Stas og litt fjas i Stadsloppet

Vårsesongens to hovedmål var Fjellmaraton og Karlstad Stadslopp. Mens førstnevnte var en ubetinget opptur i nedoverbakke, ble Stadsloppet en noe blandet affære. Det er visst slutt på den tiden da det bare var å reise til Karlstad og hente hjem perser og knalltider. De siste årene har mange slitt i varme og vind. Så også i år, og jeg var ikke noe unntak.

Idyllisk start- og målområde. 

Karlstad Stadslopp vil for evig og alltid stå som noe helt spesielt for meg. For det var her jeg satt min pers i 2005 på 35.25. En PB som dessverre kommer til å stå i evig tid! For selv om jeg var 44 år når jeg satt rekorden min - utrolig nok 8 år siden allerede (hjelp, så tiden flyr!) - så er det nok ikke lenger fysisk mulig for meg å løpe så fort. Eller?

Norge, Sportsmanden, Frode. Kult...

Dessverre så er det nok slik. Men det fine med å ha løping som superhobby, er jo at man hele tiden setter seg nye mål, og noe av kunsten med å finne fornyet motivasjon er å justere målene sine. Herunder primært å sammenligne seg med sine jevnaldrende, altså aldersklassen sin. Selv om det alltid vil være yngre (og eldre) konkurrenter man har lyst å gi litt juling også da. Det krydrer bare situasjonen - og prestasjonen - hvis man klarer det en gang i blant.

Vi løp ut på den ene siden av vannet og kom i mål på den andre siden. 

Uansett var målet mitt å løpe FORT i Karlstad. Det vil si fort etter mine begreper, som helst medførte at 37-tallet burde ses. Sist det skjedde var Sentrumsløpet i 2011 (37.42). I fjor løp jeg milen 3 ganger, og for første gang siden jeg brøt 40-grensen riktig vei i min første sesong som løper tilbake på tidlig 90-tall, måtte jeg i fjor over de magiske 40 minuttene, til og med to ganger på 3 forsøk. Men i Karlstad har jeg jo gode vibrasjoner! Sist jeg løp her, for 3 år siden, viste klokken 37.21. Kunne jeg gjenta noe lignende?

Løypekart.
Trykk på bildet for større versjon.

Heiagjengen på vei til start. Mira, Julie, Thomas og Marie.

Hanne og jeg dro innover lørdag morgen, full bil med 3 barn og hund, for Mira skulle for første gang overnatte på hotell. 750 svenske spenn for påmelding inkludert overnatting er jo veldig rimelig og Karlstad er en koselig by. Grådige norske arrangører har noe å lære av svenskene, som ofte er både mye bedre og mye billigere, og med en helt annen stemning på kjøpet. For som i GøteborgsVarvet, ble det folkefest også i Karlstad, bare i litt mindre format. Et veldig trivelig løp, med start og mål i idylliske omgivelser ved et lite vann og parkområde, før løpet slynger seg langs elver og kanaler, tar turen innom sentrum med masse heiende tilskuere, og avsluttes som det starter, i grønne omgivelser. Stor stemning stort sett langs hele løypen gjør det GØY å løpe i Sverige!

Hanne snører på seg sine lette Adizero Adios.

Klar for sin 8.konkurranse på 7 uker...

Vi hadde timet alt bra denne gangen, og var klare til start litt før skuddet smalt kl 14.10. Litt verre med klokken min, den surret og gikk i over 5 minutter uten å finne satelittene. Lurer på hvorfor akkurat mine klokker er så treige? Det kan vel umulig ha noe med eieren å gjøre? Men stoppeklokken gikk jo, og ved første kilometermerking viste den 3.53. Ikke akkurat noen pangåpning. Jeg løp med fjærlette Adidas Adizero Feather og som på treningsturene den siste uken, prøvde jeg å fokusere på steg og flyt i løpingen.

Jeg synes det fløt riktig så bra også. At Roar og Espen forsvant ganske fort var ventet, de skulle jo gjøre opp seg i mellom med prestisjefylt revansjeoppgjør fra duellen i Sentrumsløpet. Men jeg fikk litt bange anelser da Mona Rydland også passerte meg. Og ganske riktig, ved passering 2 km kunne jeg litt skuffende konstaterte at klokken viste 7.53. Fire blank-fart!? Det er litt for dårlig.

Nå er det dags... start om 5 minutter.
Og Marie har overtatt fotoapparatet. 

Enda en gang følte jeg at det gikk langt fortere enn det faktisk gjorde, og jeg må vel snart innse at det kanskje skyldes at kapasiteten ikke lenger er helt det den var. At alderen gjør sitt. Og i tillegg fikk vi en lei vind midt i fleisen.

Jeg fortsatte, ufortrødent, og de neste kilometerne var i hvert fall på rett side av 4-streken. 5 km ble passert på 19.33. Målet var forlengst nedjustert med ett minutt, til å se 38-tallet, men jeg fryktet at det ville bli en kamp for å komme under 40 til slutt, slik det var i blodslitet i SkiLøpet i fjor, der jeg bare nesten klarte det... Vel, kunne jeg holde samme fart helt til mål, så var det jo håp...

Men det var ikke bare alderen som skilte årets løp fra perseløpet i 2005. Den gang var det perfekte forhold, vindstille og ca 11 grader. Nå var det vind, mye vind, og altfor varmt, langt over 20 grader. Det føltes i hvert fall sånn. I tillegg misset jeg urutinert på begge drikkestasjonene, for øvrig det eneste jeg vil kritisere arrangørene for (noen må man jo skylde på). Drikkestasjonene var rett og slett for små, og jeg var nok ikke den eneste som gikk glipp av verdifulle styrkedråper. Jeg ble imidlertid reddet av en vennlig dansk konkurrent, som hørte fortvilelsen min da også det andre forsøket mislyktes. Han hadde utrolig nok klart å få med seg to krus, og rakte elskverdig det ene til meg. Det kaller jeg god sportsånd!

Nå fikk jeg riktignok drikke senere også, av publikum, både til innvortes bruk og til å helle over hodet. Men de siste kilometerne ble likevel et blodslit. For andre gang ble jeg passert av dameduoen Jordalen og Rydland, som hadde en hard fight seg i mellom og til slutt ble nr 4 og 5. Kroppen ville helst gi opp, slakke av på tempoet og få det litt mer behagelig. Men hodet var fortsatt på rett plass og nektet meg å resignere. Rydland er en god løper, men jeg har da alltid slått henne. Jeg kan ikke bryte den statistikken, tenkte jeg. Etterpå fortalte hun imidlertid at hun perset med halvannet minutt! Så da så! Da var det ikke så rart at jeg slet med å holde følge likevel. For slet, det gjorde jeg! Pain is temporary, glory is forever, bablet noe langt inne i hodet mitt... Hvilken glory? Hvem bryr seg om du løper på 38, 39 eller 45 minutter?

Marie tok mange fine bilder, som av denne løperen.
Skjønnheten....

...og udyret, ikledd rød djevelkostyme!
Glad jeg ikke hadde denne karen i hælene...

Den indre dialogen bablet videre, men psyken var sterk denne dagen. Dette løpet hadde jeg nemlig satset litt ekstra på og da skulle jeg levere! For om ingen andre bryr seg om hva jeg løper på, så gjør jeg det selv. Og det er jo det konkurranseløping handler om. Å sette seg egne mål, og helst klare å nå dem.

Midt i gågaten var det en egen spurtpris med innlagte 100 meter. Jeg hadde neppe klart å løpe fortere uansett og gjorde ikke en gang en mikroskopisk fartsøkning. Jeg hadde mer enn nok med å holde tempoet. Så endelig passerte vi jernbanebroen og kom inn i parkområdet der vi startet. Nå var det bare innspurten igjen. Jeg hentet frem mine siste krefter og passerte først Jordalen, så Rydland og enda noen flere. Men jeg feilberegnet spurten ganske grovt, eller kanskje jeg bare var enda mer sliten enn jeg var klar over, for det virket mye lengre til mål enn jeg trodde. En fyr fløy forbi meg. Jeg stod nesten stille, hvor var spurten min? Oppbrukt lenge før mål...

Mål i sikte!
Foto: Christopher Aalholm, fra mosjonisten.com.

Jeg hørte speakeren og så endelig målseglet langt der fremme. Kastet et blikk på klokken og så at det kanskje fortsatt var en mikroskopisk sjanse for å komme under 39 blank. Med en siste kraftanstrengelse klarte jeg å mobilisere til et slags taktomslag igjen. Men klokken over målstreken bikket akkurat 39 minutter før jeg løp inn i målslusen. Det gikk akkurat ikke....

Kunstnerisk bilde fra Marie, tenkte jeg.
Før jeg dro kjensel på skoene til skikkelsen som skimtes under stilaset...

Så kom jeg på at jeg brukte et par sekunder fra startskuddet smalt til jeg passerte startstreken. Det er jo nesten alltid nettotider nå, så da er det kanskje en liten mulighet likevel...? Og faktisk, så klarte jeg det akkurat, med 8 små tideler! Sluttiden ble 38.59,2... Det holdt også til 6.plass i klassen, av 77 fullførende. Godkjent!

Måltreet! Heldigvis var jeg inne en time før dette.
Men med mange som gikk og sogar satt i rullestol, så var det ikke alle som hadde det like travelt.

Etter å ha gjenvunnet pusten i horisontalen 3 meter bak målstreken, rakk jeg å få med Hannes sluttspurt til fin 10.plass i klassen. Deretter ble det mye løpsprat med andre og fotosession under premieutdelingen, før vi etter hvert ruslet ned til torget og nøt både folkelivet og en hamburger med cola. Det er sjelden kost for oss, med unntak av etter harde løp. Da smaker det faktisk utrolig godt!

En som virkelig hadde det travelt var trivelige Øystein  Mørk.
Delt 3.plass totalt etter en durabelig spurt mot Harald Solhaug Næss lar seg høre!
Vi sees på Bornholm!

Espen - mosjonisten som ikke lenger er mosjonist - Ringom.
En særdeles trenings- og konkurranseglad herremann. Men DEN STORE revansjen mot Roar kunne han se langt etter. Derfor konsentrerte Espen seg om den innlagte 100 meter spurten, som gikk unna på 14 blank til 6.plass. Fattig trøst kanskje, men imponerende lell!

Det var ikke bare vi som var på familietur til Karlstad.
Selv om Jessica vant, er Knut Nordviken fortsatt raskest i familien.
Og Jim Holtquist, bak med solbriller, sørger for at alt er som det skal. 

SkiLøpere dukker opp overalt. Stig Lima har stort sett vært foran meg i Follotrimmen i år, men ble slått denne gangen. Nå retter vi blikket mot felles høstmål: Berlin Marathon. Da skal Stig løpe enda fortere enn han gjorde i  Wien Marathon i april. Det kan bli en artig duell!..

For ett år siden hinket Hanne rundt med nyoperert kne.
Nå kan hun ta en velfortjent pust i bakken etter et travelt program. 

Nå blir det en roligere periode fremover. Neste konkurransemål er Etape Bornholm, som jeg skal løpe for 3.gang. Det er noe jeg gleder meg til, ikke bare selve løpene, men en uke på vakre Bornholm der vi kan kombinere ferie og løping. Perfekt.

I mellomtiden ønkses alle løpere og lesere en riktig god sommer!

Det var fullt liv på torget - og gjett om det smakte med en burger og cola!
Også for de som ikke hadde løpt...

Sol og sommer i Karlstad.
Vi kommer gjerne igjen! 

Resultater og reportasje med mange flere bilder på Sportsmanden!

Og her kan du lese hvordan det gikk forrige gang jeg løp i Karlstad.

Pulsklokkedata.