bislett. Det lå fortsatt mange blomster til ære for den gamle storløperen som gikk så altfor tidlig bort. Få, om noen, har inspirert flere kvinner (og menn) til å løpe og mosjonere enn henne.

Sentrumsløpet i sommerprakt

Sentrumsløpet 2011 ble en stor suksess, både for arrangøren, for meg og for mange av mine glade konkurrenter. For selv om det var nesten plagsomt varmt, var det mange som løp fort i Oslos gater i flott vårblomstring på lørdag.







Jeg klarte målet mitt om 37-tallet denne gang, i motsetning til i fjor da det endte på feil side av 38-streken. Jeg var imidlertid ikke sikker på å klare det før jeg brøt målstreken og fornøyd kunne konstatere at klokken stoppet på 37,42. Men det kom ikke av seg selv. Sentrumsløpets tøffe profil medfører knallhard jobbing hele veien, fra første sekund. Det er et blodslit fra ende til annen. Starten opp Slottsbakken kan ta pusten fra de fleste, og åpner du for hardt der, kan hele løpet være spolert før det egentlig er begynt.

Jeg stod perfekt til i andre rad i pulje 2, og unngikk dermed trengselen som mange andre som stod litt lenger bak opplevde. Den første kilometeren ble passert på 4,00, akkurat som i fjor, og 2 km gikk på ca 7,50. Ikke veldig fort altså, men det er først når en kommer opp til Frognerparken at en kan skru opp turtallet og tempoet uten å risikere helsprekk. I Frognerparken var det plutselig en ekstrasløyfe som ikke hadde vært der før, men forhåpentligvis er dette kuttet inn andre steder, tenkte jeg. Helt sikker var jeg imidlertid ikke, med fjorårets ekstrasløyfe over Youngstorget i friskt minne.

Akkurat som i fjor, så passerte jeg Steinar i første del av parken og Tim like etter parken. Inn i Bygdøy Allé var det en tilskuer som høylydt ropte "Heia Frode!" Jeg så aldri vedkomemnde, men kjente igjen Anders Bjørnsen sin entusiastiske stemme! Takk Anders, det er ikke første gang du gir lyd fra deg. Det inspirerer! Håper du er i rute til Holmenkollstafetten, der laget ditt Choice Dream Team jo pleier å kjempe om seieren i den gjeve bedriftsklassen. Lykke til!

Jeg var spent på hva klokken viste ved passering halvveis noen hundre meter senere, like etter toppen av Bygdøy Allé, men ble litt skuffet da uret viste 19,07, akkurat som i fjor fortsatt! Planen var jo å åpne litt tøffere enn i fjor og passere halv på høyt 18-tall. Jaja, da har jeg en jobb å gjøre, men på den annen side så er jeg jo ikke helt sluttkjørt heller...og i fjor var det mere motvind!.. Jeg prøvde å mane frem positive tanker.


Foran Rådhuset innhentet jeg kondis- og bloggkollega, og klasserival Rolf Bakken og jeg ga meg til kjenne med et klaps på skulderen i det jeg passerte. Kanskje vi kunne presse hverandre inn mot mål. Nå så jeg også Bjørn Lauglo foran meg. Imponerende løpt av Bjørn, tenkte jeg, samtidig som jeg ble litt bekymret for at det ikke gikk fort nok for min egen del.


 Stille før stormen foran Rådhuset.
Mange av de beste klarte litt senere å løpe feil i dette området..


Jeg prøvde å skru opp tempet litt i det litt lette partiet etter Egertorget, og for tredje eller fjerde gang passerte jeg Nina Wavik Ytterstad fra Vidar (Nr 6 totalt på 37,45). Hun kom alltid tilbake i de litt tyngre partiene, mens jeg holdt litt større fart i de lettere partiene. Jeg forberedte meg på de siste harde bakkene, men ble overrasket og lettet da vi slapp bakken opp Karl Johan før Stortorvet. Løp vi ikke der i fjor, mon tro? I hvert fall gjorde vi det i tidligere år. Men bakken opp fra Youngstorget slapp vi ikke, og den var like tung som vanlig. Minst!

Endlelig var jeg på toppen og nå var det bare å "løse ut" etter beste evne og øke farten på den siste kilometeren. Jeg maktet en bitteliten fartsøkning som trolig gjorde at jeg klarte å holde både Rolf og Nina bak meg, men Karl Johan virket veldig lang. Jeg trodde at det var for langt til målstreken og at jeg som i fjor måtte innse at 37 ble til 38, men plutselig dukket målseglet opp, da jeg trodde at vi fortsatt hadde hundre meter igjen! Jada, da klarte jeg målet mitt likevel og kunne klokke meg inn på 37,42. 

Kampen mot seg selv er det viktigste, å nå sine egne personlige mål. Da får det ikke hjelpe at jeg var noen få sekunder bak både Svein Hagen, som jeg så foran meg fra Youngstorget og tok kraftig innpå mot slutten,  og enda færre sekunder opp til Trond Inge Carslen, som overrasket seg selv med 37,38 etter å ha følt seg stokk stiv etter Follotrimmen torsdag. Morten var også foran meg i mål, men både han og Trond Inge hadde "sneket seg" med i elitepuljen. Dermed ble vi snytt for spurtdueller, men skitt au. Det er tiden som teller uansett.

DnB NOR Private Banking stilte meg eget lag; fra venstre Eirik, Michael, Roger, Elisabeth og Anders.

Resultater TEAM PB;
Frode Monsen DnB NOR Private Banking NOR 37:42 M50-54
Eirik Haraldsen DnB NOR Private Banking NOR 43:29 M45-49
Roger Renolen DnB NOR Private Banking NOR 44:30 M50-54
Elisabeth Bratsberg DnB NOR Private Banking NOR 48:13 K35-39
Anders Knutsen DnB NOR Private Banking NOR 49:57 M35-39
Michael Stern Madsen DnB NOR Private Banking NOR 51:18 M30-34

Praten etterpå med likesinnede er alltid et høydepunkt, og plutselig var tiden løpt fra meg. Jeg glemte helt at jeg skulle møte resten av Team DnB NOR Private Banking og holdt på å gå glipp av banketten og hele moroa. Men jeg kom meg i mål til slutt, der også, etter en veldig hyggelig kveld.




Det var danske dager på Aker Brygge på lørdag. På toppen av det hele hadde vi danske Michael som lagleder. Heia Danmark! Og om 14 dager løper jeg København Marathon!...


Se ellers gjesteboken min SportsBlokken for andre resultater, kommentarer og oppsummeringer, og legg gjerne inn en kommentar om eget eller andres løp enten der eller i kommentarfeltet nedenfor.


Så da er Sentrumsløpet 2011 historie. Med 6164 løpere i strålende sommervær, det meste siden den første løpsbølgen skyllet gjennom gatene tidlig på nittitallet, var dette en ubetinget suksess. Det eneste en kan utsette på arrangementet var mangel av sportsdrikk på drikkestasjonen (jeg fikk i hvertfall bare to krus med vann - det ene drakk jeg noen slurker av og det andre helte jeg over meg for å kjøle meg ned) og totalt fravær av resultatlister etterpå. Her ble vi henvist til at resultater var sendt ut på sms! Det holder ikke helt... Ikke alle løper med mobilen på seg eller har den parat umiddelbart etterpå. Så her gikk klassevinnere og andre rundt og lurte på hvilken plassering de hadde fått.. Men det er tross alt for en bagatell å regne i den store sammenheng.

Summa summarum, vel gjennomført gutter og jenter og arrangører, og en særlig gratulasjon til slutt til klubbkompisene Harald og Svein som begge vant klassene sine! Selv ble jeg nr 10 i M50. I gode, gamle dager ville det holdt til premie. Men det var før...


Takk til Rolf Bakken for dette bildet og for
hyggelig omtale på bloggen hans Bakkerolfen!
Resultatfakta:
Start Nr 668 Frode Monsen
Klub/Sponsor DnB NOR Private Banking
Alder 50
Distance 10 km
Klasse Menn 50-54 år (M50-54)

Reel starttid 15:01:01
Nettotid 0:37:42
Bruttotid 0:37:45

Punkt Totaltid min/km km/t Splittid min/km km/t
5 km 0:19:07 3:50 15.70 0:19:07 3:50 15.70
10 km 0:37:42 3:47 15.92 0:18:35 3:43 16.14

Plasseringsinformasjon
Placering klasse 10 af 260
Placering køn 200 af 3548
Placering overalt 205 af 6284

Til sammenligning var jeg i fjor nr 19 av 298 i klassen og nr 191 av 2939 totalt.

Reportasje kondis.no og alle resultater.

.

Du milde mai - med utfordringer i kø

Sesongens tre første konkurranser er unnagjort. Men det er nå det virkelig begynner. Først med Sentrumsløpet på lørdag. Deretter kommer Vårens Vakreste Eventyr, også kalt Holmenkollstafetten. Og uken etterpå avrundes du milde mai med maraton i vakre København.

Ja, det er bra spennvidde i distanser og utfordringer de neste ukene. Fra mellomdistansesprint i HK-stafetten til de klassiske 42.195 maratonmetrene. Jeg både gruer og gleder meg, men mest det siste, selvsagt. Vi holder jo på med dette fordi vi elsker det, ikke sant?


Utfordring nr 1 - Sentrumsløpet
Forberedelsene til Sentrumsløpet er nå inne i den siste, og mest behagelige fasen. Den fasen som består av lett jogging, restitusjon og hvile. Tenk om det alltid var slik for en løper. Da ville jo dette vært svært så behagelig, for ikke så si bedagelig.. For der et veldig deilig når den siste hardøkta før en konkurranse er unnagjort, og du med god samvittighet kan ta noen rolige dager!

Som en rolig joggetur forbi Grytetjern, selve hjerte i lysløypen
mellom Fløisbonn og Greverud.

Eller en tur i Nøstvedtmarka, med sine mange bakker og vakre natur.

Siste hardøkta kjørte jeg i går, med min gode venn - i dobbelt forstand - Harald. Han er nemlig ikke bare en god venn, men også en særdeles god løper. Litt for god for meg når vi skal løpe intervaller sammen, og spesielt når Harald på forhånd proklamerer at de skal være hurtige! Men jeg hadde taktikken klar. Den gikk ut på å prøve å følge Harald i 800 meter av hans stipulerte tusen metre, og så stå av. Altså to runder på banen. Så mens Harald jogget 200 meter tilbake til start, kunne jeg få lange pauser og pusten tilbake.

Tja, som sagt, så gjort. I hvert fall nesten. Men allerede etter et par hundre meter på første økten, kjente jeg det i armer, bein og ikke minst i lunger og hjertepumpen. Jeg hev etter pusten og måtte ufrivillig slippe noen meter, gradvis. Skjønte raskt at 8 reps var utelukket for min del, men bet tenna sammen og fullførte fem 800-metere i tilnærmet Harald sitt planlagte 3.20 tempo. Ikke verst, tross alt. Deretter nedjusterte jeg intervallengdene og oppjusterte pausene, først til 2x400m og til slutt en 200m, der jeg på de siste 10 metrene for første gang i økten snek meg såvidt foran Harald! Jippi!! At han da fortsatte i samme tempo 800m til, på den siste av sine 8 tusinger, spilte mindre rolle. Og så ble jeg litt lettet når også Harald etterpå sa at dette hadde vært en tøff økt. Dog har han planer om å holde den samme farten en hel 10 kilometer, om ikke i Sentrumsløpet, så senere i år. De ambisjonene har ikke jeg, for da snakker vi jo om 33,20 på mila...

Her etter fjorårets Sentrumsløp. Klarer jeg å forbedre 38,14 fra i fjor, mon tro...?

Hva er så målet mitt i SL? Tja, jeg må innrømme at jeg er veldig usikker på kapasiteten. Og jeg har aldri likt Sentrumsløpet! Joda, ikke misforstå, jeg elsker stemningen og arrangementet, men selve løypen er for tøff, med altfor hard åpning og for mange bakker. Jeg har aldri gjort mine beste løp her og bare en gang sett 36-tallet. I fjor ble det 38,14, så da er vel listen lagt. Klarer jeg å forbedre den tiden, snuser jeg jo automatisk på 37-tallet, så da er målet satt: 37-tallet! Når jeg i tillegg har rykket opp en klasse siden i fjor, bør det gi grunnlag for en bedre plassering enn fjorårets 19.plass i klassen eller 191.plass totalt. Skjønt, i fjor var det i underkant av 3000 deltagere, i år er det ventet rundt 8000, så jeg får kanskje heller se på prosentvis plassering.

Hvis det er noen som har lyst til å gjenoppfriske fjorårets løp litt, kan du lese reportasjen min HER, samt oppsummering av mange gode prestasjoner HER.

Jeg vet jo at mange av leserne også løper Sentrumsløpet og gjerne har det som et av sesongens hovedmål. Så hvilke mål og forventnigner har dere andre da, til dere selv og til konkurrentene...?  Og de som av ulike årskaer ikke vil, skal eller kan løpe, som programhelten Nilsen som i stedet gir sin årvisse støtte til håndballturneringen Baldus Cup - dere må gjerne komme med tips og kommentarer. Ordet er fritt :)

PS: Utfordring nr 2 og 3 kommer jeg tilbake til senere. En ting av gangen...

Hvitveisen blomstrer for fullt om dagen. Da er det kjekt å kunne ta seg tid til å stoppe opp og nyte det. På lørdag stopper jeg ikke før jeg stuper over mål...
Lykke til med Sentrumsløpet alle sammen!

Strålende start i Follotrimmen

Like sikkert som at våren kommer hvert år, så er den her - Follotrimmen. Denne årvisse begivenheten, alle karusellers mor, som binder sammen turgåere, joggere og elitemosjonister i hele Follo på en frenragende måte. ØB skriver på fredagens førsteside om "ny løpetid i Follo" med stort bilde. Når det i tillegg var sol og perfekte løpsforhold på torsdag, så kunne det ikke bli bedre.

Follotrimmen har sin egenart, med puljestarter med inntil 20 i hver gruppe, og med egen trimklasse som gjerne går motsatt vei av løperne. Puljestartene gjør at en aldri helt vet hvem som har vunnet, selv om vi i mange år har prøvd å samle mange av de beste, eller i hvertfall de som ønsker å gi jernet. i en egen pulje, som av den ikke helt ukjente opphavsmann Stig A har fått det noe misvisende navnet "rekordpuljen".  Puuh...jeg blir svett bare ved navnet!..

I år hadde jeg derfor tenkt å bare stille i første og beste pulje, det blir ikke så mye pes da, tenkte jeg. Men ved påmeldingen var primus motor Berit Kristiansen påpasselig. Joda, det er en egen pulje i år også og du skal vel løpe der, formante hun. "Æhh, Jeg har passert 50 og har ikke noe der å gjøre lenger," prøvde jeg meg litt forsiktig og nølende med. Men den gang ei. Ok da! Når også Steinar kom med en ekstra klokke til meg (t.h.) og jeg slapp å løpe "i blinde", var det bare å la det stå til!

Dermed stod jeg igjen på startstreken med Jan Billy (t.v.), Harald og de andre kanonene. Det var imidlertid starkanonen Steinar som frekt tok teten de første 200 metrene, før de to nevnte herrer koblet grepet, et grep de aldri ga fra seg. Jan Billy var mest på hugget og ved passering gangbroen ved innkjørselen til Bøleråsen, observerte jeg at han allerede hadde 20 meter på Harald. Jan Billy var tydeligvis løpssugen! Selv lå jeg omtrent like langt bak klubbkompisene Morten og Steinar, mens jeg overraskende kunne konstatere at en annen startkanon, Follotrimdebutant Trond Inge, lå like langt bak meg, til en forandring.


Harald måtte tidlig gi en luke til Jan Billy, men stabiliserte avstanden og var bare 13 sekunder bak i mål til 2.plass og klasseseier i M45 på 23,52. I Sentrumsløpet blir det ny duell mellom de to.




Men det gikk tungt i starten. Kanskje har det en så enkel forklaring som at farten var i største laget for en mann på 50. Hehe. Nei, jeg velger heller å tro at det skyldes min manglende evne til å åpne hurtig. Opp bakkene til Veverlstadåsen skole hadde jeg imidlertid fått opp turtallet og i den påfølgende bratte nedoverbakken innhentet jeg Steinar. Nede på flaten smatt jeg forbi og fikk et oppmuntrende klapp på ryggen. Det ble liksom startsignal nummer to.



FIGHTING FACE: Jeg begynner å få opp dampen i bakken opp til Vevelstadåsen skole.








Dermed var jakten på ytterligere avansement i gang! Første offer var en annen i gul trøye. Jeg så ryggen til Morten 50 meter foran meg. Som oftest er Morten et par hakk for god, senest i sesongåpningen på Sørum, men nå øynet jeg et håp og innhentet Morten på flatene innover Sloraveien. Jeg var imidlertid litt redd for at jeg hadde kjørt for hardt, for det er egentlig nå det begynner! Først kommer den tøffe bakken opp til Sloratoppen, deretter, etter et kort "hvilestrekk", skal vi ut i den enda tøffere og lengre brattbakken opp til Bøleråsen. Og bakker har aldri vært min sterke side...

Men det gikk overraskende greit. Jeg spiste meg etterhvert innpå Kåkstadekspressen Bård Brune og smatt forbi før langbakken, men roet meg litt i selve bakken. Litt overraskende kom imidlertid hverken Brune, Gammelsæter eller Lien forbi meg i bakken, og jeg holdt noenlunde avstanden til de foran. I år løp jeg heller ikke feil på toppen, og etter å ha gjenfunnet flyt og rytme på flatene, i den grad jeg var i stand til det, prøvde jeg å øke tempoet i nedoverbakkene som fulgte.

Mitt neste og siste offer var Svein Hagen, som jeg tidligere i løpet ikke trodde det skulle være mulig å innhente. Men gradvis fikk jeg kontakt og på den lille flaten ved kunstgressbanen, med bare rundt 500 meter og to bratte kneiker igjen til mål, var jeg i rygg. Svein hørte nok at jeg pustet og peste, snudde seg og sa "kom igjen!". Sjelden kost at man blir oppmuntret av konkurrentene i innbyrdes sluttstrid. Det kaller jeg god kompis! :-) I nest siste bakken fikk han likevel på ny et par meter, men oppe på den siste lille flaten mobiliserte jeg til en slags langspurt. Jeg merket raskt at beina var tunge og at det ikke var mye å spurte med, men det var likevel nok. Jeg hadde fått en luke og nå var det bare å fullføre inn.

SLIT: Jeg har kjempet meg opp i rygg på Svein i den nest siste bakken...

Tiden ble 25.30 og en forbedring med 1.21 fra i fjor! Da løp jeg riktignok feil, men jeg forbedret meg nok uansett med drøye minuttet og vant klassen min med over to minutter. Det er ny rekord. Jeg ble faktisk nr 6 totalt og var kjempefornøyd. Så da fortjente jeg kanskje likevel plassen min i "rekordpuljen"?

Men som alltid er Follotrimmen først og fremst en sosial greie. Kjempehyggelig å treffe gamle Joggekamerattravere som Gjermund, Lill, Turid, Trond og Alvilde, alle kompisene fra OI og nye Follotrimfjes som Trond Inge og ikke minst min gode kollega og mangeårige konkurrent Kjell Christian, som gjorde et slags come-back, for øvrig med forsidebilde i ØB og 2.plass i M50 som fortjent belønning!

BLIDE FJES 1: Kjell Christian har startet oppkjøringen mot Eurofestival i Hamburg i juni. Da skal toppformen være på plass.

BLIDE FJES 2: Gjermund har alltid smilet på lur. Selv med sedvanlige skadeproblemer ble det 2.plass i klasse M65 med 32,43.

FLERE BLIDE FJES: Lill og Turid har all grunn til å smile - også før løpet! Lill smilte enda bredere etterpå etter at hun slo alle ungjentene og vant hele greia på 31,13. Ikke verst når du løper i K50-54.Turid var ikke så langt bak og vant K60-klassen på 35,58.


Neste løp i Trimmen er torsdag fra Ås. Det eneste negative å si om Follotrimmen er at de ikke akkurat tilpasser terminlisten til andre løp. To dager før Sentrumsløpet er det ikke aktuelt å løpe konkurranse. Litt synd, for løypen i Ås er kjempefin. Men så er jo Follotrimmen først og fremst for alle trimmerne i Follo - og ikke for oss konkurranseglade elitemosjonister :-)


VINNER: Jan Billy gjorde som favorittklubben dagen før; vant!!


RESULTATER på kondis.no.

Les også kommentarer fra bl.a Harald og Jan Billy på SkriveBlokken.

Tusen takk til den eminente hoff-fotografen Trond T Hansen for actionbildene :-)