Jessheim Vintermaraton

Sesongen var ikke helt over likevel. Heldigivs. For årets andre halvmaraton ble den klart beste med 2.plass i klassen og 10.plass totalt etter 1.25,29 på vinterføre på Jessheim.



På begge mine to halvmarer i høst har jeg hatt ordentlige langturer i beina tre dager tidligere, faktisk årets to lengste treningsturer. Det har imidlertid tilsynelatende ikke slått negativt ut. I hvertfall har beina vært fine begge ganger. Litt overraskende, egentlig.

Denne gangen bestemte jeg meg for å åpne litt tøffere enn på Lørenskog. Slagplanen var klar; jeg skulle følge Steinar fra start denne gangen, slik at jeg slapp å halse etter han store deler av løpet. Steinar er jo halvmaratonekspert og var en mann å slå dersom jeg skulle ha forhåpninger om pallplass, heder og ære.

Enn så lenge trenger jeg ikke å bry meg om Rolf Bakkerolfen Bakken i så henseende. Han er jo mye eldre enn meg og løper i 50-års klassen. Det gjør ikke jeg før om halvannen måned... Og da Rolf fortalte at han satset på sub 1,25, var jeg egentlig glad for ikke å måtte kjempe med han i "klassekampen". For så fort trodde jeg ikke var realistisk for meg.

Men vi ble løpende i samme klynge alle tre, samt 4-5 andre. Jeg synes det gikk jevnt fort, men fant en brukbar flyt på de første kilometrene. Heldigvis for oss, men dessverre for en illsint vakt, så satte fortroppen standarden med å løpe i veibanen, og ikke på de dårlig brøytede gangveiene, som ville ødelagt hele løpet. Vakten skjønte visst ikke det, og når vår pulje kom forbi, hadde han stilltiende resignert og innsett at løperne ruler. Bilistene tok det heldigvis stort sett pent, med enkelte grelle unntak om sjåfører som nektet å vike en tomme og sneiet løperne, til tross for at det ikke kom noen biler i mot. Det er nok den typen sjåfører som sneier borti syklister også, som er så freidige å sykle i den kjørebanen som er reservert bare for dem, og av og til også meier ned syklister, under mottoet om at de har seg selv å takke.

Nok om det, de aller, aller fleste jessheimingene (heter det det?) var høflige og særdeles hensynsfulle, i skarp kontrast til gjengen med egotrippene halvmaratonløpere (sikkert også 10-km løpere og maratonløpere) som tidvis løp midt i veien der det var nedslitte snøstriper og festet var best. Dermed ble underlaget også løpbart de fleste steder, med bra feste, unntatt i enkelte partier.

Jeg har ikke løpt på Jessheim siden første halvdel av 90-tallet. Men løypen har vel ikke endret seg stort, fortsatt med mange lange, åpne strekk og flater, avbrutt av enkelte mer kuperte partier.

Tilbake til løpet. På en av disse tidlige flatene etter et par kilometer, mens jeg fortsatt kunne se teten langt der fremme, observerte jeg Vidar (fotografert av Olav Engen) i ensom majestet i ingenmannsland, et godt stykke bak Briskelund og Holst, og like langt foran puljen bak. En lang, ensom ferd var begynt for unge Nilsen, tenkte jeg, hvis man kan kalle en mann på 50 for ung da? Men det kan man selvsagt. De gamle blir jo stadig yngre, sies det. Og jeg nærmer meg 50 selv også. Dessuten løper jo Vidar styggfort, selv om han kanskje åpnet i hardeste laget denne gangen?

Det mente visst ikke Rolf at han gjorde, selv om han sa det motsatte etterpå, for plutselig rykket han skikkelig. Steinar været faren og tettet luken raskt, mens jeg lot dem løpe. Men ikke lenge. Etter noen hundre meter var jeg og resten av gruppen igjen om kapp, og nå holdt vi samlet til drøye 7 km, da jeg ble glad og overrasket over sekunderingen fra Rolf sin klokke, som viste 27,35. Jøss, kanskje det likevel var mulig å komme under 1.25?

Dette var den eneste sekunderingen jeg hadde underveis, men fordelen med å løpe uten klokke er at jeg  slipper å fokusere på kilometertider - og kanskje unngår å gjøre som en av konkurrentene fortalte om i garderoben etter løpet; han hadde blitt så demotivert da kilometertidene viste avtagende fart at han hadde gitt opp helt og endte på over 1.40, til tross for at han hadde ladet skikkelig opp til dette løpet på forhånd. Sånn kan det gå.

Etter drøye 7 km stakk plutselig to nye karer fra feltet. Tror det var vinner av M55 Svein Ove Braaten (1.24,11) og vinner av M23-34 Håvard Ellefsen (1.23,09). De fikk en luke på 10 meter før jeg bestemte meg for å slå følge, fordi det var en nedoverbakke akkurat da som gjorde at jeg klarte å komme opp i ryggene deres uten å bruke veldig mye krefter. Steinar og Rolf ble tatt litt på sengen og fulgte ikke på. Men det var kanskje heller fordi de visste noe jeg ikke visste, nemlig at løypens lengste og tyngste bakke nå fulgte. Jeg slet meg opp bakken og klarte å holde duoen i ca 4 kilometer, til drikkestasjonen etter 11 km. Da fikk de en liten luke, samtidig som de skrudde opp tempoet enda et hakk. Takk for meg. 

Jeg forberedte meg nå på 10 ensomme kilometre, men var fortsatt ved godt mot. Det gjaldt bare å justere litt, finne sin egen marsjfart og tenke steg og teknikk. Før var halvmaraton min marerittdistanse, fordi jeg syntes det var veldig tøft nettopp på dette tidspunkt av løpet. Du begynner å bli skikkelig sliten, men har langt igjen. Den siste mila kunne føles fryktelig lang og tung. Om det er de lange treningspassene med Harald og Dennis, eller mine fem fullførte maratonløp som er årsaken til at jeg ikke har den samme halvmaratonangsten lenger, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det en kombinasjon. I hvertfall kunne jeg ganske tilfreds konstatere at jeg nesten gledet meg til utfordringene på den siste mila, selv om jeg akkurat var havnet i ingenmannsland.

Jeg løp med mine nye AdiZero Tempo, og var veldig førnøyd med de. God løpsfølelse, lette og fine på foten og bra veigrep selv der hvor det var snøunderlag. Her gjør Vidar sitt skovalg før løpet. Han valgte ingen av disse (!), men Mizuno Aegis, og var fornøyd med de, men var litt mer slurvete i valg av løpesokker...













Jeg holdt flyten bra inn, selv om de to utbryterne bare forsvant og ble borte. Jeg fant meg imidlertid et nytt referansepunkt i form av en annen blå rygg foran meg.

Det viste seg å være Rune Morten Johansen  fra Feiring (Foto: Olav Engen), som jeg hadde hatt en trivelig passiar med under oppvarmingen. Rune hadde mange sykkelmil i beina de siste dagene og tok dette som hardtrening. Med et par kilometer igjen var han innhentet og vi utvekslet noen ord. Forståelig nok klaget han over tunge bein.

Jeg slo Rune med 58 sekunder på det korte strekket som var igjen til mål (Rune fikk 1.26,27 og ble nr 2 i M35), så avslutningen min på de siste 2-3 kilometrene var meget bra. Litt synd jeg ikke hadde klokke akkurat da som kunne vist kilometertiden, for jeg tror den var bra. Jeg hadde et ørlite håp om sub 1.25 og var spent da jeg endelig rundet inne på stadion og hørte speaker rope tiden min, men kunne bittelitt skuffet konstatere at jeg var 29 sekunder for sent ute til den grensen.











Jeg jubler for et bra løp og klar SB. Steinar kom også akkurat under tiden sin fra Lørenskog (1.28,48), men måtte nøye seg med den "bitre" fjerdeplassen i M45.
(Foto: Rolf Bakken)






På den annen side, 1,25 hadde jeg ingen forhåpninger om på forhånd og totalt sett er jeg meget godt fornøyd med løpet, kroppen, beina, skoene, premiene, vaflene, selskapet og hele turen!!


Hyggelig prat og obligatoriske vafler og kaffe til premieutdelingen. Her er Rolf flankert av løpets to store profiler, Frode Holst (t.v.) og Per Briskelund.



Som alltid er det et utrolig flott premiebord på Jessheim Vintermaraton.



Kult å få premie, 2.plass i klassen, bare slått av totalvinner Frode Holst.



Knoll og tott, kompisene Holst og Briskelund, knuste unggutta og all motstand og løp sammen over mål til delt seier på 1.18,07. En veldig sterk tid på vinterføre. Siden de løper i hhv M45 og M50, ble det hver sin klasseseier - og dermed skjøv de Vidar og meg ned til sølvplassene. Men det er ikke noe nederlag å bli slått av disse gutta!



Hvem sier at premier er unyttige? Det smakte i hvertfall fortreffelig godt med noe kaldt i premieglasset i godstolen hjemme senere på kvelden.

Se kondisreportasje med resultater og masse bilder.
.