Vakkert i Paris Marathon

Fjorten dager med sykdom og ingen langturer på asfalt var grunnlaget mitt før jeg stilte til start i 0 grader på Champs-Élysées, kl 08.45 søndag 7.april. Det var starten for Paris Marathon, og mot alle odds stod jeg på startstreken.

Foto: www.maindruphoto.com

Vel, det er kanskje ikke noen bragd å stille til start, men etter å ha svettet og hostet og harket i to uker, var jeg spent på hvordan kroppen ville reagere. Jeg var blek, men fattet. Vurderte flere ganger i dagene før om jeg skulle feige ut, men siden kroppen tross alt føltes bedre, så var det strengt tatt ikke noe tema.

Nå var jeg jo egentlig ikke i Paris for å løpe maraton, men for å feire min gamle mor som hadde passert 80 år. Åtti!!  Hvem skulle tro det?

80-års jubilanten koste seg i Paris.

Men da det noen måneder tidligere viste seg at tilfeldighetene spilte meg et heldig puss, først ved at jeg oppdaget at Paris Marathon, et av verdens aller største maratonløp, gikk av stabelen samme helgen som vi likevel var i byen, og deretter, da innbydelsen kom, at det var nest siste dagen det var mulig å melde seg på -  Ja, da var det vel skjebnen som VILLE at jeg skulle løpe! Da kunne jeg jo ikke trekke meg nå!

Men værmeldingen på yr varslet en minusgrad kl 08 og 0 grader ved start. Og med en fortsatt kranglete hals, kledde jeg mer på meg enn jeg normalt ville gjort. For det var meldt sol utover dagen, og lite vind. Flotte forhold altså! Men ambisjonene var ikke større enn at jeg håpet på en fin opplevelse. Og etter å ha tatt sightseeingbuss lørdag, sa jeg til resten av vår lille familie i reisefølget at jeg ikke kunne tenke meg en bedre måte å se resten av Paris på enn ved en løpende sightseeing, sammen med over 40.000 andre løpere. Og jeg mente det!

Klar til start i den røde 3-timers puljen

Rett før start. Bedre kledd enn til vanlig. 

Etter å ha inntatt en lett frokost, gikk jeg fra hotellet kl 08.10. Jeg hadde studert kartet nøye i forkant og funnet en kjapp vei fra hotellet og direkte til riktig pulje. Det tok maks 15 minutter med rask gange. Jeg hadde meldt meg på i "rød pulje", dvs 3-timers-puljen. Det var faktisk ikke mulig å melde seg på i en raskere pulje, så jeg var derfor litt overrasket over at det var såpass god plass i denne puljen. Stemningen ved start var som alltid på sånne løp elektrisk, med rockemusikk rungende ut fra høytaleranlegget. Eliten stakk av gårde presis kl 0845, mens jeg måtte vente to minutter til før vår pulje fikk slippe løs. Starten er et par hundre meter nedenfor Triumfbuen, på selveste Champs-Élysées. Genialt å starte her, i lett nedoverbakke, og selv om dette er et av verdens aller største maratonløp, så har jeg aldri hatt så god plass og løpt i så lite trengsel ut fra start i noe annet storbymaraton.

Foto: www.maindruphoto.com

Så god plass hadde jeg, og så god tid tok jeg meg, at jeg stoppet helt et par ganger og tok bilder med min medbragte iphone, allerede etter et par hundre meters løping! Det har jeg aldri gjort i et maratonløp før, selv om jeg riktignok tidligere også har tatt bilder underveis i både Rallarvegsløpet (en hel serie) og i NM i motbakkeløp. 

Starten har gått. 

Midt på Champs-Elysées, med Triumfbuen øverst og obelisken nederst.

Men pga at jeg stort sett hadde vært syk siden Birken-flausen min, så var tid uvesentlig denne gangen. Jeg måtte føle meg frem for å kjenne om kroppen funket og legge farten opp etter det. Ville ikke akkurat gamble med helsen, heller. Vel, jeg NØT likefullt starten og kom etterhvert inn i en grei rytme, på kilometertider rundt 5 blank. På forhånd hadde jeg sagt at jeg sikkert kom til å jogge gjennom løpet på et sted mellom 4 og 4 1/2 timer, men kjapp hoderegning sa meg at 5 blank gir en sluttid på omtrent akkurat 3.30. Men tid var jo ikke viktig!.... Eller hur?...

Jeg fortsatte østover, motsols, og lot meg bare flyte med strømmen av maratonløpere. Til min store overraskelse og enda større glede, kunne jeg løpe ganske så uanstrengt og hosten og brystproblemene var borte! I hvert fall midlertidig. For de var så elskverdige å ta pause i de timene løpet varte. Jeg hostet nesten ikke underveis og kjente meg ganske så fin, selv om det hører med til historien at hosten kom tilbake ganske umiddelbart etter løpet... Pussige greier.

Da er jeg i gang!
Foto: www.maindruphoto.com

Jeg LIKER tydeligvis å slite litt, slo det meg der jeg løp bortover Paris' gater. For nå hadde jeg likevel laget meg et mål for dagen. Jeg skulle prøve å komme i mål på under 3.30, uten å ta meg helt ut - og inkludert noen innlagte stopp med fotografering. Jeg var imidlertid forberedt på at kroppen kunne streike underveis og innstilt på å lytte til fornuften hvis så skjedde, men gledet meg samtidig over hver kilometer med fin flyt og stadig flotte synsinntrykk fra nye deler av denne vakre byen.

Løypen gikk østover i rundt halvannen mil, gjennom fine forstadsområder og etter hvert ut i grønne parkområder. Morgenkaffen og litt mye vann på drikkestasjonene gjorde det nødvendig med et pit-stopp i en liten park. Jeg var ikke alene. Folk stod oppstilt på rekke og rad bortover, og plutselig kom en kar sprettende opp på en liten høyde rett foran meg, omtrent på den minst beskyttede plassen, satte seg i huk og trakk ned buksen og lot det stå til, midt i glaningen på hele feltet! Må man, så må man!... At det 500 meter senere stod en rad av portable toaletter, kunne jo ikke stakkaren med mageproblemene vite...

Jeg var uansett rask med å komme meg videre, og snart overtok idyllen igjen.

Forbi en flott kalksteinsklippe (?)

Etter et langt strekk gjennom et skogs- og parkområde, snudde løypen tilbake igjen. Plutselig kom vi på et lite høydedrag, ut av skogen, med vid utsikt over byen. Vi passerte nå halvveis. Jeg konstaterte tilfreds at jeg lå drøye minuttet foran 5-blank skjema, men hadde i mellomtiden også skjønt at jeg hadde glemt å ta høyde for de siste 195 meter, altså måtte jeg være akkurat minuttet foran 5-blank skjemaet for å komme under 3.30.

Et annet problem meldte seg. En liten murring i fotbuen hadde forverret seg foruroligende mye på bare to kilometer. Et vordende gnagsår. Søren også! Også nå, når alt gikk så lett. Skulle det bli et gnagsår som ble det største problemet? Jeg dro opp sokken ved et raskt stopp på en matstasjon, der jeg også tok en energisjokolade. Det funket, i hvert fall med energien, og de neste kilometerne var nok mine raskeste. Jeg ville gjerne ha litt å gå på før den siste milen, dessuten måtte jeg "løpe inn" de planlagte fotostoppene.

Nytt fotoshoot fra den løpende fotograf.
Vi passerte mange minnesmerker underveis. 

Langs Seinens bredder

Vakkert!

Nå kom vi inn i løypens aller flotteste parti, tilbake vestover langs med Seinen, under små broer, inn i noen tunneller også. Vi passerte Notre-Dame og skimtet Eiffelltårnet i det fjerne, på andre siden av elven. Gnagsåret hadde heldigvis stabilisert seg, eller kanskje det var jeg som klarte å fokusere på helt andre ting, og snart var vi vis-a-vis Eiffeltårnet. Jeg skar ut til siden igjen for det siste av mine seks fotostopp. En tilskuer lo da hun så hva jeg gjorde og spurte om hun skulle ta bilde av meg. Takk som byr, og sånn ble bildet under til. Dette var ved ca 29 km og nå visste jeg at jeg hadde tapt hele forspranget mitt og mere til, så nå ble kameraet lagt bort og farten forsøkt skrudd opp et lite hakk. Heretter var det fullt fokus på løpet, ingen flere bilder! formante jeg meg selv.

Startnr 5333 poserer for fotografen, en vilkårlig tilskuer.

Eiffeltårnet i tre fasetter, tatt midt i løpet!

Og det var nødvendig å konsentrere seg om løpingen nå. For selv om 30 km ble passert og beina fortsatt føltes uforskammet bra med tanke på det manglende asfaltgrunnlaget, så er og blir 42,2 km temmelig langt, og det pleier å tære på kreftene på slutten, uansett. Vi løp nå ut av selve Paris igjen, forbi noen idrettsanlegg og ved passering 35 km tok jeg meg god tid til å fylle opp lagrene, selv om jeg nå lå bak skjema. En siste gel, samt inntak av banan, rosiner og saltsticks på matstasjonen, der det heldigvis også var energidrikk og ikke bare vann som på de aller fleste drikkestasjonene, skulle gi meg kraft til en bra avslutning. Jeg hadde ikke helt kontroll på klokken, siden jeg var kommet borti pauseknappen på siste fotoshoot, men jeg regnet meg frem til at jeg lå fra ett til halvannet minutt bak skjema. Jeg måtte altså presse km-tidene ned med 10-15 sekunder i snitt. Og helst uten å presse meg veldig mye. Var det mulig? Pulsen var også foruroligende høy, så jeg vurderte igjen å bare slakke av på tempoet og cruise inn på 3 timer og noen og tredve minutter.

Hektisk på matstasjonen!

Men akk, så er det dette konkurranseinstinktet da. Og det er jo så mye gøyere når man har noe å kjempe mot, og aller helst sin egen klokke. Jeg økte tempoet og følte en stakket stund at jeg hadde en slags kontroll, men fikk flere påminnelser om at det kan være skummelt å øke farten også. Flere slet nemlig med kramper. En kar lå på ryggen og fikk hjelp av en annen til å tøye, mens en dame snudde og løp 10 meter tilbake for å tilby vann fra medbragt flaske! Jeg løp bare forbi, men tenkte med gru på krampeproblemene som snøt meg for pers i Oslo for noen år siden, da jeg måtte stoppe helt opp 6-7 ganger for å tøye, og ellers vraltet meg avgårde de siste kilometerne, for å komme i mål på 3.00.37... Min bitreste maratonopplevelse på en dag da kroppen funket fantastisk, helt til krampen plutselig og nådeløst slo til etter en fartsøkning som var ment som en langspurt på tre kilometer, men ble det stikk motsatte.

I komfortsonen...

Krampeproblemet løste jeg imidlertid i fjor, som følge av generell herding og magnesiumtilskudd. Så fjorårets 6 maratonløp og 3 ultraløp forløp faktisk nesten uten krampeproblemer. Så også nå, selv om det nappet faretruende et par ganger og som gjorde at jeg umiddelbart justerte farten litt ned en liten stund.

Enten løp jeg bare for sakte, eller så hadde jeg regnet litt feil, for med 3 km igjen var jeg sikker på at 3.30 skulle ryke. Og noen heseblesende spurt ville jeg ikke begi meg inn på. Men jeg løp jevnt tøft nå og avanserte hele tiden i feltet og ved 2 km-merket var det fortsatt et lite håp. Det kunne bli close race. Jeg konsenterte meg om å holde steget og trykket oppe og før jeg visste ordet av det var vi ute av Boulogne-skogen og kunne se Triumfbuen om målseglet rett rundt neste sving. Det ble en behersket spurt der tiden på storskjermen viste ca 3.32 da jeg passerte målstreken. Jeg synes å huske at klokken viste litt over 2 minutter da jeg passerte startstreken, så jeg trodde at målet var i boks. Eller var jeg kanskje et sekund eller to for seint ute? Vel, vel, det var egentlig ikke så nøye.

Mine antagelser viste seg å stemme bra. Bruttotiden ble akkurat 3.32, mens den reelle nettotiden til slutt ble 3.29.43. Jeg hadde klart alle målene mine; å fullføre, å forevige løpet underveis med noen bilder til blogg og minnebok, og å løpe på sub 3.30 uten å gå helt i kjelleren. Dog måtte jeg slite litt mer enn beregnet den siste milen, men det var vel egentlig ikke annet å vente.

Meget fornøyd i mål, etter forholdene.

Kule medaljer!

Etterpå kunne jeg nyte stemningen i målområdet, få t-skjorten min med påskriften "Paris Marathon-finisher" på, og fylle opp lagrene med diverse føde. Jeg tøyet ut og følte meg ganske så myk og fin, men da jeg skulle begi meg på hjemvei halvtimen senere, skjønte jeg at det måtte ha vært et følelsesmessig bedrag. For plutselig var jeg stokk stiv, og det var vanskelig nok å stavre seg ut av målområdet, som av en eller annen grunn var innegjerdet, ikke en, men to ganger. Dermed måtte jeg stå i to køer for å komme ut, mens andre stod i kø for å komme inn den samme lille åpningen på to meter i gjerdet. Lurer på hvordan dette fortonet seg når de store hordene skulle ut litt senere. En merkelig ordning i et ellers bra arrangert løp.

Saltstenger var nytt og godt på maratonløp.
Sammen med mye annet snadder.

Jeg frøs nå, men hadde heldigvis fått et svært, blått plastomslag i likhet med alle andre, så det så ut som en gjeng med smurfer som vagget oppover. Deretter var det bare å rusle ned Champs-Élysées i smurfekostymet mitt, før jeg tok av den samme lille sidegaten som jeg kom ned noen timer tidligere. Men akk, sliten som jeg var, og speilvendt som returen ble, så klarte jeg kunststykket å gå meg vill midt i Paris. Ikke husket jeg navnet på hotellet og heller ikke gatenavnet kom jeg på. Dermed trasket jeg rundt i bakgatene og lette, med et og annet tilrop fra tilfeldig forbipasserende. "Bravo!" Franskmennene var rause med tilropene og rosen.

Blå smurfer på vei hjem.

Snaue to timer etter at jeg passerte målstreken, kom jeg endelig frem til hotellet. Gjett om det smakte med et varmt bad og en kald cola da, før jeg la meg på ryggen på sengen og kunne slappe av med den andre idrettsbegivenheten fra Paris denne søndagen, Paris - Robaix, "Helvete i nord", på tv. Neida, det hadde ikke vært et helvete for meg, men jeg tror jeg følte meg litt som selveste Spartacus, Fabian Cancellara, etter målgang likevel.

Senere på kvelden var det stor feiring av 80-års jubilanten med båtcruise med champagne og 4-retters middag, der vi seilte langs mange av de samme områdene som jeg hadde løpt forbi tidligere på dagen. En perfekt avslutning på en flott dag.

Jeg kommer gjerne tilbake til Paris for å løpe maraton en annen gang. Da skal jeg verken ta bilder underveis eller på annen måte ha noen begrensninger. For dette er avgjort en løype der det er mulig å løpe fort. Og så skal Hanne være med. Hun var jo også påmeldt, men ble slått helt ut av influensaen og fikk startnekt og reiseforbud av legen. Men det kommer flere muligheter! Det er jo nå løpesesongen begynner....

Foto: www.maindruphoto.com

Lykke til alle som løper Rotterdam Marathon til helgen!
Her kan du lese hvordan det gikk i fjor.