 |
| Jeg har aldri svømt så mye som i ferieuken på Lefkas, men kanskje det har vært litt for mye alternativ trening?... |
Etter oppturen på lette steg i Sjusjøfjellet, var mitt neste mål en rask 5 km i Christian Frederik-løpet i Moss. Og før det igjen la jeg inn en test i en selvkomponert og relativt flat asfaltløype over 5,35 km. Sist jeg løp den, i fjor høst, løp jeg på 21.45 i striregn. Nå var det fine forhold og jeg fant frem mine nye lette On-sko og la optmistisk i vei. Runden fløt lett og fint og selv om jeg ikke ville gå helt i kjelleren for å unngå syre, så var målet å se 21-tallet, og helst raskere enn sist. Stor var skuffelsen og sjokket da klokken stoppet på 22.57! Det gir et snitt på 4.17 på kilometeren. Var formen virkelig så dårlig?...
 |
| Det hjelper ikke bare med lette sko.... |
Lørdag stilte jeg derfor til start i Moss med bange anelser. Dog var det en nydelig sommerdag, det var masse folk og stor stemning allerede under oppvarmingen og optimismen kom gradvis tilbake ettersom beina kjentes bra.
 |
| Lady in pink. Spent og forventningsfull. Løperen i bakgrunnen matcher også!... |
 |
| Blek, men fattet. Klar, ferdig.... |
Selve løpet føltes også bra. Etter en grei åpning der jeg lå bak en rekke unggutter fra Mysen asylmottak og et par kanoner med vinneren Pål Asbjørn Kullerud, Varteigekspressen med 10.plass i Birkebeinerløpet aller fremst, så avanserte jeg gradvis i første del av løpet, oppildnet av entusiastiske heiarop flere steder i løypen fra Roar, som var ute på sin egen oppvarming til den påfølgende 10 kilometeren. Mange kjente skulle løpe den, mens jeg da var på jobb som fotograf.
 |
| Man in red! Etter fullført 5,2+ km, kunne jeg ta frem kameraet og samtidig heie tilbake til Roar, som her setter inn sin velkjente spurt i starten av gågaten. Ikke noe å si på steget for mannen som løper fra sin egen skygge! |
Klokken min har forresten streiket igjen, den vil ikke lade, og utrolig nok så har plutselig mobiltelefonen blitt smittet av akkurat samme ladesyken. Dermed ingen klokke, og ingen mobil, men like greit å løpe på følelsen da. Noe jeg også gjorde, helt til vi hadde løpt både vel og lenge, minst i tre kilometer håpet jeg, for jeg begynte å bli temmelig sliten, og spurte en av konkurrentene mine som hadde klokke. "I to kilometer!" sa han. Akk ja, da var det bare å mobilisere litt ekstra. Men 3.35 på første og 3.50 på den andre kilometeren bar da bud om bra fart.
Jeg bet meg fast i ryggen på fyren og sammen hentet vi ytterligere to mørke, spreke og rødkledde unggutter iført drakten til mottaket. Etter en fin runde ut på Jeløya, svingte vi nå tilbake til broen og fastlandet, og etter et litt vel svingete avslutningsparti, passerte vi et skilt der det stod 5 km. Hmm, tenkte jeg, skulle vi ikke vært i mål nå? Var ikke løypen fem kontrollmålte kilometere? Men mål var ikke i sikte. Så plutselig svingte vi brått i 90 grader inn på siste del av gågaten, og målseglet var 50 meter lenger fremme. Jeg satt inn en kort turbospurt av nesten godt gammelt merke og fliste forbi de to ungguttene som i mellomtiden hadde listet seg forbi meg igjen. Var sikker på at de var langt raskere enn meg, siden begge løp i klasse 17-19 år, men jeg hev meg da foran begge ungdommene til femteplass over mål. Ikke verst det, jammen lenge siden jeg har vært så langt fremme i noe løp, tenkte jeg. Før jeg raskt kom ned på jorden igjen. Ikke fordi de to ungguttene fikk to sekunder bedre tid enn meg. Det hadde jeg regnet med, siden det var nettotid og jeg etter gammel uvane hadde stilt meg opp nesten i fremste rad. Men fordi karen foran meg visstnok hadde brukt godt over 20 minutter. Igjen var det mismatch mellom følt fart og reell fart!...
 |
| Dette kaller jeg spurt!!! Dagens desiderte raskeste toppfart på 10 km. Omtrent som min følte fart?... (tja... i hvert fall langt fra den reelle farten....) |
Så kom en ny runde med en blanding av glede og skuffelse. Jeg vant nemlig klassen min og ble sogar oppropt på podiet for å motta premie, men vinnertiden ble oppgitt til 21.05! Riktignok var løypen trolig drøye 5,2 km, men så svak tid?... Målet var jo å løpe minst like bra som i 1814-løpet, altså på 19.10 på 5 km.
Vel, for å gjøre en lang historie kort, en historie som vi for øvrig heller ikke har fått det endelige svaret på, så var det dessverre mye surr med tidtakingen denne vakre ettermiddagen i Moss. På 10 km måtte alle tidene senere på kvelden nedjusteres med ca 50 sekunder da tidtakingen ikke hadde startet riktig. Og på 5 km ble tiden min (og andes) etterhvert nedjustert så mye at jeg vel hjemme plutselig stod oppført på nettet med 19.15 som klassevinnertid. Noe jeg i tilfelle er kjempefornøyd med, men som dessverre nok er like mye feil som den første tiden. Andremann Gjermund Tønnesen, et trivelig nytt bekjentskap som for øvrig løp sitt første løp siden 1999 (!) stod (står) nemlig oppført med 17.20 på listene, mens han hadde passert 5km et par hundre meter før mål på 17.40... Og jeg står fortsatt oppført med 19.15...
 |
| Gjermund og Trym Tønnesen. Pappa gjorde come-back med andreplass totalt, mens junior ble nummer 12 totalt under tre minutter bak opphavet. Sterkt av begge! |
Min teori er at riktig tid er midt mellom 21.05 og 19.15, altså 20.10, hvilket samsvarer bra med tid på egen klokke for andre som løp. Melding er sendt arrangøren, men noe svar er ikke mottatt. For dårlig selvsagt, med sånt tidtakerkluss, og veldig synd, for ellers var det en kjempedag i Moss med masse mennesker og stor stemning. Og egentlig bryr jeg meg ikke så mye om hva tiden var. Den var uansett langt saktere enn den føltes, men gjennomføringen og kjempingen var bra, noe som tyder på at jeg er på rett vei, tross alt.
 |
| Tre glade klassevinnere med hver sin fleece-vest som fin premie. For Svein Arne er dette dagligdags og for 19.gang bare i år, mens det for Hanne var for aller første gang. Best av 19 damer i klassen sin! Bravo! At jeg vant klassen min var ikke like mye å skrive hjem om, siden det bare var tre i klassen. Men en seier er en seier.. :-) |
 |
| Applaus fra Hanne både til løpere, publikum og arrangører, som skapte stor stemning i Moss. Applaus til Hanne også, med sin nest beste 10 km og sin første klasseseier i en langtfra lett løype. |
Veien blir til mens du går, er det noe som heter. Det gjelder kanksje her også. Eller rettere sagt: Veien blir til mens du løper! Og løpe, det har jeg gjort alle dagene etter CF-løpet. Fort har jeg også løpt, hver dag, relativt sett. For overskuddet har vært stort og beina overraskende lette. Da MÅ jeg bare benytte anledningen og NYTE treningsgleden, så lenge den varer! Selv om det skulle medføre at beina blir blytunge og det går enda saktere i Follotrimmen, som starter opp igjen etter sommerfeiren allerede i kveld. Ikke mye sjanse til å hvile på sine laurbær her altså! Men det er heller ikke det jeg vil. For nå vil jeg bare løpe. Løpe på skadefrie bein!
Keep running! Keep smiling!
 |
| Joda, jeg kunne smile etter Christian Frederik-løpet. Litt å bite i fikk jeg også! Måtte selvsagt prøve "nasjonalretten" pølse i vaffel!! Det smakte faktisk veldig godt, og var en fin avrunding på en begivenhetsrik dag. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar