Folkefest og løperfest i GøteborgsVarvet

Folkefesten møtte løperfesten, stod det i en svensk tidning etter GøteborgsVarvet. Så sant som det er sagt. Men Varvet var et blodslit i år, med mer krevende forhold enn noengang.

Og rekordene stod for fall - for alt annet enn slutt-tidene! Men antall deltakere, antall som brøt, varmen og vinden - og publikum! Aldri har forholdene vært vanskeligere, men likevel ble det en folkefest rundt omkring i Gøteborg, da verdens største halvmaraton gikk av stabelen på lørdag.

- Den største festen hittil!, sa varvsgeneral Bo Edsberger til GP. En av tilskuerne oppsummerte festen slik:
- GøteborgsVarvet var helt enormt, hvilken folkefest!
GT sin redaktør følger opp:
- Stemningen var helt fantastisk, det ble en riktig musikkfest i år!

De har hel rett, alle sammen. Det var masse publikum og musikk rundt hele løypen, visstnok på 52 steder totalt. Så hvorfor mange løpere har musikk på øret i en sådan stund, er ganske ubegripelig for meg. Og publikum er ikke som i Norge. Neida, de er høylytte og entusiastiske og de heier på deg hele tiden. Ikke som i Oslo, der jeg overhørte en litt oppgitt tilskuer i folkehavet som det tross alt var i Holmenkollstafetten. Hun heiet, men sa litt oppgitt til sidemannen: - Hvorfor er det ingen som heier?.. Joda, det var mange som heiet i Holmenkollstafetten og i Sentrumsløpet også, men stemningen kan ikke sammenlignes med det som de klarer å få til i Sverige, år etter år. Og nå var det visst flere tilskuere og større stemning enn noengang, sier de som har vært med å løpe eller arrangere dette før. Over 200.000 tilskuere! Mange hadde piknik i det fine været. Andre var bare tilskuere, av det entusiastiske slaget. 

Tero Paivarinne i strålende humør, som vanlig, og full av optimisme før start. Runar Gilberg er på plass for å  ta bilder for Kondis, men sliter dessverre med skade som gjør det verre å løpe selv. Men her gir han noen gode råd til Hanne.  

Jeg løp for første gang i min Norge-singlet kjøpt fra Kondis, og fikk derfor kanskje ekstra oppmerksomhet. - Heja Norje!! hørte jeg til stadighet. Slikt inspirerer jo også! Og det trengtes virkelig, for på andre måter var dette en særdeles tøff og litt nedslående affære.

Før GøteborgsVarvet hadde jeg aldri brukt over halvannen time på en flat halvmaraton på asfalt. Skjønt helt flat er ikke akkurat Varvet. Den er tvertimot ganske tøff. Men likevel, målet var opprinnelig et sted mellom 1.26-1.28, men siden det jo var meldt om varme forhold og en del vind, så måtte jeg kanskje være fornøyd om jeg kom meg under 1.30 enda en gang, tenkte jeg på forhånd.

Jeg var sjanseløs! Fullstendig sjanseløs! Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle bli en kamp om å komme under 1.35, men slik ble det. Når jeg likevel ikke kan være misfornøyd, etter mitt desidert svakeste halvmaraton rent tidsmessig noensinne, så skyldes det enkelt og greit at forholdene ble enda tøffere enn ventet, og at alle andre også slet voldsomt og nesten uten unntak underpresterte med mange minutter. 

Takk til alltid hjelpsomme Tommy Støa. Uten deg hadde det ikke blitt Gøteborgstur...
Her snart klar til start.

Aldri har så mange løpt Varvet, hele 46.955 startet, men aldri har flere brutt heller, hele 1940, hvorav 700 før de hadde løpt en mil. 70 ganger ble ambulanse tilkalt og 50 ble sendt til sykestuen. En kar stupte i bakken like bak meg på den ene broen. Jeg hørte folk rope og like etterpå sirener fra en ambulanse som heldigvis var like i nærheten. Tommy Støa, som jeg sammen med Øystein Ringnes kan takke for at jeg fikk ta del i festen, kom like bak meg og så en mann med "knust ansikt" og mye blod ligge urørlig på fortauet. Det så ikke pent ut, og for Tommy sin del medførte det at han ikke fikk veldig lyst til å presse seg denne dagen, forståelig nok. Men heldigvis meldes det om ingen alvorlige skader, så det må nok ha sett styggere ut enn det var. Alle som ble bragt til sykehuset kom dit pga væskemangel og overoppheting, og da kvikner man gjerne fort til igjen også, heldigvis. 

Kollaps! Ikke alle kom til mål for egen hjelp, verken av mosjonistene eller eliten.
Se reportasje på Sportsmanden her.
Bildene er hentet fra Espen sin blogg.

Etterpå kunne vi lese at det hadde vært 30 grader. Det hørtes litt voldsomt ut, men varmt var det. Og like ille for prestasjonen, det var klamt og vanskelig å få nok surstoff. I tillegg var det mye vind, som i lange strekk kom midt i mot. Vind er forsåvidt greit for å bli nedkjølt, men det er ikke lett å løpe fort i sterk motvind...

Litt tilbake til start og en liten pust i bakken. GøteborgsVarvet er verdens største halvmaraton, og i år var det altså rekordmange påmeldte. Hele 82.000 totalt for alle arrangementene, inkludert barneløp dagen etter. Så det var selvsagt forlengst utsolgt da Hanne foreslo at vi skulle løpe Varvet. Egentlig hadde hun lyst å løpe København Maraton dagen etter, for å gjenta suksessen for to år siden, men med et kne som fortsatt er vondt etter korsbåndoperasjonen for et år siden, så er det kanskje lurere å løpe halvparten så langt. Jeg var ikke vanskelig å be, særlig siden jeg må innrømme at jeg faktisk aldri har gjort annet enn å kjøre forbi Gøteborg. Å få sett en ny by og samtidig løpe mitt første GøteborgsVarvet, som jeg har hørt så mye bra om i alle år, det måtte jo være topp. Og takket være den herlige gjengen i Hytteplanmila, som hvert år fyller opp en buss eller to og drar i flokk og følge til Gøteborg, så hadde det ikke vært mulig i år. Men heldigvis for oss, så var det "bare" 34 spreke ringerikinger som tok turen, og noen hadde meldt forfall. Dermed fikk vi overtatt to ledige startnumre, og var til og med så heldige å få plass i pulje 2 av de 25 startpuljene.

Starten gikk og det ble mye køløping på de første kilometerne. Allerede etter 2 km kom første drikkestasjon. Jeg hadde formanet Hanne om å drikke på alle væskestasjoner, men løp selv forbi den første og siste. Men det var 10 drikkestasjoner totalt, så med 8 væskeinntak unngikk jeg likevel dehydreringen som felte mange andre. Men jeg skulle gjerne løpt litt fortere på de første kilometerne og priset meg lykkelig for at vi ikke startet i en sein pulje. Men for Hanne var nok dette litt i hurtigste laget, der hun også fulgte med i dragsuget ut fra start. De første 5 km er dessuten de tøffeste, med en del bakker gjennom Slottsparken og over en stor bro, der vinden i tillegg kom midt i mot. 

- Vinden blåste ordentlig, den var nesten besværligere enn varmen, sa damevinner Isabella Ichichi etterpå. Hun vant på 1.11.29. Navnesøster Andersson ble som ventet svensk mester, men også hun gav opp målet om å løpe på under 1.10 allerede etter 3 km, pga vinden. 
- Det kommer inte att funka med tid, sa hun etterpå, og løp på 1.15.17...

Akkurat samme observasjon hadde jeg selv også ganske tidlig i løpet. Og da vi på det lange flate strekket som strakte seg kilometervis langs med sjøen etter den første broen fikk vinden midt i mot, så skjønte jeg ved passering 10 km på 43.37 at også 1.30 ville bli håpløst. Vel vel, jeg får nyte opplevelsen i stedet og prøve å løpe avslappet og greit, tenkte jeg, men tok meg likevel stadig i noen krampaktige forsøk på fartsøkning og et ørlite håp om solid negativ splitt og kjempeavslutning... For nå får vi jo snart vinden i ryggen, håpet jeg... 

Men dengang ei. Når vi etter mine beregninger skulle ha endret kurs så mye at vinden burde gi oss hjelp, så kom den fortsatt midt i mot eller fra venstre. Den må ha snudd gradvis underveis i løpet, for riktig å terge oss og gjøre dette til rekordenes Varvet, bare med motsatt fortegn.

Ved 15 km kastet jeg igjen et blikk på klokken. 1.06.40 etter siste 5 km på 23.03. Det ble et slags sannhetens øyeblikk, der det gikk opp for meg at jeg måtte kjøre på dersom jeg skulle klare 1.35!!... Men denne dagen var for fin til deppe over en dårlig tid, jeg tenkte positive tanker om at jeg tross alt prosentvis er i det absolutt øvre skiktet rent form-messig av 52-åringer... og prøvde igjen å fokusere på steg og flyt. 

Og så fikk jeg endelig noen oppturer, også rent løpsmessig. Først da vi kom inn i Avenyen, selve hovedgaten i Gøteborg, der det var enda flere tilskuere og kjempestemning. -Heja Norje! hørte jeg stadig vekk, og lurte litt på hvorfor svenskene heiet så mye på en "nordbagge". 

Hvilket liv! Fra "rundkjøringen" øverst i Avenyen.
Foto: Arrangørens hjemmeside

Vi løp opp hele Avenyen og rundt fontenen øverst ved Kunstmuseet, og et godt stykke nedover gaten igjen, på andre siden.
- Heia Frode! var det plutselig en som ropte fra andre siden. Det var Øystein, som hadde varvet rundt fontenen og som alltid ellers lå noen minutter foran meg i løypen. Men vent litt, startet ikke Øysten i pulje 1, tre minutter foran meg? Jeg tok en uoffisiell mellomtid og da jeg passerte omtrent på samme sted som Øystein hadde ropt til meg, så var det gått omtrent nøyaktig 3 minutter... da lå vi jo nesten likt!...

Konkurranseinstinktet våknet umiddelbart til fullt liv igjen, og "håpet" om en rolig avslutning forsvant som dugg for den glovarme solen. Nå løp jeg min raskeste kilometer så langt og avanserte kraftig. Jeg hadde startet en slags langspurt. Skjønt, det er nok å overdrive. Og etter en stund måtte jeg roe meg litt ned igjen, for ikke å sprekke. Så kom vi til løpets bratteste bakke, men heldigvis ikke så lang, over den siste broen. Jeg tok det svært pent opp kneiken, men prøvde å benytte bakken ned på andre siden til å justere opp farten igjen inn i Slottsparken, da jeg startet min andre langspurt. En kilometer igjen...

Men hva var dette? Det kom masse folk løpende motsatt vei! Skal vi ut på en ny sløyfe, og ikke rett frem og inn på banen til mål? Joda, det var jo bare en ny pulje med løpere som akkurat hadde startet! Inn på oppløpet passerte jeg to svenske unggutter som tente til og begynte å spurte. -Kom igjen da, Norje! ropte de, og vi spurtet om kapp med et smil om munnen. Jeg måtte gi tapt for ungdommen, og sikret meg masse melkesyre med en litt unødvendig manøver, men vi skal jo ha det GØY!

Bra fart og steg i innspurten, selv om jeg måtte bite i gresset for denne svenske jyplingen.
Foto: Espen Ringom

Jeg helte masse vann over hodet fra en svær stamp og ble i tillegg spylt, før jeg stod litt under noen dusjer og kjølte meg ytterligere ned. Så var det fotografering fra marathon-photos som om jeg skulle ha vunnet løpet for Norge, før jeg gikk ut på bakplassen for å stille tørsten. Der traff jeg på Tero, Steinar, Christian og Ingulf. -Snakker om sola... sa Steinar i det jeg menget meg med dem og gratulerte dem i tur og orden med solide løp, som alle var bedre enn mine 1.33.30. Men jeg slo da Øystein, for første gang i et langt løp, og fikk lønn for strevet med fartsøkningen de siste 4 km. Det gjelder å finne noe å glede seg over, og noe finner man alltid!

Jeg takket Øystein for at han skaffet oss startnumre med å slå han på slutten av løpet.
Utakk er verdens lønn! Men Øystein er alltid like trivelig, og tar "nederlaget" med godt humør! 

Og så kunne jeg glede meg over Hanne, som nok en gang kom for fort til at jeg klarte å få frem kameraet tidsnok. Hun løp på 1.53 tross smerter i kneet og en litt for hard åpning, men tok seg inn og var godt fornøyd med gjennomføringen. Det har du all grunn til, Hanne!

"Heja rosa!" ropte en tilskuer til Hanne underveis.
Tommel opp - både før og etter løpet. 

Ingen av oss står på noen offisielle resultatlister med eget navn, men Egil Jacobsen ble altså nr 70 i klasse 45-49 år. Håper du er bekjent av det, Egil! Og tiden min var faktisk den 22.beste i min egentlige klasse, 50-54 år, av 2.789 som fullførte. Det er faktisk innenfor den beste prosenten (0,79%), og i tillegg brøt jo mange. Jeg ble nr 766 totalt, og avanserte hele veien som tabellen nedenfor viser, fra nr 1.979 etter 5 km og med 67 plasser bare på de siste 1.095 meterne, der km-farten var 3.54. Joda, jeg skal ikke klage over dårlig form...

Split	Time of day	Time	Diff	Min/km	Km/h	Place
5K	13:25:49	00:22:00	22:00	04:24	13.64	1979
10K	13:47:26	00:43:37	21:37	04:20	13.87	1311
15K	14:10:29	01:06:40	23:03	04:37	13.02	1165
20K	14:33:03	01:29:14	22:34	04:31	13.30	833
Finish	14:37:19	01:33:30	04:16	03:54	15.42	766

Her er link til registreringene på Polar-klokken for spesielt interesserte.

Hanne applauderer startpulje 25. De startet kl 16.00, tre timer etter første pulje...
Og fortsatt var stemningen like god og det var minst like mange publikummere!

Varvet er altså så mye mer enn et løp. Det er en folkefest. Og festen fortsatte selvsagt utover kvelden. Vi fikk også en kjempehyggelig after-run med Christian Odgaard, som med sitt relativt spinkle treningsgrunnlag tok en imponerende 109.plass totalt på 1.22, som sjette best av de hundrevis av norske løpere som var med. Visstnok var over 700 nordmenn påmeldt. Heldigvis for oss, så var det ikke alle som kunne stille. 

Jeg kommer helt sikkert tilbake til Gøteborg! Da skal jeg løpe i eget navn. Og helst litt fortere... :-)

Ikke bare var det sol og varmt. Da vi skulle dra hjem, kom det plutselig et skybrudd med hagl,
som det brygger seg opp til her! Og fortsatt var det titusenvis som løp!...

GT takket alle heltene som startet i Varvet.
Jeg takker arrangørene for et fantastisk arrangement!

Resultater og hjemmeside