Når også været var så nydelig at en skulle tro det var et sommerløp, og ikke på en høstdag i slutten av september, så kunne det vel ikke vært bedre? Rammen rundt løpet var med andre ord perfekt.
Joda, det VAR flott. Men dette er likevel langtfra noen solskinnshistorie...
Problemene startet allerede før avreise. For vi fikk litt logistikkproblemer med hotell og hund og reise. Det løste seg i siste liten, og løsningen ble å kjøre til den vakre øyen nordvest for Stockholm fredag kveld. Uten Mira, og uten hotell natten før løpet. For rommet som vi hadde fått beskjed om at var ledig, det var plutselig bare ledig på lørdag. Men vi kunne overnatte på madrasser på skoler og i en idrettshall, a-la Birken-opplegg, bare at dette var gratis! Noe å tenke på for ultrakommersielle Birken-arrangører...
Men vi kom så seint frem at vi endte ikke på en madrass heller, men bak i stasjonsvognen! Joda, vi kunne akkurat strekke ut beina og lå paddeflatt og overraskende bra, men litt vel hardt kanskje, uten madrass... Det ble imidlertid noen timers søvn, etter at vi ikke ankom Lidingö midt på svarte natten...
Vi våknet til fuglekvitter og gryende sol lørdag morgen. Ikke så verst dette! Vi hadde parkert strategisk en liten kilometer fra hallen med startnummerutdeling og etter at vi hadde inntatt en lett frokost i forsetet på bilen, kom vi oss etter hvert ned til startområdet, til tross for svært manglende skilting... Hmmm, er det ikke svenskene som er så flinke til å arrangere løp? Flere svensker spurte oss om veien... Start og mål er helt forskjellige steder også, og hva gjør vi med bagasjen? Det ordnet seg. Særlig fordi Hanne skulle i ilden på sin 15 km et par timer før jeg skulle løpe 30 km. Jeg ble selvsagt med henne til start, et par kilometer unna, både som coach, moralsk støtte og som fotograf.
Da starten gikk, løp jeg snarveien tilbake gjennom skogen og stod parat og knipset og heiet da hun passerte etter rundt 3 km. Hun så sprek ut. Så bar det tilbake til expo-området og videre til målområdet, over noen jorder og inn i skogen på andre siden, der Hanne skulle passere 11 km etter cirka 66 minutter, med skjema på 6 blank-fart i det kuperte landskapet. Hun kom lenge før, akkurat på timen, forbausende sprek i motbakken og ekstra oppildnet av heiaropene mine.
Feltet på 15 km kommer ut fra skogen. Hanne skimtes i bakgrunnen. |
Så bar det tilbake til målområdet, tidsnok til å klokke henne inn på 1.21.03. Kanonbra!
Jeg fikk rapport fra løpet og litt mer info om løypen, før ferden for andre gang gikk tilbake til startområdet. Et par km til med trasking, og såpass knapt med tid at siste bakkestrekket til start ble fin oppvarming med lett jogg, før jeg kontrollert ankom startstedet et par minutter før skuddet smalt. Da stod jeg oppstilt og klar i pulje 2. I "gamle dager" hadde jeg selvsagt stilt meg opp i fremste rad, nå fant jeg litt mer defensivt min plass bakerst i puljen. Jeg stod jo tross alt i pulje 2... Og glemte advarselen fra Hanne om at det var litt "Vasalopp-tendenser" med kø og kork da den brede startsletten snevret seg inn på en liten grusvei etter et par hundre meter.
Så de første kilometerne gikk en smule tregt med mye køløping. Jeg brukte sletter og flater til å avansere litt i ytterkant av feltet, men prøvde ikke å bruke for mye unødig energi på rykkeløping, selv om jeg fikk hvile hver gang vi kom inn i en bakke igjen og feltet automatisk ble "komprimert" og sakket farten. Slik gikk kilometerne, før det endelig ble litt mer plass til å kunne løpe i tilnærmet ønsket tempo. Lidingöloppet er altfor stort, tenkte jeg, her burde de gjort det de ikke burde gjort i Oslo Maraton, nemlig å ha maksgrense, funderte jeg videre.
Stor stemning etter en liten mil. |
Men svenskene er jo ikke like opptatt av tid og stress som vi nordmenn, det viktigste er liksom opplevelsen og det å fullføre. Joda, vi har kanskje litt å lære der, mange av oss. Og bare for å ha sagt det, Lidingöloppet er et veldig flott løp og arrangement!
På de myke skogsstiene i lett småkupert terreng mellom 7-8 og 12-13 km hadde jeg min klart beste periode. Jeg FLØT avgårde, for ikke å si FLØY avsted mellom trærne og spratt forbi mange løpere. Dette gikk lekende lett! Enn så lenge...
Så dukket en ny utfordring opp, for jeg hadde fått problemer med tiltagende smerter under føttene og i tærne. Feilt skovalg!?.. Jeg som er så glad i mine Salomon Speedcross terrengsko... bare ikke i dag! Konkurranseterrengskoene mine hadde jeg glemt på fjellet, og arrangøren anbefalte selvsagt terrengsko i et terrengløp. Pokker ta, dette var ikke veiledning og et godt råd, men villedning, tenkte jeg. For dette er jo egentlig ikke noe terrengløp heller? Det er et grusløp, med litt enkelt terreng bestående av mykt barnålsunderlag og sogar litt asfalt. Helt feil med terrengsko her! Og nesten ingen andre løp med terrengsko heller.
Her løper vi på asfalt. Men flott var det. |
Tærne ble tiltagende verre og hindret nå et effektivt steg, og ikke minst la det en demper på løspgleden som nettopp hadde vært på topp. Søren også, jeg må stoppe og slakke opp på lissene, det var ingen vei utenom, dersom jeg skulle klare å fullføre uten å måtte gå til mål. Så på første drikkestasjon like etter "halvgått løp" stoppet jeg opp - og fikk jubel fra publikum og funksjonærer da jeg fortsatte et lite minutt senere.
Det ble litt bedre, men det var fortsatt vondt, særlig i nedoverbakkene, der jeg ellers løp fort. Taktikken var nemlig å ta det litt rolig i alle de små og store oppoverbakkene, og så bare rulle på og dundre i vei i nedoverbakkene, samt lange godt ut på de slakke nedoverstrekkene også. Dette hadde fungert perfekt, men nå slet jeg.
Ved passering like ved målområdet etter cirka 2 mil, ble jeg oppildnet av all publiken og av Hanne, som stod og heiet på meg. Joda, du er sterk! Jeg knyttet nevene og følte meg nettopp det. Men den siste milen som nå ventet, som innledes med bratte Gröstadbacken, er den desidert tøffeste. Den var tidvis brutal. Vondtene mine stabiliserte seg heldigvis til et levelig nivå, det vil si, jeg formanet meg selv til å fortrenge smerten og å fokusere på løpet. Men jeg var begynt å "få det"; de harde motbakkene tappet meg for krefter, beina begynte å bli blytunge og pusten var temmelig anstrengt - og jeg måtte gå i noen flere bakker. GÅ! Nei og nei. Og dermed ble det også vanskelig å komme i gang og finne rytmen igjen etterpå også.
Ser man godt etter, kan undertegnede sees midt på bildet. |
Snart bare 5 km igjen, da KJØRER jeg! Siste del av planen var klar. Det var bare det at det ikke var noen krefter igjen å "kjøre" med... Og omtrent samtidig kom vi inn i den lange og legendariske Abborbacken... Men kilometerne tikket i hvert fall langsomt nedover. Snart slutt på lidelsen.
"Bare 3 km igjen nå!" var det en dame som ropte. Igjen fikk jeg fornyet energi, helt til sidekvinnen repliserte at den hardeste bakken gjenstod!....
Hun hadde helt rett. For med snaue 2 km igjen kom vi inn i Karins Backe, en knallhard motbakke som hadde fått sitt eget navneskilt, og bakken som også avgjorde seierskampen i eliteklassen. Etioperen som ledet i 29 km, var nemlig ikke klar over hvor tøff denne bakken var. Det var derimot jagende Lewis Korir. Han hadde vunnet tre år på rad og visste hva som ventet, så han var rolig selv om han lå 20-30 sekunder bak lederen. Og avgjorde løpet i denne "mørdarbakken", til klar seier i mål....
Det ble ingen "klar seier" til meg. Ikke engang over meg selv. Jeg prøvde å løpe opp bakken, men måtte gi opp halvveis og gå resten. Og ikke nok med det. Nå tok krampene meg også. Med bare en liten kilometer igjen til mål måtte jeg ufrivillig støtte meg til et tre for å tøye hamstrings. Jeg kom i gang igjen, for like etterpå å se en relativt ung kar ligge livløs ved siden av løypen. Ambulansepersonell med seng med hjul var heldigvis akkurat kommet til og jeg håper inderlig at det gikk bra med stakkaren. Det så skummelt ut og var en påminning om at jeg kanskje var en vinner likevel, som kan fullføre denne type løp uten større problemer enn vonde føtter og verkende lår...
Et tøyestopp til var uunngåelig, før jeg plutselig var på det altfor lange oppløpet med altfor mange heiende tilskuere. Vanligvis nyter jeg slike øyeblikk, uansett hvor sliten jeg er. Nå var det en kamp for ikke å måtte stoppe for å tøye midt på målsletten... Det gikk med et nødskrik, men jeg var ikke noe vakkert syn der jeg haltet de siste hundre meterne og stavret meg over mål til slutt.
"Stakkars Frode, nå har han slått opp leggskaden" fryktet Hanne, som heldigvis glemte å ta bilder av det begrederlige synet som kom pingsende over målstreken... Men heldigvis, så var det altså "bare" kramper. Leggen holdt den! Positivt!!
Nei, det er ikke jeg som kommer her. Disse LØPER jo... |
Det ble en smule problematisk i "skiftesonen" etterpå også, med kramper som hogg til hver gang jeg prøvde å bøye meg litt, men med tålmodighet og litt tøying, så kom jeg meg i tørt tøy og på beina igjen til slutt. Og etter å ha ruslet tilbake til bilen - og senere på kvelden å ha inntatt svømmebassenget og det utrolig deilige varme boblebadet i den luskuriøse og nye relax-avdelingen på hotellet som vi omsider fant veien frem til - da var alt glemt! Og etter en fantastisk påfølgende buffet - så begynte planene allerede å kverne om en mulig reprise til neste år!....
Hotellet lå flott til på selve Lidingø. |
PS. Dagen derpå startet også veldig bra, med koselig tur med overraskende fine bein til Gamla Stan på hjemveien, før siste akt i vår dramatiske tur til Stockholm utspant seg. Midt på en seks- eller åtte-felts motorvei ut fra Stockholm sentrum, stod vi nemlig plutselig med flatt dekk. All bagasjen ut i veikanten, men reservehjul er jo gammeldags, og de nymotens lappesakene er ikke til å skjønne noe av. Så vi kjørte forsiktig med nødblink på flatt dekk til O`Learys - ja, den irske puben du vet - det vil si vi parkerte utenfor, og ventet innenfor, til det kom en fyr med enda mer moderne lappesaker enn det som fantes i bilen. Først laget han hullet i dekket større, så pjåtet han inn et stoff i dekket. Og vips, så var det tett og vi kunne kjøre videre. På eget ansvar riktignok, presiserte han gang på gang... Vi kjørte litt med hjertet i halsen de første milene, men da vi ettter hvert slappet av og senket skuldrene litt for mye, klarte vi å kjøre halvveis til Gøteborg før vi skjønte at vi var på villspor. Etter to ekstra timer gjennom øde svenske skoger, der vi krysset fingrene for at vi ikke måtte stoppe med flatt dekk igjen, kom vi omsider på rett kjøl på E18. Kl 01.30 var vi fremme og hjemme. Glade, trøtte og svært lettet over i det hele tatt å komme oss hjem i egen bil.
Undrenes tid er ikke forbi. Og en særdeles oppleveslesrik helg var over.
Når enden er god....
Stockholm ,"the (running) capital of Scandinavia"!
En herlig by, med Gamla Stan som selve hjertet i byen.
En stor kopp varm sjokolade hører med.
Tid for refleksjoner... We'll be back!
Detaljer for spesielt interesserte:
Time
Time | 2:35:40 |
---|---|
Behind (cat) | +58:27 |
Pace (min/km) | 5:08 |
Speed (km/h) | 11.66 |
Starttime | 12:40:00 |
Place
Place (cat) | 2477 |
---|---|
Place (race) | 2683 |
Place (gender) | 2476 |
Leg splits
Time | Split | Behind (category) | Pace (min/km) | Speed (km/h) | Place (category) | Place (race) | Place (gender) | |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Stockby | 6:17 | 6:17 | +3:17 | 6:16 | 9.57 | 4086 | 4495 | 4085 |
Ekholmsnäs | 28:16 | 22:00 | +15:50 | 4:39 | 12.88 | 3127 | 3329 | 3125 |
Hustegaholm | 49:33 | 21:17 | +25:44 | 4:41 | 12.78 | 2628 | 2772 | 2623 |
Fågelöudde | 1:13:18 | 23:45 | +26:33 | 4:45 | 12.62 | 2382 | 2510 | 2380 |
Grönsta | 1:42:10 | 28:53 | +37:30 | 5:20 | 11.25 | 2414 | 2561 | 2412 |
Abborbacken | 2:07:12 | 25:03 | +46:46 | 5:26 | 11.03 | 2347 | 2510 | 2345 |
Prewarning | 2:34:13 | 27:01 | +57:45 | 5:44 | 10.45 | 2450 | 2649 | 2449 |
Finish | 2:35:40 | 1:28 | +58:27 | 4:50 | 12.40 | 2477 | 2683 | 2476 |
Resultater på hjemmesiden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar