Pers og pallen i København Maraton !

Dejlige Danmark!! Ja, det er virkelig deilig å være norsk i Danmark av og til. Som nå i helgen, da en flott helg med mye godt vær ble kronet med to perser. Hanne forbedret seg med over 7 minutter og jeg knep halvminuttet og kom under den magiske 3-timers grensen for andre gang. Og for første gang etter fylte femti. For det ble jeg belønnet med en høyst overraskende 3.plass i klassen. Hurra!

Vi var først og fremst ute på en opplevelsesrik langhelg. Men vi har lenge vurdert mulighetene for å få med oss et maratonløp på vårparten. Roma var en stund aktuelt, men det kom for tidlig og kræsjet attpåtil med Birken. I ettertid er jeg svært glad for den prioriteringen, etter min doble barrierebryting i Rennet. London var også vurdert, men viste seg forlengst å være fullbooket, det samme var Stockholm. Men i København var det fortsatt mulig å melde seg på, tross i rekordoppslutning og nærmere 12.000 påmeldte der også.

Vi tok båten til København og kunne deretter bare ta vannbussen fra kaien til hotellet vi bodde på forrige gang vi var i Køben og som vi likte svært godt. Det viste seg også at start og mål var like ved hotellet. Fra rommet vårt hadde vi faktisk panoramautsikt over sjøen til start-og målområdet på den andre siden av kanalen! Perfekt!

A HOTEL WITH A VIEW: Vi ankom hotellet vårt, Copenhagen Island Hotel, fra sjøveien.

Utsikt fra hotellrommet til start- og målområdet med de hvite teltene i bakgrunnen.

Lørdag var det fint sommervær med sol og vindstille, men vi var litt bekymret for værmeldingen, som varslet frisk bris på løpsdagen med regn fra kl 12. Som bergenser har jeg selvsagt ikke noe i mot regn, men sterk vind er noe av det jeg liker minst. Så nå var gode råd dyre, men likefullt billige, i form sms fra rutinerte Ole Kjell; "Fokuser kun på løpingen. Været får dere ikke gjort noe med uansett!", var hans enkle men kloke budskap. Jeg sa det samme til Hanne, som skulle ut i sin andre maraton, med mye trening innabords, men ganske lite løping og ikke en eneste langtur i beina. Men det stopper ikke henne. Jeg rådet henne i tillegg til å dele løpet inn i mindre bolker á 5 km. Og å forberede seg på at det kommer til å gjøre vondt. Hodet må være med, maraton er selvsagt en stor fysisk utfordring, men nesten like mye en mental greie.

Noen, også ihuga løpere, spør av og til hva det er som får oss til å løpe maraton. Hvorfor ikke nøye seg med kortere løp. Svaret ligger mye i den spesielle utfordringen i skjæringspunktet mellom en mental og en fysisk kraftanstrengelse. Selvsagt må man være tøff i hodet også på en rask 5 eller 10 km, men det blir ikke det samme. Der er det først og fremst pusten og det fysiske som er begrensningen og utfordringen.

Nok om det. Etter en lett frokost bestående av halvannet rundstykke med nøttepålegg og honning på rommet, forlot vi hotellet kun 20 minutter før start. Deretter var det bare å rusle eller småjogge over gangbroen og langs kaien på andre siden.

Kun eliteklassen hadde fått et eget avgrenset startfelt, men det viste seg ikke å være noe problem å stille seg i fremste del av feltet.
Klar til start..



Hanne er spent og klar til dyst, det er bare en halvtime til starten går i bakgrunnen...



Men først et lite tilbakeblikk til dagen før dagen. Det eneste minuset med hele

arrangementet var at expo-en i Spartahallen lå milevis fra start- og målområdet, på andre siden av byen. Det ble derfor litt styrete og noe tråkking lørdagen for å komme seg dit. Men det skulle vise seg å være verdt bryet. For i tillegg til det vanlige og helt nødvendige startmateriellet, fikk kredittkortet også bein å gå på i Spartahallen. Hanne fikk utvidet treningsgarderoben sin og jeg stod plutselig med nyinnkjøpte thights og calf guard fra 2XU. Først når vi var tilbake på hotellet så jeg at sistnevnte leggstrømper var i størrelse ekstra small... Greit nok at det er kompresjonstøy, og selgeren tok jo mål av leggene mine, men så små!?... Tør jeg å bruke de? Vel, da har jeg jo noe til felles med alle kenyanerne da, tenkte jeg. Det er jo forsket masse på hvorfor Kenya har så utrolig mange gode langdistanseløpere, og en av hovedkonklusjonene var at de har anatomisk tynne legger! Så da så!... Og med krampene mine fra 37 km som snøt meg for pers  i Oslomaraton fortsatt friskt i minne, så var det vel ikke noe å nøle etter. Så da stilte jeg altså til start med helt nytt tøy og nesten nye sko, Saucony Fastwitch, som riktignok var innkjøpt og innløpt for noen uker siden.

Startskuddet smalt og et par sekunder senere passerte jeg matten. Perfekt posisjonert, nå var det bare å finne flyten. Oppildnet av et fantastisk publikum åpnet jeg hardere enn jeg har våget noengang før på mine 6 tidligere maraton. Første kilometer gikk lekende lett på 4,06. Beina føltes myke og fine. Det lovet bra. Og det var fin temperatur med ca 15 grader, lettskyet og ikke veldig mye vind foreløpig, dog tiltagende. Men glem det - fokuser på løpet og det du selv kan påvirke!

STARTEN. Bilde fra arrangørens hjemmesider. Jeg står like bak eliteløperne. I orange drakt midt på bildet ses løpets vinner, finske Marten Bostrøm (2.21,44)

Første 5 km ble passert på 20,50 på egen klokke. (En takk til Løplabbet i Ski som velvilligst ladet klokken min for andre gang, ettersom laderen fortsatt ligger på hytten...) Jeg hadde faktisk ikke et nøyaktig tidsskjema denne gangen, hadde bestemt meg for å løpe på feelingen, men tørre å åpne litt hardere enn jeg pleier. Men jeg var innerst inne forberedt på at manglende langturer og mye vind trolig ville gjøre at skjema raskt ville justeres til et hederlig resultat på rundt 3.05. Men jeg ville gjøre et ærlig forsøk. Hvis alt klaffet visste jeg at det var mulig med sub 3 - og derfra til persen på 2.59,23 fra mitt "legendariske" (i egne øyne :-) løp i Frankfurt i 2008 var veien kort, og alt var mulig. Hvis kramper unngås, jeg har dagen og vinden ikke ødelegger for mye.

Vinden rev etterhvert godt på enkelte strekk, og jeg prøvde å løpe litt taktisk bak en rygg eller to, men følte ikke at jeg fikk så mye ly likevel. Men vinden var ikke like ille hele tiden og heller ikke så kraftig som fryktet. Bare det nå ikke øker på underveis.. Og jeg fikk stadig positive tilbakemeldinger fra klokken ved kilometerpasseringene, og fra publikum. Hvilken stemning! Dette var noe annet enn Oslo. Publikum var virkelig engasjerte, og de var mange. De klappet og heiet og ropte. Selv når regnbygen kom akkurat som meldt, så stod publikum like trofast og heiet oss frem. Veldig inspirerende.

Jeg holdt meg rundt 21 minutter på 5 kilometerbolkene. Likevel gikk det ikke fortere enn det måtte, hvis det skulle være håp om under 3 timer. Halvmaraton ble passert på 1.28,28, omtrent på mitt løselige skjema, ca tre minutter bak sluttiden min fra Fredrisktad halvmaraton i april. Jeg tok en av mine to medbragte gel-er, og var ellers nøye med å få i meg drikke på hver eneste drikkestasjon.

På løypas høyeste punkt over jernbanebroen, like ved hotellet vårt, ved Fisketorvet (bildet, nesten så en bergenser får hjemlengsel), gikk løypen begge veier. På vei utover fikk jeg et glimt av teten, og på vei tilbake etter ca 22 km så jeg plutselig Hanne og fikk ropt noen oppmuntrende ord til henne. Hun lå ikke langt bak 3.30-ballongen og hadde følgelig åpnet friskt.

Jeg fikk ny energi selv, prøvde å løpe lett og avslappet og fikk min andre av to kilometer på under 4 blank! Jeg passerte 25 og 30 km. Mange sliter etter passerte 30 km, et yndet sted å møte den beryktede "veggen". Selv ser jeg alltid frem til å passere 3 mil. Jeg har aldri møtt veggen og føler nå at mesteparten av løpet er bak meg. Nå er det bare en mil igjen. De to siste kilometrene regner jeg liksom ikke med. Og klarer jeg å holde noenlunde flyt og fart til 35 km, så er det kun én 5 km bolk igjen. Men det er alltid en beinhard mental kamp mot meg selv på siste halvdelen av et maratonløp, kilometer for kilometer.

Så også denne gang. Beina begynte å protestere, farten sank litt, jeg måtte opp i rundt 4.20 på flere kilometre. Men fortsatt mente jeg å holde god nok fart til å klare 3 blank! Jeg prøvde å tenke positivt, men så, på den 34. kilometeren tror jeg det var, bykset plutselig klokken opp i 4,41. Huff! Mesteparten av forsprnget mitt til 3 blank forsvant som dugg for solen i ett eneste jafs. Fortsetter dette tempoet bare noen få kilometer til, så er løpet kjørt. Jeg prøvde å gi drikkestasjonen og et vindutsatt strekk skylden for misæren, og prøvde å øke farten igjen. Spent så jeg på klokken ved neste kilometerpassering; Uret viste 4,11. Yes! Back on track!

Men beina var nå markert stivere og jeg begynte å kjenne små krampetendenser. Ikke nå igjen! Jeg har jo tatt magnesiumtilskudd en ukes tid, jeg tok salttabletter i går og har kompresjonstøy. Slapp av, du får bare ikke kramper i dag, du kan ikke få kramper i dag!, prøvde jeg å overbevise meg selv. Og klarte det!

Men noen negativ splitt som i Frankfurt var det ikke snakk om. Sekundene tikket raskere nå og jeg hadde ikke mye å gå på lenger. Prøvde å holde farten oppe best mulig, men både klokken og beina motarbeidet meg. Ved passering 39 km følte jeg at jeg måtte øke farten hvis jeg skulle klare det, men jeg løp nå alene og fikk kraftig motvind midt i fleisen. Så selv om jeg presset mer og økte tempoet i forhold til gruppen foran meg, så hjalp det ikke på kilometertiden som jeg mener å huske var 4,20. Endelig kom vi inn i litt smulere farvann med mindre vind og omsider så jeg også 40 km-skiltet, som offisielt ble passert på 2.49,56.Jeg fryktet imidlertid at løypen var litt for lang, da det gradvis ble større avstand mellom kilometerpasseringene på gps-en og de oppsatte merkene. Nå giret jeg opp enda et hakk. Jeg trodde at jeg ville klare sub 3, men jeg ville gjerne ha pers også! Hadde håpet å unngå en febrilsk sluttspurt denne gang, men nå var det likevel ingen vei tilbake. Hode og bein lystret heldigvis bra, og nå var det bare siste broen og oppløpet igjen. Men jeg glemte at det var en lang sløyfe etter broen. Den siste kilometeren føltes uendelig lang, men omsider så jeg målseglet noen hundre meter foran meg og mobilierte til enda et lite taktskifte, en siste spurt etter førtitotusen løpte meter. Med 50 meter igjen skjønte jeg at jeg ville komme under 2.59 og jeg slakket litt på farten, jeg ville nyte de siste metrene og kunne like etterpå jublene klokke meg inn på 2.58,53. Ny pers med akkurat halvminuttet.

Helt herlig! Jeg var fryktelig sliten etter løpet og spurten og satt meg ned ved Røde Kors teltet, hvorpå en kar umiddelbart spurte om alt var ok. Gjett om det var! Han kom likevel med vann og to bananer. Snilt gjort. Men jeg har sjelden følt meg bedre. Så jeg takket, tok den ene bananen og sa at den andre kunne han gi til noen som trengte den mer, som han som kom sammenkrøkende og spyende mot oss.. Stakkars fyr..

YES! NEW PB: 2.59.53

Etter en hyggelig liten passiar med Kondis- og Bølerfotograf Per Inge Østmoen, som foreviget mitt store øyeblikk på bildet ovenfor, og påfyll av diverse fast og flytende føde, ruslet jeg tilbake til hotellet, skiftet, drakk og spiste litt mer, før jeg stavret meg tilbake til målomårådet for å ta imot Hanne. Jeg bakset meg frem til målseglet enda en gang, nå fra motsatt side og adskillig saktere og mindre grasiøst enn for en liten time siden, men akkurat tidsnok til å kunne heie inn en sliten, men svært tapper jente som spurtet inn til 4.01,58 i sitt livs andre maratonløp. Gratulerer masse med solid ny pers! Hanne hadde slitt med stive bein fra 20 km og ergret seg litt over å være så nære drømmegrensen på 4 timer. Men den tar du neste gang, Hanne! Med mer løpetrening og noen langturer i beina, så går det som en lek. Nå skal du bare være kjempeglad og stolt over ny pers og flott gjennomført maraton.

Jeg er i hvert fall stolt. Både over deg og over meg selv.

Bilder og video fra marathon-photos.com her. Jeg ser faktisk ganske lett ut i steget i innspurten :-)

Min løpsutvikling og detaljert resultat med mellomtider.

Hanne sitt resultat og løpsutvikling.

Reportasje og bilder på kondis.no.

Alle resultater