Det var mye å glede seg over på lørdag i det 30. Sentrumsløpet; nydelig vårvær med strålende sol, perfekt temperatur, god stemning og masse publikum. Se også Carl Fredrik, vinner av M17-19 år, sin reportasje i kommentarene nedenfor.
Jeg led valgets kvaler før avreise. Skulle jeg satse på Lunaracerne, som har vært favorittskoene mine en stund, eller de flunka nye Puma complete, impulskjøpt på stand'en på startnummerutdelingen fredag, det eneste paret i min størrelse, årets modell, nesten like lette som Lunaracerne og kanskje med enda bedre passform. Med 50 % rabatt
måtte jeg jo bare ha disse, og da var det fristende å prøve de i konkurranse tvert. "
Vågalt", sa selgeren, som fortalte at dette var sko som en ikke måtte lande på hælen med, det ville forårsake betennelse og skade. Og skoen var kun egnet for distanser opptil 10 km. Etter en liten test på mølla hjemme, bestemte jeg meg for å gamble med de nye skoene. Jeg angret ikke på det. Skoene bestod testen med glans! Eneste minuset er fargen – knall orange.
Det var ikke bare skoene som gjorde at jeg var spent lenge før start. Litt overspent kanskje, for først nådde jeg ikke bussen, deretter oppdaget jeg at jeg hadde glemt både startnummer og chip. Hell i uhell, kalles det, for dermed kom jeg meg etter hvert trygt til start med utstyret i behold, og med fortsatt god tid til oppvarming og snakkis med andre løpere.
Øystein var optimist, med rette skulle det vise seg (2.plass i M35-39). Harald likeså, følte seg lett og fin i beina, noe 2.plass i M45-49 bekreftet. Som Sten så treffende kommenterte til forhåndsreportasjen,
"for Harald er det mer overraskende hvis han ikke overrasker!" Steinar var som vanlig offensiv, men noe betinget etter en liten forkjølelse. Dag og Trond Inge var pessimistisk. Beretttiget for TI sin del, småskadet satset han like fullt friskt i elitepuljen, men da jeg tok han igjen etter drøye 2 km, var han tydelig plaget allerede. Dag derimot, bekymret seg unødig, skulle det vise seg. Etterpå var han strålende fornøyd med 37.46.
Øystein Mørk var godt fornøyd med dagen, etter 2.plass i M35-39 og fortsatt 2.plass med direkte opprykk innenfor rekkevidde for favorittlaget Leeds.
Dag og Steinar avslappet og muntre før start.Etter grundig oppvarming var jeg klart til start, men nå startet i stedet forvirringen. Jeg er en ærlig sjel, så jeg hadde meldt meg på i den altfor store gruppen som skulle løpe mellom 36 og 49 minutter. Men jeg så ikke noen skilt eller inndeling av startfeltet, og fant min plass sammen med Morten og Svein, som også løp i pulje 2. Vi var imidlertid veldig usikre på om alle ville løpe når det første skuddet smalt. Vi stod likevel igjen, i hvertfall i noen sekunder. Men det viste seg raskt at her var det langt flere enn 1.puljeløperne som startet, folk bare styrtet av gårde, unge og gamle om hverandre. Nei, her var det bare en ting å gjøre: Å løpe ut snarest mulig! Det var nok lurt, for dermed gikk det likevel ganske greit ut fra start. Men her bør arrangøren skjerpe rutinene til neste år.
Etter det vanlige åpningsrushet med spisse albuer, prøvde jeg tidlig å finne flyten og tenke teknikk, prøvde å følge Harald sitt råd før start;
"Løp på potene!"1 km ble passert på over 4 minutter! Kunne det være riktig? Jeg har respekt for åpningen opp Slottsbakken, men hadde ikke tenkt å åpne SÅ rolig. Og den neste kilometeren gikk ikke fortere. 2 km ble passert på i overkant av 8 minutter.. Hmm.. Ikke bra. Her må jeg visst bare slutte å tenke på klokken og konsentrere meg om løpet.
"Løp på potene". Nå så jeg plutselig bloggkollega Espen
Mosjonisten Ringom passere meg. Målet hans var for første gang å løpe under 40. Mitt mål var 37-tallet. Hmm. Prøvde å justere farten og hang meg på da Nina Wavik Ytterstad passerte, visste at hun alltid løper jevnt som en klokke. Passerte Trond Inge og litt senere dukket ryggen til Steinar opp. Han hadde sneket seg til en altfor god startposisjon. Passerte Steinar i Frognerparken og prøvde å berolige han med at jeg likevel ikke hadde startet minuttet bak...
Nå avanserte jeg gradvis, neste "offer" var ingen ringere enn presidenten selv, Tim, som klaget over vond legg da han ble passert i kneiken etter Frognerparken. I Bygdøy allé så jeg den gule klubbdrakten min foran meg. Det var Morten, som hadde satset friskt, men som tilsynelatende slet fælt. Morten kommer nok adskillig sterkere senere i sesongen når han er tilbake i god, gammel form. Nå var det for en gangs skyld han som måtte se ryggen min forvinne.
Jeg passerte halvveis på 19,07. Farten var justert, men det skulle bli tøft å nå 37-tallet, og nå var det en plagsom motvind. Jeg la meg i rygg på den gamle storløperen (bokstavlig talt) Roger Gjøvåg. Ingen dum rygg å ligge bak i motvinden, men i bakkene ned mot Rådhusplassen løp jeg forbi og ble liggende ensom i vinden å jakte på gruppen foran.
Ved runding inn i Rosenkrantzgate så jeg plutselig en velkjent, lett, liten skikkelse ca 50 meter foran meg. Jeg hadde ikke sett snurten av Svein siden han løp fra meg opp Slottsbakken, men nå fikk jeg ny los. Enda en hare å jakte på. Dette er noe av det jeg blir inspirert av. Jeg er en
"slow-starter", og alle mine beste løp fra 5 km til maraton er gjort med negativ splitt. Å "plukke" løpere mot slutten, gir ekstra krefter og energi når man virkelig begynner å bli sliten.
Men Svein er en av landets mest rutinerte løpere og sprekker aldri. 8 km ble passert og klokken viste ca 30.45. Var det fortsatt mulig å klare 37-tallet? Litt senere var Svein innhentet og passert med en ørliten fartsøkning. Eller som Svein beskrev etter løpet; jeg
"listet meg forbi på tærne". Det hørtes bra ut, for det tyder på at steget fortsatt var intakt.
"Løp på potene!" Ekstrarunden på Youngstorget som gjorde at løypen ble for lang (huff!!) kostet meg trolig 37-tallet. Ergerlig at dette ikke ble justert av arrangøren. Det burde vært mulig å flytte start eller målseglet de tilsvarende metrene som den uforutsette løypeforlengelsen medførte.
Jeg slet meg opp brattbakken fra Yoyngstorget og klarte sånn noenlunde å holde flyten inn på den siste kilometeren, men krefter til noen stor spurt hadde jeg ikke. Litt skuffet måtte jeg konstatere at 37 ble til 38 og målet glapp, men i ettertid må jeg likevel absolutt gi løpet godkjent karakter;
Bra gjennomført, identisk tid på første og siste halvdel, hvilket innebærer reelt sett negativ splitt justert for forlengelsen. At jeg slo Svein med halvminuttet på de to siste kilometrene, eller Gaute med ca minuttet på siste halvdel etter at vi passerte omtrent likt halvveis, tyder på et meget veldisponert løp og at jeg i hvertfall stod distansen helt inn. Muligens var åpnngen litt for feig, men jeg følte det ikke slik der og da. Tror heller ikke den var det, og alt i alt følte jeg at jeg fikk tatt ut det jeg var god for denne dagen. Og da må jeg nesten være fornøyd, tross alt!
Sponsoren må få sitt etter løpet.I målområdet fikk jeg hilst på og gratulert mine to bloggkollegaer Espen, se
Mosjonisten.com og Rolf, se
Bakkerolfen.blogspot.com.
Espen klarte målet sitt om sub 40 med 7 små sekunders margin! Og Rolf, som jeg fikk øye på i den siste Bakken (selvsagt), holdt seg foran meg helt inn og fikk 38,01. Grattis til begge! Og til alle andre av de 6.500 påmeldte som fullførte Sentrumsløpet 2010.
Knut Reian, løpekjendis fra Follo i en årrekke, var en av de mange glade mosjonsiter som slet seg gjennom Oslo's gater. 
Ekstra gledelig å se Mr.kondis.no, Heming Leira, med startnummer på brystet. Etter løpet hadde vi en hyggelig prat til nedjoggingen. Heming var godt fornøyd med 43-tallet med det spinkle treningsgrunnlaget sitt. Sant nok, ikke veldig mange 50-åringer som matcher den tiden. Kanskje dette ga så mye mersmak at vi får se Heming på startstreken flere ganger fremover, og ikke bare bak kameraet. 
Karoline Bjerkeli Grøvdal måtte dessverre bryte etter 3 km pga brennkopper og pencillinkur. Hun kommer nok sterkt tilbake. Men legg merke til skoene !
Det var surt og vått i går og en stund lurte jeg på om jeg skulle droppe hele Follotrimmen. Men heldigvis tok jeg til fornuft, og det ble en veldig trivelig kveld sammen med unge og gamle konkurrenter.
Nedjogging med Hagen, Ringen, "Fredriksen" og Lien. Men hvilken vei skal vi ta, mon tro?
Harald ser meget fornøyd ut, selv om han hevder at han sprakk litt i sin iver etter å følge ungdommene CF og Jan Billy.
En siste hilsen fra Jan Billy som sykler hjemover, veldig fornøyd med løpet.
