New York City Marathon 2011


New York City Marathon er nok verdens mest berømte maraton og noe som bare må oppleves en gang i livet. I hvert fall hvis en er glad i løping, da. For min egen del er dette fortsatt en fjern drøm,  som jeg håper å realisere i 2013. I mellomtiden får jeg nøye meg med, og bli inspirert av, andre som forteller om denne fantastiske begivenheten. Trond Inge deltok for tredje gang, og i denne reportasjen beretter han om NYCM - på godt og vondt. God reise!



Referat fra NYCM 2011

        -  Av Trond Inge Carlsen - 

Innledning
Endelig var jeg tilbake igjen på Manhattan etter 2 år. Langdistansekneet er for lengst historie, men høstens forberedelser har vært langt fra ideelle med mye sykdom, og siste uken av alle ting infeksjon i albuen. Jeg lot med vilje fatlen ligge igjen hjemme, men albuen er langtfra god enda, så jeg vet ikke hvor lurt det var. Men jeg tror ikke det var utslagsgivende. Da var det verre med antibiotikaen. Men samtidig skal det ikke så mye til å gjøre det bedre enn de to foregående løpene mine her i NY på 3.36 og 3.54. Jeg satset på å gjøre det bedre enn i Oslo da jeg fikk 3.23, og satte dermed som mål å komme under 3.20. Men ettersom 2.halvdel er mye tøffere enn 1.halvdel, skulle jeg åpne i 4:30 fart, dvs på et skjema til 3:10 og altså 1.35 1.halvdel.

Fredagen
På flyet over fløy jeg sammen med Finn Kollstad og Ole Kristian Heggheim fra Kristiansand, og Jens Kristian Berg og Martin KO. Finn og OK satset på 2:35, mens JK og Martin flyr vel avgårde i sitt eget tempo. Lørdag kom Veslemøy Hausken, som slo meg med 1 minutt i Firenze ifjor da hun løp på 3:01, men uvisst av hvilken grunn var hun tilskuer, i likhet med Thomas Alsgård som fikk en annen til å løpe på startnummeret sitt. Lørdag spiste jeg middag med Christian Odgård som løp på 2:38 her i 2008. Målet hans var rundt 2.50, noe som i så fall vil være litt av et comeback da han har slitt mye med kneskade siden. Men den største spenningen er vel knyttet til Kristen Åby som løp et knalløp i Birken. Sist han løp NYCM vant han klasse 45 med 2.29. Men det ryktes at han sliter med hamstringen, så er han litt menneskelig han også. Nå viste det seg at han kom inn på 3:07. Han må ha startet langt bak, for han fosset forbi meg på Brooklyn etter ca  12 km da jeg en periode lå i 2:55 fart.


DEMONSTRASJONER: Fra demonstrasjonsleiren mellom Wall Street og Ground Zero. 
De to damene er tidligere ansatte på Wall Street...
(Klikk på bildet for større versjon, hvis du vil lese teksten...)



Lørdagen
Lørdagen gikk med til litt shopping på Century 21 som ligger rett ved Ground Zero. Der selges det merkevarer med ca 70% avslag. Det ble et par nye gåsko, Rockport med Adiprene såle til 400,-. Jeg skulle ta en titt på de som protesterer på Wall Street, men gatene var tømt for folk og alle kvartalene rundt var sperret av. Det eneste jeg så var bare masse politi. Det viste seg at de holdt på med en filminnspilling av en ny Batman film. Demonstrantene fant jeg i en liten park i hellingen ned mot Ground Zero. Begge områdene ligger bare en spasertur fra der jeg bodde, midt mellom Little Italy på nordsiden og Chinatown på sørsiden, skjønt jeg har inntrykk av at jeg bor i Chinatown da alle butikkene i kvartalene rundt her har kinesiske bokstaver overalt, t.o.m. hotellskiltet på gaten er på kinesisk. En fiskerestaurant jeg gikk forbi hadde virkelig fersk fisk. Et svært akvariet utgjorde veggen ut mot gaten, så der var det bare å velge det en ønsker av sprell levende fisk, ål, hummer, kreps, osv. Men jeg snakket med en svenske som hadde bodd mange år i NY, og han anbefalte ikke å spise mat i Chinatown hvis du ikke kjente de rette restaurantene.

KLAR TIL START: Artikkelforfatteren til venstre på bildet! :-)

Søndagen
På selve løpsdagen var det opp 04:30 og det er vel det eneste negative med NYCM at en må opp så tidlig, og vente så lenge ved start før selve starten 09:40. Siden de fleste hotell-gjester sover litt lenger, fikk jeg personalet til å fylle en pose med brødskive, pålegg, frukt, juice og vann. Jeg spaserte bort til Battery Park der jeg skulle ta ferjen over til Staten Island. Ikke en sjel å se i gatene, men da jeg nærmet meg ferjekaien i nattmørket kom det flere og flere. Inne i den store avgangshallen var det fullt av folk, men med en utrolig effektivitet tok det ikke lange tiden før jeg var om bord på John F. Kennedy som fergen het. Selv om alle hadde et bestemt klokkeslett for å ta fergen, var det ingen kontroll med det, så lenge du hadde startnr var det ingen problem med å komme før eller etter den tiden. Om bord i fergen ble frokosten inntatt mens vi passerte forbi frihetsstatuen. Da vi ankom Staten Island var det elektrisk stemning av forventning rett før natten blir til dag. Vi kunne skimte Manhattan skyline i det fjerne. Vi måtte gå et stykke før vi ble plassert i busser som så kjørte et godt stykke gjennom Staten Island bort til foten av Verrazarro broen hvor starten foregår.


På vei fra bussen til startområdet måtte vi gjennom flere kontroller. Deltakerne er fordelt på 3 forskjellige store områder, og har fått utdelt en fargekode som forteller hvor de skal være (bildet). Men det er ikke noe problem å vandre i mellom områdene hvis en ønsker det, men bagasje og starten hører til din egen farge. Da vi ankom startområdet var solen akkurat stått opp, det var rim i gresset og frostrøyken stod ut av munnen på folk. Det er satt opp en del store telt hvor en kan søke ly, men de var fulle allerede 06:30. Jeg vandret litt rundt for å holde varmen, på tross av jeg hadde tatt på to ekstra gensere som skulle kastes ved starten. Allerede 1,5 time før starten måtte vi levere fra oss bagasjen, så de to gensrene var gode å ha. 1 time før startskuddet måtte vi være på plass i vår tildelte bås, og der var det så mye folk at oppvarming var umulig. Solen varmet med det var ikke så mange steder den slapp til, så det var rimelig kaldt.

Jeg traff en nordmann i båsen min som hadde planer om å komme under 4 timer. Det var litt pussig tenkte jeg, trodde jo utøverne var plassert sammen utifra antatt sluttid. Jeg hadde i min overoptimisme nesten 1 år i forveien antatt 2:55. Mens jeg satt der og ventet spiste jeg en banan, noe jeg aldri gjør senere enn 3 timer før start. Men pga antibiotikaen jeg hadde gått på i en uke, var magen rimelig urolig og jeg måtte gi den noe å jobbe med. Vann drakk jeg også mer enn vanlig av, og hadde en tom flaske med meg fram til rett før start, gjett hvorfor? Men når vi ble sluset inn til selve startstreken, står vi langs en rad med busser med åpen 2.etasje fullt av folk som er akreditert av en eller annen årsak, og inntil busssidene var det fullt av usjenerte mannfolk. Rett før startskuddet tar alle av seg overflødige klær og hiver opp til de som sitter i bussene til vill jubel. Det siste som skjer før en kanon starter det hele er at en eller annen berømthet synger et par sanger og amerikanerne står med den ene hånden på brystet.

SELVE LØPET
Endelig går startskuddet, men løper vi? Nei vi må nok vente på tur, men heldigvis starter ikke klokken før vi passerer startlinjen. Den første miles går i motbakke, jeg tror det er en høydeforskjell på over 100m. I tillegg er det så mye folk at jeg ikke har noe problem med en rolig åpning. Jeg har bestemt meg for å løpe så fort jeg kan så lenge jeg kan uten å bli andpusten og uten å måtte presse noenting. 1.km går på 5:25, men jeg er like rolig. 2.km på 4:22 og 3.på 3.53, men da var det også utfor bakke. Etter 3 km er vi altså ferdig med den 1. av 5 broer, den største men også den eneste på 1.halvdel. Resten av 1.halvdel er stort sett flatt, det bølger litt av og til, men her kan en virkelig løpe raskt. Det er stor stemning i Brooklyn og det er veldig lett å la seg lure til å løpe veldig fort. Jeg tenkte jeg skulle ligge rundt 4:30 pr km, men selv hvor mye jeg sier til meg selv at jeg må ta det rolig, roe ned, dette vil straffe seg, så ligger km tiden på 4:04 til 4:12 t.o.m 12km. Da får jeg de første ubehagelige opplevelsene. Baksiden av lårene er såre, så da klarer jeg endelig å slippe meg ned på den farten jeg egentlig ville ligge på, så de neste 9km går på mellom 4:13 og 4:28.

2.halvdel starter i en motbakke på en bro, og km-tiden bikker over på 4:32. Ved ca 24km er vi på den verste broen, veldig bratt, men ikke så lang som den første og derfor ikke så mange høydemetre, men etter å ha løpt 24 km føles den adskillig tyngre ut. Det var her jeg ødela løpet i 2008 ved å holde konstant fart. Jeg tilpasser farten til dagens prinsipper, ikke press og ikke bli andpusten. Det går greit, men tiden blir også deretter, 6:11 på den km, og neste på 4:59. Det er like farlig å løpe fort utfor etterpå da lårmusklene får juling av fallet, så jeg tar det med ro nedover også. Inn på 1.avenue møtes vi av et folkehav på alle kanter, etter at det har vært relativt stille de siste km gjennom Queens og over Queensborough broen, eller 59th street broen som noen kalte den. På 1.avenue er det ikke asfalt, men betong alle de 4-5 km opp til Bronx, og det merkes i muskulaturen. Leggene begynner så smått å brenne litt, jeg prøver å ta det med ro fortsatt, men det er så vannvittig stor stemning at jeg bare lar meg rive med. Km nr 27 går på 4:20, og så svinger det i takt med bakker og broer: 4:46, 4:23, 4:32, 4:18, 4:33, 4:21, 4:31, 4:32, 4:44 og 4:37 på nr 37.

En herlig følelse brer seg oppover 1.avenue, gjennom Bronx over broene og gjennom Harlem. Det er første gang jeg løper her, de to første gangene var det her marerittet oppstod og jeg gikk mer enn jeg løp. Hele veien har jeg tatt igjen løpere. I første halvdel passerte jeg også løpere hele tiden. Hvor kom de alle fra? Når startet de? Jeg trodde jeg startet først. Først over Queensborough broen ble jeg tatt igjen av løpere, men oppover 1.avenue tok jeg igjen de samme, og etter Bronx var det bare å plukke løpere etter løpere. Jeg hadde forlengst justert ned sluttiden min til 3:10, og løp nå for det. Men etter å ha passert 30 km på 2:12 visste jeg at det teoretisk var mulig å fortsatt rekke den magiske 3 timers-grensen, selv om jeg også visste at det ikke skulle være mulig i min form i denne løypen. Jeg begynte å regne litt på det, men ble veldig usikker på om det var mulig, men droppet regningen og bare løp på. Jeg økte farten lett som bare det ved ca 32,5 km, men ved 35km allerede straffet det seg, og beina var smått begynt å stivne. Jeg gamblet altså og tapte.

Men jeg holdt kontrollen og farten og passerte til min store overaskelse Martin ved 36 km. Han gikk og pratet med en annen kar. Jeg rakk så vidt å rope til ham og han ropte hallo der tilbake. Det viste seg at han ble skadet ved 27 km og hadde gått derfra. Vel, med meg var det fortsatt driv fram til 37,5. Da sa det full stopp i motbakken opp mot Central Park, denne forbannelses park når det gjelder meg og maraton. Det var magen som sa stopp og en spystråle stod ut, opp og fram og fylte gaten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men jeg kom i gang igjen, i en lettere utgave. Tiden på den km ble 5:38. Ganske raskt etter dette begynte det å gjøre vondt overalt i beina fra ankler til lår, og særlig baksiden av lårene var pinnestive, så jeg følte jeg ikke fikk sparket fra og stegene ble til musesteg. Men jeg klarte å løpe på et vis, og km tidene ble ikke verre enn 5:08, 5:25, 5:37, 5:41 og avsluttet med siste 200m på 2:37, ca 2 min svakere enn på Hytteplanmila.

Etterpå fikk jeg høre at Ole Kristian følte det gikk tungt fra første meter, men han fulgte likevel farten til Finn fram til 19km. Finn åpnet på 1:16 og ut på 1.avenue ledet han med 8 min på OK. Men selv Finn gikk på en smell før 30km, så i mål var avstanden bak til OK kun 1 min.

Etter mål
I mål var jeg lykkelig etter endelig å ha løpt på en mer anstendig tid enn de to foregående, og over å ha hatt slik stor framgang fra Oslo Maraton. Det er fortsatt håp om sub3 en gang i framtiden, men da må alt klaffe og løypa må være litt lettere. Jeg var også lykkelig bare over å være i mål, og sleit fortsatt videre etter målgang. Jeg måtte tømme meg to ganger til før jeg kunne hente bagasjen. Etter målgang må en jo gå en halv maraton for å finne bagasjen, og en blir pushet videre av vakter hele tiden. De som ikke klarer å gå blir kjørt vekk på båre på små stikkveier ut av hovedløypa gjennom Central Park. Det kommer jo 45.000 etter meg i mål, så det blir fort trangt om plassen. Men til slutt finner jeg bagasjen, får skiftet og legger ut på en ny marsj for å finne en Subway stasjon. På stasjonen har jeg problemer med å holde meg oppreist, og støtter meg delvis oppetter veggen og føler at min bane aldri kommer.

YANKEE: Christian Odgård (t.h.) er ofte i USA, enten med jobben eller for å løpe maraton i New York, Boston eller Chicago. Nå er han på vei tilbake mot gammel storform etter noen år med skadeplager. Trond Inge i midten og Christians kompis Morten til venstre.

Til slutt, etter en evighet uten mer detaljer, er jeg tilbake på hotellrommet, dusjer og sovner i sengen. Men allerede etter 3 timer er jeg klar igjen, i alle fall i hodet. Det blir middag på nytt med Christian og kameraten hans Morten som løp 5km på lørdag. Christian har vært flere ganger i New York med jobben, og vet litt om å reservere bord på restaurant i New York. Dette bordet hadde han reservert allerede i mai! Så det ble en høydare med god steak og god vin. Etterpå skulle de to på Madison Square Garden og se ishockey med New York Rangers. Jeg som aldri har vært på en ishockey kamp i mitt liv, tenkte jeg skulle bli med for å se om det var noen uavhentede billetter. Med maratonmedaljen min godt synlig var ikke det noe problem. Servicen var upåklagelig, og etter litt fram og tilbake fikk jeg en gratis billett til et bra sete bare fordi jeg hadde løpt maraton. Når de etterpå spurte om tiden min ble de enda mer imponert. Så det ble en fin avslutning på NYCM 2012 og Rangers vant selvfølgelig kampen.

Etterord
Jeg lurer fælt på om det hadde betydd noe om jeg hadde løpt saktere første halvdel. Jeg skjønner ikke hvordan det kan påvirke slutten av løpet når jeg verken er andpusten eller presser i stegene. Så lenger jeg ikke anstrenger meg, kan jeg ikke skjønne at jeg bruker opp krefter, men jeg gjør kanskje det likevel?

Kommentarer

  1. Bra historie, Trond Inge - og bra løpt. 3 timer er innen rekkevidde.Helt klart.Men man skal ha flaks med dagen, løypa skal passe og en hel del andre ting. Men aldri gi opp, for sub 3 kommer :)

    Tim

    SvarSlett
  2. Sub 3 kommer garantert for dere begge, det er bare et tidsspørsmål med den innsatsviljen dere legger for dagen! Lars Dørum klarte det til slutt, men først på 54. forsøket eller noe sånt, i en alder av 58... Tipper dere klarer det allerede til neste år! Da blir det ny reportasje på bloggen! :-) Takk for bidraget, Trond Inge. Kanskje vi ses på Jessheim, med mindre du har tatt velfortjent sesongpause nå da...

    SvarSlett
  3. Herlig lesning ! Slike beskrivelser inspirerer til å stille på maraton, selv om det egentlig er alt for langt. :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar