Oslo Maraton: Så nær, så nær...

Ett døgn etter Oslo Maraton er resultat og inntrykk blitt fordøyet. Følelsen jeg sitter igjen med er god. Jeg er veldig godt fornøyd, var så nære fullklaff som det går an å komme, og fikk bekreftet at formen er langt bedre enn jeg selv trodde. Da kan jeg nesten ikke være misfornøyd, selv om både 3 timers grensen og PB røk på de siste smertefulle krampekilometrene.

Ellers var dagen nesten fullkommen. En nydelig dag for løp , men min lille bekymring om vinden slo dessverre til. Det var ikke svak vind med 3 m/s som meldt. Jeg var også veldig i tvil på om det var singlet-vær, men hørte på ekspert Vidar som ikke var i tvil. 8-10 grader er perfekt vær for shorts og singlet når du skal løpe 42.195 meter. Siden jeg sliter med kalde fingre, ble det shorts, singlet og hansker!

Spente før start

Vidar og Dag er optimistiske.

Tim er alltid like blid og klar til dyst.

Løpet

Temperaturen var bra, og det var artig å stå i fremste felt som NM-deltager i et så stort maratonløp. Startfarten ble derfor større enn i mine fire tidligere maraton. Jeg løp uten klokke og skulle bare løpe på feeling, men fikk med meg at den første kilometeren gikk på ca 3.50, før det stabiliserte seg på rundt 4,15. Etter noen kilometer kom jeg i snakk med en kar som jeg dro kjensel på fra gammelt av, Bjarte Ellingsen. Vi har begge gått på Skjold skole og spilt fotball i Fana IL i vår ungdom. Han trodde på en tid mellom 3,05 og 3,10, håpet på ned mot 3 blank, og kom inn på 3,09. Jeg vekslet også noen ord med superrutinerte Bjørn Gjerde, tenkte at han kunne være perfekt fartsholder for 3 blank, men siden han sa at han var litt skadet og ikke hadde håp om det, dro jeg etterhvert fra begge to. Fant en fin rytme og passerte 5 km på drøye 21 minutter og håpet på at jeg ikke hadde åpnet for raskt.


Bjørn Gjerde er visst den i verden med flest maratonløp under 3 timer. Det ble bare 3,17,54 denne gengen. Her flankeres han av Vidar og Morten.

Ved rundt 6 km så jeg en annen kjent skikkelse foran meg, selveste president Tim, som hadde åpnet veldig optimistisk. For optimistisk, ifølge han selv. Det stemte nok, for Tim slet seg seg inn på ca 3.29,30 til slutt. Vi vekslet noen ord og ønsket hveandre lykke til videre på ferden.

10 km gikk på 42,11, hvis jeg husker riktig. Rundt Skøyen og langs Frognerstarnden gikk det veldig greit. Jeg lå foran 3 blank-skjema, men ble litt stresset av at fartsholderen til 3.00 kom stormende bakfra og passerte meg med klart raskere fart ved Tjuvholmen. Jeg fulgte den lille gruppen hans et stykke, men synes det gikk for fort og lot de løpe. Fikk heldigvis mine anelser bekreftet da jeg passerte halvveis på 1.28,50, den raskeste passeringen min halvveis til nå. Jeg var da ganske langt bak fartsholderen, som ikke gjorde jobben sin. Fartsholdere som ikke løper i jevn fart på skjema virker mot sin hensikt.

Likevel angret jeg litt på at jeg ikke hadde fulgt fartsholderen, for utover mot Sjursøya ble det svært glissent. Vidar kom i mot meg, helt ensom i motvinden, og jeg var i ferd med å komme i samme dilemma. Jeg prøvde å dra på litt for å hente en gruppe foran, men det ble for langt frem, så dermed fikk også jeg motvinden midt i fleisen i min ensomme ferd på tilbakestrekket. Ved Operaen etter ca 28 km tok jeg igjen Espen "mosjonsisten" Ringom, som ifølge eget utsagn hadde åpnet for hardt og hadde møtt veggen. Men så ille var det heldigvis ikke, for med 3.03,51 ble det ny solid pers til slutt på Espen.

Oppover mot  Karl Johan løp jeg stort sett helt alene, og er veldig godt fornøyd med at jeg klarte å holde fart og moral oppe i denne kritiske fasen av løpet. Særlig siden 3-blank fartsholderen nå var langt foran meg og stort sett ute av syne. Hadde farten min dabbet av? Jeg prøvde å tenke positivt. Og like etter drikkestasjonen ved Stortinget dukket Morten opp med uventet hjelp og oppmuntring. Han løp ved siden av meg et langt strekk mens han fant frem 2 gelposer og litt mer vann fra sekken sin! Tusen takk, Morten! Jeg hadde glemt å ta med meg den ene gelposen som jeg pleier å ha i reserve, så dette var gull verdt.


Spektakulært målområde ved Akershus festning og storskjerm, selv om ikke alle var like glade for brosteinen halvveis og ved målområdet.

Takk også til Kurth og Olav som heiet på meg ved Akershus festning ved hver passering. Fikk melding om at jeg lå 40 sekunder bak 3-minutters mannen. Da var det fortsatt håp. Jeg lå mye alene i et glissent felt, så det er plass til mange flere i Oslo Maraton! Gleder meg til det blir 50.000.  Litt før Skøyen stod Ingrid Kristiansen og heiet. Hun var overalt i løypen, første gang ved Operaen. Noen polakker ble veldig oppglødd. Det var jo selveste Ingrid, den tidligere verdensrekordholderen som stod der og heiet!

Fra Skøyen begynte siste fase av maratonløpet, innover Frognerstranden for andre gang. Etter sportsdrikk og cola på nest siste drikkestasjon, fant jeg en fin flyt, økte tempoet litt og hadde klart større marsjfart enn andre rundt meg. Ved passering 37 km følte jeg meg veldig sterk og var ganske sikker på at jeg skulle holde helt inn, men fortsatt var jeg litt usikker på tiden, uten klokke og med fartsholderen ute av synet... Vel, vel, jeg måtte bare løpe mitt eget løp, avslutte sterkt som i Frankfurt da jeg perset med mitt eneste sub 3 løp, og se hvor langt det rakk. Jeg hadde fortsatt den siste gel-en som jeg fikk av Morten i reserve, og etter 38 km slukte jeg den i en stor klissete munnfull, uten vann å svelge ned med, men heldigvis dukket siste drikkestasjon opp like etterpå.

Men akk, ved inngangen til Tjuvholmen kjente jeg for første gang at det rykket til i hamstrings... Nei og nei! Krampetendenser! Det var det eneste som kunne ødelegge festen. Jeg hadde underveis flere ganger konsentrert meg om å løpe avslappet og noen ganger økt steglengden for å opprettholde farten. Nå prøvde jeg Vidar sin taktikk med å korte ned på steglengden i håp om å holde krampene i sjakk. Men det hjalp ikke lenge. Jeg måtte stoppe og tøye noen sekunder, håpet at det skulle gjøre underverker. Det hjalp en kort stund, men så var de der igjen og lurte, krampene. Søren og!

Nå var det bare om å gjøre å prøve å løpe så billig som mulig, forsøke å holde farten sånn noenlunde oppe og håpe på at jeg hadde nok å gå på tidsmessig. Men løpere som jeg hadde løpt forbi begynte nå å passere meg igjen. Jeg hadde krefter igjen og hadde lyst til å lange ut innover Aker Brygge, men måtte i stedet stoppe for tredje gang for å tøye. Bortover Akershusstripa kom det fjerde pitstoppet. Jeg begynte å bli oppgitt og forberedte meg på at drømmen om pers ville ryke. Men samtidig gledet jeg meg faktisk til de siste brostensbakkene, for jeg innbilte meg at det var lettere å løpe oppover, sånn at jeg kanskje kunne hente inn noe av det tapte der. Jeg hadde jo fortsatt krefter igjen...

Det var ikke bare 3-timers grensen og persen jeg var veldig nær. Dette bildet er tatt 5-600 m før mål, der jeg intetanende lå like bak Dag. Men denne gangen tok jeg deg ikke på slutten, Dag, som i Amsterdam i fjor.
Jeg var enda nærmere  på toppen av brosteins- bakken ..... men så kom et nytt krampestopp...

"Spurter du nå kan du klare 3 timer!", ropte en tilskuer. Jeg skulle så gjerne spurtet, men på toppen av broen, med et par hundre meter igjen, måtte jeg i stedet stoppe opp og tøye tøye hamstrings enda en gang. Fortvilende! Jeg haltet ned den siste bakken og nærmest gikk i mål, utrolig skuffet der og da.

Klokken viste 3.00,37 og jeg hadde akkurat kommet i mål på mitt nest raskeste maraton...

After run

Det tok imidlertid ikke lange tiden før skuffelsen ga seg, og etterhvert ble den erstattet med glede. Det hører med til gamet å unngå kramper. Men for meg var det likevel langt viktigere å få bekreftelse på at formen er god, faktisk mye bedre enn jeg hadde håpet og trodd. Jeg hadde en veldig posistiv opplevelse helt til krampene kom snikende, og vet nå at jeg neppe har satt min siste rekord. Det inspirerer. Og at kroppen fungerer og helsen er god er viktigst. Jeg skal heller aldri glemme den følelsen jeg hadde innover Frognerstarnden. Det var det motsatte av å møte veggen.

Etterpå traff jeg først en litt misfornøyd Dag Spilde, som jeg faktisk uvitende nesten hadde innhentet, med krampene, så du må virkelig ha møtt den berømte veggen, Dag. Men så kom en gledesstrålende Vidar og fikk humøret tilbake til oss begge to med sin strålende seier i M50 på 2.49,09. Gratulerer igjen, Vidar! Deretter ble det prating med mange hyggelige løpere og bivåning av innspurten på halvmaraton.

Jeg følte meg nemlig ikke så fryktelig sliten som vanlig etter et maratonløp. Jeg fikk jo ikke tatt ut alt denne gangen...

 

Håvard Nordgård (t.v.) kom som ventet på pallen i klassen min med 2.42,37 tross en liten feilløping som nok lurte han for sølvet. Runar Gilberg gjorde kanskje lurt i å stå over NM terrengløp forrige helg og knep sølvet 4 sekunder foran Håvard, mens min gamle blogg-kjenning Helge Dolsvåg vant en klar klasseseier og ble nr 9 totalt på sterke 2.37,11. 

Vinner av OM 2010 ble o-løper og debutant Andreas Høye på 2.29,21, foran fjorårsvinner John Henry Strupstad. Gratulerer også til Jens Chr. Berg som kom utrolig sterkt tilbake etter kollapsen i fjor og knep bronsen med ny pers på 2.32,12, etter hard tvekamp med Gjermund Sørstad.

Håndtlanger Gammelsæter (t.h.) nøyde seg med 10 km, men er på gang igjen med 38,28 og 5.plass i M40. 

Maratonekspertene Vidar og Håvard henter sine premier.

Jippi. Det hadde du ikke trodd for noen måneder siden, Vidar!

Og sølv og NIKE-sokker til Lars Chr. Dørum, med ny pers på 3,06,14 som 57-åring.

Slikt inspirerer også en som nærmer seg de femti...

Kosthold er viktig. Makrell på boks er kanskje hemmeligheten til suksessen?

Halvmaraton

Tero sjekker tiden mens han spurter mot mål. Holder det til pers, mon tro? Det ble 1.19,23 og 14.plass i M35. Klassevinner ble Øystein Mørk med 1.11,53. Grattis!

Dennis stormer mot mål til 1.24,09 og 11.plass i M45.

Like etterpå kommer Gaute. Han løp på nøyaktig samme tid som jeg hadde i fjor; 1.24,32.

Steinar gir det han har og kommer i mål omtrent på skjema med 1.25,09.

Det var mange som fikk velfortjente medaljer i OM denne praktfulle søndagen. Vel blåst!