Nå er det en kortere variant også da, som er nesten like fin og som 43 valgte å løpe. Den gikk ikke så mye i fjellterreng, selv om de 10,5 kilometerne på grus rundt Sjusjøvannet var tøffe nok, noe også damevinner Marthe Katrine Myhre understreket etter løpet. Og hun har som kjent et visst sammenligningsgrunnlag...
 |
| Neida, dette er ikke Marthe, men Hanne, i lette steg og med et smil om munnen. |
Skjønt, hvis kortrunden var tøff, så tror jeg du må løpe den lengste distansen, den såkalte Sollifjell Rundt, til neste år! Den er på 21,5 km, altså omtrent som Birkebeinerløpet, bare mye tøffere - og mye flottere også, vil jeg påstå. I hvert fall når værgudene så til de grader smilte til oss som de gjorde på lørdag. Her får jeg kanskje for ordens skyld ile til og nevne at jeg nok ikke er helt objektiv i dette tilfellet. Løypen går jo nærmest "på hjemmebane" i kjente og kjære treningstraséer og til og med gjennom hytteområdet Kuåsen, der vi jo har vårt lille paradis.
Og dersom det hadde vært regn og tåke, kunne selvsagt konklusjonen blitt noe mer dempet. Men regn, vind og tåke kom først senere på kvelden, og da til gagns! Så snakk om timing. For vi var heldige og på formiddagen under løpet kunne vi kose oss i rundt 20 grader og sol, med en liten svalende bris som gjorde at det ikke ble uutholdelig varmt.
 |
| Auda! Kortløypen var tøff nok, når spreke og meritterte folk som Tore Ruud Hofstad og Ida Gjermundshaug Pedersen begge måtte ta telling etterpå. Tore RH ble for øvrig nummer 7, mens Ida GP var nest raskeste dame. |
Fortsatt litt trøtt i trynet, var vi derfor ikke veldig tidlig ute løpsdagen og var de siste som meldte oss på. En annen kar var imidlertid like sent ute, men det var bare i påmeldingsboksen at han somlet, for Arild Christophersen tråkket til fra start og vant løpet på drøye 1.24. Joda, tiden sier jo mye om at dette ikke var av de letteste løypene.
 |
| Starten er gått og jeg smiler til fotografen. Det ser ut som jeg har tatt teten, men bildet lyver litt her... |
Starten gikk like nedenfor Sjusjøen Langrennsarena, ovenfor caravanparken. Deretter bar det inn på grusvei rundt halve Sjusjøvannet, der den lange og den korte løypen skiller lag.
Mens sprinterne med Hanne og Marthe i spissen løp rundt selve Sjusjøvannet, tok sliterne av og startet klatringen mot det første av tre fjell som kommer på rekke og rad; Sollifjell, Mostfjell og Snørvillen. Litt motbakkeløping er innlagt i løypen, og på det bratteste var det mange som gikk litt, inkludert meg selv, uten at det gikk så mye saktere av den grunn. Men ellers løp jeg med et positivt sinnelag og et smil om munnen, omtrent slik den berømte løperstammen tarahumaraene gjorde i den prisbelønte boken Born to run, som jeg leser om dagen. Dette løpende folket løper MED terrenget og angriper bakkene med smil og lyst. Og siden jeg som gutt alltid hadde mer sympati for indianerne enn for cowboyene, så bestemte jeg meg for å leke indianer i dag - og løpe like lett som en tarahumaraindianer i de krevende Sjusjøfjellene!
 |
| Flott lesestoff på stranden! |
 |
| Koselig i Sjusjøløpet |
Positivt overrasket ble jeg også da en drikkestasjon dukket opp på toppen av Mostfjellet! Kun omgitt av andre løpere og en flokk med kyr. Godt jobbet!
Jeg tømte to krus på hver av de fire eller fem drikkestasjonene, ett glass med vann og ett med saft. Løpstrøyen, dvs det heldekkende startnummeret, hadde jeg flerret av meg allerede før Sollifjellets topp, resten av løpet gikk i bar overkropp, SÅ varmt var det. Og alt sammen fordampet bare, som om hele jeg var en stor, tørr svamp som bare sugde til seg all væsken.
Tarahumara-Monsen løper bedre oppover eller bortover enn nedover. Nedoverbakker på vei går stort sett greit, men nedoverbakker over stokk og rullestein i fjellterreng krever årvåkenhet og sterke ankler, og er ikke min greie. Likevel holdt jeg meg på beina hele veien, i motsetning til på den nyasfalterte og jevne veien i Fjellmaraton, da jeg hadde "tidenes tryning" og skadet ankelen såpass at jeg har slitt med etterdønningene siden. Sommerens planlagte drømmetur til Alpene og Mont Blanc Marathon, der jeg virkelig hadde planlagt å løpe som en tarahumara, hadde derfor gått rett i dass. Sjusjøløpet var erstatingen!
Men det var den andre leggen som igjen skulle skape bekymring denne dagen. For etter at jeg ble fraløpt nedover fra det høyeste fjellet, Snørvillen, av et par stykker, klarte jeg å "løse ut" og løpe såpass avslappet at jeg overrasket meg selv med å innhente utbryterne like før vi var nede på den grovgrusete veien nordover mot birkebeinerløypen og Midtfjellkoia. På noe jevnere underlag på kjerreveien løste jeg ytterligere opp og dro umiddelbart fra de andre i den lille gruppen som hadde dannet seg. Nå løp jeg dessuten på veldig kjente trakter, mot Gjestbodsåsen og Kuåsen, der hytteparadiset vårt er.
Men så var det denne trøblete leggen da, som jeg har slitt med mer eller mindre sammenhengende helt siden det famøse hinkeløpet mitt i Hytteplanmila. Og nå kjente jeg at det murret igjen, skjønt det var mer i akilles denne gangen. Shit. To-tre ganger stoppet jeg for lynrask massasje av leggen, før jeg la i vei igjen og håpet det beste. Over myrene mot Kuåsen passerte jeg to mann til, men jeg begynte å bli sliten også nå og håpet inderlig at det denne gangen var drikke å få ved Luddenhytten. Ikke som i prøveløpingen i fjor høst, da drikkemannskapet hadde pakket sammen da vi passerte...
Men akk, ingen drikkestasjon var å se....
Før en liten jente plutselig ropte: "Heia, heia! Det er drikke på toppen av bakken!"
Det var redningen! Og heldigvis ble det ikke verre i akilles eller leggen heller. Vi hadde nå løpt 16-17 km og passerte bare et par hundre meter fra hytten, men tanken på å stå av her var selvsagt ikke-eksisterende. Ut på Birkebeinerveien, forbi demningen ved Kroksjøen og opp de seige grusbakkene til Storåsen, til Birkebeinerrittets høyeste punkt, så jeg at en av forfølgerne bak hadde rykket fra resten av det lille feltet og tatt opp jakten. Det var min navnebror Myrmel fra Spydeberg IL, fikk jeg vite i ettertid. Som visstnok påstod at jeg hadde hatt "en sugende avslutning". Tja, jeg vet ikke helt. Men som en ekte tarahumara hentet jeg ekstra energi fra de flotte omgivelsene som jeg er så godt kjent med fra før, og jeg koste meg nesten der jeg løp temmelig ensom, uten klokke og uten trøye.
Fra Storåsen kom løypens vanskeligste parti, nedover myr og tuer uten sti, før jeg endelig var nede på langrennsarenaen igjen, der vi løp en slags seiershalvrunde før vi kunne krysse den blå målstreken ved speakerbua.
Der ble jeg tatt imot av Hanne, som hadde hatt en nesten like fin tur rundt Sjusjøvannet, datteren Marie, som fortsatt stod og knipset villig vekk som fotograf for Sportsmanden, og venninnen Julianne. De hadde kost seg i det fine været, de også.
Så vanket det en stor vaffel med kaffe eller kakao som belønning for unge voksne og store barn på Kaffestuen.
Reportasjer fra begge løpene, med litt mer objektive briller, resultater og mange flere bilder, kan forresten leses på Sportsmanden.
Og dette løpet kan som sagt virkelig anbefales!
Kanskje med nytt slagord: "Mer Birken enn Birken selv!"...
 |
| Fra starten til høyre for Sjusjøvannet i bakgrunnen, løper vi opp her på vei til toppen av Snørvillen, løypens høyeste punkt 995 m.o.h., som passeres etter 9,4 km. Her fra en tidligere treningstur til Snørvillen. |
Men det var den andre leggen som igjen skulle skape bekymring denne dagen. For etter at jeg ble fraløpt nedover fra det høyeste fjellet, Snørvillen, av et par stykker, klarte jeg å "løse ut" og løpe såpass avslappet at jeg overrasket meg selv med å innhente utbryterne like før vi var nede på den grovgrusete veien nordover mot birkebeinerløypen og Midtfjellkoia. På noe jevnere underlag på kjerreveien løste jeg ytterligere opp og dro umiddelbart fra de andre i den lille gruppen som hadde dannet seg. Nå løp jeg dessuten på veldig kjente trakter, mot Gjestbodsåsen og Kuåsen, der hytteparadiset vårt er.
Men så var det denne trøblete leggen da, som jeg har slitt med mer eller mindre sammenhengende helt siden det famøse hinkeløpet mitt i Hytteplanmila. Og nå kjente jeg at det murret igjen, skjønt det var mer i akilles denne gangen. Shit. To-tre ganger stoppet jeg for lynrask massasje av leggen, før jeg la i vei igjen og håpet det beste. Over myrene mot Kuåsen passerte jeg to mann til, men jeg begynte å bli sliten også nå og håpet inderlig at det denne gangen var drikke å få ved Luddenhytten. Ikke som i prøveløpingen i fjor høst, da drikkemannskapet hadde pakket sammen da vi passerte...
Men akk, ingen drikkestasjon var å se....
Før en liten jente plutselig ropte: "Heia, heia! Det er drikke på toppen av bakken!"
Det var redningen! Og heldigvis ble det ikke verre i akilles eller leggen heller. Vi hadde nå løpt 16-17 km og passerte bare et par hundre meter fra hytten, men tanken på å stå av her var selvsagt ikke-eksisterende. Ut på Birkebeinerveien, forbi demningen ved Kroksjøen og opp de seige grusbakkene til Storåsen, til Birkebeinerrittets høyeste punkt, så jeg at en av forfølgerne bak hadde rykket fra resten av det lille feltet og tatt opp jakten. Det var min navnebror Myrmel fra Spydeberg IL, fikk jeg vite i ettertid. Som visstnok påstod at jeg hadde hatt "en sugende avslutning". Tja, jeg vet ikke helt. Men som en ekte tarahumara hentet jeg ekstra energi fra de flotte omgivelsene som jeg er så godt kjent med fra før, og jeg koste meg nesten der jeg løp temmelig ensom, uten klokke og uten trøye.
Fra Storåsen kom løypens vanskeligste parti, nedover myr og tuer uten sti, før jeg endelig var nede på langrennsarenaen igjen, der vi løp en slags seiershalvrunde før vi kunne krysse den blå målstreken ved speakerbua.
 |
| En "liksom-indianer" passerer målsterken. Jeg mangler bare fjæren på hodet... |
Der ble jeg tatt imot av Hanne, som hadde hatt en nesten like fin tur rundt Sjusjøvannet, datteren Marie, som fortsatt stod og knipset villig vekk som fotograf for Sportsmanden, og venninnen Julianne. De hadde kost seg i det fine været, de også.
 |
| TØFFE KARER? Neida, det er ikke Hanne i midten, men Marte, med etternavn Pedersen, årets vinner av UltraBirken, som denne gangen måtte nøye seg med 3.plass. Mens en så sterk løper som Robert Hansen "bare" ble nummer 7 av gutta. Så selv om deltakelsen ikke var all verden, så var nivået temmelig høyt for de beste. |
Så vanket det en stor vaffel med kaffe eller kakao som belønning for unge voksne og store barn på Kaffestuen.
Reportasjer fra begge løpene, med litt mer objektive briller, resultater og mange flere bilder, kan forresten leses på Sportsmanden.
Og dette løpet kan som sagt virkelig anbefales!
Kanskje med nytt slagord: "Mer Birken enn Birken selv!"...
 |
| Belønning I: Vi hadde en super dag, og både Hanne og jeg fikk faktisk flotte og praktiske premier etter hver vår andreplass i klassen. |
 |
| Belønning II: De "berømte" vaflene på Kaffestuen, med syltetøy og rømme, smakte fortreffelig etterpå! |
Fantastisk! Jeg blir med til neste år ☺
SvarSlettJa, dette ER virkelig et flott løp! Både jeg og min klubbvenninne Solveig er begeistret for løpet og skal snakke varmt om det for våre klubbvenner!
SvarSlett