Klasseseier i Fjellmaraton!

Å vinne klassen sin i Det Norske Fjellmaraton - Fjelleventyret - er få forunt. Særlig på den halve distansen, der konkurransen er størst. Jeg har vært på podiet flere ganger og ble nr 3 forrige gang jeg løp halvmaraton. Men å VINNE? Jeg? Nei, det hadde jeg aldri trodd.

Desto gøyere da, når det skjedde. Nå skal jeg ikke ta helt av, for tiden var ikke all verden. Jeg løp to minutter raskere i Fjelleventyret for to år siden, og løper fortsatt i samme klasse, så jeg kan vel trygt si at jeg kjente min besøkelsestid. Når kattene er borte, danser musen på bordet! For det var ingen av de store kanonene som vanligvis dominerer resultatlistene i klassen min som løp denne gangen. På den annen side, så vant jeg faktisk med nøyaktig 3 minutters margin til nummer to, og akkurat 4 minutter til nummer tre. Det er jo ren utklassing! Så jeg er selvsagt superhappy. Dette var over all forventning.

Fra Flya, en liten time før start...

Litt om løpet

På vei til bussavgang fra sentrum av Beitostølen åpnet himmelens sluser seg, og i bussturen på vei til startsted på Valdresflya var det nok mange som grudde seg litt til over en times venting i pøsende regnvær. Det kunne blitt en kald fornøyelse, og man kan jo undres over hvorfor siste bussavgang går halvannen time før start. På Flya stod folk nærmest "på vaggel" langsmed de to små husveggene som finnes, i ly for regnværet. Men heldigvis ga det seg før vi ble ordentlig våte, og så var det bare å lade opp i positiv atmosfære.

Munter stemning før start av et firkløver som alle skulle få mye å juble for også etter løpet...

Jeg kombinerte oppvarming med fotografering av de raskeste maratonløperne til Flya for Sportsmanden. Blir det Gjermund Sørstad som passerer først i år også, mon tro? Men nei, det kom en svenske alene i tet! Så kom ingen. Så først kom Gjermund. Jeg knipset og heiet og fikk et vink tilbake. Gutten hadde kontroll og tok til slutt sin tredje strake seier. Se resten av bildene jeg tok under oppvarmingen av fjellkongen Sørstad og alle maratonprinsene på Sportsmanden.

Kongen i Fjelleventyret steger ut over Valdresflya, på vei mot sin 3.strake seier.

Som følge av fotograferingen, fikk jeg selvsagt plutselig liten tid til start. Kanskje ikke så overraskende? Men sammen med Hanne jogget jeg bortover, fortsatt med kamera i hånden. Jeg måtte jo få med meg passeringen til Vettis-Bjørn også. Deretter var det vekk med kamera og av med overtrekkstøyet, i det speaker for siste gang minnet om at siste buss med sekker skulle kjøre nå... Jeg rakk akkurat å kvitte med med sekken. Godt var det, for det hadde neppe blitt klasseseier dersom jeg skulle løpt med en diger sekk på ryggen hele veien ned til Bygdin, opp til Båtskaret og ned igjen til Beitostølen.

Hmmm, mer uvær i vente? Og skal jeg gidde å stille meg i den lange dokøen....?
Svein og Hanne gjør sine vurderinger.

Det var vel rundt 8 grader og lite vind ved start, så det var mer enn varmt nok med kort tights og t-skjorte. Oppvarmingen hadde jo vært så som så, men planen var likevel å starte raskere enn de faktiske 4.07 på første kilometer. Synes jeg løp langt fortere, men da både Dorte Foss og Hilde Henriksen kom fossende forbi meg, ante det meg at "følt fart" igjen spilte meg et puss. Andre kilometer gikk såvidt under 4 minutter, men så formanet jeg meg til å øke farten, finne flyten og ikke minst tørre å løpe i et litt hurtigere tempo enn jeg var sikker på å holde helt inn.

En røslig kar kom seilende forbi meg. En stor rygg å ligge bak, perfekt, tenkte jeg og vi avanserte litt. Foss og Henriksen ble passert og litt nede i bakken mot Bygdin snudde jeg meg og så at det var en svær luke bak til nestemann. Joda, det kan lønne seg å finne en fin rygg, for uten den, hadde jeg trolig vært i neste pulje mye lenger bak, eller helt ensom i "ingenmannsland".

Første drikkestasjon fikk som planlagt stå urørt, men i de bratteste nedoverbakkene kjente jeg de foruroligende faresignalene av en bitteliten stein under foten, med gryende blemme og gnagsår i anmarsj... Nå var jeg oppe i 3.30-fart og det føltes godt med kilometertider nesten som i "gamle dager". Kanskje dette kunne bli bra?

Hanne klar til start. Vi la strategien i bussen opp til Flya, som begge fulgte til punkt og prikke...

I bunnen av bakken blåste det en del, men det har blåst adskillig friskere andre år her oppe. Og så startet klatringen og nøkkeletappen opp til foten av Bitihorn, flere kilometer med sammenhengende stigning. Jeg hadde mentalt forberedt meg på at mange kom til å passere meg i bakken. Planen var å løpe ganske rolig og behersket og ikke bli demotivert av at andre passerte, men heller satse på å ta de igjen på det siste og lettere strekket inn mot mål. Jeg var rask på drikkestasjonen i bunn av bakken, så kjapp at den store haren min ble hektet av, men fant meg en ny rygg og fin rytme inn i bakken. Stor var overraskelsen da ingen kom opp på siden av meg. Ingen! Men kanskje burde jeg ikke blitt så overrasket. For jeg hadde glemt at jeg jo har "spesialtrent" i motbakker i år, både med Fløyen Opp og med klatreetappen til Besserud i Holmenkollstafetten. Øving gjør mester!

Jeg holdt plassen min hele bakken opp, og i siste del var det i stedet jeg som plukket et par løpere. Herlig! Men kilometertiden sank til 4.44, så 5.13... Men jeg husket at jeg har vært oppe i over 6 minutter i øverste del av bakken tidligere år og lot meg ikke stresse, heller ikke da den nye haren min økte farten i et litt slakkere parti før siste del av bakken. Jeg lot han bare gå. "Vi sees etter 18 km", sa jeg til meg selv og så for meg at jeg da skulle suse forbi han i lettpartiet inn mot mål.

Som tenkt, så gjort, men jeg passerte han faktisk et par kilometer tidligere enn planlagt, i bra marsjfart. Men jeg brukte en stund fra toppen til å justere farten, og bannet stygt da jeg misset saftglasset på drikkestasjonen ved Båtskaret (Unnskyld!) Jeg hadde bra kontroll på min egen sekundering, og målet var nå klart: under 1.25. Skulle jeg klare det, måtte jeg løpe inn nøyaktig ett minutt på de siste 6 kilometerne i forhold til 4-blank-fart. Men jeg følte meg sterk, en deilig følelse, og presset etter hvert kilometertidene ned til 3.40. Jeg innhentet en liten gruppe og fosset forbi dem, men en kar var "frekk nok" til å henge seg på, og la seg veldig tett i ryggen min, i en, to, tre kilometer. På siste drikkestasjon, med 3 km igjen, hev jeg innpå noe de ropte var cola, men som smakte vørterøl. Trolig var det en blanding, og en bra sådan.

På min ferd ned fra Flya passerte jeg mange helmaratonløpere  og tenkte med glede tilbake på min debut på det virkelige Fjellmaraton i fjor. Jeg heiet på noen av dem. Frants Mohr heiet på meg:  "Herlig!" ropte han da jeg passerte noen km før mål. Den konkurranseglade maratonløperen kom rett fra andreplass i Hadeland Maraton uken før og tok nå en andreplass i klasse M50. 

Det gjorde godt. Men først slakket jeg litt av på farten, for liksom å finte ut forfølgeren min, før jeg økte markert igjen. Et aldri så lite rykk. Det funket! Endelig ble skrittene bak meg litt svakere, før de gradvis "fadet" ut, som i avslutningen av en sang på radio. Dette går veien! Og hittil hadde jeg kun løpt forbi folk helt siden Båtskaret. Ingen hadde passert meg.

Men hva var dette? Litt senere hørte jeg skritt bakfra som ubønnhørlig nærmet seg... Jeg snudde meg og spurte forfølgeren hvilken gruppe han var i, og ble en smule lettet da han sa 40.. For nå var jeg i ferd med å "få det" litt og var egentlig glad for at jeg slapp å gå helt i kjelleren. Hadde fyren sagt klasse 50, så hadde jeg nok mobilisert mine siste krefter til kamp, men med ingen løpere like bak og heller ingen flere å jakte på, så roet jeg litt ned på tempoet. Før jeg plutselig var på oppløpet og en liten stund trodde at jeg kunne klare under 1.24. Dermed ny fartsøkning og vips, så var jeg nesten oppe i ryggen på han som hadde passert meg, før jeg oppdaget at det ikke var målseglet som var foran meg likevel... Det var fortsatt 100 meter igjen, minst, og jeg roet litt ned på farten igjen, for ikke å løpe på meg unødvendig mye syre.

"Der kom Svein Hagen i mål", hører jeg speaker si i det jeg svinger inn på det aller siste oppløpet. Jeg hadde ikke sett snurten av hyttegjesten vår siden vi stod på startstreken og regnet egentlig med at Svein var langt foran meg. I Follotrimmen på Hebekk slo han meg med nesten tre minutter over 7,4 km. Hmmm, litt synd at ikke løpet var litt lenger, da hadde jeg kanskje innhentet han? Tja, jeg vet ikke helt, jeg var tross alt veldig glad for at det nå var slutt, ikke minst pga gnagsåret som jeg hadde ignorert, men som straks ble ganske vondt når jeg endelig stoppet opp, etter at speaker hadde ropt meg inn som andremann i klassen på 1.24.35! Herlig! Jeg var superfornøyd! Andreplass er ny "pers". Da spilte det mindre rolle at jeg kanskje hadde håpet på å løpe enda litt fortere...

Jeg gikk direkte ned for å hente sekken med klær og mobilkamera. Sportsmanden måtte "på jobb" igjen. Inne i den provisoriske garderoben ble det gledelig gjensyn med Bjørn, som alltid blid og fornøyd med sitt maraton på 3.12., tilsynelatende ganske uberørt og med mye bedre bein enn jeg hadde.

Knoll & Tott fra Årdal: Bjørn Fretland og Geir Grindedal, nr 3 og nr 1 i Vettisløpet, behørig dekket på Sportsmanden. Denne gangen ble det andreplasser til begge i klasse 45-49 år; Bjørn som vanlig på maraton, Geir på halvmaraton.  

Så kom en enda en gladgutt, Jan Billy, som gledesstrålende fortalte at han hadde perset med 1.16 og blitt nr 5 totalt. Kanonbra!

Tommel opp for alltid positive Jan Billy, som perset og ble nr 5 totalt.

Så opp igjen til mål, akkurat tidsnok til å ta imot Hanne. Hun hadde på forhånd sagt at hun skulle fokusere mer på opplevelsen enn tiden, men leverte i begge dimensjoner. Hun løp på 1.43, minuttet bedre enn for to år siden, før korsbåndet røk. Og kne og korsbånd overlevde belastningene. Det ble en stor gratulasjonsklem i målområdet.

Flere tomler i været! Utrolig bra av Hanne å løpe bedre enn hun gjorde før hun ødela kneet sitt. 

Så enda en klem, denne gangen var det Lill Eriksen, som var så glad at hun nesten tok til tårene etter å ha forbedret seg med 3 minutter og løpt på 1.31 i klasse 55-59 år! Hun var også blitt nr 2, trodde hun... Men klassevinneren stod oppført med 1.06, noe som ville vært verdensrekord. Og da jeg skulle sjekke resultatlistene litt senere, så stod jammen jeg også oppført som klassevinner!

Lill har mange premier fra Fjellmaraton, men var likevel overlykkelig over seier og supertid! 

Hanne og Lill gir hverandre velfortjente gratulasjonsklemmer !

Utrolig gøy å se Gjermund, Trond og Petter tilbake med startnummer på brystet. Come-back for hele gjengen, som her flankerer Alvilde. Like kjekt å se henne, men hun konkurrerer heldigvis hyppig fortsatt. Gjermund ville nok trolig vunnet klassen sin, dersom man ikke opererte med alle over 60 i en og samme klasse i Fjellbukken! Selv for en særdeles lettbeint 70-åring, blir det en litt urettferdig konkurranse...

Bare smil og lutter glede i målområdet altså, og på tide å begi seg opp til premieutdelingen. Den var fremskyndet i forhold til tidligere år, noe som egentlig var litt unødvendig, for i likhet med mange andre gikk jeg gikk glipp av første del og mye av moroa. Litt synd, for premieseremonien etter Fjellmaraton er et kapittel for seg, som omtalt på Sportsmanden. Jeg var faktisk spent på om jeg kom for sent til min egen premieutdeling. Det hadde vært en gedigen nedtur, men heldigvis var det damene først og jeg kom akkurat tidsnok til å se Lill få sin førstepremie.

Og litt senere fikk jeg altså æren av å stå aller øverst.

Må innrømme at det var en spesiell følelse og veldig gøy å gå opp på podiet som førstemann. 

"Vinner av halvmaraton klasse 50-54 år kommer selvfølgelig fra Sportsmanden og heter Frode Monsen"...introduserte konferansieren. Jo takk! Selv om vi er godt voksne, har vi barnslig glede av å få en sjelden heder og ære. Særlig siden dette var for første, og kanskje siste gangen for mitt vedkommende, i et såpass stort løp.

"Grattis til Frode for klasseseier i Fjellmaraton. Den henger høyt!" skrev Vidar på SkriveBlokken og annonserte samtidig sitt come-back på Beito til neste år. Med Nilsen, Ringnes, Briskelund, Aaby og kanskje Ringen også på plass, bare for å nevne noen av kanonene i den tøffe 50-års klassen, så er det nok tilbake til hverdagen for mitt vedkommende. Men jeg grep sjansen når den var der og kjente min besøkelsestid!

Alle resultater finnes her.

Og her er kilometertider og annen data fra klokken min.

Mye liv og røre som vanlig i sentrum etter løpet.
Og uteservering en med levende musikk på vei til premieutdelingen...
Og etterpå selvsagt velfortjent after-run!



 

Det gjelder jo å leve i nu'et og å nyte øyeblikket. Det er da man kjenner at man lever!

Dagen derpå

Det var jammen bra at ikke løpet gikk på søndag - eller at uværet som fulgte ikke kom på lørdag! For dagen etter åpnet himmelens sluser seg. Jeg hørte på riksnyhetene senere at det på Beitostølen hadde falt 23 mm nedbør i løpet av kort tid. Konsekvensene ble voldsomme og våte, som disse bildene viser:

Full lekkasje og vann i strie strømmer i hovedgaten, der vi spurtet mot mål et døgn tidligere...

Her var siste innspurt og målseglet dagen før!!....
Nå var det en elv som hadde gravd mange hull i asfalten!... 

PS1: Uværet hindret meg selvfølgelig ikke i å løpe en 40 minutters restitusjonstur i pøsende regnvær. Her før turen...

PS2. Allerede lørdag er det meningen å stille til start i enda et halvmaratonløp, Birkebeinerløpet! Men klok av skade, og med bein som i skrivende stund er temmelig mørbanket, så er jeg litt usikker. Uansett blir det en helt annen historie....