Gøyalt i Fløyen Opp

Når man skal i konfirmasjon i hjembyen, hva er da bedre enn å kombinere dette med deltagelse i det spektakulære motbakkeløpet Fløyen Opp. Trolig det eneste motbakkeløpet som starter midt i bykjernen og ender på toppen av et fjell med panoramautsikt over byen. Og hvilken by! Kanskje er det eneste motbakkeløp som ender i en nedoverbakke de siste 150 meterne også?…

Vakker utsikt fra målområdet i Fløyen Opp, tatt en dag da været var litt bedre... 

Men akk, så var det dette med Bergen og regn, da… Stakkars arrangør, IL Gular, og for så vidt oss løpere også. Mange holdt seg hjemme, og det var faktisk langt færre som startet enn som var forhåndspåmeldt dagen før. Vel, de kan angre, for det finnes ikke dårlig vær… og i hvert fall ikke i Bergen!

Dette er nytt terreng for meg. Ja, ikke Fløyfjellet, der har jeg gått mange ganger. Men motbakkeløp, skjønt, jeg debuterte i Nuten Opp ifjor, sogar under NM, med svært vekslende hell. Det var flott, spektakulært, annerledes – og fryktelig hardt. Men Fløyen Opp er, som jeg allerede har vært inne på, et spesielt motbakkeløp, som utelukkende går på grus, asfalt og littegrann brostein.

Så over til selve løpet. I velkjent stil var jeg temmelig seint ute. Sang skulle nemlig diktes ferdig til konfirmanten, og da jeg til slutt satt meg i bilen for å kjøre den lille turen fra Fantoft til Bystasjonen, så var det selvsagt kø. Det ble derfor en litt heseblesende første oppvarming fra parkeringshuset til startnummerutdelingen på Nedre Korskirkeallmenning.

Kirsten Marathon Melkevik stilte med godt humør og kamera i hånden, hun også, selv om hun slet med ribbeinsbrudd og ikke hadde så store forhåpninger på egne vegne. Men der tok hun gledelig nok grundig feil!

Den første jeg traff på der var for øvrig hjemmefavoritten Kirsten Marathon Melkevik.

- Nei, eg hakkje en sjans, sa hun. Hun hadde nemlig brukket et ribbein eller to og ikke fått trent den siste måneden. Så når motbakkegeneral Prestegård på Kondis hadde utpekt Motbakke-Marathon Melkevik som favoritt, så visste han ikke hva han snakket om, sa hun. Med et smil. Og smilet skulle bli enda større litt senere, for det skulle nemlig vise seg at Christian Prestegård likevel fikk rett. Kirsten vant hun, og det i ganske så suveren stil.

Omsider fikk jeg hilse på lovende Espen Joensen, som jeg har kjent noen år allerede fra blogg og facebook. Han hadde som mål å komme blant de 10 beste og helst løpe på under 15 minutter. Det er FORT - og litt for fort for Espen også, skulle det vise seg. Han brukte nemlig 15.30, men klarte målet om topp 10. Gratulerer!

Starten går fra Nedre korskirkeallmenning.

Selv hadde jeg neppe noen suveren stil, der vi stupte inn i bratte bakker og krappe svinger like etter at Nedre og Øvre Korskirkeallmenning var forsert ut fra start. Jeg hadde tatt sjansen på lite klær, selv om det var bare 7-8 grader, litt regn og litt vind, og løp med t-skjorte og hansker. Da MÅ jeg jo holde frekvens og puls oppe for å holde varmen, tenkte jeg.

Likevel åpnet jeg behersket, for var det noe jeg ville unngå, så var det å få stive bein fulle av melkesyre i den første bakken. I så fall ville det bli veldig lange og tunge 3,2 km til toppen av Fløyen, med 320 høydemetere totalt, som ved kjapp hoderegning gir akkurat 10 % snittstigning. Reelt sett var det jo litt brattere, siden de siste par hundre meterne som nevnt gikk nedover…

Fra start går det opp i bratte "serpentinersvinger", med sentrum  som bakgrunnsteppe.
Her fra trimklassen, som startet en halvtime tidligere.

Gjennom trange smau...

...og opp bratte bakker.

Løypen svinget seg opp til den gamle brannstasjonen på Skansen, der den flatet ut et lite øyeblikk, før nye bakker begynte. Opp, oppover, oppest! Vi passerte Fjellveien, som for flere generasjoner bergensere har vært selve søndagsturparadegaten. Vi hadde ikke tid til verken noen parade eller søndagstur, dessuten var det en lørdag, så vi krysset bare Fjellveien og fortsatte oppover til Fløybanens siste stoppested på Skansemyren. Her kunne jeg jo stoppet og tatt banen enten opp til mål eller ned til start…

...og løp videre opp i fjellsiden.
Her fra løypens flateste parti

Vi løp opp denne bakken til Skansen, passerte den gamle brannstasjonen...

Jeg kastet et blikk på klokken, som passerte 10 minutter om noen få sekunder. Da var jeg vel omtrent halvveis allerede, tenkte jeg optimistisk. Jeg hadde nemlig satt meg et høyst uformelt mål om å løpe på under 20 minutter. Men jeg ante egentlig ikke hva jeg ville bruke, og fryktet at det var urealistisk.

Nå startet de egentlige Fløysvingene, en grusvei som boltrer og bukter seg oppover helt til topps over Tippetue, før den bikker litt ned til mål ved Fløybanens siste stoppested, like ved der alle panoramabildene tas fra alle turistene som tar banen opp til Fløyen.

Vi løp opp Fløysvingene, med fantastisk utsikt over et grått Bergen sentrum,
som jeg ikke kunne nyte før på den fuktige nedoverturen.

Jeg holdt stadig vekk et øye med pulsklokken, som lå relativt stabilt rundt 153-154 slag i minuttet. Det er bra, for det er like under syreterskelen min, har jeg funnet ut. Noen vitenskapelig test har jeg imidlertid aldri tatt. Jeg lå i hvert fall langt under pulsen jeg hadde i Follotrimmen nylig! Det burde med andre ord være litt å gå på, jeg var ikke helt i den dypeste kjelleren.

Som følge av det, prøvde jeg også å løpe litt taktisk og teknisk, ved at jeg økte farten ørlite på de strekkene der bakken var minst bratt. Dermed avanserte jeg stadig i feltet, i hvert fall fra ca 10 til 15 minutter, før det begynte å gå tyngre igjen. Jeg prøvde å henge meg på en litt eldre kar (på min alder?) med det treffende navnet Team Melkesyre på ryggen…

Så plutselig var det en tilskuer som ropte at det bare var 300 meter til mål! Jøss, er vi oppe allerede, tenkte jeg, og prøvde å øke farten. Men den siste bakken virket fryktelig lang. På toppen innhentet jeg et lite knøtt som ikke kan ha vært stort mer enn 10 år. Imponerende! Jeg mobiliserte for å spurte fra knertet og berget æren i en brukbar nedoverbakkespurt som gikk såpass fort at jeg hadde litt problemer med å holde svingen inn på oppløpet foran kiosken, målseglet og utsiktsplassen.

Vått og grått i målområdet på toppen, men masse folk og orkester som sørget for stor stemning.

Jeg klokket meg inn på 19.14 og var godt fornøyd med det, selv om jeg hadde få å sammenligne meg med. Men det viktigste var at kroppen og pusten fungerte langt bedre enn i Follotrimmen, og selv om det var hardt, var det gøy også.
Jeg hadde knapt merket at det var begynt å regne, og nå tiltok det kraftig. Jeg søkte ly sammen med mange andre løpere under ett av de få stedene med tak og skiftet til tørt og varmt tøy, som heldigvis var bragt til topps av arrangøren. Så var det fotografering og premieutdeling. Ja, ikke for meg da, men for de tre beste.

Kirsten Marathon Melkevik var strålende fornøyd og veldig overrasket over at det var gått så bra. Thorbjørn Ludvigsen likeså, han fikk sin seier, revansje fra i fjor og knep også løyperekorden med ett fattig sekund. 

Vinnerne kan juble både for sportslig suksess og en sjekk på 5.000 kr til hver,
i matchende luer. Gratulerer! 

Så søkte jeg ly under enda et tak, nå for å ta på meg regntøy, før jeg bega meg ut i regnet på nedjogging, bokstavlig talt, ned alle svingene, helt ned til starten, hvorpå jeg la inn en omvei hjemover via Torgallmenningen, over Festplassen, langs Lille Lungegårdsvann og tilbake til bilen. Jeg var jo løpende turist i egen by, og det gjorde da ingenting at det regnet. Det hører nesten med, i Bergen.

Ludvig Holberg (1684 - 1754) skuer over til Fisketorget fra plassen med sitt eget navn,
der jeg løp en  omvei på  hjemveien.

Men med sol og godvær, så bør over tusen løpe Fløyen Opp til neste år. Minst. Og jeg kommer gjerne tilbake, selv uten noen konfirmasjon å feire. Dette ga faktisk mersmak. Belønningen, eller straffen, er at jeg nå plutselig er satt opp på klatreetappen opp til Besserud i Holmenkollstafetten på lørdag. 

Den tid, den sorg... 

Hjemmeside med resultater!

Pulsklokkedata for spesielt interesserte...