Stang ut i eventyrlige Holmenkollstafetten

Vårens vakreste eventyr. Holmenkollstafetten! I år stilte vi i Oppegård for første gang lag i superveteranklassen. Optimismen var stor og målet var pallen.

Men marginene er små og det er mange faktorer som skal klaffe i Holmenkollstafetten. 15 etapper skal løpes, laget skal komponeres riktig, logistikken må på plass, alle skal ha dagen samtidig og vi må unngå forfall og uhell underveis. Det meste så ut til å stemme denne gangen og alt lå til rette for en festdag i Oslos gater, et eventyr for en gjeng glade mosjonister som alle har passert 45 år -kriteriet for å bli kalt superveteran. Det har altså ingenting å gjøre med at vi er supergode, selv om vi selvsagt er det også! Eller hva? Neida, vi er ikke det heller, selv om Vidar ga oss den treffende merkelappen Supervettene!

Tidligere år har vi alltid toppet seniorlaget i Holmenkollstafetten, og de beste veteranene har gjerne vært "ofret" på veteranlaget på bekostning av seniorene, eller noen har doblet og løpt for begge lagene. Denne gangen prioriterte imidlertid alle "gamlingene" superveteranlaget. Ingen av oss løp på seniorlaget, som for øvrig kunne stilt i juniorklassen, hadde det ikke vært for Morten da (t.h.), som med det treffende etternavnet Gammelsæter dro opp snittalderen noe voldsomt. Dog er Morten fortsatt litt for ung til å være en supervett. Så mens vårt purunge seniorlag heltemodig løp inn til 29. plass, er det først og fremst i fremtiden at dette laget skal blomstre, mens supervettene skulle prøve å gi et etterlengtet snev av heder og ære med påfyll i et slunkent premieskap i klubbhuset.

MORGENDAGENS MENN: Oppegård IL sitt seniorlag hadde nok dagens laveste snittalder.

Når det eldste laget for første gang var toppet, alle stilte entusiastisk opp og ingen hadde meldt forfall, så var det nesten for godt til å være sant. Og det var det også. For på morgenkvisten lørdag kom to kjedelige forfall. Både Willy og Svein Arne hadde blitt syke over natten. En fortvilet lagleder Tron Gifstad, som hvert år gjør en kjempejobb med planlegging og tilrettelegging og som for øvrig i en mannsalder selv har løpt Lille Besseurd, måtte nå omrokkere på laget. Skjønt, det er ikke helt riktig å si at vi ikke hadde hatt forfall før lørdag morgen. Tron selv hadde nemlig lenge vært indisponibel pga en langvarig skade, og Stig, som var påtenkt ankeretappen inne på Bislett, måtte melde pass for noen dager siden etter en uheldig krysstakling i oldboyskamp for Kolbotn. Hold deg til løpingen, Stig!

Men vi hadde fullgode erstattere og hadde et kjempegodt og jevnt lag på papiret, med krumtappene Jostein og Harald på Lille og Store Besserud og Vidar på langetappen. Med de to meritterte løperne Westgård og Sølvberg i sykesengen, skiftet jeg fra 11. til 4.etappe, Sølvbergs navnebror Hagen tok 11.etappe og Audun Bø og syklist Arnt Mortensen steppet sporty inn på kort varsel som erstattere på hhv 5. og siste etappe.

Stemningen var fortsatt optimistisk ved oppmøte ved et sommerlig St.Hanshaugen (første bildet) et par timer før start. Praten gikk livlig og stemningen var som alltid god og forventningsfull.

Svein og Steinar er klare til dyst! Begge løp meget bra på hhv 11. og 13.etappe.

Harald (t.v.) var tent på oppgaven opp til Besserud og ga samtidig noen gode råd til Jan Billy, som skulle løpe hele stafetten alene i Holmenkollen Opp og Ned, mens Torfinn og Einar (t.h.) planlegger vekslingen mellom 3. og 4.etappe. Torfinn løp opp beryktede Norabakken mens Einar viste sprinttakter på den påfølgende 620 meteren bortover Pilestredet.

To gamle storløpere "still going strong". Jostein Bergane med 29,50 fra sine glansdager i Skimila hadde nøkkeletappen Lille Besserud og var eneste av gutta som etterpå kunne skilte med beste etappetid. Den tidligere hekkeløperen Per Einar Arnstad har nok litt lenger til gamle høyder, men kom seg greit gjennom sprintetappen fra Gressbanen.

Spenningen steg ettersom vi ruslet langs løypen og traff på masse kjentfolk. Fremme ved starten i Blindernveien kjente jeg på de gode assosiasjoene jeg hadde fra den eneste gangen jeg har løpt den gamle berg-og-dal etappen, for Postbanken på 90-tallet, da jeg avanserte 26 plasser. Det ble neppe reprise på det. Jeg jogget gjennom etappen min og ble litt overrasket over profilen, som på langt nær var så kupert som i gamle dager. Dog noen slakke, men seige langbakker. På vei tilbake etter inspeksjon av etappen, kom eliteklassene forbi. Først damene med klar ledelse til Gular, der ingen ringere enn Ingvild Måkestad Bowim løp. Et stykke bak kom Kjersti Karoline Danielsen halsende for Vidar, som senere vant stafetten. Det var interessant å se forskjell i steg og løpestil mellom Norges desidert beste mellomdistanseløper og en av de beste langdistanseløpere. På denne etappen var det helt klart førstnevnte som var på hjemmebane og det var klasseforskjell i steg, flyt og fart, selv om de hadde de to beste tidene på etappen (hhv 5,10 og 5,39). Noen minutter senere kom herrene stormende, med svenske MAI i tet på det tidspunktet. Jo, her var det om å gjøre å legge bort maratonsteget og hente frem lette sko og lette steg, tenkte jeg.

Trangt om plassen i vekslingsfeltene. Her ved 3.veksling i Pilestredet.

Litt senere stod jeg utålmodig og steppet i vekslingsfeltet da de beste veteranlagene stormet forbi. Hvor blir det av Supervetten Einar? Superveteranene startet samtidig med de yngre veteranene, så det var forsåvidt ventet. Jeg stresset litt med klokken min, som hadde lett etter satelitter i flere minutter uten å finne dem. Søren og. Og der kom Einar fossende! Jeg tok pinnen og la i vei, men fiklet fortsatt med klokken i et siste forsøk på å ta tiden på meg selv. Fånyttes, den surret fortsatt og var ikke klar til start... Glem klokken, fokuser på etappen din! Og på steget!, formante jeg meg selv i det en rødkledd fyr spurtet forbi meg. Huff! Løper jeg virkelig SÅ sakte da, undret jeg og prøvde å skru opp farten ørlite grann uten å hverken komme over syreterskel eller bli demotivert. Han sprekker sikkert, sa jeg til meg selv. Han gjorde ikke det. Han bare forsvant lenger og lenger fra meg.

Jeg fryktet at flere konkurrenter skulle komme rasende forbi meg, men det kom heldigvis ingen andre opp på siden, og etterhvert begynte jeg i stedet å spise meg innpå en grønnkledd kar som hadde fått pinnen 70-80 meter foran meg. Nå hadde jeg passert Universitetet og var på toppen av veien med det treffende navnet Problemveien! Jeg prøvde å følge planen og lange ut med mellomdistansesteg, men klarte det neppe helt. Men jeg hentet stadig meter på den grønnkledde, og på toppen av den siste bakken var han innhentet og forbiløpt i ett jafs. Nå var det å fullføre helt inn, prøve å løse ut i den slakke nedoverbakken til veksling. Men jeg fikk ikke teknikken helt til å sitte og snublet nesten i en fartsdump!.. Så, endelig, kunne jeg gi pinnen til Audun. Hadde ikke krefter til å komme med noen oppmuntrende ord en gang, men tror ikke det var nødvendig heller, etter utgangsfarten hans å dømme.

Etterpå var jeg veldig usikker på egen prestasjon og klokken min ga jo intet svar heller. Fasiten viste at de 1700 metrene ble unnagjort på 5,56. Det var 4.beste etappetid i klassen, slått av Strindheim (5,37), BFG Fana (5,43) og Ready (5,54). Litt for langt frem til de to beste og ikke helt som håpet. Men nå var sikkert dette ekte mellomdistanseløpere, tenkte jeg, og når lagleder Gifstad sier at jeg løp godt, faktisk hele 20 sekunder bedre enn Willy hadde på samme etappe i fjor, og ikke minst, når jeg slo veteranrival Dennis fra Rustad IL med 15 sekunder, så var det kanskje ikke så verst likevel? Jeg likte i hvert fall etappen og løper den gjerne til neste år også. Da skal jeg dessuten forberede meg bedre, med innlagt hurtighetstrening. Nå har jeg måtte prioritere langkjøring og forberedelser til København Marathon allerede kommende helg. Det er vanskelig å kombinere kort og fort med langt, langt...

Audun løp veldig bra på 5.etappe og deretter fulgte våre to antatt beste menn til toppen av Besserud. Der lå vi på tredjeplass, som etter hvert ble til fjerde, før også Jølster passerte oss inne på Bislett og henviste oss til femte i mål. Jeg hadde i mellomtiden jogget tilbake til Bislett med håp om å heie oss inn til pallplass, men gikk glipp av målgangen, da Jan Billy dukket opp og seilte inn til andreplass i Holmenkollen Opp og Ned. Så da ble det en pallplass til Oppegård IL likevel. Gratulerer Jan Billy!

SØLV: Jan Billy klarte sine tre mål; pallplass, under 1.10 (med 10 sekunders margin!) og å holde supervettene (som startet 10 minutter senere) bak seg. Grattis!

PALLEN: Jan Billy flankert av meritterte Egil Skarpsno (nr 3) fra Ren Eng og vinner Øyvind Stockseth fra Halden skikklubb (t.h.). De var alle glade, men litt oppgitt over å ha blitt nektet adgang to ganger underveis av håpløse funksjonærer som sov i timen. "Du har ikke stafettpinne og kan ikke løp inn her på Bislett!", "Dette er bare for løpere!!", var to av utsagnene som funksjonærer - av alle - hadde ropt til de beste sololøperne! Jan Billy ble også nektet å løpe over gresset sammen med de andre på vei ut og måtte løpe en omvei. Dette altså til tross for at de selvsagt løp med stort rødt startnummer på brystet, at det var 54 løpere som fullførte Holmenkollen Opp og Ned, som sololøpet kalles, og at dette har vært arrangert som egen klasse i mange år etterhvert. Hvordan er det mulig? En liten arrangørskandale og en skamplett på et ellers kjempeflott arrangement. 

Supervettene kom i mål på 1.03,00. Målet var under timen, men det var sammenlignet med fjorårets løype, og justert for at løypen var forlenget på 10. og 11.etappe med ca 650m, var det ikke langt unna. Ut fra fjorårstidene i superveteranklassen, tilsvarer det ca 2 1/2 minutt ekstra i år. Ett minutt raskere og vi hadde klart pallplassen. Men det var ingen sure miner av den grunn. Det får i stedet være et motiverende og fullt realistisk mål til neste år - forutsatt at alt klaffer!

SUPERVETTENE plassert i riktig startrekkefølge; Foran fra venstre Dag Sjøberg, Torfinn Torp, Einar Jakobsen, Frode Monsen, Audun Bø, Jostein Bergane. Bak fra venstre Harald Ringen, Per Einar Arnstad, Svein Hagen, Steinar Lien, Even Tveter og Arnt Mortensen. Ikke til stede: Thomas Kenworthy (8.etp), Vidar Nilsen (10.etp) og Trond Ole Moldvær (12.etp).

Etappetider Oppegård IL Menn Superveteraner

Etappetid - Bestetid i klassen - Oppegård veteraner 2010

1 - 1100 m Dag Sjøberg 3.29 - 3.23 - 3.34
2 - 1100 m Torfinn Torp 4.00 - 3.41 - 3.32
3 - 620 m Einar Jakobsen 2.01 - 1.42 - 1.48
4 - 1700 m Frode Monsen 5.56 - 5.37 - 6.16
5 - 1035 m Audun Bø 3.24 - 3.12 - 3.22
6 - 1300 m Jostein Bergane 4.39 - 4.39 - 5.13
7 - 1790 m Harald Ringen 7.01 - 6.44 - 7.11
8 - 1800 m Thomas Kenworthy 5.31 - 4.30 - 5.20
9 - 650 m Per Einar Arnstad 2.37 - 1.46 - 1.53
10 - 2800 m Vidar Nilsen 9.21  -9.09 - 8.40 (etappen var 320 m lenger i år)
11 - 1520 m Svein Hagen 5.19 - 4.56 - 4.02 (etappen var ca 330 m lenger i år)
12 - 390 m Trond Ole Moldvær 1.07 - 0.55 - 1.06
13 - 1060 m Steinar Lien 3.35 - 3.29 - 4.44 (etappen endret noe fra i fjor)
14 - 850 m Even Tveter 2.47 - 2.27 - 1.56 (etappen endret noe fra i fjor)
15 - 600 m Arnt Mortensen 2.09 - 1.46 - 2.15

Etappetider Oppegård IL Menn Senior

Etappetid - Bestetid i klassen - Oppegård senior 2010

1 - 1100 m Jostein Schæfte 3.32 - 3.05 - 3.19
2 - 1100 m David Bleich 3.52 - 3.26 - 3.50
3 - 620 m Sebastian Frost Bø 1.53 - 1.35 - 1.40
4 - 1700 m Svein Erik Sandsnes 5.59 - 4.53 - 5.38
5 - 1035 m Victor Hiller 3.24 - 2.54 - 3.16
6 - 1300 m Halvor Mortensen 4.59 - 4.01 - 4.40
7 - 1790 m Morten Gammelsæter 7.33 - 5.29 - 6.56
8 - 1800 m Henrik Normannseth 5.25 - 4.26 - 4.33
9 - 650 m Henrik Gifstad 1.52 - 1.38 - 1.49
10 - 2800 m Jørgen Frost Bø 8.30 - 7.45 - 7.17 (etappen var 320 m lenger i år)
11 - 1520 m Morten Øfsti 5.23 - 4.39 - 3.55 (etappen var ca 330 m lenger i år)
12 - 390 m Jarl Strand 0.57 - 0.50 - 0.55
13 - 1060 m Erlend Ekern 3.41 - 3.09 - 4.27 (etappen endret noe fra i fjor)
14 - 850 m Fredrik Tveter 2.42 - 2.12 - 1.43 (etappen endret noe fra i fjor)
15 - 600 m Erlend Hokholt 2.03 - 1.37 - 1.49

----

Det var uansett en kjempedag som til fulle levde opp til betegnelsen Vårens Vakreste Eventyr!

Kjempeinnsats av laget! Takk til alle sammen for innsatsen og opplevelsen!

Se også diverse kommentarer på SportsBlokken.

YT: Ja, alle ytet maks i dag! Even er rask med å fylle opp lagrene etter etappen sin.

  

Det var litt vemodig å se statuen av Grete Waitz utenfor Bislett. Det lå fortsatt mange blomster til ære for den gamle storløperen som gikk så altfor tidlig bort. Få, om noen, har inspirert flere kvinner (og menn) til å løpe og mosjonere enn henne.